Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Demokratiseringsprosessen av Norge fra 1850 til 1905Skriv ut Utskrift

Om statsrådssaken, vetostriden, parlamentarismen og unionsoppløsningen.

Bokmål - ArtikkelForfatter: Anonym



Den norske Grunnloven fra 1814 innførte det vi kaller for maktfordelingsprinsippet. Makten skulle fordeles mellom Stortinget som var den lovgivende makten, regjeringen som var den utøvende makten og domstolene som var den dømmende makten. Kongen som utpekte regjeringsmedlemmene, valgte for det meste embetsmenn. Den dømmende makten besto også bare av embetsmenn, og på Stortinget satt det også for det meste embetsmenn, fordi flesteparten av velgerne mente at de var best egnet til å styre landet. På denne måten lå makten i Norge i stor grad i hendene på kongen og embetsmennene. Norge blir derfor i perioden 1814 – 1884 gjerne kalt for embetsmannsstaten.

 

Tross prinsippet om maktfordeling, hadde kongen i praksis like mye makt etter 1814 som han hadde under det gamle eneveldet. Det var kongen og regjeringen som utnevnte embetsmennene, og de var derfor trofaste mot kongen enten de satt som folkevalgte på stortinget eller i regjeringen. Dessuten hadde kongen rett til å legge ned veto på alle forslagene stortinget kom med og erklære dem ugyldige. På denne måten var makten folket hadde gjennom det folkevalgte stortinget tilnærmet lik null, så den politiske situasjonen i Norge var i denne perioden kanskje ikke mer demokratisk enn under eneveldet.

 

Utover 1800-tallet mente flere og flere velgere at ikke bare embetsmennene som hadde kunnskap og utdanning burde sitte på Stortinget, men at også bønder burde få sin plass på tinget. Bøndene begynte derfor å stemme på sine egne som talte deres sak, og i 1870 årene var 80 % av stortingsrepresentantene bønder.

 

I 1938 ble det innført lokalt selvstyre med valgte kommunestyrer, og flere bønder ble valgt som ordførere. Det lokale selvstyre, bedre skolegang og styrket folkeopplysning førte til at flere engasjerte seg politisk, og det ble opprettet foreninger som kjempet for at embetsmenn ble erstattet med vanlige folk på områder der viktige avgjørelser ble tatt.

 

Fra 1872 til 1884 var det statsrådssaken og vetostriden som preget politikken. Partene i striden var embetsmennene i regjeringen og opposisjonen. Opposisjonen ville oppheve loven om at statsrådene ikke hadde tilgang til Stortinget, slik at stortingsrepresentantene kunne be en statsråd eller statsministeren om å møte opp på tinget for å ta imot kritikk eller svare på spørsmål ved eventuell misnøye fra stortingets side. Stortinget vedtok i 1872 at statsrådene skulle møte i Stortinget, men kongen hadde vetorett når vedtakene gjaldt endringer av Grunnloven. Da kongen la ned veto alle tre gangene Stortinget la frem vedtaket, oppsto striden om kongen skulle ha absolutt vetorett. Skulle Stortinget, som var den folkevalgte makten, ha kontroll over regjeringen?

 

Striden førte til stiftelsen av de to partiene Høyre og Venstre. Høyre kjempet for regjeringen og embetsmannsstaten, og Venstre kjempet for at regjeringen måtte følge alle vedtakene ha Stortingets flertall i ryggen for å kunne regjere. På denne måten ville kongen miste sin absolutte vetorett. Venstre hadde støtte av 60 % av velgerne.

 

Da kongen for fjerde gang la ned veto på Stortingets vedtak, reiste Stortinget riksrettssak mot regjeringen, anklaget for å ha brutt Grunnloven ved å nekte å gjennomføre Stortingets vedtak. Etter valget i 1882 hadde Venstre klart å fylle opp hele Lagtinget med sine folk, og siden Lagtingsmedlemmene utgjør flertallet av riksretten, ble dermed regjeringen dømt til å gå av. Med dommen mistet kongen sin absolutte vetorett, og parlamentarismen ble innført.

 

Parlamentarismen er et styresett som gir Stortinget (parlamentet) kontroll over regjeringen. Regjeringen er ansvarlig overfor Stortinget, og er avhengig av å ha Stortingets tillit. Det er også stortingsflertallet som avgjør hvem som skal ha regjeringsmakten. Det betyr ikke at en regjering alltid må ha flertallet bak seg, men at den kan ikke fortsette å styre med flertallet imot seg. Parlamentarismen ble ikke innført i Grunnloven, men i praksis. Hvor lenge statsrådene satt var nå avhengig av partiflertallet på Stortinget, og de hadde ikke lenger rett til livstids- eller langtidsmedlemskap i regjeringen.

 

Nå var Norge kommet ett skritt videre i demokratiseringsprosessen ved å innføre mer makt til det folkevalgte maktorganet. Men hva med arbeiderne som etter hvert utspilte en større og større del av den voksne mannlige befolkningen. Grunnloven fra 1814 gav stemmerett bare til embetsmenn, borgere og menn over 25 år som eide eller leide jord. Det var dermed ingen på Tinget som representerte arbeiderne, da de ikke hadde mulighet til å avgi stemme. Kunne Norge da kalle seg et reelt demokrati? Tre år etter at parlamentarismen ble innført, gikk arbeiderorganisasjonene og fagforeningene sammen om å danne Det Norske Arbeiderparti. De kjempet for allmenn stemmerett, og i 1898 ble det vedtatt på Stortinget at alle voksne menn over 25 år skulle være stemmeberettiget.

 

I 1903 og 1906 fikk partiet sine første stortingsrepresentanter. Høyre og Det moderate Venstre, som var en konservativ partigruppe som hadde brutt ut av Venstre, stilte seg kritisk til denne utviklingen. Årsaken til bekymringen var tvilen til at uutdannete menn fra lavere klasser skulle få innpass i politikken. Men da de likevel fikk det kan dette ha vært til fordel for kvinnesaksforeningene da de presset på og ville ha stemmerett for kvinner. Høyre så nemlig med frykt på alle arbeiderstemmene, og tenkte at om kvinner fra borgerskapet fikk lov til å stemme, vil dette veie opp mot alle de nye ikke-høyrestøttende velgerne. Kvinner med selvstendig inntekt, eller som fikk overført til seg en del av ektemannens inntekt, fikk dermed lov til å stemme ved kommunevalget i 1901. I 1907 fikk disse kvinnene også lov til å stemme ved stortingsvalg, og i 1913 vedtok Stortinget stemmerett for alle kvinner.

 

Med utgangspunkt i maktfordelingsprinsippet kunne man nå tenkt seg at Norge var så demokratisk som det kunne bli. Men for at et demokrati skal fungere i praksis må alle med stemmerett ha en viss innsikt i hva som skjer i politikken, og de må ha kunnskap nok til å kunne forstå det. Hadde alle nordmenn det? Kommunikasjonene ble forbedret utover på 1800tallet, og dette førte folk nærmere hverandre og utvekslingen av informasjon og kunnskaper ble forenklet og lettere tilgjengelig for alle, uavhengig bosituasjon. Alle avisene som ble opprettet i forbindelse med valgkampen i 1882, førte også til at folk lettere fikk innsikt i hva som egentlig foregikk i politikken. Skolegangen var også forbedret og de fleste burde hatt nok bakgrunnskunnskap til å kunne forstå det de leste og hørte om politikken.

 

For at demokratiet skal være reelt ligger det også et forbehold om at alle med stemmerett benytter seg av retten. I perioden mellom 1850 og 1905 var det også nettopp det folk ønsket å gjøre. De hadde tro på at egne handlinger kunne gi resultater. Folk var engasjerte og ønsket å forandre samfunnet til det bedre. Jeg er sikker på at valgdeltakelsen den gang var betraktelig høyere enn den er i dag.

 

Fra 1870 begynte det norske folk å bli påvirket av nasjonale vekkelser som strømmet over Europa. Folk drømte om demokrati og nasjonal frihet, og mange var misfornøyde med unionsmerket som ble innført øverst i venstre hjørne på det norske flagget i 1844. Dette og en strid om utenrikspolitikken førte til at mange nordmenn ønsket å bryte ut av unionen med Sverige. Da unionen ble stiftet i 1814, fikk Sverige ansvaret for utenrikssaker. Derfor fantes det bare svenske konsulater (ambassader) rundt om i verden. På grunn av at Norge fra 1850 og utover ble et stort sjøfartsland, var det oftest nordmenn som trengte hjelp fra konsulene. De var lite flinke til å ta seg av norske interesser, og det var ikke alltid konsulater i de store havnebyene der norske skip ofte trengte bistand. Dette var Norge misfornøyd med. Dessuten ville Sverige føre en mer proteksjonistisk økonomisk politikk for å beskytte sin egen produksjon, noe som ikke egnet seg for Norge. Norge hadde behov for billige råvarer fordi det tjente skipsfarten og fordi de trengte det til industrien, og ville derfor beholde frihandelen.

 

Venstre krevde at Norge skulle få sitt eget konsulatvesen, men kongen nektet og godta vedtaket. Flere ganger var Norge og Sverige på randen av krig under disse forhandlingene. Da kongen for tredje gang la ned veto på vedtaket om å la Norge få egne konsuler og utenriksminister, reiste statsrådene som var i Stockholm i forhandlinger, hjem og nektet og godta vetoet. Stortinget støttet regjeringens avgjørelse og erklærte 7. juni 1905 at unionen var oppløst. Folkeavstemningen i august samme år viste at bare 184 nordmenn var imot oppløsningen.

 

Høyre, Moderate Venstre og Venstre hadde til sist stått sammen om å få unionen oppløst. Dette var fordi de ønsket å fjerne den som årsak til konflikt, bl.a. fordi det hindret de borgelige politikerne å stå sammen mot arbeidernes innflytelse i politikken. Arbeiderbevegelsen var under sterk vekst etter århundreskifte, og presset om sosiale reformer økte stadig.

 

Ser man for seg at statsrådsaken aldri hadde kommet opp, ville ikke vetostriden heller vært et tema, da det første førte til det andre. Hadde kongen aldri mistet sin absolutte vetorett i 1884, kan man spørre seg om kanskje unionsoppløsningen aldri ville funnet sted, siden kongen da kunne lagt ned veto på forslaget om å opprette et norsk konsulatvesen, og Stortinget ville ikke kommet noen vei. Men da kongen la ned veto på vedtaket for tredje gang, ville nok det ført til at statsrådene hadde nektet å godta det, selv om kongen i teorien ikke hadde hatt noen begrenset vetorett. Hadde ikke statsrådssaken funnet sted, ville kanskje ikke parlamentarismen blitt innført i 1884, men ganske sikkert ville den blitt et resultat av unionsoppløsningsforhandlingene i 1905.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish