Jeg kan se at mørket lister seg innpå meg.

Da kommer redslene til syne.

Angsten av å bli forlatt og det å bli alene er stor.

Den kom fort den dagen jeg

aldri ville skulle komme.

Den dagen det faste

holdepunktet i livet mitt gikk bort.

Den eneste som skjønte mine valg,

og som støttet meg i det jeg gjorde.

Å elske noen vil bety å være åpen og ærlig,

det var aldri noe problem.

Savnet etter deg,

kommer til å følge meg i lang lang tid,

for alltid.

Alltid var du der,

nå er du borte.

Dagene er lange, uten innhold.

De kommer, og de går.

Dagene er vanskelige å leve.

Å bli forstådd, å få råd, det å bli hørt,

å bli snakket til, uansett så var du der.

Hva skal jeg gjøre nå?

Jeg føler at ingen forstår meg,

i alle fall ikke slik som deg.

Å gi meg råd, kan vel alle prøve på,

men kommer jeg til å høre på?

Å Gud om alle hadde vært som deg,

da hadde jeg vært fornøyd.

Ingen ville følt seg støtt ut eller blitt snakket stygt om.

Du fikk alle til å føle seg spesiell og godtatt,

uansett hvem de var.

Det har jeg alltid respektert ved deg.

Vi har opplevd mye sammen,

vi har hatt både fine dager

og noen ikke så fine dager.

Du har lært meg mye,

du gav meg selvtillit.

Det var du som rett og slett var livet mitt.

Jeg kommer alltid til å savne deg,

tenker på deg hele tiden.

Elsker deg av hele mitt hjerte.

Du minnes i kjærlighet!