Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Jenta mot strømmenSkriv ut Utskrift
En fortelling om ei jente som ikke var som alle andre.
Bokmål - FortellingForfatter:



Hun ble liggende over senga, gråtende. Hennes ene datter lå nå i koma, og hennes liv lå i legenes hender. Alt hun håpet var at alt skulle gå bra. Men det skulle vise seg at hennes håp var forgjeves. En sykepleierske hjalp henne ut av rommet. Legene skulle ta fatt på henne. Moren ble sittende på pinebenken i over åtte nervøse timer. Der satt hun sammen med tre sykesøstere som trøstet henne. Hun hadde selv ikke vært flink nok til å oppdra henne. Hun hadde hatt et stort alkoholproblem, uten at hun hadde visst det.

 

Moren virket trøstesløs. Men plutselig stod en mann i hvit kjortel i utgangen av den hvite glidedøren. Moren virket ikke overbevist. Legene kom på rad og rekke.

- Kom med meg, er du grei, sa den ene legen forsiktig.

Hun ble med ut på operasjonssalen. Da hun kom inn døra stod det noen nye leger der. Jenta lå med puste- rør over munn, og hadde masse av tekniske finesser rundt seg, men allikevel kom moren til å se på hjerterytmen; hun var død.

- Vi kunne ikke redde henne. Kuttet var for stort. Vi gjorde alt vi kunne, sa legen.

Moren knakk sammen over senga hennes. Tankene svirret. Det var som et mareritt, et sant mareritt.

- Det er min skyld, ropte hun, BARE MIN!!!!! Jeg skulle tatt bedre vare på henne. Hun var jo jenteungen min. Hun er borte, for alltid…

 

 

- Au!!!

Ballen smalt som en kanonkule på den tynne huden hennes. Hun ble liggende. Treneren og fem seks jenter kom springende. Regnet plasket ned, da treneren bøyde det store og fordømsfylte hodet sitt over hennes.

- Går det bra? spurte han forsiktig.

- Jada, det går bra, svarte henne

Hun kom seg på beina igjen. Alt føltes skeivt og rart. Som om hele banen stod på hodet. Hun kjente på hodet hennes. Det blonde håret hennes lå som klister nedover kinnet. Hun kjente at den ellers søte nesa hennes, var nå blitt litt skeiv.

- Det var sikkert ikke meninga, tenkte hun, sikkert bare et feilspark.

 

Treninga fortsatte som vanlig. Og alt ble som normalt igjen. Hun var best, for det var hun. Hun var raskest, hadde best teknikk og sparket lengst. Laget var svært bra. De vant stort sett det var med på. Mye på grunn av henne. Hun var mye av laget, men hun var ikke overlegen eller slem av den grunn. Hun var ikke som andre. Hun hjalp dem slik at de skulle bli like gode som henne selv, hun slo ikke dårlige baller slik at de skulle bli dårlige, tvert imot. Hun var best, men ville aldri innrømme det. Hun sa at det var et lagspill. Alle var gode. Slik hadde hun alltid vært, og kom alltid til å bli, trodde de. Hun var godt likt, hos begge kjønn. Hun var seg selv, hele tida. Tok seg tid til alle, selv om det kunne gjøre henne upopulær. Hun var en racer på skolen også, men ikke noen nerd av den grunn. Hun var flink. Og mange var misunnelig, spesielt jenter. De var svært misunnelig og sjalu, fordi hun fikk alle de pene guttene. De var jo populære du også, men ikke på samme måte. Det var Randi og gjengen. Hun var sammen med en av de slemme gutta, hun skulket skolen og jukset seg til gode karakterer. De mobbet de upopulære og HATET hun.

- Hun var altfor populær, mente de.

 

Solen gikk ned over de vakre åsene som omkranset Bergen. Det var sent på kveld, men hun lå fortsatt våken. I senga lå hun og tenkte på fotballtreninga.

- Var det meninga? Eller var det helt tilfeldig at det var Randi som fikk gjort det? Hadde hun noe imot henne? Hva da? Og hvorfor det?

Søvnen nådde henne langt utpå natta. Men da hun hadde sovna hadde fortsatt ikke moren kommet hjem. Hun hadde et stort alkohol problem, uten at hun visste det. Hun hadde forsøkt å hjelpe moren, men moren forsto ikke at hun hadde noe problem.

 

Alt var som normalt på skolen dagen etter. Hun gadd ikke tenke mer på episoden med Randi. Men da hun gikk inn den brune og fæle inngangsdøra ble hun møtt med et blikk som ikke hadde opplevd før. Randi og gjengen hadde flokka seg rundt hverandre og så stygt på henne. Hun derimot gikk rett bort til vennene sine, uten å bry seg noe særlig om Randi det hele tatt. For som var hun, hun overså alt som folk måtte gjøre mot henne, og tok seg aldri nær av de tingene andre gjorde. Men i det siste hadde de vært mye verre mot henne. Klokka ringte, og alle viste hva det betydde. Folk stønnet å berte seg, og tenkte at de var verdens mest uheldige barn som gikk på denne dritskolen. Hun var heller ikke av den typen, fordi hun likte skolen og visste at det var ingen grunn til å klage.

 

Skoledagen ble omsider over, etter at de avsluttet dagen med tre timers skrivetest. Hun traff vennene sine og begynte å gå hjemover. De pratet som de pleide, og alle smilte og var glad i den nydelige vårsolen som skinte fra en nærmest skyfri himmel. Nesten rart å se det, for det var ikke ofte det var så fint vær i Bergen. Men det lå en del snø igjen fortsatt, for det hadde vært kaldt hele uka. Men det gjorde ikke hun noe som helst. Hun var glad i snø som hun var i alt annet. De gikk og pratet og pratet. Da de omsider måtte skille lag, stoppet de for å snakke enda litt til. De var tre stykker igjen nå, og de tre var de beste vennene på hele skolen virket det som.

- Dere skal på trening etterpå eller? spurte de henne

De virket p på en merkelig måte litt skremt da de sa det

- Nja, jeg vet ikke helt jeg, det er jo prøve i morra da. Må kanskje pugge litt.

Hun så på ansiktene til dem at det var noe galt. Men hva? Hun ante det ikke, og derfor snakket hun bare videre.

- Dere da? Skal dere? fortsatte hun

Ingen svarte. Ansiktene ble bare mer og mer skremt.

- Hva skjer? spurte de andre

 

Ingen svar nå heller. Hun skjønte ingenting. Hun gløttet seg tilbake på veien bak dem, for å se om det var der de kom fra. Og da smalt det. Hun ble liggende, og vennene styrtet rundt henne. Hun visste verken hva det var eller hvor det kom fra. Alt hun kunne kjenne nå var at blodet rant ned fra kinnet hennes. De hørte en mørk og ondskapsfull latter på andre siden av gata. Tre av ”guttene” til Randi hadde kimt tre snøballer på henne, og den ene i ansiktet. De stod og lo, pekte og gapet ut av latter. Hun kom seg på beina. Haltet litt med en gang, men hun var ellers uskadd, unntatt det store åpne såret i munnen. Blodet rant. Hun tok seg til munn. Det gjorde vondt, svært vondt. Handa hennes ble nå blodig den og. Ansiktet hennes ble nå med blodet som rant som en sen solnedgang midt på sommeren, og med tårene som en tung regndag i oktober. Klærne hennes rant av blod. De fikk stablet henne på beina, til ”de-over-gatas” store fortvilelse. De skilte lag og hun gikk alene hjem. Heldigvis skulle de andre den andre veien, så hun fikk gå i fred. Hun hulket og gråt. Da hun gikk hjemover var det som om hele naturen fulgte henne. Som om de få blomstene som var stirret intenst på henne. Og trærne hvisket gav henne et pust. Det var helt merkelig.

 

Hun gikk forsiktig oppover gata, mens hun begynte å tenke på hva som skjedde. Hva hadde hun noen gang gjort Randi? Hva hadde Randi imot henne? Hun gikk og funderte på dette. De hadde vært bestevenner før, men på grunn av en hendelse i 3. klasse ville hun fortsatt ikke være venn med henne. Hun syntes at det var skikkelig barnslig, men det syntes ikke Randi. For henne brukte den episoden for alt den var vært, og ført henne bak lyset. Og hun fikk flere og flere med seg i sin gjeng.

 

Hun kom seg til slutt hjem. Hun hadde verken lyst på mat eller noe annet. Hun gikk opp tretrappa og inn på det blå rommet hennes, og la seg ned på senga. Telefonen begynte å dure i bakgrunnen, men hun orket ikke ta den. Hun orket ikke noen ting nå. Hun begynte å tenke. Tenke. Det er mye å tenke på, men hun da hun begynte å tenke på livet hennes, måtte hun ty til tårene. Da hun ble forlatt på gata som liten. Vokst opp hos barnevernet. Men etter utallige kamper av moren hennes, fikk hun dra hjem til henne igjen. Men da hun hadde vært hjemme i tre år, begynte moren å drikke. Hun ble jo da etter hvert alkoholiker. Men ikke bare det. De siste årene hadde Randi og da gjort så utrolig stygt dumt mot henne. Sparket, slått og utestengt henne. Hun hadde jo mange venner da. Men hun visste at neste gang de fikk øye på henne, ville hun bli skadet igjen. De fikk med seg flere og flere som hatet henne. Og selv om fremdeles mange likte henne, ble det desto flere som hatet henne. Om det var fordi hun var hun, eller om det var fordi hun var så populær visste henne ikke, men de hatet henne iallfall.

 

Hun la seg med hodet ned i sengetøyet og begynte å gråte virkelig. Nå svirret hele livet hennes som en slags ”highlights” oppi hodet hennes. Hun hadde aldri grått så mye hele sitt liv, og i hvert fall ikke på denne måten. Hun tenkte på moren hennes, på faren som hun aldri fikk sett, på vennene hennes, på lærerene hennes, på treneren hennes, på banen, på pulten, rommet, stranda, badekaret, mormoren, alt. Alt føyk frem og tilbake. Det var kaos, et fullstendig kaos.

 

Gråten ble mer og mer intens, og til slutt endte det opp i et gråteanfall. Hun rullet seg ut av senga, og datt ned på gulvet med et brak. Smeltene hylte, gråten hylte, stemmen hylte, hodet hylte, alt hylte. Hun orket ikke mer. Ikke mer. Med makt, klarte hun å dra armen hennes frem fra senga og opp i været mot nattbordskuffen. Hun dro den ut og fisket opp en gammel lommekniv hun alltid hadde hatt. Hun var bestemt nå. Hun orket ikke mer av dette helvete. Det var nok. Det var over. Hun gråt ikke nå, men tårene de spratt ut av angst. Hun dro frem knivbladet og…..

- Mamma!!!!

 

Ordet hennes klang i leiligheten. Ekkoet kimte. Sangen fra fuglene utenfor stoppet. Støyen fra bilene forsvant og praten fra jentene ned i gata ble borte. Hvor var hun? Hun var her, men på annen måte var hun ikke der. Hun var redd, men samtidig var ikke det. Hvem var hun? Hva het hun? Hvor gammel var hun? Hun husket ingenting. Og akkurat da det store vegguret i stua ringte tre ganger, lå Sofie Jansen i andre etasje og sovne stille inn. Det ble aldri noen trening på Sofie den dagen, for hun var død.

 

Hun var jenta som tok vare på, istedenfor å mobbe. Trøstet, istedenfor å la vær å bry seg. Jobbet, istedenfor å suse. Tulla, istedenfor å slå og sparke. Var grei, istedenfor å være slem. og sit hun var flink, istedenfor å jukse. Hun var ikke som alle andre. Hun var spesiell. Hun var jenta mot strømmen.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish