Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
NordlysSkriv ut Utskrift
Skrev den ikke som en skolestil, og den passer vel ikke som det. Egentlig vil jeg at folk skal få tolke den som de vil, men jeg hadde en tanke bak det hele når jeg skrev.
Bokmål - NovelleForfatter:



Hagen. I regnet.

 

De står ofte og ser på hverandre, herfra. På hver sin side av et liv. Ikke for nærme, så de ikke ødelegger noe. Om sommerfuglen blir berørt, vil støvet falle av, og sommerfuglen vil ikke lenger kunne fly. Derfor er de forsiktige, kan aldri ta det forbudte steget. Det har de blitt enige om, det har de lovet.

 

Et løfte er noe hellig, som det vakre lyset på himmelen over dem. Et løfte skal ikke bli brutt, men bevart. Og det er det de gjør, henger løftet som en gullenke rundt halsen. Det skal ikke løsnes. Til tross for deres vage nysgjerrighet, er det nok å beundre sommerfuglen på avstand.

 

Noen ganger blir lyset over dem så sterkt at de kan skjelne speilet, det som reflekterer alt det ukjente i den andre. På denne måten kjenner de hverandre. De er fremmede, men har alltid møttes her. I hagen, på hver sin side av gjerdet.

 

Innenfor gjerdet pleier det å regne. Det er derfor de møtes så ofte, for da er de nærmere enn noensinne. På grensen av det som er lov.

 

Sommerfuglen mister ikke evnen til å fly i regnet, bare fargene blir svakere. I solen vil de ikke stå ved gjerdet, de vil være bortgjemt. Opptatt med noe viktigere.

 

Kun sommerfuglen forblir i hagen og blir varmet opp av solstrålene der den flyr uforstyrret. Gullstøvet fra den vil dekke hele hagen, og fargene vil skinne sterkere. Når regnet stopper innenfor gjerdet, og det begynner å lyne, står de ikke ovenfor hverandre lenger. Selv om tiltrekningen mot hagen og det verkende behovet for hjelp fører dem mot gjerdet, må de holde seg unna sommerfuglen. De må ikke skade den. Det er når det lyner at gullenken henger slakest om halsen deres, når de må kjempe for å ikke komme for nære.

 

Hittil har de skjøre vingene tålt lynet uten at de har skadet den. Det er ikke lov å forene de to på hver sin side av gjerdet når det lyner, for da bryter de løftet. Alene ved gjerdet, kan den ene av dem stirre med hat på sommerfuglen, så den ikke vil kunne fly på samme måte. Men bare en av dem, alene, og bare i lynet. Ingen av dem vil kunne skade den på egenhånd. Den vil bli forvirret, men den vil ikke slutte å fly. Innenfor gjerdet, alene, vil den andre strekke seg ut mot sommerfuglen, akkurat nok til å skremme den. Samtidig vil de to ikke kunne stå der i lynet, og bare i regnet vil de møtes frivillig. I regnet står de der for å støtte, for å få klarhet.

 

Det er aldri meningen å gjøre noen skade når de står ovenfor hverandre ved gjerdet. Men det vet de aldri om de gjør. Altså er det ikke alltid til sommerfuglens beste at de iakttar den i regnet, for den blir lett forvirret. I regnet vil de to likevel alltid møtes.

 

De betrakter sommerfuglen imens regnet faller fra åpen himmel. Dens prektige vingeslag svekkes noe av de tunge regndråpene. Med ett slår det første lynet ned ved siden av dem. De trekker seg unna til hver sin side, for å unnvære skaden de kan påføre. Men lynet slår enda kraftigere ned, og øker dragningen mot det slitte gjerdet, og sommerfuglen med stadig tyngre vingeslag.

 

Det de to ikke merker i dette øyeblikket, er hvordan sommerfuglens vinger delvis stanser å bevege seg. Den er redd. Hva annet har den kjent enn dette, og hva vil komme etter. Sommerfuglen forstår så at den vil opphøre, svinne hen mot noe ukjent. Både lynet og frykten slår sterkere ned enn noen gang. Døden har alltid fremstått som noe vondt og forferdelig. Slutten på liv. Og sommerfuglen gruer seg nå, mister langsomt de resterende kreftene.

 

Plutselig står alt skremmende stille i den nydelige hagen. Lynet har stoppet, og over dem skinner de mange stjernene. Forvirrede og skremte, vender de to tilbake til sommerfuglen. Den gyllne gløden som engang var livet de hadde et ansvar over, ligger nå sammenkrøpet på bakken under dem. De blir stående en kort stund, like forvirret om sin egen skjebne som om den lille på bakkens. Alt de har kjent til nå, opphører foran dem.

 

Stjernene skinner enda kraftigere over hagen der de står. Sommerfuglen de hittil har passet på, løftet de hadde holdt om å ikke gjøre dem noe skade. Gullstøvet som lenge florerte rundt i luften på dager med sol, faller mot bakken og legger spor etter seg på bladene, og danner deretter et svakt lag av gull mot det grønne underlaget. Et nydelig syn. Gullet skinner på en annen måte, sterkere, som med nytt liv i seg.

 

Der de står og betrakter den gyllne bakken under dem, legger de merke til at det opp ifra sommerfuglen som ligger der sammenkrøpet, stiger en skikkelse opp. De nærmest turkisblåe sterke fargene, står som en motsetning imot den nå gråbrune skyggen av den en gang prektige sommerfuglen. Fargene ser ut til å lette fra den tunge, svake sommerfuglkroppen med letthet, inn i en sterkere form.

 

Er dette døden, tenker de to forundret. Idet tanken krysser deres sinn, danser fargene opp mot den mørke stjernehimmelen og danner en kraftig lysformasjon over dem. De to stirrer skremt og fascinert på dette nye og usette, det var aldeles ikke slik de hadde sett det for seg.

 

Dette er slutten for oss, tenker de. En indre fred oppstår da de to sakte oppløses samtidig som de skimter fargene gradvis forsvinne mot det hinsidige, flygende av gårde som nordlys over en himmel av evighet.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish