Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Demokratiets dilemmaSkriv ut Utskrift
Om minoriteter i et demokrati sett ut fra samenes ståsted.
Bokmål - EssayForfatter:



Innledning

Grunnet blant annet globaliseringa, er verden nå preget av flerkulturelle stater. Flerkulturelle stater innbærer som oftest flere ulike interesser, levemåter og krav. I tillegg til dette står man ofte overfor dilemmaet som oppstår ved flertallets vilje til å få gjennomslag, og mindretallets vilje, ønske og ikke minst krav, om respekt. Med et overordnet ønske om å ha et legitimt demokrati, er måter å håndtere dette dilemmaet på mange. Men når det kommer til hvilken måte som er best, oppstår det ofte uenigheter.

 

Hvordan kan man ivareta minoritetenes interesser, uten at det overkjører et av det moderne demokratiets grunnprinsipp med flertallsstyre? I hvilken grad er det legitimt å tillate spesielle rettigheter for minoriteter – og kan man anse det som legitimt å ikke gjøre det? Og hva kan flertallet tvinge mindretallet til å akseptere?

 

For å belyse og å foreslå løsninger på dette dilemmaet har jeg valgt å fokusere på minoriteter, og da særlig samene i Norge. Dette har jeg valgt fordi det er et konkret eksempel, en vanskelig sak, og et dagsaktuelt tema vi enda ikke har funnet en løsning på som begge parter er fornøyde med. I tillegg til dette vil jeg ta for meg to teoretikere, Will Klynich og John Stuart Mill for å sammenlikne deres synspunkter når det kommer til forholdet mellom flertallet og minoriteter. Disse filosofene representerer forskjellige måter og håndtere dette dilemmaet på, noe som jeg vil prøve å få fram ved å bruke samene som et eksempel.

 

Demokrati: en styreform hvor flertallet har avgjørende innflytelse, men mindretallets interesser også blir tatt hensyn til.” (www.caplex.no)

 

Etter at demokratibølgen skøt fart for 150 år siden har flere og flere land gått inn for den type styreform, og demokratiet blir i dagens samfunn sett på som den mest gunstige styremåten et land kan ha. Det finnes flere former for demokratier, og uenigheten er stor når det gjelder hvilken modell som er den beste. Mange vil nok også hevde at demokratiet ikke nødvendigvis er den mest optimale styreformen, særlig i betydningen av mest effektiv, men at det er den beste vi har til nå.

 

I dagens samfunn er demokratiene indirekte, og kalles moderne demokratier. Et moderne demokrati innebærer at sammensetningen av nasjonalforsamlinga bestemmes gjennom hemmelige valg, der alle voksne har én stemme. Men til tross for at demokratiet, i større eller mindre grad, preger den vestlige verdenen og nå mer og mer resten av verdenen, er det som styreform ikke feilfritt.

 

Parallelt med demokratibevegelsen har også globaliseringen skylt over verdenen, og gjort den mindre. I dagens flerkulturelle samfunn ser man at minoriteter spiller en større rolle enn før. Dette kommer nok som et resultat av at landene i dagens samfunn er mer avhengige av samarbeid, og internasjonale avtaler gir minoriteter i større grad en før flere rettigheter – som de i dag også tar krav på.

 

Dilemmaet går i hovedsak ut på at i likehet med flertallet har også mindretallet sine rettigheter, og spørsmålet er hvor balansegangen går mellom å la flertallets vilje få gjennomslag, samtidig som man ikke tråkker på mindretallet. Likevel, når man snakker om mindretallet i forhold til et slikt dilemma, holder det ikke å bare snakke på generelt grunnlag. Mindretallet kan være alt fra de som stemmer venstre, til homofile som vil gifte seg, og den gruppen jeg vil ta for meg; samene.

 

Det finnes mange foreslåtte løsninger på dette dilemmaet, og man kan diskutere hvilke som er mest gunstige. Tatt i betraktning at situasjonen i høy grad er forskjellig fra stat til stat, er også behovene forskjellige og løsningene ikke entydige. Et eksempel er Sri Lanka hvor tamilene, som den største minoritetsgruppen i landet, krever etter en lang konflikt med singaleserne selvstyre i en del av landet. Selv om bakgrunnen for denne situasjonen er relativt særegen, står man fortsatt overfor oppgavens dilemma, og det viser bare at det ikke finnes én rett løsning.

 

I Norge har vi samene som en svært synlig minoritetsgruppe som bla. annet stiller krav som ikke alltid er i samsvar med det staten ønsker. Samene har bla. holdt til i Finnmark i hvert fall siden de første århundredene e.Kr. I dag er det rundt 30 000 samer i Norge, og det bor faktisk flere samer sørpå enn det gjør i finnmark. Til tross for dette bor det fortsatt samer i Finnmark, og kampen om land og vann virker ofte evigvarende. Samene er i dag svært integrert i det norske samfunn, men ønsker også å bevare kulturen deres/sin.

         

Drøftinga

Globaliseringen er helt klart en svært viktig drivkraft for demokratiseringen av verden, da verden har ”krympet” og kommunikasjon på tvers av landegrenser preger oss mer enn noen gang tidligere. Informasjonen om andre styreformer når ikke bare fram til statsledere, men også til befolkningen. Men til tross for at mange hevder at dette er den mest optimale styreformen vi har i dagens samfunn, er den som sagt ikke feilfri. Et sentralt dilemma er forholdet mellom flertallet og mindretallet, og balansegangen mellom det legitime og det illegitime demokratiet. Som en del av mindretallet er ofte minoritetene. Dette kan være alt fra etniske minoriteter, innvandrere homofile, religiøse grupper osv. I Norge er samene et klart eksempel på en minoritet, og er også stemplet som et urfolk – noe som gjør at de også går inn under flere konvensjoner.

 

Når man har en slik minoritet som man vet aldri vil kunne få en reell makt på statlig nivå, er det viktig å se på hva som kan gjøres for at de likevel kan oppnå innflytelse. Ønskene til innflytelse kan være forskjellige, og være begrunnet i alt fra å opprettholde kulturer, få igjennom sine krav og ønsker til å ganske enkelt bli integrert i samfunnet. Løsninger kan da være alt fra kvoteringer, subsidier, indre selvstyre og bruk av andre innflytelseskanaler.

 

Etter en frivillig registrering av samene inn i samemantallet, ble representanter utnevnt og Sametinget ble offisielt åpnet høsten 1989. Dette organet fungerer som et rådgivende organ for staten når spørsmål som angår samer står på agendaen. Som et naturlig resultat av dette ser man at samenes posisjon, særlig i politiske spørsmål, blir styrket

 

I Norge har vi flere integrerte faktorer i samfunnet som skal være med på å begrense flertallets makt og samtidig beskytte mindretallet. Et eksempel på dette kan være den dømmende makt i Norge – en institusjon som er uavhengig av de to andre statsmaktene. Sosiale og kulturelle problemer samt flere områder og faktorer i dagliglivet blir i større grad nå enn før regulert gjennom lover og direktiver. Ifølge Mill skulle disse lovene blitt til på utilitaristisk vis, hvor mest mulig velferd og samtykke blant folket ville være målet. Dette kan lett gå utover en minoritetsgruppe –sjøl om Mill presiserte at det ikke var ønskelig.

 

På en side gjør uavhengigheten at det rettslige organet blir styrket, men på grunn av en omfattende internasjonalisering hvor diverse konvensjoner står sentralt, har også domstolene mistet deler av sin makt. Disse internasjonale konvensjonene er med på å se til at flertallet ikke overkjører mindretallet. Men selv om Norge ratifiserer avtale på avtale, er det ikke nødvendigvis sikkert at de blir fulgt til punkt og prikke. I 1990 ratifiserte for eksempel Norge, som første nasjon ILO-konvensjonen, men i følge Sametingspresident Sven-Roald Nystø har Norge unnlatt å følge opp denne i forhold til samene. I konvensjonen heter det bla. ”Vedkommende folks rett til å eie og besitte de landområder der de tradisjonelt lever, skal anerkjennes”. Særlig når det gjelder samene er dette et vanskelig punkt å oppfylle helt, da flesteparten av de som bor i Finnmark faktisk er nordmenn.

 

Men til tross for slike sikkerheter er det ikke enkelt for minoriteter å få igjennom på den politiske arenaen, og i den anledning må de ofte ty til andre innflytelseskanaler enn valgkanalen. Mediekanalen står svært sentralt her, særlig da det er denne kanalen som oftest setter ting på dagsordenen. Et eksempel på at minoritetsgrupper i hvert fall blir lagt merke til ved bruk av andre innflytelseskanaler, var under Alta/kautokeino-vassdraget, hvor flere samer dro aksjonskanalen til det ytterste.

 

I Norge har vi ingen tradisjon på å kvotere inn minoritetsgrupper til nasjonalforsamlinga. Noen vil nok hevde at det ville vært illegitimt, og også peke mot at minoritetsgrupper ofte vil være et definisjonsspørsmål. Likevel, sett fra for eksempel samenes side, er det jo helt opplagt at de aldri vil kunne få igjennom noe som kun samer står bak.

 

 

Will Kymlicka og John Stuart Mill er to teoretikere som har et litt forskjellig syn på hvordan man skal løse dilemmaet mellom flertallet og mindretallet. Will Kymlicka, en kanadisk filosof, er en av dem som argumenterer sterkest for at vern av kulturell identitet forutsetter politiske minoritetsrettigheter (Midgaard og Radch, 2004). En del av filosofien hans er at han deler minioritetsrettighetene inn i tre: flerkulturelle rettigheter, spesielle representasjonsrettigheter og selvbestemmelsesrettigheter. Han bygger disse rettighetene på en likhetsargumentasjon.

 

John Stuart Mill, en filosof fra 1800-tallet, var mer opptatt av konstitusjonelle prinsipper  enn maktutøvelse og administrasjon. Han mente at lovgivningen skulle foregå på en slik måte at lovverket gjenspeilte flertallets ønsker, jo flere mennesker som får gjennom sine preferanser jo bedre var lovene. Det at lovverket gjenspeiler folkeviljen kan man kalle det utilitaristiske argumentet for demokrati. I tillegg til dette påpeker han også at mindretallet ikke må undertrykkes, og viser til at han mener at de med kunnskap skal sitte med makten.

 

Når man betrakter samene opp mot disse teoriene, kan man se at samenes situasjon i dag kanskje heller litt mer mot Mills syn når det gjelder deres ønske, men ikke oppnåelse av indre selvstyre. Kymlicka ville nok ha stilt seg kritisk til behandlingen av samene, særlig når det gjelder retten til land og vann. Ut i fra hva John Stuart Mill skrev, kan det tenkes at han ikke ville gått inn for et eget selvstyre i finnmark – med mindre det var flertallets ønske.

 

Opprettelsen av sametinget er nok noe både Kymlicka og Mill enige i. For selv om det kun er rådgivende, fungerer det helt klart som en ressurs for den norske stat i samespørsmål, og styrker helt klart samenes posisjon. Mill, som mener at de med kunnskap skal styre, hadde nok rådet staten til å benytte seg av sametinget i størst mulig grad, mens Kymlicka som bla. snakker om de spesielle representasjonsrettighetene ville nok kanskje ha ønsket å styrke dette organet et hakk. Disse rettighetene vil nok også fra hans side være et argument for kvotering.

 

Med den visshet om at demokratiet som styreform ikke er feilfritt, gjelder det å sortere sviktene, og prøve å komme med løsninger. Dilemmaet mellom flertallets vilje og ikke minst mulighet til å få gjennomslag og mindretallet rett til å bli tatt hensyn til, står svært sentralt når det er snakk om demokratiets feiler.

 

Selv om Norge kanskje er et av de landene i verden som behandler minoritetene innad i landet best, vil man i hvert fall kunne hevde fra flere samers synspunkt, at hvis det er tilfellet – så er ikke best godt nok. For nordmenn som ikke tilhører minoriteter, er det nok lett å glemme av hvor lite komplisert det er å være en del av majoriteten. Selv om majoriteten også benytter seg av andre innflytelseskanaler, kan man fra et generelt ståsted si at disse kanalene er særlig viktige for minoritetsgruppene. Majoritetene bruker selvsagt også mediene for å sette ting på dagsordenen, men det kan hevdes at viktigheten ved å ha oppslag der kanskje er større for minoritetene.

 

De riktige løsningene kommer selvsagt an på staten, og ikke minst øyet som ser, men det kan heldigvis konstateres at det er få som mener at demokratiet er flertallets vilje - og bør forbli slik. Løsninger som kvoteringer, subsidier, indre selvstyre, rådgivende organ og tilgang på andre innflytelseskanaler enn valgkanalen, er alle måter å beskytte og styrke minoritetene. I hvilken grad disse blir tatt i bruk i de forskjellige stater kan selvfølgelig diskuteres, men kan likevel ikke rokkes fra det faktum at de faktisk er der.

 

 

Kildehenvisning

- Statsvitenskaplig leksikon (Østerud, Goldmann og Pedersen. 2004)

- Politisk tenkning (Malnes og Midgaard. 1993)

- Demokrati –vilkår og virkninger (Midgaard og Rasch. 2004)




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish