Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Johan Falkberget - Fra vaskarryss til heimstaddikterSkriv ut Utskrift
Særemne om Johan Falkbergets liv og diktning.
Bokmål - SæremneForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Innhold

Om forfatteren og hans familie

Fra vaskarryss til heimstaddikter

 

Bøker som omhandles i dette særemnet:

Den fjerde nattevakt(1923)

Gjennombruddet

Handlingsreferat, persongalleri og synsvinkel

Virkemidler

Tema, Litteraturhistorisk plassering

Den nye diktergenerasjonen

En personlig reaksjon på boken

 

Christianus Sextus(trilogi 1927 – 1935)

Om bøkene

Persongalleri

Tema, motiv, synsvinkel og virkemidler

”De første geseller” (1927) - Om boken. Handlingsreferat.

”I hammerens tegn” (1931) - Om boken. Handlingsreferat.

”Tårnvekteren” (1935) - Om boken. Handlingsreferat.

 

Nattens brød (tetralogi 1940 – 1959)

Om bøkene. Persongalleri, Tema, Motiv, Synsvinkel og Virkemidler

”An-Magritt” (1940) - Om boken. Handlingsreferat.

”Plogjernet” (1946) - Om boken. Handlingsreferat.

”Johannes” (1952) - Om boken. Handlingsreferat.

”Kjærlighets veier” (1959) - Om boken. Handlingsreferat.

 

Forfatteren i dag

Lyrikeren

Litteraturhistoriske perioder

Sammenligning av forfatterskap med andre

Krigen

Kilder

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Om forfatteren.

 

Da Johan Petter Falkberget døde i april 1967, etterlot han seg en litterær produksjon som ennå i dag lyser som en fakkel over vårt litterære landskap, og setter uutslettelige spor i leseren sitt sinn. Gammel som ung. At han i 1951 ikke fikk noen nobelpris for sitt forfatterskap, må tilskrives de norske komitemedlemmenes høflighet overfor våre svenske naboer og den svenske vinneren Per Lagerkvist, og ikke det at Falkberget ikke fortjente den.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Gården Falkberget ved Rugelsjøen.

 

Falkberget ble født 30/9 1879 på gården Falkberget ved Rugelsjøen i Trondalen i Røros og var eneste barn av ertsscheideren Mikkel Andreas Lillebakken (1847-1916) og Gunhild Jonsdatter Lillebakken født Jamt (1855-1922).

 

Oppveksten var preget av trange kår, med lite utkomme av gårdsdriften. Som vanlig var på disse trakter, måtte faren slite for føden først som gruveslusk i gruvegangene i dypet under fjellstaden, senere som oppsynsmann oppe i dagen - eller ertsscheider.

 

Det denne familien derimot hadde mer enn nok av, var naturen og friheten, og kjærligheten til disse og til hverandre.

 

Falkberget sa engang om faren: ”Min fars bergmannslampe ble min arvelodd. I lyset fra den har jeg tydet historiens bokstav bak århundredene. Hans lampe har vært mitt `seende øye`, når jeg rettet den mot min egen tid og dens mennesker. Han lærte meg alt i mine barneår ved gruvene å elske fransk litteratur, så jeg senere kunne tilegne meg noe av frihetens ånd i barrikadenes land. I sin tenkning levde han meget mellom republikkens sønderskutte faner. Hver gang jeg tar hans Nye Testamente i hånden, kjenner jeg det slik at ingen har fått en større fedrenearv.

 

Begge foreldrene var opplyste, kunstelskende mennesker. Faren med sin klokkertro på den frie tanke i alle mennesker og deres kamp for et bedre og mer rettferdig samfunn, gjorde sterkt inntrykk på sønnen. Hugo og Zola var sentrale skikkelser i dette idealbildet. Klassebevissthet, solidaritet og en usvikelig sosialistisk grunninnstilling fikk sønnen podet inn i seg fra svært ung alder. Dette sammen med morens musikalitet, natursans og fortellerevne, gjorde at dikterspiren fikk en rik ballast å øse av når han senere skulle så sitt korn i fortellerens åker. Når en i tillegg vet at de alle var urokkelige i sin kristentro, kan en vel tenke seg hva denne lille familie senere har gitt til svar til de mange som i søken etter livets mening åpnet hans bøker.

 

Moren hadde riktignok et svært vanskelig sinn, og dette plaget den lille familien mer enn godt kunne være. Hun var hele sitt voksne liv tynget av depresjoner, og gjennom dette skaffet hun seg svært stor makt over sønnen. Han fant seg i nesten hva det måtte være når det gjaldt moren – også i voksen alder. Hans morsbinding var meget sterk, og dette forholdet er også lett gjenkjennelig i romanen ”Lisbet paa Jarnfjeld”(1915) der han prøver å utforske et kvinnesinn som åpenbart hentet vesentlige trekk fra moren.

 

At Gunhild-navnet dukker opp i kjærlighetshistorien med Benjamin Sigismund er nok heller ingen tilfeldighet. Falkbergets trang til å sette ord på sine tanker om moren vitner om en plaget sjel som trekkes mellom familiens sterke og bindende krefter og hans egen vilje til løsrivelse for å bedrive sin diktergjerning helt og fullt.

 

Onkelen, den synshemmede Ole Johnsen Jamt, som vi møter som Blind-Steffa i Christianus Sextus, lærer den lille Johan å lese og skrive. Han forteller gamle sagn, myter og historier knyttet til bergverksdriften og livet på Rørosvidda. Slik ble folkeopplyseren født.

 

Den kristne tro stod sterkt i familien Lillebakken sitt dagligliv, og ble en rutine i hjemmet. En gudstro som mer minnet om sosialistisk medmenneskelighet enn gudfryktighet ble den retningen han valgte. Den var mer folkelig å forstå, og dermed kunne ordet nå de fortapte sjeler som trengte det mest. Evangeliets enkle tale ble kjernen i de bibelske deler av diktningen som fulgte i Falkbergets kjølvann.

 

Tre år i småskolen, og fire år i storskolen. I alt sju år i folkeskolen, med bare fjorten dager i hvert kalenderår – med mye fravær, men med mye bedre karakterer enn sine medelever - var det skolevesenet hadde å tilby denne fattige gutten på denne tida. Etter skolegangen tok han navnet etter sitt fødested – Falkberget.

 

I gruvene arbeidet Johan som vaskarryss fra han var sju år gammel i 1886 og til han var tjuesju i 1906. Under alle disse ”onde netter”, som han selv kalte dem, utviklet han seg hele tiden som den skrivende sjel han selv mente han var eslet til å bli. Han skolerte seg selv i grammatikk, og de første poetiske linjene forlot hans hånd da han var ti år gammel – på brakkeveggen ved gruva: ”En voldsom poesi fylt av harme over partisipantskapet Røros Kobberverk og dets umenneskelige funksjonærer” er det sagt om hans første spede forsøk på skriving for et større publikum.

 

 

Fra vaskarryss til heimstaddikter.

 

Denne overskriften er det sentrale temaet jeg vil belyse i dette særemnet.

 

Etter diverse småskriverier kommer i januar 1899. hans første ”utgivelse” under fullt navn: ”Hytten ved Vesle-Klætten” på trykk i Fjeld-Ljom. Da var han tjue år gammel. Selv om man nok kan si at det her dreier seg om en uferdig autodidakt, er det lett å finne trekk i denne historien som senere blir som for en rød tråd gjennom Falkbergets tidlige forfatterskap å regne. Handlingen er lagt et hundreår tilbake i tid, og hovedpersonene er to unge elskende fra hver sin stand som på tvers av sosiale lag og grenser prøver å få hverandre. Disse første enkle forsøk på å skrive ble også gjenstand for korrektur fra redaktøren i avisen sin side, og dette hjalp også på skriveferdighetene.

 

På høsten samme år giftet han seg med sin Anna Marie Skjølsvold mot sin mors vilje. Han ble likevel boende hjemme hos sin mor sammen med kone og en etter hvert voksende barneflokk.

 

Han fortsatte å skrive i avisen. Alt fra skisser, nekrologer og reportasjer, til små fortellinger og dikt. I 1901 fullfører han ”Mod lys og grav” som gikk som føljetong i lokalavisen samtidig som den ble utgitt som særtrykk i hundre eksemplarer. Hovedpersonen, husmannsgutten Gunnar Furulund bærer Falkbergets budskap fram slik: ”op mod de lysende tinder der det er dagslys og levelige kaar for alle”. Han slår også fast at det nytter å kjempe mot uretten! Dette motivet blir aldri lagt til side igjen under hele hans forfatterskap, ja i hele hans livsgjerning!

 

Det andre hovedmotivet han snart åpenbarer, er ”Lyset” som den livgivende kraft som tiner et frossent sinn, men som også er det ubarmhjertige, granskende Guds øye.

 

Når han nå begynner å skrive kolportasjelitteratur, kommer samtidig hans første kontakt med forleggerstanden. Dette fører til at hans litterære nedslagsfelt utvides betraktelig. Han omsatte mest via omreisende skreppehandlende og tuskhandlere, og fikk kanskje ikke alltid like godt betalt for sin produksjon, men bøkene ble spredt for et stadig større publikum.

 

”Naar livskvelden kjem”(1902) ble skrevet på et slags landsmål. Noe som ikke fristet til gjentakelse, og ble ikke akkurat forlangt av mottakerne heller. Ikke særlig vellykket, med andre ord. Denne fortellingen, som de foregående, handler om uoppnåelig kjærlighet. Men her er også det kristne nestekjærlighetsbudet sentralt, og viser hvordan vi skal hanskes med innflytterhat – et ikke helt ukjent tema selv i våre dager!

 

Tydelige trekk fra den nyrealistiske periode i norsk litteratur er å finne i Falkbergets tidlige produksjon. Han skildrer samfunnsforholdene slik de var i gruven, på småbruket og i menigheten. Han vil innlede marsjen som skal lede arbeidsfolk ut av ørkenen og inn i det forjettede land: sosial rettferdighet og økonomisk uavhengighet for småkårsfolket. Likevel er også innslag av naturalisme eller determinisme tilstede. Særlig når handlingen foregår nede i gruvene eller inne i bergmennenes stuer. Dette skygget også noe for hans engasjement og kraft i den klassekampen som ble forsøkt skrevet inn i diktningen.

 

Foruten hovedpersonene i fortellingene, som ofte oppnår det uoppnåelige, var det lite fattigfolk egentlig kunne gjøre med sin egen situasjon. Dette fikk Falkberget selv erfare da han som ung lå på brakken i fritiden og ville bli ”dikter”. Han ble ikke akkurat sett opp til av sine arbeidskamerater når han som fattig småbrukersønn prøvde å bli poet.

 

Samtidig som historiene omkring, og skildringene av menneskene i disse er detaljerte og karakterskapende, blir de økonomiske og sosiale forskjellene i samfunnet klart tydeliggjort. Som historisk dokument er dette derfor svært verdifullt for enhver samfunnsforsker med interesse for dette samfunnet som er beskrevet i bøkene.

 

Utover på begynnelsen av hundreåret ser en at Falkberget blir mer og mer engasjert i arbeiderbevegelsen. Etter den manglende suksessen med ”Moseflyer”(1905) tar han året etter jobben som redaktør i arbeiderpartiavisen Nybrot i Ålesund. Selv om avisen gikk inn det påfølgende året ga dette arbeidet mersmak, og Falkberget ble en ivrig samfunnsdebattant og folkeopplyser. Erklærte nå at: ”Avis-artikkelen er for meg nuets pulsslag”. En kan si at denne tiden som pressemann gjorde Falkberget til en mer komplett forfatter. Språkformen i avisen var mer direkte og klar, og denne smittet over på hans diktning.

 

Mange sagn og fortellinger fra de langstrakte vidder følger fra 1910 og utover i Falkbergets fotspor. Fantasifulle figurer og et friskt fortellerspråk vitner om en skriveglede som forfatteren alltid har eid, men kanskje først her begynner å manifestere seg i den formen vi kjenner ham best fra.

 

Selv om han best likte å dra frem det gode i mennesket, var det spesielt en fortelling som skiller seg klart fra denne trenden. ”Fimbulvinter”(1911) viser de morderiske og hatske trekk som ligger i alle mennesker. Budskapet i denne fortellingen er klart deterministisk. Tengel Jættesti må se at alt han eier går på tvangsauksjon. Han har ikke annet valg enn å bli til en drapsmann for at rettferdigheten skal skje. Hans skjebne er alt beseglet på grunn av de kår han er avlet under og de valg han foretar kan ikke rokke ved denne.

 

I årene 1912 til 1916 mistet han i tur og orden onkelen Ole, sin egen far Mikkel og den dyrebareste av alle, den elleve år gamle datteren Oddbjørg. Tapet av datteren gikk så sterkt inn på ham at temaet aldri ble tatt opp igjen av ham selv. Det ble en stor prøvelse for hans gudstro og hans religiøse indre strid utkrystalliserte seg i bøkene på ulike vis. Konklusjonen ble derimot alltid den samme: Gud må vi adlyde.

 

Med den første større romanen ”Eli Sjursdotter”(1913) oppnår han endelig suksess. Igjen er det det håpløse kjærlighetsforholdet på tvers av stand og miljø som er tema. Hovedpersonen Eli sin kjærlighet til den svenske soldaten Pelle, som var på flukt etter general Armfeldts nederlag, resulterer i deres egen og det felles barnet sin død under svært tragiske omstendigheter. Denne sultskildringen må karakteriseres som noe av det aller sterkeste i vår litteratur. Parallellen til bortgangen av hans egen datter er et klart uttrykk for behovet for å sette ord på sine egne føleser på denne tiden.

 

Romanen ble filmatisert og dramatisert, men den utløste også en debatt i lokalsamfunnet om hvorvidt de kunstneriske friheter Falkberget hadde tatt seg var litt for store. At han ble anklaget for historieløshet og – omskriving av fakta av lokalhistorikere og andre størrelser, vitner om at Janteloven allerede eksisterte i fullt monn, tjue år før den ble satt på trykk. Falkberget presiserte i et tilsvar ganske tørt at det dreide seg tross alt om en roman, ikke en historisk lærebok.

 

Likevel bestemte han seg for heretter å foreta noe grundigere historisk kildearbeid når han skulle forfatte slike fortellinger. Resultatet ble etter hvert en samling av kunnskap om og innsikt i vårt lands fjerne og nære historie som få var i besittelse av i hvert fall på den tiden, men også senere.

 

De neste sju årene gav god avkastning litterært, men også økonomisk. Her kan en trekke fram ”Lisbet paa Jarnfjeld”(1915), ”Brændoffer”(1917) og ”Bør Børson jr.”(1920) som tre verker som tydelig viser at forfatteren har funnet frem til og behersker skrivekunstens mange teknikker. I tillegg er den innsikten han viser når han skildrer menneskets sjel uomtvistelig.

 

Lisbet sin uforløste kjærlighetstrang resulterer i at hun gifter seg med en hun ikke elsker for å ramme presten, hennes hjertes aller nærmeste, med ”et piskeslag over hjertet”. Ansikt til ansikt.

 

Menneskets ubevisste sjeleliv blir beskrevet på det aller tydeligste, og er Falkbergets nyromantiske bidrag til bokhyllen denne gangen.

 

I Brændoffer får vi for første og siste gang se Falkberget skrive fullt og helt om arbeiderklassens evige kamp. Den beiskeste sosialrealistiske romanen i nordisk litteratur er den blitt utropt til, og gir en konsekvent skildring av samtidens husmannsåk og industriproletariat. Noen revolusjonstanke er aldri på Falkbergets lepper. Han var for glad i den fredelige løsningen av problemene. Og armod og nød blir derfor det deterministiske menneskets evige lodd og fortapelse.

 

Året etter kom riktignok pamfletten ”Rott Jer sammen”, og denne kaller massene til kamp mot kapitalismen, nasjonalismen og maktbegjæret som samtidens krigende nasjoner stod bak. Likevel var det mest et rop om sosiale reformer og et mer rettferdig samfunn.

 

”Bør Børson jr.” var nok også ment som et antikapitalistisk bidrag i samfunnsdebatten. Men selv om han her ved å ironisere, og på en satirisk måte viser leseren skjevhetene i og manglene ved det moderne og kapitalistiske industrisamfunnet, blir den først og fremst en suksess på grunn av den formen den ble presentert i. Avisen Nidaros hadde en suksess uten like i nyere norsk pressehistorie med denne føljetongen. Da det ble bok av historien året etter, ble den snart en bestselger og overgikk tidligere utgivelsers opplagstall i godt monn.

 

I 1921 er han endelig i mål med sin, som han selv beskrev den; ”årelange ørkenvandring gjennem tvil, fornektelser og alle mulige bortforklaringer av Den hellige skrifts grunnsannheter…”. Det som gjorde at han til slutt fant veien til den sterke troen igjen, var datteren Aasta sin mirakuløse helbredelse fra bukhinnebetennelse.

 

Med samlingen av historiske fortellinger ”Naglerne eller Jernet fra Norden” dette året, innvarsles en ny og sterkere opplevelse av kristendommens vesen. Menneskesinnets evige spaltning mellom den jordiske verden og det hinsidige gudsriket er fra nå av et grunnleggende metafysisk tema i Falkbergets romankunst.

 

Fra denne samlingen er historien om smeden Ela og naglene han smidde til å korsfeste Jesus en historieomskriving av bibelske proporsjoner. Falkberget viser her at Ela, ved å vise medmenneskelighet med belgtrederen som hjalp ham å skaffe et utkomme, og takknemlighet til Jesus som helbredet armen hans, kan få tilgivelse for det forferdelige han har gjort. Å smi mesterens nagler.

 

Som for å skape en tilknytning til sin egen tid lar han de tungsmidde jernnaglene være dekor som slaven hans, belgtrederen har stjålet fra Kong Salomos tempelmur. Grunnen til at jernet er så tungt å smi, viser seg å være fordi det er kobber i det – fra, ja nettopp Røros. Fra bergene oppunder den evige sne. Dette jernet var så fullt av kulde at det trengte mye varme for å kunne smis.

 

Denne samlingen, som er Falkbergets erkjennelse av og bekreftelse på sin egen tro, peker klart frem mot neste store trinn i hans produksjon, som også er den boken som omhandles spesielt i dette særemnet.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
<bilde>

Logg inn for å se bildet

Gården til Falkberget, Ratvolden i Rugeldalen. Nå diktermuseum.

(Kjøpt 1922, kort tid etter morens død)

 

 

”Den fjerde nattevakt” (1923).

 

Om boken

(Tekst i kursiv er sitater hentet fra boken)

 

Da jeg på etterjulsvinteren i år kjøpte ”Samlede verker” var dette det sjuende opplaget av Falkbergets største og viktigste produksjon. Et åttende opplag er også underveis, så en kan trygt si at populariteten ennå er stor.

 

Hvor mange ganger denne boken som frittstående roman er trykket, vet jeg ikke, men når en vet at førsteopplaget kom for åtti år siden blir det et stort antall fornøyde lesere til sammen. Boka er også oversatt og gitt ut opptil flere ganger i flere land. Sverige, Danmark, Frankrike, Nederland, Spania, Tyskland og USA er de heldige hittil.

 

Boken er også utgitt som lydbok, både her hjemme i Norge og i utlandet.

 

Tittelen henspeiler på det som skjedde da Jesus mettet fem tusen, gikk på vannet og helbredet mange mennesker. (Markus’ev.6.48) Den fjerde nattevakt er de tre siste timene av natten i den gamle, jødiske religiøse tro. Det vil si fra klokken tre til seks.

 

Falkbergets religiøse overbevisning var blitt styrket gjennom datteren Aasta sin vellykkede rekonvalesens, og han brukte gjerne en anledning til å bekjenne sin tro på Jesu mirakler for leseren hvis den bød seg.

 

Manuskriptet til denne romanen er det første som er produsert oppe ved Rugelsjøen på mange år. Årene 1920 – 1922 er skilleår i Falkbergets liv og forfatterskap. Inntrykkene fra 1.verdenskrig og de harde Kristiania-årene er nødvendige forutsetninger for å forstå hans utvikling. Noe som han selv beskriver i avsnittet under. Helt siden han sluttet som redaktør i Ålesund i 1907, hadde han bodd i Oslo hvor hans kone og barn kom flyttende etter det påfølgende året. I ”Hulen”, som var hans arbeidsværelse i leiligheten i Bjerregaards gate på Stovner, hadde han gjennom femten år skrevet intet mindre enn tjuesju titler av større eller mindre format. Spennvidden er stor, og sjangrene varierer fra de små enkle fortellinger om kjærlighet eller moral, til den store og suksessfylte komedieføljetongen ”Bør Børson jr.”.

 

Gjennombruddet.

Falkberget var nok fullt klar over at med denne romanen skjøt han en innertier av en publikumstreffer, og uttalte også senere: ”Den lange utlendighet gjorde at jeg kom for sent i gang med de store arbeidene”.

 

En tungtveiende årsak til at han nå for alvor begynner på de store verkene, må sies å være at han nå omsider er kommet hjem, og gjennom kontakt med den kjente og kjære hjemplassen får ny inspirasjon til å fortsette på heimstaddiktningen.

 

At han også har funnet hjem til sin innerste diktertanke, er likevel kanskje den viktigste årsaken; å få ned på papiret menneskets ekte tanker, og ikke la de være innestengt av hensyn til sosiale skiller eller samvittigheten overfor Gud. Samtidig er han mer i harmoni med sin religiøse overbevisning enn før, og tør oftere enn andre diktere bruke Kristendommens skrifter og sitater i både direkte og indirekte form i språket. Den folkelige tonen i denne formen for spredningen av evangeliet, tiltaler de som tidligere har støtt fra seg kirkens ekskluderende form og stil.

 

Et kort handlingsreferat.

Vi kommer inn i handlingen i nødsårene etter 1807. Dette var en periode med harde vintrer og påfølgende dårlige avlinger i jordbruket over hele landet. Det er de harde nødsårene napoleonskrigene førte med seg, som blir skildret her.

 

Det er på etterjulsvinteren, og den nyutdannede prest Benjamin Sigismund med familie kommer til hans nye menighet oppe på bergstaden.

 

Presten ser med mistenksomt blikk på alle og enhver, og synes dette er et rart folkeferd. Der setter han i gang med å skulle frelse alle og enhver, og prøver ut sin myndighet en stund, til han skjønner at det er til ingen nytte.

 

I stedet blir han etter hvert kjent med, og ikke så rent lite glad i dette Rørosfolket. Og den respekt han nyter hos lokalbefolkningen blir etter hvert ganske stor. Dette skyldes i stor grad hans vidstrakte kunnskaper og hans omsorg for alle og enhver.

 

Han prediker etter hvert et gudsord som bygger på den medmenneskelige faktoren mer enn vanlig er blant de geistlige på denne tiden. Dette setter menigheten stor pris på, da de har mer enn nok med å få mat i huset. Og et trøstende ord fra presten kom alltid godt med.

 

Til å begynne med møter han en skitten plattysktalende omstreiferske som advarer ham om en kvinne i rød kledebon som skal føre til hans fall og ulykke. Denne overtroiske tanken avviser han straks. Likevel blir han straks forelsket i Gunhild Finne, som er ulykkelig viet til David Finne av Benjamin selv. Han nekter å innrømme denne forelskelsen, både for seg selv, og overfor Gud.

 

Gunhilds onkel, Ol-Kanelesa, får i oppgave av Gunhild å overtale Benjamin til ikke å vie henne til David. Hun frykter regelrett for sitt liv, og sier at ekteskapet er arrangert av begges foreldre, noe Ol-Kanelesa sier seg villig til. Han legger frem ærendet, men presten vil ikke gripe inn i noe som er bestemt på forhånd, og han vil heller ikke legge seg ut med menigheten allerede i sin første kirkelige handling på stedet. Ikke vil han bli diktert av denne noksagten av en klokker heller.

 

Klokker og smed Ol-Kanelesa viser seg snart å være av en helt annen støpning enn det Benjamin hadde sett for seg. Hans respekt for denne snodige fremtoning er noe reservert i begynnelsen, men går nesten over til beundring og kjærlighet til klokkeren dess mer de blir kjent med hverandre. Han undrer seg over denne mannens store visdom og evne til å si de rette ordene på akkurat rette plass.

 

Benjamin blir påvirket av smedens godhjertede sinn, og dette gir seg utslag i senere rundhåndethet fra Benjamins side. Hundre spesier låner han bort til Tøllef Elgsjøen uten å mukke.

 

Til å begynne med, er de tvetydige svarene svært irriterende for presten, men senere skjønner han at det Ol-Kanelesa vil si med denne dobbeltbetydningen i svarene, er at ingen andre enn Gud er satt til å dømme over menneskene.

 

Dette forstår Benjamin til slutt, og fra da av, er han en helt annen prest og et helt annet medmenneske. Han får en meget klok og god venn i sjelesørger, felespiller, salmedikter, forsanger, klokker og grovsmed Ol-Kanelesa.

 

Denne rettleder Benjamin ikke så rent sjelden når presten står fast i forskjellige kniper. Spesielt i moralske spørsmål, der Benjamin ikke er vant med lokalbefolkningens måte å håndtere problemene.

 

Vintrer og somre kommer og går. Det er mest vinter, får en inntrykk av. Men når våren og sommeren først kommer, blir den desto mer hjertelig tatt i mot. Nød og sult er det hele boken igjennom, etter flere år med dårlige avlinger. Denne nøden rammer alle, unntatt de av Bergverkets eierskap som bor på stedet.

 

Participantskapet og direktørene ved bergverket blir vi lite kjent med, men vi får vite akkurat nok til at vi vet at dette styrer og kontrollerer det daglige liv for alle som bor i distriktet. Etter at Benjamin har gjennomgått en slags sekularisering, blir han og Kathrine innlemmet i selskapslivet av nettopp denne overklassen.

 

Gunhild og Benjamin har lenge hatt et godt øye til hverandre, men de er begge bundet av fordommer i befolkningen og av troskapsbånd de har knyttet i sine respektive ekteskapsløfter.

 

Til slutt overvinner likevel kjærligheten alt annet. Gunhild og Benjamin begynner å møtes i all hemmelighet oppe på kirkeloftet. Dette er det flere som legger merke til, men de bryr seg ikke om å alarmere noen om dette. De har for stor respekt for kirken og presten, som jo er involvert. Folk flest har også en viss medfølelse med Gunhild i hennes ulykkelige ekteskap, og tier av den grunn om kjensgjerningene. Men folkesnakket og sladderen er det ingen som kan stagge. Til slutt vet alle hva som foregår mellom de to. Kathrine, Benjamins kone og David likeså.

 

Kathrine lider i det stille, håper på at Benjamin likevel elsker henne, men har sine tvil om det. Hennes brystkrankhet forverres i takt med at hun glir stadig lenger og lenger vekk fra Benjamin. Hun savner den nærhet hun tidligere har følt i samvær med ektemannen, og får kun trøst hos sønnene og en husholderske, frøken Bjørnstrup.

 

David reagerer med å stenge Gunhild ute fra omverden og seg selv. Han lever, i likhet med Kathrine i angst for å bli satt til side av en kjærlighet som er sterkere enn den som knytter dem sammen med deres respektive ektefeller. Gunhild føder datteren, Ellen, som hun blir mistenkt for å ha unnfanget sammen med Benjamin. David får seg ikke til å tro at det er hans eget barn, enda Gunhild forsikrer at så er tilfelle. Den vesle jenta blir følelsesmessig neglisjert av begge foreldrene.

 

David blir etter hvert så besatt av hevntanken at han spekulerer ut flere måter å ramme alle dem som har gjort ham så vondt. Han planlegger å ta sitt eget liv, men er for feig når det kommer til stykket.

 

En, er det likevel som får føle hans vrede. Den kloke gamle bergkadetten, Notler. Denne har først gitt David det råd å glemme alt om Gunhild, og drikker en skål med David for å få ham i litt bedre humør. David sovner full av alt brennevinet, og da han våkner av reveljen utpå morgenkvisten, tror han det er Benjamin og Gunhild han ser et stykke unna seg.

 

Blindet av raseriet og sjalusien som så lenge har plaget ham, kaster han geværet til skulderen, og fyrer av et skudd. Den som tar kulen imot, er Notler, som deretter dør. David skjønner hva han har gjort, og blir forferdet over dette. Bestemmer seg for ikke å si noe om ugjerningen.

 

I sin fortvilelse tar han til slutt mot til seg, og henger seg i en stige utenfor fjøsveggen på Ophus. Den sytti år gamle optimisten og nydyrkeren, den gudfryktige Jo Haraldsa, er den som tilfeldigvis finner ham der. Gunhild og Benjamin får skylden for at det gikk galt med David, men likevel spør Ol-Kanelesa og Jo Haraldsa seg om hvem det var som egentlig var skyld i denne ulykke. Er foreldrene til dette unge ulykkelige paret helt uten skyld?

 

Benjamin føler seg svært skyldig i det som har skjedd. Han stenger seg inne, og finner ikke lenger noen stor glede i sitt arbeide. Verken i kirken eller hjemme med sine vitenskapelige avhandlinger og verker. Det er ikke lenger ærens og gledens lys som tiltaler ham. Det er forklarelsens lys over sitt eget liv han søker.

 

Vennskapet mellom Benjamin og Ol-Kanelesa kjølner noe. Benjamin er skamfull på grunn av sin skyld i først å ha viet Gunhild til en mann hun ikke vil ha, for deretter å ha fratatt denne ulykkelig gifte mann hans store kjærlighet.

 

Ol-Kanelesa vet nå at han hadde rett den gangen han innstendig ba Benjamin om ikke å gjøre Gunhild den store urett, og i etterpåklokskapens ånd er han ganske ordknapp, og i det hele tatt nokså avvisende overfor presten.

 

Kathrine, som er blitt stadig sykere, kaller en dag Benjamin til seg. Hun vil vite sannheten om ham og Gunhild. Benjamin sier det som det er, og dette tar i realiteten livet av Kathrine. Hun er allerede så svak at hun ikke tåler dette sjokket.

 

Benjamin angrer på tilståelsen, og dras ned i en dyp fortvilelse over den armod han har forårsaket og i angst for hvordan hans Gud nå vil se på ham og dømme hans gjerninger.

 

Gunhild befinner seg i omtrent den samme situasjon. Likegyldigheten og skyldfølelsen for Davids død preger hvert sekund av livet hennes, og datteren er ikke lenger av noen interesse. Det eneste hun greier, er å sitte ved rokken dag ut og dag inn. Lille Ellen, er det til slutt Ol-Kanelesa som blir nødt til å ta seg av.

 

En søndag etter høymessen om våren i året 1825. Ol-Kanelesa har sluttet med brennevinet, og vier nå all tid og kraft på lille Ellen når han ikke er i smia. Han er fast bestemt på at de menneskeskjebner han selv har vært vitne til, ikke skal henges på Ellens uskyldige skuldre. Han er fast bestemt på å bryte hennes skjebnemønster.

 

I en gripende dialog, oppe ved Ellen von Westen Hammonds grav, får vi høre hvordan Ol-Kanelesa stotrende prøver å forklare den livsglade veslejenta hvordan alle mennesker kommer til himmelen. Jenta spør om alt det som for Ol-Kanelesa er så vanskelig å snakke med henne om. Hennes uvitenhet om død og fordervelse blir for mye for den stakkars smed.

 

Han bestemmer seg derfor at det er siste gang han besøker sin ungdoms kjærlighets grav. Alle triste hendinger i livet hans synes nå å prege dette stedet.

 

Gunhild får høre at Benjamin er syk, smittet av Kathrine og til slutt tar hun mot til seg og går til Benjamin. Ol-Kanelesa gir henne valget mellom å se enten bare Benjamin eller datteren. Gunhild er så desperat at hun velger Benjamin.

 

Når de endelig får se hverandre igjen, blir de bare sittende å se ut i tomme luften uten et ord.

Alle de årene de har vært kjenninger, har de villet ha hverandre. Men nå når de begge har mistet ektemaken, er det for sent. Det er som om livet er forbi. De er som de hele tiden har visst at de gikk mot graven uten noen gang å kunne ta del i den kjærligheten de begge ville ha.

 

En dag denne siste våren, herjer et forferdelig vintervær over bergstaden. Det eneste som ikke synes å bli berørt av dette voldsomme været, er tre gravkors som Ol-Kanelesa har smidd og plassert på gravene til hans bror, som er Gunhilds far, Ellen von Westen Hammond og David Finne.

 

Da stormen endelig stilner av, legger Gunhild på sprang opp til Benjamin. Hun vil komme tidlig slik hun har lovet ham. Endelig kan hun tillate seg å la kjærligheten styre livet sitt. Ingen stengsler lenger. Ingen formaninger. Og nå vet hun at Benjamin vil ha henne.

 

Men alt faller i grus når hun på tur inn blir møtt av jomfru Bjørnstrup som forteller at Benjamin er død. Sjokket hun får er som et lynnedslag midt i fanget. Angeren over at hun ikke før hadde sagt og gjort ting helt annerledes tvinger hennes følelser i kne, og hun går derfra.

 

På vei forbi Elisabetstuguen får hun se seks mann komme bærende med enda en stakkar som har måttet gi tapt for den strenge vinteren.

 

Det er hennes kjære onkel; ”fabbro’n” Ol-Kanelesa.

 

Jo-Haraldsa Bentz hadde funnet ham ihjelfrosset ved nordenden av hittersjøen. Stedet der han hadde funnet kjærligheten og tilbrakt så mange herlige stunder sammen med sin utkårede Ellen. Gunhild ser nå på dette uværet som guds vrede over menneskenes svakhet og som straff for deres manglende dømmekraft.

 

Hele hennes liv er nå forspilt på løgn og bedrag, og vi får ikke høre mer om bergstaden og dens fargerike, men akk så plagede folk i denne omgang.

 

Persongalleri

Når jeg velger å ta for meg Ol-Kanelesa (Ole Korneliussen), denne klippen av en karakter først av alle, så er det fordi mange av hans egenskaper tiltaler leseren i så stor grad, at enhver må føle seg merket for livet etter å ha blitt kjent med ham. Derfor har jeg valgt å senere sammenligne ham med to utvalgte profiler fra de to flerbindsverkene jeg senere skal presentere i særemnet.

 

Hans utseende er som en kan forvente hos en smed. Firskåren, med et sterkt ansikt og buskete øyenbryn. Kanskje noen glomerker her og der. Hendene ser ut som stenklubber, og klærne er ment mest som beskyttelse mot varmen i smien og mot det kalde klima, enn som staffasje.

 

Ol-Kanelesa drikker en del, men det er ingen alkoholiker vi ser. Brennevinet blir en fluktrute ut av elendigheten, selv om han gang på gang erfarer det motsatte. Det er selve drikkeprossessen - selve flukten - som tiltaler ham, ikke resultatet eller angeren etterpå. En helt vanlig oppfatning av egne drikkeproblemer hos personer som ennå ikke er alkoholikere.

 

Den utrolige vidd og klokskap han utviser i nesten enhver situasjon er selvsagt oppdiktet, men det er som om en nesten forventer og ønsker at den grove smedneve en vakker dag banker på døren. Her skulle han i hvert fall få ørens lyd for sin røst.

 

Når handlingen utspilles et annet sted enn der han til enhver tid befinner seg, er det nesten som om sidene blir for mange.

 

Så dukker han opp igjen, og latteren er like om hjørnet igjen. Ja, en må av og til la sidene hvile litt, til lattermusklene atter er i relaksert tilstand. Hans spissfindighet i ord, hans ironiske undertone og den selvpålagte underlegenhet er et utsøkt stykke dikterskap av Falkberget.

 

Denne humoren får sin spesielle plass i det senere kapitlet om virkemidler i boken.

 

Ol-Kanelesa er ikke spesielt arbeidsom etter datidens mål, men er en traust, gammel ungkar som driver på med sitt nede i smien sin. Ved essen sin finner han frem til svar på livets mange mysterier, og mange er de som nyter av de svar dette orakel frembringer.

 

På de spørsmål som han her ikke får svar, søker han trøst i sin gjerning i kirken og i de ord som der er å finne.

 

Å praktisere, og etterleve alle budene, både samtidig og i følge prestens påbud, er det ikke tale om. Han har sin egen måte å se ting på. På den måten slipper han dermed å stå i noen samvittighetsgjeld til seg selv.

 

Selvlært som han er i det meste, finner han det ikke nødvendig å utbrodere sin lærdom alt for mye. Enda han av prest Benjamin høster både ros og aktelse for det han har prestert så langt i sitt jordiske virke.

 

Mest av alt blir han av denne likt for evnen til å vise nestekjærlighet og til å se de enkle svarene i det evige spørsmålet om menneskets eksistens.

 

Hvorfor skal en, når ingen setter pris på det en gjør eller respekterer ens handlinger, streve etter andres prinsipper hele livet? Hvem skal bestemme over en stakkars smed og hva han bestiller? Er det ikke best at smeden selv får smi sitt kors? Det kors som til slutt skal stå på hans siste hvilested? Og vise hvem som der fant sin hvile til slutt?

 

Denne sammensatte personligheten, må være det behageligste menneske jeg så langt har møtt på innen litteraturen. Både her hjemme, og blant skikkelser skapt av forfattere i det store utland.

 

En kan gjerne se dette på språkbruken. Når situasjonen tilsier det, slår han over i riksmål, plattysk, fransk eller svensk. Alt ettersom det er ironien i selvkritikken, alvoret i formaningene, humoren i svarene eller avskyen i den tilslørte kritikken han vil fremkalle og forsterke hos mottakeren.

 

Han strør om seg med bibelsitater i øst og vest. Og den måten han håndterer presten på så briljant i starten av deres bekjentskap, vitner om en forståelse av menneskenaturen og bruken av talens makt som få er forunt.

 

Den som holder av Ol-Kanelesa aller mest, er Gunhild. Etter at hun som barn mister både moren og faren under tragiske omstendigheter blir det ”fabbro’n” som må ta seg av den stakkars jenta sine følelsesmessige behov. Hennes kjærlighet til onkelen gjør ham nesten brydd. Hun stoler på ham i alt han gjør og sier. Det er han som har lært henne alt det fine og gode og verdifulle her i livet, så skuffelsen er stor når hun oppdager at stemoren vil gi henne bort til en hun selv ikke vil ha, David.

 

Det som imidlertid setter størst spor i sjelen hos leseren, er den lille, men utrolig vakre og rørende scenen der han prøver å finne svar på lille Ellens vanskelige spørsmål om døden, foreldrene og om himmelen. Og om hvem hun er oppkalt etter.

 

At Ol-Kanelesa ikke kan gi dette uskyldsrene, upåvirkede mennesket et ærlig svar, kommer som et sjokk på leseren. Selv smeden må gi tapt når det kreves et rett frem ærlig svar uten tvetydige vendinger, bukkesprang og lignelser. Han forstår mer enn noen gang at han, i likhet med andre, er kun en ørliten ubetydelighet i universets hønsegård.

 

Sorgen over dette faktum, og over at han ikke er i stand til å hjelpe det stakkars barnet, kveler all hans glede over å få være hos sine elskede to Ellen’er. Denne flekk på jorden er for all ettertid merket av sorg, og av hans egen utilstrekkelighet.

 

Han resignerer overfor denne kjensgjerning, og kommer aldri til å sette sin fot der igjen. Han har bestemt seg for ikke å tenke på annet enn det positive i hverdagen. Den optimistiske smeden finner snart tilbake til humøret igjen, vel vitende om at den oppgave han skal utføre i stedet for Ellens foreldre vil kreve resten av hans liv.

 

Samtidig kommer den virkelige Ol-Kanelesa til overflaten. Slutt med drikking, bannskap og annen synd. Her skal det gjøres opp for tidligere syndefall. Han inngår en pakt med Gud om at ingen skal få stå i veien for veslejenta hennes egen vilje. Ofte nok har han sett hva slike hindre kan gjøre med mennesker, og påtar seg oppgaven som hennes forsørger i morens fravær.

 

Til å hjelpe seg, får han Prest-løsi, som for en mannsalder siden hadde en tilsvarende rolle i oppdragelsen av den første Ellen han hadde hatt så kjær. Det han ser som den viktigste feilen eller mangelen i samfunnet, er fraværet av nestekjærligheten og medmenneskeligheten de gangene de trengs som mest. Og dette akter han altså å bøte på.

 

Vi får tidlig et bilde av Ol-Kanelesa som en rettskaffen mann som ikke er så opptatt hva andre sier om ham. Men han tar på seg masken og formen det forventes at han skal gjøre i forskjellige situasjoner.

 

I kirken blir han den fromme, ydmyke tjeneren som ingen kan klandre for noe som helst. Hans nydelige sang fyller kirkerommet og dermed er han umistelig for menigheten. Han rettleder til og med selveste presten til langt ut i de minste detaljer når denne ikke vet hva han skal gjøre eller hvordan han skal velge i forskjellige konflikter.

 

I smien er han sin egen herre og mester. Her lar han både vrede og mishag komme til uttrykk i både tanke og ord, til de som har fortjent slikt et mæle. Samtidig som han i både bønn og dialog passer på å nevne de stakkarene som ikke er så heldig stilt som alle andre.

 

Nestekjærligheten hans går utenpå det som ligger i den allmenne betydningen av begrepet. Han gir bort hestesko, smir kors til de dødes ære og minne og tar på seg fostringen av Ellen. Ikke store gaver materielt sett, men her er det det menneskelige offer som er så stort.

 

Å gi slike gaver av sin jordiske eiendom og så pass mye av sin sjel, er det få som klarer av alene. En må ikke glemme at dette gjør han alene, selv om han selv er en plaget sjel. Å miste sin kjære så tidlig i livet, for så å slå seg til ro med at aldri å kunne oppleve slik lykke igjen, må være som å våkne til tortur hver bidige dag og så gå til sengs alene med angsten hver kveld. Da blir bildet på disse offergaver så uendelig mye større.

 

De tankene han har for de mindre heldige i samfunnet, er noe helt spesielt. Han blir så lei seg av å tenke på dem, at leseren formelig kjenner hvordan sorgen hans smitter over fra teksten, og opp i øyekroken.

 

Benjamin Sigismund, den fromme tjener, ser på seg selv som en sendemann direkte innsatt av skaperen selv. Han refser i hytt og vær, men glemmer å gå i seg selv. Den som minner ham på at vi er alle like store eller små, er klokkeren. Den tidlige mistenksomhet presten har til ham blir visket ut etter hvert som de to blir mer og mer kjent med hverandre.

 

Benjamin blir et helt annet menneske under denne prosessen. I stedet for å dømme, gir han råd. Og i stedet for å straffe for syndene, gir han tilgivelse. Når de vanskeligstilte ber om hjelp, gir han mer enn de forventer. Han øser rundhåndet av sitt jordiske gods som egentlig ikke interesserer ham. Det, eller den han er opptatt av, er Gunhild.

 

Om denne nestekjærlighet er så ekte, eller om den bare er et bilde på Benjamins anger for sin synd mot Kathrine og Gud, er uklart. At han forsvarer de fattige og taler de vanskeligstiltes sak, er derimot helt tydelig.

 

Han er ikke så opptatt av sine egne barn. Ser mer på dem som en del av menigheten. Og behandler dem deretter. Glemmer at de har behov for ømhet og nærhet som alle andre barn. Sent i boken går dette opp for ham, og dette gjør ham, om mulig, enda mer angerfull.

 

Om kjærligheten til Gunhild, tenker han at det er rent for galt at kunstige stengsler skal stå i veien for menneskets natur. Han mener det ruinerer deres sjel og evne til å fungere som en del av en større helhet.

 

Den voldsomme kraft han legger i de vitenskapelige arbeidene sine - vi får ikke vite stort hva de handler om - kan forklares med at han er en søkende sjel. En som spør om svar på alle tenkelige problemer. Om det er naturen eller menneskene han studerer, er ikke så viktig for ham. Å være Guds tjener vil for alltid innebære å søke etter forklarelse. Benjamin går bare litt andre veier for å finne sine svar.

 

 

Den vakre Gunhild er uheldig gjennom hele livet. Hun er født i fattigdom, lever i ensomhet og uten kjærlighet. Hun elsker, uten noen gang å bli ett med et annet menneske. Konsekvensen av disse faktorene blir at Gunhild blir gal av angst. Det irrasjonelle mennesket er noe av det vi mennesker aller mest frykter skal komme og besudle våre liv, og da er det ikke rart at hun blir utstøtt og forlatt.

 

Hun liker til å begynne med å pynte seg og å holde hjemmet rent og ryddig. Men etter hvert som hennes ulykke i ekteskapet og Davids selvmord begynner å tære på nattesøvnen hennes, blir hun mer og mer likegyldig. De eneste tilfellene hun staser seg litt, er når hun nærer håp om å få besøk av Benjamin. Til slutt er det eneste vakre hun bryr seg om bare en kvast med grønt bjørkløv i et leirkrus.

 

Kathrine er den spinkle kvinnen som sammen med sin mann, Benjamin, kommer til bergstaden midtvinters. Et sted hun aldeles ikke setter veldig høyt. Hun er fra før smittet av tuberkulose, og tenker ofte på døden. Hun hører likevel på sin mann når denne sier at stedet og den rene luften vil gjøre henne godt. Hun elsker sin mann over alt i verden, og føyer seg etter hans vilje. Der er nok av andre kjærlighetshungre kvinner ute i verden.

 

Men hun elsker også seg selv. De planer hun har for seg selv som et ledd i sosieteten og overklassen, kan hun aldeles ikke få fullført fort nok. Og lykken er stor når hun får besøk av personer av den finere stand. Og tilsvarende ynkelig fraværende de gangene det viser seg å være kun klokkeren som banker på hos dem.

 

En vakker kvinne er hun nok, men det er ikke slik hun blir oppfattet av Benjamin. Han er mer opptatt av den indre skjønnheten i kvinner. Den som Gud ser etter i alle. Den han har funnet i Gunhild.

 

Han overser hennes behov for følelser, og blir helt fra seg når hun begynner å be om litt mer ømhet og kontakt. Vissheten om sykdommen hennes sin endestasjon, fyller henne med angst og fortvilelse. Ikke for døden eller for guttenes ve og vel. Men angsten for ikke å ha fått gjengjeldelse for sin kjærlighet til Benjamin. Hvis hun må gå i graven uten å ha fått følelsene sine gjengjeldt, har hun levd forgjeves. Hun har bare en sjanse til å nå lykken.

 

Vill til bristepunktet av tøylet sjalusi blir hun når hun får høre om mannens svik mot henne, og i ren desperasjon spør hun ham om de ikke skal reise bort derfra. Da han selv kommer inn til sengen hennes og innrømmer at han har elsket en annen, blir sjokket og skuffelsen så stor at hun dør.

 

Om de to sønnene oppe i prestens hus, er det ikke stort vi får vite. Bare en gang nevner en av dem noe om hvor glade de er i Kathrine. På slutten blir det antydet at Laurentius, den eldste av dem, har en meget reservert holdning overfor faren. Om dette skyldes farens svik overfor moren blir ikke klart, men dette er svært nærliggende å tro.

 

Bergskriver Sigurd Olaus Dopp er den dobbeltmoraliserende figuren som baktaler, angir og snor seg slik at han alltid kommer fra det hele med helse og ettermæle intakt. Dette vil si at en sitter igjen med et minne om Dopp som en ikke særlig sympatisk beteende kar.

 

Skuddet fra David som går gjennom hatten hans, ser jeg på som et bilde på rettferdigheten. Hadde dette truffet slik leseren ønsker, ville ikke slutten vært så trist. Riktignok er det en som vet å sette Dopp på plass; smeden. Dette gnager Dopp langt inn i marg og bein, men det er fint lite han kan gjøre. Når Ol-Kanelesa først går til verbalt frontalangrep er det ingen som slipper unna. Den karen har alltid ryggdekning synes bergskriveren.

 

David Finne er en noksagt som gjør det andre befaler ham, selv om kjærligheten til og ekteskapet med Gunhild nok er reelt nok. Han viser seg svak i de avgjørende øyeblikk, og tar ofte gale valg i slike situasjoner. Han vil ha Gunhild til eie, og glemmer å gi av seg selv for å sikre seg denne retten. Han er ellers en staselig kar å se til, og kunne nok ha fått hvem han ville til kone om det ikke hadde vært for foreldrene hans som har staket ut kursen i aldeles gal retning.

 

Gunhilds datter, Ellen, får vi ikke vite så mye om, men det er vanskelig å ikke føle sympati med den stakkars jenta som blir offer for foreldrenes fatale handlinger. Det som kommer til uttrykk av hennes tanker og meninger, er ikke mer enn en kunne vente av et nysgjerrig lite barn, sultent på svar på hvorfor ting er sånn eller slik.

 

I Tøllef Elgsjøen, ser vi et menneske som vil prøve å komme seg ut av sin deterministiske skjebne. Han fortviler over sin gjeld til lensmannen, og vet ikke sin arme råd. Han opplever et øyeblikks lykke når han får Benjamins betaling for skyssen frem til bergstaden, men må snart innfinne seg med at han aldri får noen langvarig glede av denne sum. Han er en stolt mann som for alt i verden ikke kunne tenke seg å miste gården sin, Elgsjøen.

 

Participantskapet er det tihodete trollet som styrer menneskenes liv fra vugge til grav. Det har ingen indre sjelelige kvaliteter. Dette fordi Falkberget bare var sånn passe fornøyd med denne samfunnsbrikken. Medlemmene i denne stand har kun navn. Ingen sjel. Ingen tanke, og derfor vet vi heller ikke hva de står for av indre kvaliteter.

 

Synsvinkler

Stilen Falkberget har skrevet denne romanen i, eller en kan godt kalle det samling av noveller, fordi hvert eneste kapittel kan leses som slike, gjør at de forskjellige ståsteder historien fortelles fra er utrolig mange og varierte.

 

Hollywoods filmindustri har studert hans ”kamerateknikk”, og det er med trist hjerte de har måttet konkludere med at forfatteren ikke er blant oss lenger. Hvilken takknemlig oppgave ville det vel ikke ha vært å kunne øse av kunnskapene til en slik utømmelig brønn av billedbruk?

 

Personene beskriver både hverandre, historien, miljøet og seg selv, i enten dialog, monolog eller indre monolog. Samtidig gir forfatteren et klart subjektivt bilde av stedet og fortellingen, samt karakterene i denne, først og fremst sett i lys av handlingen og i den underliggende samtidshistorien, men også i et historisk perspektiv.

 

Vi har her altså med allvitende synsvinkel (når Falkberget forteller) Han vet alt om alt. Og personal synsvinkel (når en av personene i teksten gjennom indre monolog forteller hva som skjer og hva alle tenker. For eksempel når Benjamin i kapitlet ”I tårngluggen” ser for seg hvem som står utenfor døren. Han vet at det er Kathrine, og hva hun tenker.). Her kan således synsvinkelen godt være både første, andre og tredje persons.

 

De kan også være samtidige personer som Falkberget vil sette søkelys på. Som for eksempel makthaverne og undertrykkerne i Norge i mellomkrigstida. Participantskapet er et bilde på industrireiserne, og deres utbytting etter hvert av arbeiderne utover det ganske land. Han forteller direkte om samfunnsforholdene slik de var, og han lar ikke leseren være i tvil et sekund om sitt syn i denne uretten.

 

Sist men ikke minst kan personene være et bilde på vår kulturarv. Hva var våre forfedre opptatt av, og hvordan så de på samfunnet de levde i i tiden etter ”den store krig”?

 

Hva prøver Falkberget å fortelle om det faktum at nasjoner og folk ligger i strid med hverandre? Parallellen til den nylig utkjempede første verdenskrig er påfallende.

 

Virkemidler

(Understreket i forklaringene)

 

Språket.

Dialogen og monologen, sammen med den klare koblingen til den kristne tro og dens skrifter, mener jeg er de sterkeste virkemidlene Falkberget tar i bruk i denne romanen.

 

Når skikkelsene tillegges en språkbruk leseren føler er ekte og troverdig, får en følelsen av at sannhetsgehalten i historien er større og sterkere. For eksempel den lokale dialekten. Dette medfører at samfunns- og tidsbildet blir mer ektefølt. Og når denne tryggheten først er på plass hos leseren, kommer så neste trinn i personenes egenskaper klart til syne.

 

De bruker for dem, fremmede språk og vendinger, som man i starten ville ha sett på som et klart brudd med det bildet forfatteren prøver å tegne. I stedet blir effekten av dette at personenes karakter utvides, de utvikles og vokser i leserens øyne. Han får mer innsikt i deres tanker, og sympatien for de vokser i takt med at de ”gode egenskapene” kommer til syne.

 

Det kristne budskapet. Et underliggende budskap.

 

Falkbergets eget religiøse syn, og politiske overbevisning er kanalisert ut til leseren gjennom å tillegge nettopp dette syn nesten utelukkende positive egenskaper i handlingen og hos personene. Å lese denne romanen uten fra før å kunne sin katekisme, er det samme som å måtte ha både bibel og testamente for hånden. For i det hele tatt å kunne følge med i handlingen, er det her og der nødvendig selv for den mest innbitte bibelmotstander å bruke Det nye testamentet aktivt. Dermed oppnår Falkberget et delmål hos leseren, om enn noe underordnet. Å spre det evangeliske ord.

 

Jeg mener at hele romanen er gjennomboret av allusjoner. Fra tittelen på selve boken, ned til de minste underliggende detaljer i handlingen. Minst ni av kapitlene har titler som henspeiler direkte på bibelske tekster samtidig som de gir en meningsfylt beskrivelse av innholdet i disse. Det femte kapitlet er den direkte motsetningen til den veien Gud vil vi skal følge gjennom livet.

 

Kontrastbruk i ”Den Fjerde Nattevakt” er i høyeste grad til stede. Forskjellene mellom fattig og rik er tydelige i boken, som i samtiden, og virkningen blir forsterket av at leseren gjenkjenner seg i det tegnede bildet. Knapphet på mat og andre livsnødvendigheter hos de fattige står i sterk kontrast til overfloden av mat og luksusen som preger tilværelsen for direktørstanden. Når Benjamin må minne sin syke kone på at det er ”barkebrødstider, og ikke hvetebrødsdager,” er dette en svært effektfull bruk av kontraster. Vi får virkelig vite, ikke bare hva som står på menyen der i gården, men også hva de selv føler og mener om dette.

 

Når Gunhild setter seg ved rokken og arbeider dag og natt uten stans, kan dette ses på som en metaforisk fremstilling for menneskets trang til å gjøre sjelebot, selv om de ikke har gjort noe galt.

 

De gangene Benjamin legger an den strenge geistlige tonen, snakker han med en stemme som egentlig er ment å skulle ramme mottakeren som Guds egen røst. Godt eksempel på høystil.

 

Dialog er et meget virkningsfullt middel i romanen. Det gjør at vi får en mer livaktig fortelling ut av det hele.

 

Gjentakelser i form av tradisjon og overtro er det mye av både i handling og dialog. En måtte for all del ikke gjøre slik og sånn, da kunne det gå galt med noen og enhver. Gjentakelser finner vi og helt på slutten av kapitlet ”Spinnersken”, der Gunhild sitter og spinner for harde livet. Hun anklager seg selv for å ha drept David, og roper høyt til seg selv; ”Du! Du! Du!”.

 

Dermed får vi et innblikk i den desperasjonen hun føler i den situasjonen hun er kommet opp i. Vi hører formelig hvordan styrken i stemmen hennes stiger, og nærmer seg skrik om hjelp for hver gjentakelse. Hele dette kapitlet er for øvrig en allegori på den skyldiges kamp for å bli løslatt fra sine plager gjennom hardt arbeide.

 

Etter at Ol-Kanelesa har vært inne hos Benjamin og bedt ham om å avstå fra å vie Gunhild og David, kommer Gunhild med følgende spissformulering: ”Je somne visst it mer før je somne siste gongen, je”. Selvsagt kommer hun til å sove mer, men det er hennes sinnstilstand det her er snakk om. Hun har ikke ro i sjelen. Hun er fylt av angst over hvordan livet med en hun slettes ikke vil ha kommer til å bli.

 

Når Ol-Kanelesa svarer den eldste jomfru Bjørnstrup på spørsmålet om eventuelle giftetanker, kommer det i en sarkastisk tone for derved, med dette, å kutte ondet ved roten: ”Je tænkje på det båe natt og dag; det e no visst tå giftetankom at je ha vorte utsjå-an så---så rar, fe je sei.” Han har jo i virkeligheten ingen gifteplaner mer. Ikke nå som Ellen ikke er mer…

 

Benjamin hjemsøkes stadig av tanken på at han snart er en fri mann. At Kathrine snart skal dø. Den svarte veven han vever på, selv om den er imaginært brukt som et symbol i denne sammenhengen, illustrerer denne tankerekken.

 

Ol-Kanelesa svarer at han tror han forstår hva det er presten snakker om når han spør om han vet hva det vil si å få slukket sitt livs lys sent tent, og tidlig slokket. Stammende får han fram;” Ja. Jo. Je tru at je ha som e slags anels om kerr Dokk mene---”.

 

Denne mildere form for omskriving, er en eufemisme på at grovsmedens forlovedes livslys så altfor tidlig sloknet.

 

Komposisjonen er som sagt i en tilnærmet novelleform. Flere av kapitlene kan stå som frittstående fortellinger. Noen er faktisk svært stramme i sin novelleform.

 

Humor er det i rikt monn i boken. Gjennom å fremstille den nyutdannede prest som noe stakkarslig, samtidig som den underfundige smeden blir tillagt egenskaper denne yrkesgruppen sjelden er i besittelse av, blir settingen for resten lagt i et morsomt og ofte lattervekkende leie.

 

Som tidligere nevnt, blir ironien og sarkasmen Ol-Kanelesas kvasseste våpen mot alle han ønsker å ramme. Dette er gjerne folk som ikke utviser den, etter smedens syn, nødvendige respekt for sine medmennesker.

 

Det er spesielt overfor presten, at Ol-Kanelesa utøver sin ordkunst til fingerspissene. Det er som om klokkeren på forhånd vet at det kommer en uforberedt stakkar sørfra som skal prøve, akkurat som andre prester før ham har prøvd, å ”frelse de fortapte sjeler der oppe i bjergene”. Han klarer å jekke ned Benjamins alter ego og iver ved å brodere akkurat så mye at denne blir nødt til å fundere både vel og lenge på meningen i de snirklende svar klokkeren gir.

 

 

Det første møte dem imellom, blir et lysende eksempel på Ol-Kanelesas fantestreker i ordkløveriets kunst. Ved å svare på dialekten, setter han straks presten i et underlegelsens lys.

 

Hentydningene om at ”det kunna ha vørre verre og det kunna kanskje ha verre bære òg,” og ”je trur det er omtrent som i Noa dager, de ga til ekte og toge til ekte,” blir ustyrtelig morsomt i den situasjonen det er sagt.

 

Høydepunktet i dette møtet blir når Benjamin spør om drikkevanene og om folket: ”Vi kan altså si at det gjennemgående er en edruelig befolkning her i dette sognet”, og Ol-Kanelesa svarer tørt;”Om vi skull sei no anna, då mått folk vårrå full støtt; og da stana Værke og da stana smelthytta. Da vart storkaran brølæns òg!

 

Når Ol-Kanelesa senere snakker om hva han skal gjøre når han ikke er klokker; ”Je kan da it ligge bærre å rulle meg og spænne føt’n oppette veggom, je hell”, er det som om denne klovnen tydelig trer frem på papiret, og leseren får seg en kostelig latter.

 

Jeg vil spesielt trekke frem skildringene av naturen som et meget vellykket trekk fra Falkberget. Måten han gir hver en minste ”måssadott” både liv og sjel, er en teknikk som får en til å føle at en står ute i naturen og bivåner det hele. Føler både kulde og varme, og ser at dyr og planter nesten beveger seg over sidene.

 

I kapitlet ”Den første vinternatt”, får vi en inngående studie i hvordan snø kan opptre på så mange forskjellige måter. Som et overnaturlig vesen brer den seg utover vidda og bergstaden i form av; gevanter, tepper, kranser, snøstjerner, isdiamanter, silkefrynser, som hvite duker og store hvite roser.

 

Tema

Temaet i ”Den fjerde nattevakt”, er som i flere av Falkbergets tidligere bøker kjærlighet. Den uoppnåelige, ofte utilbørlige og forbudte kjærligheten.

 

Dette temaet var svært viktig for Falkberget selv, da han selv hadde hatt lignende opplevelser når moren motsatte seg hans ekteskap med Anna. Det ble derfor viktig for ham å skrive om dette, og fortelle leseren at det var galt å stå i veien for mennesker som ville ha hverandre.

 

Nestekjærligheten i det kristne budskap var derfor en kilde han ikke klarte å gå utenom når han skulle finne inspirasjon til fortellingene sine. Der hentet han lignelser og mirakler, og ga dem nytt liv gjennom sine egne personer. Slik blir derfor verkene hans tvers igjennom preget av kristentroen.

 

Litteraturhistorisk plassering.

Vi kan på en måte si at denne boken er et produkt av, og et nokså selvbiografisk bilde på den tiden Falkberget selv arbeidet som gruvearbeider. Han hadde selv kjent på kroppen det kapitalistiske tyranniets åk, og hadde således noe viktig å formidle til leserne sine. Landet var preget av klasseskiller og dette opptok ham sterkt.

 

Den fremmede kongemakta hadde han heller ikke hatt mye til overs for. Visjonen om en bedre fremtid for alle de underkuede i alle deler av verden kommer klart til syne, om enn ganske uutalt. Bare en gang blir det klart at Falkberget var klart imot svenskeunionen. Det er når Benjamin, selv om det er forventet både forbønn og store ord om denne person, utelater å nevne svenskekongen i talen han holder i selskapet oppe hos direktøren.

 

Hans forhold til, og senere giftermål med kona, ble gjenstand for debatt innad i familien, og billedlig gjenskapt i Gunhilds kamp for å slippe unna ekteskapet med David.

 

Litteraturhistorisk vil jeg si at denne romanen således er forfattet i en nyrealistisk stil. Falkberget setter fokus på gruvemannens blodslit og trelldom i tidligere tider, og peker samtidig på forskjellene mellom fattig og rik i mellomkrigstiden. Som den første av våre diktere finner han det maktpåliggende å berette disse stakkarene sitt liv og virke.

 

Enkeltmenneskets ansvar for å realisere seg selv i tanke og gjerning blir viktig i boken. Ol-Kanelesa skulle egentlig vært prest, men alkoholen sørger for at han aldri kommer nærmere prekestolen enn en kortere tid som skolemester.

 

Hans senere forsett om å oppdra Ellen til et helt menneske, som ikke er bundet av tvang verken i den ene eller andre retningen, blir Falkbergets løsning på menneskets kamp mot deterministiske i det realistiske.

 

Benjamin Sigismunds fortvilte forsøk på å velge mellom Gunhild, Kathrine og Gud, er et bilde på enkeltmenneskets ansvar for å tilfredsstille menigheten, og komme overens med de forventninger samfunnet har til seg.

 

Ol-Kanelesa viser samfunnsansvar, når han gang etter gang går ærender hos presten. Han synes synd på sine medmennesker, og viser hvordan de selv kan gjøre noe med sin egen situasjon hvis de bare vil og tør.

 

Alle disse ord og handlinger er trekk ved den nyrealistiske litteraturen.

 

 

Likevel ser en klare nyromantiske trekk. Tema som angst og fremmedgjøring, er sterkt til stede hos de fleste av personene i boken. Siden Falkberget er en autodidakt, og således kanskje opptrådte noe i etterkant av den litterære utvikling her hjemme, er det bare naturlig at det blir noe blanding mellom de periodene vi kjenner til.

 

Angsten som Kathrine bærer på når det gjelder fremtiden for familien og seg selv, er et tydelig og kanskje alvorligere symptom på hennes helbred, enn hosten som snart skal ta livet av henne.

 

Fremmedgjøringen som det vesle samfunnet føler når det gjelder kongemakta og øvrighetspersoner generelt, blir forsterket av den respekten allmuen fremviser overfor enhver embedsperson.

 

Den nye diktergenerasjonen.

Som et medlem av den nye diktergenerasjonen som blomstret opp under første del av vårt århundre var Falkberget også opptatt av det irrasjonelle mennesket. Han så på mennesket i en større sammenheng i tillegg til, som før, å utstudere den innerste menneskesjelen. Selvmord og likegyldighet overfor medmennesker og sine nærmeste omgivelser er eksempler på det.

 

Falkberget var opptatt av hva menneskeheten burde gjøre for å unngå krig og nød, og hva hvert enkelt individ måtte ha som et minimum av ressurser for å være i stand til å holde fred med sine medmennesker. De sosiale egenskaper et menneske trenger, er ifølge Falkberget; ”Trygghet og personlig utviklingspotensialet. Det vil si muligheten til fritt å velge den sti gjennom livet man selv vil gå.”

 

At Gunhild på slutten velger å gå forbi huset der datteren Ellen sitter og gråter, og således velger henne ut av sitt liv, er vel mer enn vanlige mennesker kan begripe. Langt mindre godta. Men så er hun jo da også et klassisk eksempel på en slik plaget sjel som ikke har fått nok av de nevnte ressurser som ballast på sin vei ut i livet.

 

Her er også paralleller tilbake til realismens rettesnorer. At Falkberget setter problemer under debatt, er hevet over enhver tvil.

 

Dobbeltmoralen til bergskriver Dopp er også et klart tema i realismens retning. Samtidig er den kanskje et aldri så lite selvbiografisk bilde Falkberget her tegner. Han skriver om hvordan vi skal hjelpe de svakeste, når han samtidig trosset sin psykisk, svært syke mor for å realisere seg selv følelsesmessig gjennom ekteskapet.

 

En personlig reaksjon på boken.

En mursten av en roman, har mange litteraturkritikere beskrevet denne boken som. Kun en tommetykk papirbunke i hvilken som helst bokhylle?

Nei! ingen skarve liten mursten, her nei! En hel mur! Et slott!

Et litteraturens monumentalbygg utover alle begripelsens grenser! Og norsk attpåtil!

 

Nei, her er ikke ord mange eller sterke nok tilbake, til å gjøre all denne livsvisdom og dikterprestasjon dens rettferd! De stå der allerede.

 

Her ligger en avhandling av menneskesinnets alle kroker og krær. En nedtegnelse over alle de spørsmål som mennesker til alle tider har båret til oraklers altere. Søken etter fornuftens vesen i det mellommenneskelige. Tvilens, angstens og kjærlighetens uransakelige, og ofte ufremkommelige veier.

 

Et byggverk med en sjel som er tuftet på slekters og hjemstedets slit, være seg åndelig eller materielt, mot det endelige mål i livet. At selve livet, når det er endt, skal ha hatt en hel mening. I kjærlighet og virke. Og i troen. Troen på at mennesket, tross griskhet og smålighet, finner fred med seg selv og hverandre til slutt.

 

En får ha meg litt unnskyldt de prangende ord og vendinger, men det ikke lett, ikke å bli revet med i den store dikterens forklaringer over det åndelige og blomsterprakten han presterer i det tidløse jordebilde som blir oss til del. Mange er de sønderskutte sjeler som ville ha funnet trøst og ikke minst

 

Som den salige Ole Korneliussen nok selv ville ha sagt det om han hadde fått ta del i denne kulturskatt; Takk te Dokk, store dektarhøvding! For det såkorn Dokk sådde i jola mi. Tå deinn ska je høste tifoldi tebars!

 

(Utdrag fra anmeldelse av boken til Falkberget-ringen)

 

Fannrem 27.januar 2003

Erling Weiseth Jr

 

 

Christianus Sextus I-III (1927-1931-1935)

 

Om bøkene.

Trilogi hentet fra samme miljø som ”Den fjerde nattevakt”, og det senere verket ”Nattens brød”.

 

Bakgrunnen for denne romanen.

Ideen til denne romanserien har et litt pussig utspring. Arbeidet med ”Den fjerde nattevakt” hadde vært til så stor inspirasjon for Falkberget, at han ble helt oppsatt på å følge opp dette verket på et eller annet vis. Han hadde fra før av gjort meget grundige undersøkelser for å gjøre historiske og oppdiktede ”fakta” så troverdige som mulig. Dette følte han at han måtte dele med flere, og folkeopplyseren la all sin flid i å finne ut mest mulig om gruvehistorien. Resultatet ble at han skaffet seg det som var av kunnskap om emnet, i tillegg til å hente fram nye fakta. Han snudde hver en stein og noterte alt han så, over og under jorden. Som lokalhistoriker ble han derfor en av de fremste innen bergverkets historie.

 

Sommeren 1923 var forlagsbokhandler Halvorsen med frue og barn invitert til ferie i den Falkbergske gjestfrihet. Da de en dag ble tatt med til Christianus Sextus – gruven, hvor Falkberget selv doserte vidt om stedet og dets historie, falt følgende kommentar fra fru Sofie Halvorsen; ”At du ikke skriver en stor bok om denne grube og det liv som her en gang er levet, Falk”? Falkberget skrev et brev senere og takket ydmykt for denne kommentar…

 

Mottakelsen.

Bølgen av utgivelser av Christianus Sextus som startet i Tyskland i 1938 er bemerkelsesverdig: Det kom flere tyske utgaver, og i løpet av tre år var romanen utgitt i Böhmen (Tsjekkoslovakia), Danmark, Nederland, Finland og sannsynligvis Ungarn (mangler årstall).

 

Dette er neppe tilfeldig. Falkberget skjønte tidlig i mellomkrigstida hva som var i gjære, og det var nok ikke først og fremst krigene på 1700-tallet han var mest opptatt av, når han i I hammerens tegn (1931) skrev: "– det ble talt om gjengjeldelse og tilbakeerobringer, uten at det sto helt klart for noen lenger på hvilken måte det skulle skje. Hvem var fienden? Ingen visste det! Ingen! Ingen! Var verden gått av hengslene?"

 

"Motsetningene mellom krigen med dens ødeleggende hat og det byggende arbeid er hovedmotivet over alle hovedmotiver i verket", skriver Rolf Thesen i sin biografi. I sin tale da Falkberget ble æresdoktor i Stockholm, sa han at det var først i Christianus Sextus broderskapets "hellige og ukrenkelige idé" ble levende og stor for hans tanke. Han sa også at han i dette verket har prøvd å føre bevis for at denne idéen har vært til stede fra de eldste tider – trass i de tåpelige grensekriger.(Falkberget.no)

 

”Christianus Sextus gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Jeg kan huske at jeg som ung gikk i gatene i Trondheim og tenkte: Hvordan kan alle disse menneskene leve uten å ha lest Christianus Sextus?", har Eva Bratholm, NRK-journalisten sagt.

Handlingen begynner i 1720, og avsluttes 6. juni 1731. Denne siste dagen får alle fri fordi det er kroningsdagen til den Dansk-Norske Kong Christian VI – Cristianus Sextus og hans Dronning Sophie Magdalene. Handlingen foregår i Jämtland, Stugudalen, i Trondheim og på Røros.

Hvordan var så tilstanden på bergstaden i 1720?

Høsten 1718, var svenskehæren etter diverse mislykkede felttog ute i Europeiske stater, på jakt etter å hærta Trøndelagen, og gikk mot Trondheim. Dette var general Armfeldts menn. De ombestemte seg, gikk sørover forbi stiftstaden, og havnet ved Haltdalen midtveis mellom Støren og Røros i Gauldalsføret.

Ved juletider gikk de nordover igjen, til Ås i Tydal. Været hadde fart ille med soldatene, og av en opprinnelig styrke på ti tusen, var det bare seks tusen igjen. Forfrysninger gjorde at resten var forlagt ved diverse sykekvarter hvor feltskjærerne jobbet på spreng døgnet rundt med amputasjoner av fingre og tær.

Første nyttårsdag brøt hæren opp, og skulle returnere hjem til Sverige da de ble overrasket av en forferdelig vinterstorm som desimerte den i tusentall. Helt frem til trettende januar kom det forfrosne soldater ned fra fjellet på svensk side.

Likstanken ved Essandsjøens nordbredd var så sterk den påfølgende sommeren at man måtte flytte folk og buskap fra sætrene der omkring.

Til historien hører også at Røros ble plyndret i 1718 av svenske soldater.

Følgende står å lese på mao.no om dette verket:

Johan Falkbergets mesterverk

(Aftenposten 26/9-1938)

Av Sigrid Undset.

Det skulde egentlig være unødvendig å gi Falkbergets mesterverk noenslags vitnesbyrd med på veien, når det nu blir sendt ut i en ny utgave. Det har for lenge siden tatt sin plass i vår bevissthet mellem de bøkene som vi regner for norske klassikere. Og bare den omstendighet at de enkelte bind oprinnelig utkom med sørgelig mange års mellemrum og blev så dyre å kjøpe, da verket omsider var fullført, har gjort at det ikke straks fikk sin plass ved siden av Bjørnsons og Ibsens samlede verker og utgavene av Wergeland og Snorre i alle norske hjem, hvor der er noen som har kjærlighet til og glede av vår nasjonale bokskatt.

 

Jeg husker det inntrykk av nyhet og rikdom som boken gav mig, da jeg for mange år siden leste det første bindet for første gang. Miljøet - et stykke Norge, men ikke riktig likt noe annet i vårt land.

 

Et fattig nybygg av en slags by midt innpå høifjellet med ensomme heigårder, setergrender og lappernes reinssråk til omgivelser. En riksgrense i ødemarken, og på begge sider av grensen to folk, som minnes at de har været fiender somme tider og naboer alltid - har voldt hverandre nød og død, og møtes i samfølelse og forståelse under like vanskelige kår.

 

Et lite bergmannssamfund, hvor folk fra mange land, av mange tungemål og ulike kulturer lever, løselig og like vel så fast bundet sammen - av bergmannsyrkets tradisjoner og konvensjoner, av den barske og store natur som de lever omgitt av, mens kåpparverket som alle disse skjebnene er avhengige av, gjennemgår de dårlige, de bedre og de prekæreste tider. En verden og en tid full av grenser og motsetninger, av lidelser og usikkerhet og håb.

 

Og i all denne usikkerhet, et eneste rom er til å lite på - menneskene. De unge og uprøvede guttene og jentene som skal igjennem det vanskelige liv, de gamle som livet har blindet, krøket og skrammet, tysker, jamter, fjellbønder, gamle soldater og unge jegere. Menn med skyggen av en gammel forbrytelse over sig og blanke hederskarer. Alle sammen har de innerst inne i sig en kjerne av uforvitrelig sund og god natur.

 

Slitet og nøden, den overmektige natur på viddene om grubebyen og i bergets sjakter, medmenneskenes blindhet og dumhet og grusomhet kan ikke tilintetgjøre den - de kan ikke en gang helt ødelegge sig selv med sine egne synder og dårskaper.

 

Det er sikkert slik, at rent objektivt sett har Christianus Sextus vunnet ved at Falkberget fikk leilighet til å gjennemgå verket enda en gang før denne folkeutgaven blev sendt ut. At han likesom fikk renskrive i ett strekk det svære arbeidet som fra først av trengte sån lang vokstertid. Ett og annet, som i grunnen var gjentagelser, er blitt presset sammen og konturene er blitt trukket op skarpere her og der. Det gjør nok tilegnelsen lettere for nye lesere.

 

Men vi som fulgte hans verk fra bind til bind da det i sin tid kom frem, vilde jo ikke ha undværet noe. Formatet gjør bøkene lettere håndterlige, og trykk og papir virker tiltalende. Det gjør innbindingen også, for folk som liker forlagsbind altså.”

(Undertegnede har tatt seg den frihet å rette et par småfeil som korrekturen aldri fant)

 

At Undset, som selv fikk Nobelprisen i litteratur i 1928, ”fortrinnsvis for hennes mektige skildringer av Nordens middelalderliv”, begynner å snakke nedsettende om Falkberget for hans forsøk på å fortelle vår historie, virker noe smålig. Var det nå så sikkert at alt Undset skrev hadde sitt utspring i virkeligheten? Men det sier kanskje mer om Undset, enn om ”Christianus Sextus”!

 

Hun virker nesten bitter og grinete når hun nesten refser verket opp og i mente. ”Mange års mellemrum, dyre å kjøpe, omsider var fullført, renskrive og gjentagelser. Til og med innbindingen er ikke bra nok for henne, den nobile storhet! Hadde det vært meningen å gi ros, som tittelen jo gir en viss forventning av, ville det vel sett bedre ut uten disse formaninger! Hennes artikkel kan, hvis min tolkning er riktig, ikke sees på som annet enn datidens form for utslag av kjendisfaktoren.(Utdrag fra min anmeldelse om boken på internett)

 

Etter selv å ha lest ”Kristin Lavransdatter”, forstår jeg mer av Undsets ankepunkter mot ”Christianus Sextus”. Det ligger nesten som et misunnelsens skjær over hele artikkelen hennes. Selv om historien om Kristin Lavransdatter av mange er betraktet som det største verket i norsk litteratur, noe jeg er helt enig i, er det likevel uttrykksformen som får henne som forfatter til å blekne i forhold til Falkberget. Språket hennes blir bare fattigslig og goldt i forhold til berggesellenes virtuositet i det lingvistiske landskapet! Men som i alle andre sammenhenger, får hun vel ha sin mening, hun som jeg.

(Utdrag fra min anmeldelse av boken på mao.no)

 

Persongalleri.

Både i denne trilogien, og i den neste tetralogien har jeg valgt å se på og kommentere faktorer som personer, tema, synsvinkler og virkemidler som helheten i de to verkene. Dette blir gjort foran handlingsreferatet som hører til den første bok i hvert av de to flerbindsverkene.

 

Blind-Stæffa er en av de mest sentrale skikkelsene i ”Christianus Sextus”. Ingen vet riktig hvor han kom fra, men det spekuleres i at han skal ha hatt en forbrytersk fortid. Første gangen vi møter ham, kan han vel være rundt sekstifem år gammel.

 

Der handlingene utføres av andre, blir forfatterens viktigste og innerste tanker til i Blind-Stæffas hode. De viktigste budskapene er det han som får overlevere fra Falkberget til leseren. En føler det nesten som Blind-Stæffa på en måte er med hele veien. At han hele veien ligger bakenfor budskapet, og således er med på å prege de øvrige figurene i bøkene.

 

De få gangene han tar bladet fra munnen, er det ingen som tør å si i mot ham. De står bare der og lytter i dyp respekt for denne arme stakkar som livet har skamfert så ille.

 

Et trøstens ord har han alltid til enhver som måtte trenge det. ”De bli fel e rå i mårå, ska di sjå”, er et typisk utsagn fra han. Dette sier mye om hans livsfilosofi og tålmodighet med uretten som rådde i samfunnet.

 

Det at Blind-Stæffa får lov å dø i kirken, er i mine øyne en symbolsk gest fra Falkberget til alle de som ikke er som folk flest. De som livet har skamfert i deres arbeide ved gruvene.

 

Etter at Blind-Stæffa dør, er det nesten som alle på bergstaden går rundt og ikke vet helt hva de skal ta seg til. De skjønner at de har mistet noe stort og viktig i livet, og respekten for den blinde malmkjøreren blir bare større for hver gang hans navn bli nevnt.

 

Røen er den trofaste gamle hesten til Blind-Stæffa, og den er nesten like blind som ham selv. Det er nesten noe menneskelig over dette kloke dyret, når en får høre hvordan den finner veien for eieren sin. Den er da også Blind-Stæffas aller beste venn, og intet menneske i verden kan skille de to. Kanskje er den et bilde på Jesus som viser vei for de villfarne. Nesten som et ekteskap, er forholdet mellom de to. Bare ennå sterkere, fordi de er mer avhengige av hverandre enn ektefolk flest. Når Røen til slutt dør nede i gruvegangen, er det nesten så vi føler noe av det samme gufset av ensomhet og savn som Blind-Stæffa. Graven som hesten legges i er ei myr oppunder Sandkjønnfjellet, og denne blir nevnt flere ganger senere for liksom å understreke Blind-Stæffas eneste ankerfeste her i livet. Det er etter at hesten dør at vi få se hvordan det begynner å gå nedover med Blind-Stæffa selv. Han resignerer på en måte over alt han har mistet her i livet. Det eneste han nå har å holde seg til, er bibelen som han etter mye møye har klart å skaffe seg.

 

Den alltid sannhetssøkende, unge og staselige Adam Salomon Dopp er til å begynne med, drømmeren inne på proviantskriverens kontor. Han er degradert fra ertzscheider til fracteur på grunn av en feilanvisning og et mislykket innslag i Bredals gruve. Han vil bevise overfor seg selv at han er gruvemann god som noen, og finner til slutt en nedlagt gruve, som han gjennom de svenske gesellers hjelp klarer å bygge opp til god butikk.

 

Hans overhøytidelige væremåte overfor alt og alle, er nesten påtagende klovnaktig. Men han vet at konen Elisabeth, forguder ham nettopp for denne stoltheten og bryr seg ikke om noen ler bak ryggen hans.

 

Når han til slutt finner ut at han har en hel del å takke de andre for, blir han en helt annen person. Ikke bare gjør han opp for gammel skyld og dårlig samvittighet, men han passer også på de svake og utsatte i sin omkrets. En viktig faktor i Dopps forvandling er lille Gölin.

 

Elisabeth Dopp, den rike arvingen etter Irgens, har ingen andre lengsler enn å se sin mann lykkes. At han får oppreisning for miséren hos Bredal.

 

I begynnelsen er hun den resolutte, besluttsomme i sin manns fravær. Hennes sterke personlighet bygger oppunder mannen, og ser til at ingen får trå på ham en gang til. Etter hvert som hun ser ham vokse i verdi og anseelse, lener hun seg tilbake og betrakter ”sitt” verk; bergverkseieren.

 

Hun blir med barn, og lykken er stor hos Doppene. Elisabeth tror at hun nå har funnet frem til den store gleden hun har søkt inntil da, men sorgen over tapet av barnet er ikke stor nok til at det kunne ha vært dette hun hungret så sterkt etter.

 

Også hun, i likhet med mannen sin, blir sterkt grepet av almuens kunnskaper i ett og alt, og setter snart pris på deres selskap. Hun lærer seg snart at det er andre verdier enn de ytre som kan gjøre et menneske godt. Hun merker gjennom dem at det er noe som mangler i hennes liv, og den kjølige, avmålte Adam Salomon er ikke den som kan hjelpe henne her.

 

Når hun treffer Jöns, blir hun helt forandret, og fylles av lengsler etter å få ta del i den kjærligheten som almuen synes å være i besittelse av. Hun legger for dagen en ikke helt ubetydelig interesse for Dråka sitt ve og vel, men hennes henvendelser blir høflig oversett av Jöns. Han vet nok at hennes interesse er et utslag av sjalusi.

 

Den store, sterke og vakre Jöns frå Bodmyran, er en mann med en fri sjel og en drømmende tanke. Ikke så rart, han er helt uten forpliktelser når han legger i vei sammen med tolv andre over Kjølen. Stoltheten i farsarven; smedens virke, er den eneste bindingen han har i livet. Inntil han treffer Dråka. Da bestemmer han seg med en gang for å gifte seg med henne. Forelskelsen er gjensidig, og de flytter sammen inn i koia ved Aursunden. Kjærlighetens høysang mellom de to strekker seg utover viddene og opp gjennom tidene, helt til i dag.

 

Jöns er av den funderende typen. Måten han prøver å smi jernet på alle tenkelige og utenkelige måter er hans store oppgave.

 

Tol Olofsson, den arme sjel, er som mange av Falkbergets figurer selve reinkarnasjonen av angsten og nestekjærligheten i skjønn forening. Oppofrende og gudfryktig setter han livet til i forsøket på å trygge lille Gölin, barnebanets framtid. Bare vissheten om at Brodde vil ta over ansvaret for jenta gir ham fred i sinnet ved livets siste terskel. Tol dør under marsjen tilbake til Norge.

 

Gölin, den stakkars uskyldige, er dratt inn i denne kalde verden uten å ha villet det selv. Det er nesten så alle de voksne går med konstant skyldfølelse overfor henne. Hun spør om alt mulig mellom himmel og jord, og ikke alltid finnes det svar på disse spørsmål. Eller kanskje det er de voksne som ikke tør å si sannheten i frykt for å bli stilt til veggs over sin egen utilstrekkelighet.

 

Hun utstråler en uskyld, som midt oppi all elendigheten gjør livet utholdelig for alle de som har ansvar for henne. Hennes tillit og kjærlighet til den nye forsørgeren Brodde er en rørende historie. Foreldreløs og uten slektninger hos seg legger hun for dagen en tiltro til Gud som mange misunner henne. Alle prøver å legge alt til rette for at hennes tilsynelatende, forutbestemte skjebne ikke skal skje fyllest.

 

Brodde, den stolte enbente soldat er krigeren som alltid går foran når farer truer. Han ser døden i hvitøyet hver dag, og setter sin lit til seg selv i ett og alt. Men det finnes andre sider ved ham som han ikke selv har sett. Ikke før han traff Gölin. Da blir han klar over sin egen utilstrekkelighet.

 

Avgjørelsen om å bruke kreftene på å være beskytter og forsvarer i stedet for kriger tar han med en gang han blir bedt om det av Tol. Som den soldatgestalt han nå engang er, er dette det ypperste oppdrag han noen gang har fått. Et felttog som skal vare hele livet ut.

 

Bergmannen Peder Monsen Rugelsjøen bor sammen med konen, Kerstin og sønnen i sin vesle stue ved Rugelsjøen. Der lever de et rolig liv i pakt med naturen.

 

Han er tilfreds med livet som det er. ”En gang skulle havet og bølgene bruse. Og alle jordens elementer komme i brann. Jo, så spådde apokryfene. Hadde han ellers noe å sture for? Nei! Nei!”. Hvert et gresstrå, hvert et gudsord og hver en dag er en gave. Så rik som han, er ingen. At det er han som gjenoppdager gruvegangen som Dopp senere begynner å drive, gjør ham ikke det minste. Jakten på penger tiltaler ham ikke særlig. Det daglige brød er viktigst. Klarer han ikke selv å mette familien, vil Gud sørge for dem. Når Dopp til slutt bestemmer seg for å la Peder få sin del av skurftet, er han ikke helt sikker på om han vil ta imot. Han har en viss anelse om hva denne jakten på lykke inne i berget vil gjøre med ham, som den har gjort med alle andre. Og det er med en viss skadefryd han konstaterer at det var riktig å avslå, selv om konen Kerstin tok imot pengene.

 

Hvem som er hovedpersonen i trilogien, er det kanskje leseren selv som avgjør. Der sympatien havner, finner en gjerne sine egne hovedpersoner.

 

Ellers er det verdt å merke seg at miljøet er en så viktig faktor i historien at det kan sies å være en slags hovedperson i seg selv. Da blir det rike persongalleriet bestående av figurer med større og mindre statistroller.

 

Tema.

Forbrødring etter en lang og stor krig mellom to naboer er det sentrale temaet. Det måtte sterk vilje til for å glemme, og en oppofrenede evne til forsoning, om de to nabolandene skulle fortsette å leve i fred med hverandre. Tilgivelse, samarbeid og nestekjærlighet blir da sentrale trekk gjennom denne romanen.

 

Samtidig hører en almuens rop om ”brød, brød, brød” gjennom hele trilogien, som rommer noen av de mest rystende sultskildringer i norsk litteratur. Fra dem som har brød kommer ekkoet ”penger, penger, penger”.

 

En oppdragereffekt har det også, når Falkberget gir store og små, kvinner og menn, venn og fiende samme gode og dårlige kvaliteter. Ingen er bedre enn noen annen. Og med på kjøpet får vi som vanlig det kristne budskapet tett vevd inn i handlingen.

 

Motiv.

Motivet finnes i konfliktene mellom svenskehatet og tilgivelsen av disse. Noe av det samme skjer også mellom Dopps geseller og ham selv. Klassekampen blir også beskrevet hele boken trilogien igjennom.

 

I ”De første geseller” hører vi mest om jämtene og deres marsj til et nytt og bedre liv på den andre siden av Kjølen, samtidig som de lengter hjem til Sverige.

 

I ”I hammerens tegn” er det det daglige strev på bergstaden som er motivet. Den strenge vinteren og alle dødsfallene viser klart at det er en mektig fiende de har å gjøre med .

 

I ”Tårnvekteren” får vi se hvordan Falkberget tenker. Hans ”kristen-kommunisme” kommer til syne hele veien, og bergstadens innbyggere får nye, og for dem selv, uvante kvaliteter som er med og omstøter historiens evige gjentakelser. Den deterministiske eksistens blir revet ned av menneskenes egne valg og gode gjerninger.

 

Synsvinkel.

Synsvinkelen i dette verket blir som beskrevet under tolkningen av ”Den fjerde nattevakt” på side 17. Forfatteren gir oss et overblikk over det totale landskap i en autoral synsvinkel, mens han innimellom lar personene overta både fortellerrollen og kamerafunksjon, altså med personal første eller andre persons synsvinkel. En effekt av dette er at vi til stadighet blir flyttet rundt omkring i handlingen og derfor får en virkelighetsnærhet til fortellingen.

 

Virkemidler

I ” De første geseller” kommer vi direkte inn -(in media res)- under Adam Salomon Dopps bønn(allusjon). Den er et abstrakt bilde, eller symbolbruk på Falkbergets bekymring om tilstanden ute i Europa. Han mener vi må være på vakt overfor krigsfaren, slik at den ikke rammer oss eller andre på nytt. Til dette bruker han Guds ord, og forklarer i lignelser hvordan vi skal gå frem.

 

At Peder Monsen Rugelsjøen gir bort brødleiven til jämten Tol, som er på veg hjem, er en allusjon. Det han gir bort, får han mange ganger tilbake når han skyter seg to villrein allerede neste dag.

 

Det står skrevet i bibelen mange steder om slike handlinger, men den mest kjente er vel historien om vismennene som kom med gaver til den fattige gutten som ble født i en stall midt i julehandelen. Større gave enn den de fikk tilbake fra denne gutten, mener Falkberget de ikke kunne fått.

 

Gjestfriheten som Henrik viser de trette jämtene da de kommer til gårds, er en allegori, et uttrykk for den angeren han føler ved likplyndringen av karolinerne. Hans ettermæle er da heller ikke mye å skryte av. Noe som sønnen Ola smertelig får erfare på slutten av ”Tårnvekteren” når en veifarende begynner å strø om seg med diverse gjetord om faren.

 

Ved å gi Stor-Kari og Litj-Dråka de litt spesielle kallenavnene, får vi dannet oss et bilde av hvordan de to halvsøstrene ser ut og hvordan de betrakter hverandre. Her er navnene, det første plussord, og det siste et minusord. Navnet ”Stor-Kari” inngir respekt når det blir brukt, mens vi føler en viss avmålt overbærenhet med det mer nedsettende ”Litj-Dråka”.

 

De har innfunnet seg med sine plasser på dette patriarkalske småbruket. Men den forbudte drømmen om å reise ut, melder seg snart nok.

 

Deres roller i den fattige familien er nokså beskjedne, men like fullt viktige. Det feminine innslaget er nesten som et fremmedelement i den barske, karslige hverdagen. Kontrasten mellom deres kvinnelige, ungdommelige følelsesliv, og brødrenes og farens stilltiende skjenn og klaging er tydelig.

 

En annen artig kontrast finner vi når Jöns bergsmed i det første kapitlet i ”Tårnvekteren” våkner i den vakkert beskrevne solrenningen, og så steker en trå sild og et par gule neper i asken. Selv om han har aldri så mye fin natur og utsikt, er maten alltid den samme.

 

Alle de forskjellige dialektene og fremmede språk, ja til og med runer, er med på å skape en slags blanding av kulturer, som blir en metafor på forbrødringstanken hos Falkberget. Samtidig viser han hvordan språk og annen kunnskap hos gesellene kan bryte ned de stengslene som overklassen har murt opp mellom seg og almuen.

 

Tradisjon er sentralt hos Falkberget. Alt på sin plass og alt til rette tid, er to begreper som forfatteren bruker gjennomgående i sitt forfatterskap. Gamle hedenske symboler og ritualer er trekk som gjør at vi blir forankret til fjernere tider på en overbevisende måte. Selv om alt ikke er historisk korrekt, får vi følelsen av at slik kunne det godt ha skjedd.

 

Også her er det humor i bøtter og spann. Kanskje ikke like tydelig som hos Ol-Kanelesa i ”Den fjerde nattevakt”, men de tradisjonelle ordtakene og naturskildringene får et artigere preg ved at de er ført i Falkbergets penn.

 

At Faste, Ola og faren, Henning nesten ikke utveksler et eneste ord dagen lang, selv om det så står om livet, er veldig rart å bevitne. Kontrasten blir defor enorm når vi får et innblikk i søstrenes innerste uuttrykte tanker og lengsler. Noe slikt finnes ikke hos mannfolkene på Gammelgården, og det hele får et humoristisk preg.

 

Likedan er det når Faste vil sage av seg foten og levere tilbake det han stjal fra liket ved Essandsjøen. Håpløsheten og fortvilelsen blir så overdrevent stor at det hele får et komisk skjær over seg.

 

De første geseller (1927)

 

Om boken.

Dette er første bind i trilogien. Boken utkom tre år etter Falkbergets store suksess med ”Den fjerde nattevakt”. Han var nå definitivt ferdig med læretiden som forfatter, og forlaget og leserskaren ville ha mer av samme slaget. Privat begynte han å få nye venner og bekjentskaper, og dette, sammen med samfunnsutviklingen generelt, påvirker diktningen i den grad at personregistret blir mye mer vidstrakt. Han forstår mer av andre menneskers natur, deres hjemlengsel og håp om en gang selv å eie sitt gods.

 

Handlingen.

Vi kommer inn i handlingen på høsten 1921. Noen vil ha det til at dette er feil tidspunkt, rent historisk, men et år fra eller til gjør ikke stor skade. I all historisk diktning er det alltid en viss fare for historieomskriving.

 

Falkberget gjør derimot flere kardinalfeil i kronologien, blant annet når han i første kapittel av ”Tårnvekteren”, den siste boken i trilogien, lar Dråka si dette; ”i åtte år ha dokk gått ti liksko”. De skoene det her er snakk om, er stjålet fra karolinerlikene ved Essandsjøen. Fra denne store tragedie til Dråkas ord faller i mai 1925, er det gått bare noe over seks år.

 

I ”De første geseller” møter vi tretten fattige jämter, skogsfolk og soldater fra Karl den tolvtes hær. Dette er en forsamling av stakkarer som i sitt daglige virke ikke har mat på bordet til familien sin. De er trette og utpinte, noen av dem av å ha kriget under general Armfeldt, andre av ikke å få betaling for tjenestene de bidrar med til jordeiere og samfunnet for øvrig. Noen er det også som rett og gir opp hele livet hjemme i Sverige fordi de er forfulgt av gjeld og fut.

 

De har hørt at det skal være åpnet en ny gruve over fjellene mot vest, og drar til Bergstaden for å søke arbeid i gruven. På den strabasiøse turen dit kommer de til Gammelgården hvor en av dem, Jöns fra Bodmyran blir forelsket i Litj-Dråka. Under deres korte besøk får de både mat og ly for den fryktelige vinterstormen. Jöns lover Litj-Dråka at de skal treffes igjen snart.

 

De kommer til Røros, og spør straks etter arbeid. Det er det ingen som vil gi dem fordi de er svensker. Helt til de møter bergløytnant Adam Salomon Dopp. Hos han får de arbeide i den nye gruven han har tilranet seg. I arbeidet får de utfolde sitt sanne heltemot. Det er dette de er skapt til. Å slite livet av seg, og få betaling samtidig. Livet får mening igjen for disse krigerne.

 

Men betalingen uteblir, for Dopp er ingen kakse selv om han har mye verdier inne i fjellet sitt. Når Dopp, under en tur til Trondheim for å forhandle med provianthandleren faller av hesten og skader seg, er det Madam Dopp som trår til. Hun skaffer provianten selv, gjennom å avstå eiendeler i skjerpet, eller skurftet som de sier, og er selv med og frakter lasset hjem til berggessellene sine.

 

I korte flyktige møter blir vi kjent med Blind-Stæffa. Malmkjøreren hvis opphav ingen kjenner, og hans klokskap alle respekterer. Han har alltid et bibelord klart, når han bare får tenkt seg litt om, og treffsikkerheten hans er slående.

 

Det er hele tiden mye sykdom i landet, og vi hører bare om død og begravelser. Aldri om fødsler, dåp, konfirmasjon eller bryllup.

 

Jämtenes drøm om å komme hjem til sine egne, fødes når de ikke finner den lykken de søkte, men den blir fort drept av grådigheten etter stadig å tjene mer penger.

 

Den ene av jämtene, Per Andersson fra Havertjärn blir syk og dør. I en gripende skildring ser vi hvordan kameratene, en etter en tar farvel med ham i den siste stunden. Her er døden et sentralt tema, og en føler nesten at rommet blir kaldere og kaldere jo mer en hører om den stakkaren som ligger der dødsdømt.

 

Det at han ikke får bli begravet i svensk jord er ikke noe de selv trakter etter. Til det er hjemlengselen for stor.

 

 

Som ved et lykketreff finner ertzscheider Qvat, ved hjelp av instinkt og pulsslagene sine, en rikholdig åre i Dopps gruve. Tålmodigheten til alle sammen har lønt seg, og forretningen blomstrer opp. Senere i ”I hammerens tegn”, dør den åttiårige zwickaueren, og Dopp holder en stor og fin begravelse til hans ære og minne.

 

En som erfarer at investeringer i flid og daglig strev lønner seg, er tårnvekteren Erns-Ola. Blind-Stæffa trøster ham etter de resultatløse arbeidene hans med stjernekikkerten. Arbeider som har tatt fem år og all tårnvekterens tid. Igjen er det Blind-Stæffa sitt bibelord som får Erns-Ola til å ta fatt med å slipe om prismene igjen.

 

Helt på slutten blir vi vitne til at Dopp forandrer seg, og får et sympatisk trekk over seg når han snakker til sine geseller. Noe som ikke akkurat har vært hans fremste varemerke tidligere. Han legger til og med av seg litt av det høytidelige løytnantspråket sitt og.

 

Adam Salomon Dopp finner ut at han urettmessig har kommet til denne rikdommen. Han bestemmer seg, som den ærefulle soldat han er, å tilby Peder Monsen Rugelsjøen det som rettmessig er hans. Han var tross alt den som gjenoppdaget de gamle kopperforekomstene der Dopp nå henter rikdommen sin. Peder godtar tilbudet, om enn noe skeptisk. Han er redd for å sette seg i et avhengighetsforhold til Dopp. Han vet hvilke farer som lurer bak hver pengesekk og gullbarre.

 

Tol Olofsson, den eldste av jämtene bekymrer seg så mye for, og lengter så veldig tilbake til barnebarnet sitt, at han går hjem til Sverige med bare en flatbrødleiv han har fått av Kerstin, konen til Peder Monsen Rugelsjøen.

 

I hammerens tegn (1931)

 

Om boken.

Andre bok i serien. Denne kom ut mens Falkberget var representant på Stortinget for Arbeiderpartiet. Som i den første boken i romanserien, ligger det veldig mye eget forskningsmateriale bak diktningen.

 

Handlingen.

Nå er vi kommet til våren 1922. Det er nå gått tre år siden Armfeldts hær kom ut for den strenge stormen ved Essandsjøen.

 

I hammerens tegn” innledes med Tol Olofssons hjemreise til Refsund sokn i Sverige. I en svært vakker skildring blir vi vitner til hans kamp for å klare å komme seg velberget hjem.

 

Han engster seg for familien sin, og om deres befinnende. I skreppen på ryggen har han den flatbrødleiven han fikk av Kerstin Larsdatter, Peder Monsen Rugelsjøens kone den kvelden han søkte tilflukt for været. Han sulter seg nesten til døde under denne lange turen, men det er ikke snakk om å så mye som lukte på brødet. Det skal lille Gõlin ha.

 

Han blir redd når han ikke finner dem hjemme. På nabogården får han svar; der er barnebarnet Gölin i god behold, men konen er død av sotten.

 

Nå blir det Tols oppgave å brødfø lille Gölin, og han bestemmer seg for å gå tilbake til bergstaden for å ta opp igjen arbeidet i ved skurftet til Dopp. Kirkevergen Brodde slår følge da det likevel ikke er noen som vil til kirken. Alle har nok med å skaffe mat til seg og sine, og da er det liten vits i at Brodde skal gå rundt å vente på kirkegjengere som aldri ville innfinne seg.

 

De tre tar fatt på turen over kjølen, men det blir snart klart at Tol er svært syk, og kommer nok ikke til å klare hele marsjen på grunn av sotten. Ved Essandsjøens bredd havner han da også til slutt på samme kirkegård som så mange andre karolinere.

 

Nå er lille Gölin Brodde sitt ansvar. Etter Tols anmodning har han tatt på seg å sørge for hennes ve og vel. Den rørende beskrivelsen av hvordan han verner og beskytter henne, og ofrer hele seg selv for at hun skal klare seg, er utrolig gripende og vakker.

 

De to ankommer bergstaden og blir straks et offer for folks hat mot alt det svenske. Hadde ikke Jöns kjent dem igjen, er det ikke godt å si hvordan det hadde gått med dem. Jöns tar dem begge under sine beskyttende vinger og tar dem med til Gammelgården der han skal hente Dråka for å gifte seg med henne.

 

To andre som og skal gifte seg, er Jon i Vapelberget og Stor-Kari. Stor-Kari får riktignok betenkeligheter, mest på grunn av farens svenskehat, men blir gift med Jon. Hun blir med barn, og halvveis ut i svangerskapet klarer hun ikke mer av alt det nye og fremmede.

 

Hun vil hjem til Gammelgården. Hun løper alt hun orker, og når hun nesten er fremme, faller hun og mister barnet. Noen dager senere dør hun i sengen hjemme på Gammelgården. Jon tar på seg all skyld, og tenner på koia som han har bygd for seg selv og Stor-Kari.

 

Til slutt henger han seg i bjørken som han har skåret inn noen runer som sin eneste kjærlighetserklæring til Stor-Kari i. Det blir hans svar på Faste sine beskyldninger om å tatt søsterens liv.

 

Faste angrer selvsagt på det han har anklaget Jon for, og får ikke en dags fred i sinnet etter dette.

 

Vi blir vitne til hvordan gruven begynner å gi avkastning, men at det blir splid mellom folk på bergstaden av dette. Dopp og Bredal er i konflikt hele tiden.

 

Brodde og Gölin får bo hos Dopp. Hos madammen blir Gölin en erstatning for tapet av sitt eget barn, og hun går inn for denne oppgave med stor iver. Brodde tar over jobben som rideknekt, etter at Dopp’ene måtte skysse vekk den forrige de hadde.

 

Historien tar en pause på bergstaden utpå høsten i 1922. Kaptein Mikkel Borchgrewinck og stigeren, Friedrich Koch sitter på vertshuset og drukner sine sorger etter at deres felles venninne, Laurette begikk selvmord i sjalusi over Koch nye venninne.

 

Alle andre på bergstaden har helt andre ting å tenke på. Kobberet har falt i pris, og kornkamrene i Trondheim er snart tomme. Lettelsen er derfor stor da Dopp i samråd med sine geseller bestemmer seg for å fortsette driften.

 

Gesellenes utkomme er berget for en stakket stund og vi forlater dem for denne gang.

 

Tårnvekteren (1935)

 

Om boken.

Tredje og siste bok i serien. Handlingen tar til den 15. mai 1725, og ender den 6.juni 1731.

 

Handlingen.

I Tårnvekteren møter vi blant annet fantasten og geniet Erns-Ola, tårnvekteren og astronomen som i sin ensomme jakt på nattehimmelen strever med å konstruere en kikkert som kan rettes mot fjerne, ukjente stjerner.

 

Denne interessen er det flere som har fattet, og handlingen begynner med at Jöns ser på kalenderen som Brodde har laget. Brodde er ute på myrene der han vil forsøke å lete opp jern som han kan smelte og smi mens han venter på at gruvedriften skal ta til igjen. Midt i arbeidet blir han overmannet av lengselen etter å se Dråka, og legger i vei. Det er med stor møye han klarer å karre seg gjennom stormen og finne hjem til sin kjære Dråka. Hun er fire måneder på vei med deres barn.

 

Utpå sommeren blir det igjen drift i gruvene på bergstaden, og gesellene begynner å se lysere på tilværelsen igjen. Men karene hans aner uråd når bergløytnant Dopp vil at de skal gjøre et nytt innslag. De mener at det der fins bare gråberg, og Peder Monsen Rugelsjøen, som er stiger, nekter å utføre ordren. Dopp, som har bestemt seg for å gjøre dette risikofylte prosjektet, tar selv på seg utstikket. Han skal på død og liv ha en gruve oppkalt etter sin Elisabeth. Til alles store overraskelse, viser det seg at hans amorøse innfall av et skjerp er drivverdig.

 

På Gammelgården er ikke alt som det bør. Faste ligger til sengs, og fantaserer om avskårne svenskeføtter og likplyndring. Han dør på Per Winkels dag etter promstaven, første august 1725, og som gravstøtte hjemme på Gammelgården får han den gamle skampelen som ble brukt som gapesokk. Den har faren i avmakt over urettferdigheten felt og fjernet fra kirkebakken.

 

Men finansene til gruvevirksomheten i Sandkjærnfjellet tar slutt, og Dopp må overlate gruven til Participantskapet. Han selv blir degradert og ansatt hos Direktør Bredal igjen. Denne gangen til stiger. Han blir svært fortørnet over nok en gang over å ha gjort en stor bergmannsbedrift, for så å bli skjøvet til siden av de mektige mennene på bergstaden. Gruven viser seg å være noe av det mest lønnsomme som er oppdaget noen gang, og dette gjør det ekstra ille for bergløytnanten. Det er ikke pengene Dopp’ene vil savne, men respekten og innflytelsen de begge har nytt godt av helt siden Adam Salomon startet opp driften ved Sandkjærnan.

 

I løpet av høsten 1725 får Dråka sitt første barn, Litj-Ola. Dråka mistrives når hun må sitte alene i koia mens Jöns er ute på arbeide.

 

Rideknekt Brodde og lille Gölin, som begge bor hos Familien Dopp, må skille lag fordi det ikke er nok penger til å brødfø alle på en gang fra Dopps nå reduserte inntekter. Elisabeth har rådført seg med Jöns om de ikke kunne ta imot jenta denne sommeren. Adam Salomon er imot dette, men må motvillig gi seg når Elisabeth forklarer ham de praktiske fordelene med en slik ordning. Brodde blir helt fra seg når han får høre at Gölin skal bo hos Dråka og Jöns ved Aursundsjøen. Det er ikke fritt for at Dopp’ene sturer en del de også.

 

Gölin ser ut til å innfinne seg med at det er der hun skal være. Det går bra en stund, men så begynner hun å tenke på Brodde og hvor ensom han er når hun ikke er sammen med ham. Hun rømmer, og i uværet holder det nesten på å gå galt. Jöns finner henne etter to dager, skadet i det ene benet. Etter dette får hun være sammen med Brodde igjen. Dette gjør at både Elisabeth, Adam Salomon og Brodde blir i godt humør igjen. Nå er alt som det skal være.

 

Den 13.januar 1729, blir det etter kongens befaling holdt gudstjeneste til minne om den store seieren det var for landet da svenskene frøs i hjel ved Essanden i 1719. Verken svenskene eller de innfødte synes noe særlig om dette pålegget fra stakkarene i kongens by, men de møter opp alle som en. Unntatt Brodde og Gölin.

 

Under prekenen, akkurat når presten snakker om den blinde tiggeren, kommer det til uroligheter i kirken. Det viser seg at Blind-Stæffa ligger død nede i kirkebenken. De bærer ham inn i sakristiet, og når de passerer alterlyset, flammer det opp som en fakkel. Det første av mange merkelige ting som skjer etter Blind-Stæffas død. Alle på bergstaden innser nå hvor mye de har å takke malmkjøreren for. Dopp sørger for at det blir holdt en storslagen begravelse, som er slik en staselig kar verdig. En stund senere viser Blind-Stæffa seg for Jöns som i en drøm. Han advarer om malmtønnen som henger over hodet på gesellene i et tau som nesten har gått av. Jöns stormer ned i gruva og redder de som står under tønnen.

 

Mikkel Borchgrewinck som skal reise bort høsten 1729, lar de to flyktningene Gölin og Brodde få låne huset sitt som nettopp er oppusset. Etter at Dopp ikke har råd til å ha Brodde i arbeid lenger, skaffer Elisabeth ham jobb som tårnvekter på bergstaden. Han klarer med Gölins hjelp å ringe til messe og andre viktige begivenheter. I tillegg får han arbeide med Bredals regnskaper. Gölin skal stelle huset for Brodde og seg, og hun går straks til verket med stor iver.

 

Fjerde søndag i advent 1730, blir det holdt minnegudstjenester over hele landet når   Frederik IV dør. Dopp benytter samtidig anledningen til å offentliggjøre det nye navnet på gruven han selv har fått istand; Christianus Sextus. Med full akklamasjon fra den nye kongen selv, har han kommet Bredal selv i forkjøpet.

 

Den siste dagen vi hører fra gesellene og bergmennene, er den sjette juni 1731, dagen Christian VI blir innsatt som konge over Danmark og lydriket Norge. Alle på bergstaden har fått fri, og alle er i godt humør.

 

Vi får følelsen av at det går mot lysere tider for alle og enhver.Som en konklusjon lar Falkberget oss få vite at menneskenes valg har gitt gode resultater. I form av at de er på vei ut av deres forutbestemte vonde skjebner, og at det gode i mennesket har overtatt i det ondes sted. Hans naive kristen-kommunisme har virket slik hensikten var.

 

 

Nattens Brød I –IV (1940-1946-1952-1959)

 

Tetralogi som avslutter og samtidig oppsummerer Falkbergets forfatterskap. Allerede i 1940 skrev Fredrik Ramm om dette verket; ”Nattens brød er det største skjønnlitterære verk som er utkommet i Norge. Dette verket reiser seg over døgnlitteraturen som et Eiffeltårn over gjerdestolper. Når mangt annet er glemt fra 1900 – tallet, vil fremdeles dette kjempeverket bli stående i historien og bli lest av slekt etter slekt”.

 

I alt 2000 sider forteller om en kvinneskikkelse som gjennom trass og strev kjemper seg opp av hengemyra av et liv hun er født inn i.

 

Persongalleri.

An-Magritt møter vi som et lite jentebarn i situasjonen der moren må stå i ”skampelen”. Dette, sammen med morens selvmord, er tatt med for at vi skal få et bilde på hva slags menneske An-Magritt blir til som voksen.

 

Det er ikke lett å ha en slik bakgrunn uten å bukke under for de harde ytre omstendigheter som råder i hennes liv.

 

Når hun likevel klarer seg så godt som hun gjør, tyder det på en meget sterk vilje og karakterfasthet. Hennes vilje til å arbeide seg ut av åket, blir den evige kampen mot overmakta, som er kirke, rikfolk, skikk og bruk i samfunnet, og folkesnakket. Det, at hun til slutt gir blaffen i hva folk sier, blir løsningen på hennes kamp for å fri seg fra sin deterministiske tilværelse.

 

An-Magritt, denne urealistiske helteskikkelsen, er ikke bare et idealbilde. Hun kan være både stri og kaut, og hun har vanskelig for å tilgi urett som er gjort mot henne. Hun er et svært rasjonalistisk og moderne menneske. Hun er ikke overtroisk, hun stoler bare på egne krefter. Hennes rike er så absolutt av denne verden. Dette sterke mennesket er det som i det siste kapitlet gir en brødleiv, det eneste hun har av ferdaniste, til en dårlig kledd mann som er helt ”nedåtlagt” av sult. Hun smiler til ham da han takker – og: ”da så hun naglegapene i hendene hans – det var Ham.” På neste side er hun død.

 

Kiempen er An-Magritts bestefar. Han bryr seg ikke så mye om lover og regler, men følger de han syns han må for ikke å få kirkens fulle vrede utover seg. Ingen vet hvor han kom fra, men han slår seg ned ”oppi utmarka” og driver med sitt uten å være til alt for mye bry for andre.

 

Han praktiserer en bibellære som går mest på det praktiske, og er selvlært i skriftstedene. En dyp respekt har han likevel for ordets kraft, det er bare det at det er så upraktisk til daglig bruk.

 

Som medmenneske er han en kjempe i ordets rette forstand. Det at han tar vare på datteren, så barnebanet, og alle andre kuede og trengende, gjør ham til selve reinkarnasjonen av nestekjærlighet

 

Kiempe-Ane møter vi bare så vidt helt i begynnelsen. Vi får vite om skammen og skyldfølelsen hun føler ved at hun har bedrevet hor. Hun, Kiempens utskjelte datter skulle stå rett for den strenge presten, og hun havner i gapestokken på kirkebakken. Hun ”mister vett og forstand” fordi ”alltid er det bare natt og ingen dag”. Når hun oppdager at ungen suger blod av brystet hennes, blir hun så fortvilet at hun går og kaster seg utfor fossen og dør.

 

Presten, Hr. Jens er en levendegjørelse av evangeliet i en mørk tid. Hans omsorg for de fattige er en prest, en Frans av Assisi etter Falkbergets hjerte.

 

Den merkeligste skikkelsen i romanverket er likevel den bisarre svenske kølfogden Hedstrøm. En stor menneskelig karakter stiger gradvis fram for oss. Hans tragiske livshistorie avdekkes først i romanens siste del.(Retrospektivt som hos Sofokles og Ibsen) Han er krigeren med behov for å sone. Hedstrøms sinn hører hjemme i en uvirkelig verden, han er den eldste mann på jorden og han rir en hest som har alle fire ben i luften på en gang. Han hører alt og ser alt, og går rett gjennom vegger og lukkede dører. Avstand og tid setter ingen stengsler. Hedstrøm er et ideal av en realistisk kristen. Alltid er han til stede når noen trenger hjelp. Fremfor alt er han An-Magritts skytsengel. Slik blir han verkets hovedperson, det vil si dets tidløse ånd og budskap.

 

Tema.

Her er vi kommet til andre halvdel av 1600-tallet, Norge ble lydrike under Danmark i 1663, og konge- og kirkemakta var stor. Om en ikke fulgte alle budene, så var ikke det så farlig – bare en hørte på kirkens menn. Den som la seg ut med dem, ble satt i gapestokken eller ble på mange måter holdt utenfor samfunnets allmenne rettigheter. Var en et uekte barn, så skulle en straffes for det. Dette er et tema som Falkberget griper tak i, og viser vei gjennom handlingen hvordan kirkemakta i realiteten kan komme i veien for menneskets evne til å bli gode kristne – i ordets rette forstand. Falkberget viser at våre personlige egenskaper kan være vel så verdifulle for kirken, som kirken er for oss.

 

Romansyklusens hovedtema er motsetningen mellom bøndenes tradisjonsbundne levevis, om enn aldri så fattigslig, og den fremvoksende, førindustrielle bergverksdrift i Norge på siste halvdel av 1600-tallet. Blendet av glansen fra det tekniske fremskritt og lokket til ropet om ”penning! penning! penning!”, forlater paktere og bønder sine jordflekker i håp om at gruvene skal gi dem et mer menneskeverdig liv. Men An-Magritt, det sosiale utskuddet, er alene om å slå seg fram til noenlunde velstand – nettopp fordi hun ikke forkaster bondekulturens opprinnelige verdier.Sist, men ikke minst; nestekjærligheten står overalt, som et sentralt tema.

 

Motiv.

Bønder og gesellers felles slit i en tid der de var ufrie, fattige mennesker. Samtidig får vi se kampen som enkeltmennesket fører mot fordommer og hindringer i veien for deres personlige utvikling. An-Magritt er den som bærer motivet, fra vugge til grav. Hun er ”skarnet” som blir gudsengelen. Hun blir hele nasjonens symbol på de skjulte, men gode menneskelige ressurser, og samtidig en representant for hele menneskeheten som sådan.

 

Synsvinkel.

Gjennom økt bruk av indre monolog i denne romanen, blir fortellerens ståsted oftere og oftere å finne hos hovedpersonene. Men som vanlig hos Falkberget, blir vi til stadighet tatt med på geografiske reiser i den autorale, allvitende versjonen.

 

Virkemidler.

Noe av det mest iøynefallende i historien om An-Magritt, er språkbruken hennes. Hun blir som på et filmlerret å skue, når hun driver på som verst. Sinnet og bitterheten over livets nådeløshet og hvor mye hun må slite for at direktøren skal ha et liv i overflod blir for mye for henne. Hun klarer ikke å skjule dette hatet, og lar det gå utover alt og alle. Til og med kjøreoksen sin. Men som regel angrer hun seg i neste sekund.

 

Ordtilfanget her er, som i tidligere historiske verker, et estetisk element som skaper fargerikdom, avstand og patina. Det barokkske stilpreget henger sammen med Falkbergets opprinnelige legning for ordmagi. Vi som er så heldige å få ta del i denne ordskatten, må hele tiden huske på med hvilket enorme tålmod og store møye han gjennom tjue år hamret disse ord på plass i tetralogien.

 

Samtidig er kontrasten mellom denne utrolig sterke og snarrådige jenta og hennes udugelige arbeidskamerater, veldig stor. Det er en veldig spesiell stilling hun har i folks bevissthet, ikke bare fordi hun er regnet for å være litt gal – Garp-Magritt, men også fordi hun er respektert og aktet for sin klokskap, oppfinnsomhet og skjønnhet.

 

An-Magritt (1940)

 

Om boken.

Under flukten over kjølen til Sverige ved krigsutbruddet holdt han nesten på å miste manuskriptet til ”An-Magritt”, som senere skulle bli første bind av tetralogien ”Nattens brød”.

 

An-Magritt er den mest solgte enkeltbok i Den Norske Bokklubbens 40-årige historie. Som månedens bok tilbake i 1974 ble den solgt i 184000 eksemplarer. Den er utgitt i Danmark, Nederland, Polen, Nederland, Tsjekkia, Sverige, Tyskland og Østerrike.

 

Det er underlig å vite at da forfatteren satt og fullførte siste kapittel, hørte han Terbovens tale i radio om en ny og hard tid for Norge. Den siste setningen i boken ;”Det oppreiste sinn må stå i loddsnorens tegn”, er tatt ut av sammenhengen i kapitlet for øvrig, og forteller kun om det han tenkte om tyskerne der og da.

 

Det eksemplaret jeg nå holder i, er fra det sjuende opplaget av ”Samlede Verker” som utkom første gang rundt Falkbergets død i 1969.

 

Boken er første bind i Falkbergets monumentale verk fra et norsk gruvesamfunn på andre halvdel av 1600-tallet. Med et levende og intenst miljø og et mangeartet persongalleri beskriver han livet ved smeltehyttene og menneskene som virket der. Gjennom 44 kapitler får en, som vanlig, en tilnærmet novelleisk fremstiling av historien.

 

Dette er en fantastisk fortelling. Ann-Magritt sliter og lider, og hun fryser og hun sulter, men hun mister aldri livsmotet og verdigheten. Falkberget har klart å gjenskape fattigdommen og slitet på en svært troverdig måte, og det var nesten som om jeg selv led fysisk da Ann-Magritt hadde det vondt.

 

Romanen sier mye om hva det vil si å være et godt menneske. Det er mange eksempler som trekker frem forskjellen på et godt og et vondt menneske. Og moralen er som alltid, at det lønner seg å være god, selv om et slikt valg går ut over en selv, og en må slite litt ekstra for å oppnå det man ønsker. Dette er også gode historiebøker å lese hvis man er nysgjerrig på hvordan folk levde "i gamle dager".

 

Vi må mange sider utover i romanens første bok for å få vite hvor og når i norgeshistorien handlingen foregår. I det fjerde kapitlet, ”Gnisten fra helvete”, kommer to tyske geseller til et sted i Gauldalen med et kongelig brev datert mars 1663 der det fortelles at det skal bygges et nytt smelteverk der.

 

Sjette kapittel begynner med vinteren 1665. Der møter vi An-Magritt for første gang som femtenårig malmkjørerske. Harmen hun føler overfor øvrigheten og almuen, er til stede fra begynnelsen. Morfaren som er blitt både mor og far for jenta, har vært på slaveriet.

 

Plogjernet (1946)

 

Om boken.

Plogjernet er andre bind i Falkbergets verk Nattens brød, der vi befinner oss i et isolert norsk gruvesamfunn på 1600-tallet. Boken var ferdig, men måtte vente på utgivelsen til etter frigjøringen.

 

An-Magritt har bygslet en plass inne i fjellet. Hun bærer i seg en drøm om frihet – om jord og gyllent korn. Med umenneskelig slit, men med et uknekkelig pågangsmot, får hun dyrket sin fattige jord, og med den samme kraften kjemper hun seg gjennom skjensel, arrest og rettergang. Kjærligheten til Johannes er sterk, og for hans skyld pløyer og sår hun seg fri fra åket.

 

Kjempeplassen er blitt odelsgård, og et nytt avsnitt i An-Magritts liv begynner. Hun står nå som en førerskikkelse for de fattige, kuede sliterne ved smeltehytta. Men først fra den palmesøndagen hun vies til Johannes, er lykken fullkommen for An-Magritt. Stillferdig og målbevisst arbeider hun for at han skal føle seg hjemme i det lille samfunnet som omgir dem.

 

Nå rykker hennes skjebne, hennes stolte og høyreiste ego inn på oss gjennom en sann vrimmel av fasetter som Falkberget skaper med så underfundig kunst. Gjennom henne ser vi en stadig videre krets av medmennesker som har lånt glans av hennes sjels storhet. Vi hører en høysang om storheten i det små, en lære om medmenneskelighet. Kravet om moral og forstand er også til stede hele veien.

 

Det hele ender med at An-Magritt går og pløyer igjen. Hun har funnet tilbake til lykken og freden, midt i slitet med jord og dyr. Hun pløyer i det som skal bli havreåkeren som neste år skal gi såkorn til alle bøndene i omegnen, så de slipper å dra til Angell for å kjøpe unødvendig dyrt såkorn.

 

Johannes (1952)

 

Om boken.

”Johannes” er tredje bind i Falkbergets verk Nattens brød, der vi befinner oss i et isolert norsk gruvesamfunn på andre halvdel av 1600-tallet.

 

Kjempeplassen er blitt en odelsgård, og et nytt avsnitt i An-Magritts liv begynner. Hun står nå som en førerskikkelse for de fattige, kuede sliterne ved smeltehytta. Men først fra den palmesøndagen hun vies til Johannes, er lykken fullkommen for An-Magritt. Stillferdig og målbevisst arbeider hun for at også han skal føle seg hjemme i det lille samfunnet som omgir dem.

 

Hittil har Falkberget brukt 1500 sider på sin fortelling om ”Nattens brød”. Og enda er han langt fra ferdig. Det tredje bind betegner han selv beskjedent som en mellomakt.

 

Det handler om Johannes konstknekt; skikkelsen vi kjenner fra før som Brodde i ”Christianus Sextus”, men nå rykker den oss nærmere.

 

Men det handler vel så mye om An-Magritt. Hun blir stadig mer levende og nær, mer stolt og høyreist, med et hjerte som ikke kjenner svik. Men også stadig mer fantastisk. Hun er hardere enn noen kar når hun kjører Hovistuten over de steile åkerlappene på Kiempeplassen som hun selv har ryddet til storgård. Hun er lærd som en prest, når hun setter hytteskriverne til veggs med sin latin; hun tvinger til og med selveste kansleren Ove Bjelke til å innrømme ferdselsbøndene anstendige betingelser under malmtransporten. Hun er helt alene om dette, og ingen i hele almuen vet råd eller utvei. Attpåtil er hun skjønn som en sommerdag, og ennå bare tjue år...

 

Boken er en morallære av rang, men det bør ikke skremme den som ikke synes særlig om slike formaninger. For her er fortelling, skildring, stemning, ja spenning! Og først og sist et mektig utsyn over selve menneskenaturen.

 

Men den krever sitt av leseren. Gjennom femti års studier har Falkberget en sikkerhet som han i farten glemmer at leseren ikke sitter inne med. Men romanen er båret på en understrøm av hele hans fortellerglede. Den river oss med i de skjønne detaljer han maler ut. Jeg tenker særlig på An-Magritts ferd til Sel, fem døgn i vinterstorm, iskald sno og sprengte hester foran en slede uten karm. Eller på veien An-Magritt har jevnet for han hun holder mest av, og som er skamslått i livets strid; hvordan hun triller kuppelstein ut i veitene med sine blodskrubbede hender. Et prosadikt til den verden som åpner seg mellom de to.

 

Kjærlighets veier (1959)

 

Om boken.

Fjerde og siste bind i serien om den kanskje mest markante romanskikkelsen i norsk litteratur, i hvert fall etter mitt skjønn. Denne boken summerer samtidig opp Falkbergets forfatterskap i sin helhet, og den er samtidig et vitnesbyrd om hans kjærlighet til sin kone, Anna.

 

Som siste bok i hans tetralogi er dette selve fullbyrdelsen av alt Falkberget stod for og skrev om. Dikteren var ferdig med læretiden for lenge siden, og nå var det karakterene i diktningen som ble ferdigutviklet.

 

Presteskikkelsen som startet som Benjamin Sigismund i ”Den fjerde nattevakt”, fortsatte som Herr Peter Abildgård i ”Christianus Sextus” og avsluttet sin ”karriere” som Hr. Jens Anderssøn Bernhoft i ”Nattens brød”. Deres fellestrekk og kvaliteter, viser det idealbildet av hvordan Falkberget mente en prest skulle være.

 

Det samme kan vi si om Gunnhild, Stor-Kari og An-Magritt i de samme respektive roller. De problemene de strir med, blir felles for dem alle tre.

 

Likedan er det med Ol-Kanelesa, Blind-Stæffa og Hedstrøm. Slik kunne en fortsatt i det uendelige. Det er de samme rolleskikkelsene som går igjen i hvert verk. Kvalitetene deres endrer seg lite fra bok til bok. De blir bare raffinert til den ferdige rollen Falkberget mente de burde ha i romanen – som i det virkelige liv.

 

 

Falkbergets liv og forfatterskap i dag.

 

Falkberget – ringen.

I 2004 er det 125 år siden Johan Falkberget ble født, men forfatteren er fortsatt like aktuell: Bøkene blir lest, og filmene blir vist. «Den fjerde nattevakt» ble høsten 2000 spilt på Det Norske Teatret, etter å ha gått landet rundt med Riksteatret i 1999. I fjor vinter hadde Bør Børson jr. stor suksess på Det Norske Teatret!

 

Det er ellers stor aktivitet rundt navnet Johan Falkberget på mange andre felter.

 

Nyutgivelsen av hans samlede verker 1-15 for litt over et års tid siden, var en stor suksess. Hele opplaget ble revet bort på rekordtid, og et nytt er på vei gjennom trykken i disse dager.

 

Falkberget-ringen, er en forening som holder alle interesserte oppdatert om museet på Ratvolden, utgivelser og biografier og lignende. Denne foreningen har eget nettsted; www.falkberget.no.

 

Museet på Ratvolden er åpent for alle i sommermånedene, men omvisning blir gjort etter avtale også utenom sommersesongen. De er stolte av det de har å by på, Rørosingene.

 

Opera.

En opera basert på ”Den fjerde nattevakt” kommer, hvis alt går etter planen, til neste år. Det er komponist Gisle Kverndokk sammen med librettoforfatter Ivar Tindberg som har gått i gang med denne store oppgave. Den frodige historien skal fortelles i en ny moderne drakt, med elektronisk musikk og lydopptak av kirkeklokker, is og snø.

 

Da operasjef Bjørn Simensen ba de to om å lage en ny norsk opera, var de aldri i tvil. I oppdraget lå det at den skulle handle om den norske folkesjelen, samtidig som den skulle ha et klart budskap. Kverndokk forteller at etter tre sekunders betenkningstid var valget gjort.

 

Solister blir Hege Høiseter og Frode Olsen i rollene som Gunhild og Benjamin.

-Det er et privilegium å få gjøre denne rollen. Stoffet er så følsomt og ildfullt”, sier Høisæter.

 

-"Den fjerde nattevakt" passer godt for musikkteater. Det er veldig mye musikk i romanen. Falkberget beskriver grunntonen i miljøet på Røros, og han bruker bilder med mye klang. Dessuten er det store følelser, en fantastisk historie og fantastiske karakterer, mener komponist Kverndokk og librettoforfatter Tindberg).

 

Denne interessen for Falkbergets diktning, viser ikke bare det at han skrev bra bøker, men at de i aller høyeste grad er aktuelle enda i dag. At folk til alle tider har vært, og stadig blir like beveget av denne historien, er et prov på menneskets behov for å høre om nestekjærlighetsbudskapet. En honnør til mannen som satte det å tjene sin neste like høyt som det å tjene Gud er det også!

 

 

Lyrikeren Johan Falkberget.

 

I forfatterportrettet som Kaare Granøyen Rogstad har laget, og som er gitt ut i 1992 av Falkberget–Ringen, finner en et kapittel om Falkbergets lyrikk. En kan for eksempel dele inn denne i tre hoveddeler; vers-fagre dikt, naturdikt og salmevers.

 

De vers-fagre diktene handler om alt som er vakkert, sant og godt. Her kommer Falkbergets drøm om det gode i menneskene frem. Et eksempel er ”Bergmannens soldrøm”:

 

Hvem eier større soldrøm

i sin barm enn han,

som luter med sin hammer

over mineborets kalde stål

i gruvelampens skjær   

 

I evighetens mulm
han står,-
og malmens klokker
ringer under gruvehallens hvelv

 

Han står i dag
og dagen den er natt –
og drømmer om en sol,-
som suser mot vår jord.

 

Så tenner han
sin egen kval og vé i brann,-
og mineskottets larm
                  og røk og eld
er hyllest til hans vilje,-
til hans harde vilje
og hans trette arm!

Gjennom stollens revner

under breens is,

strie vatn går.

De bærer bud til ham der nede,-

bud fra sol og vår!

 

I nye dagers sol
planter han i frossen jord
sitt flagg.
Og flagget det skal vaie alle dager,
                        som i dag

og dagen den er natt –
ut mot landet
og mot havet
    - - - det unge flagg.


fra samlingen ”Vers fra Rugelsjøen”

Dette diktet er et modernistisk dikt, fra hans eneste diktsamling, skrevet på 1920-tallet, lenge før modernismen slo igjennom for fullt.

 

Nå blir imidlertid Obstfelders ”Jeg ser”(1893) ansett som det første, norske modernistiske dikt, og kanskje med rette. Likevel er det grunn til å peke på det faktum at det er skrevet året etter at han kom hjem fra Amerika der han arbeidet som ingeniør, og således ikke kan påregnes å være et dikt som skildrer det norske samfunnet, men det amerikanske. Dermed er ikke sagt at ”Bergmannens soldrøm” er mere nyskapende i stil og form.

 

Hvis en så tar for seg det første verset i diktet, som nok er diktets hele budskap i fortettet form, og således godt kan stå alene, ser vi et underliggende, konkret spørsmål fra dikteren:

 

Har menneskeheten virkelig ikke kommet lenger enn at noen skal sulte hele livet i trelldom og fangenskap, for så å dø i skyggene av det samfunnet de har bygget? Mens de som får sole seg i glansen av de babelske tårn og spist seg mette hele livet ikke har løftet en finger.

 

Dette diktet oppsummerer hele Falkbergets samfunnsyn. Han bærer på en drøm, hvor utopisk den enn kan høres; at alle mennesker er gode i en verden uten krig eller utbytting.

 

Fredrik Ramm skrev i 1940; ”Hans program er det vi alle uten politisk meningsforskjell hyller som det beste: Kristen kommunisme”.

 

Tolkningen kan gjøres på flere måter. Setter en arbeideren inn i stedet for ”Hvem” og ”han”, blir temaet som ovenfor: klassekamp!

 

Vi kan og tenke oss ”den okkupperte og jagede under en fremmed makt” i stedet for ”Hvem” og ”han”. Da ser vi ofrene fra første verdenskrig klart for oss, og diktet blir anti-krigspropaganda.

 

Det er ligger heller ikke fjernt å tenke seg ”han-personen” som den som lever i frykt og angst for ikke å være god nok for denne verden. Et ikke utypisk samfunnsproblem gjennom alle tider.

 

Tar vi så for oss de såkalte naturdiktene, ser vi at de alle handler om traktene rundt Røros og deres særegenhet.

 

Vi kan finne både stemninger som tungsinn, høst og moll, i mer tradisjonell form, slik som i diktet: ”Høst ved Rugelsjøen”:

Høst igjen! Og min båt er dratt på land

Og hvelvet på den grå sand.

Og mine fiskegarn henger i kalde hus,

- i kalde stille hus.

 

Og i natt vil sjøen sovne inn

Sjøen med det mørke sinn,

Mens lyngen står og klager seg

I måneskinnet og den strie vind.

Her kan vi, når vi er blitt kjent med dikteren, se på diktet som det står. Da er det rett og slett en kjærlighetserklæring til hjemstedet. Samtidig kan det være et bilde på bondens og fiskerens evige avhengighetsforhold til naturen, og angsten for ikke å få avling og fangst i hus og på land.

 

Men om våren går det mot lysere tid. Da blir stemningen mer i dur og glede.

Her er det lille diktet ”Vårmorgen”:

 

Stjerne etter stjerne

Soper med sine bleke ris

skoddegråe skyer

av det nattblå himmelhvelv.

 

Og solen går omkring på snøen

og tenner sine første morgenlys

- - - sine røde morgenlys

Og svarte trær suser

innover heiene i sønnavind

- - - i sol og sønnavind.

av det nattblå himmelhvelv.

 

Og en fugl med kvite vinger

inn i årerøken svinger

over koiens måsågrodde tak - - -

 

Vinteren har sluppet taket, og livet begynner på nytt. Gleden over å få kunne kjenne solens varme stråler, må være stor for en som har gått en hel vinter og frosset. Dette er det klare budskapet, men det ligger et annet bakenfor.

 

Fredsbudskapet som for Falkberget begynte å stå så sterkt i denne tiden, er tydeliggjort ved den kvitvingede fuglen. Da er vi med en gang inne på temaet; frigjøringen fra okkupasjonsmakten. Noe friere tolket, kan det også stå som et bilde på den frie tankes gjenoppvåkning i en terrorstyrt nasjon. Ikke helt ukjent i disse dager. (2001, Afghanistan og 2003, Irak)

 

Agitatoren i Falkberget kommer til syne i ”Du dødens brød - - -”

 

I et telegram fra Wales fikk han høre om 260 omkomne i en gruve, hvorpå han skrev;

 

På slaget ni –

en jerngrind

gikk opp og i.

En for én

steg inn,

et folk i sten skal ned

i Denbigh heis.

 

Første spann

den gled

forbi,

hold vakt – 

halvt hundre mann

på siste reis

i Wrexham sjakt!

 

Hallo, slå i den ytre dør!

Er hjul og kabel fri?

Og Denbigh heis

går ned som før

på fem og sju og ni

i gruven Wrexham.

Hundre mann i neste vogn!

Ny seilas loddrett ned.

Et folk i nød fra Denbigh sogn

gjør gull av blod og sved

- for Bank of England.

 

Å, jord

ditt hjerte brast

i kald forakt,

et stjerneregn

av kull og sten

og glør!

 

Ved vinsjen lød

en storm av ord.

Og nu har

hjul og kabel rast;

to hundre og seksti dør

én for én

i Wrexham sjakt

- fra Denbigh egn

de var.

 

Kampen for bedre arbeidsvilkår og –miljø var kanskje den viktigste saken som ble utkjempet i første del av forrige århundre. Også i dette engasjerte Falkberget seg sterkt. Han visste hva farlige gruver var for styggedom, Falkberget.

 

Sist, men ikke minst i den lyriske bokhylle, finner vi salmer og sanger. Falkberget trengte ofte salmer som sto godt til, og kanskje handlet om historiene han diktet opp. Derfor ble det til at han skrev noen slike.

 

En sang til skapelsesunderet tar jeg med helt til slutt;

Og Herren selv var nær

og signet stein og jord, -

og opp sto

lyng

og måsså,

hegg og bjørk

og einer. –

Dette ligner litt på den måten han i ”I hammerens tegn” beskriver finnskjegget. Det graset som ingen vil ha, og som ingen næring har for verken folk eller fe. Likevel er det skapt av Gud. Det er finnskjegget ute på vidda som redder først gessellene, så lille Gölin fra frostens livtak. Filosofien om at alt liv har en mening, og at det derfor er vakkert er Falkberget sitt syn på naturen i et nøtteskall.

 

 

Litteraturhistoriske perioder.

 

Å plassere Johan Falkberget i noen spesiell litteraturhistorisk periode, er slett ingen enkel sak.

 

Falkberget blir gjerne oppfattet som nyrealist, ja kanskje en smule romantiker, realist eller naturalist. I lyrikken er han også å finne i alle disse båsene – i tillegg til modernismen. Motivet er som oftest kjærlighet og fred. Temaet er gjerne at alt liv skal ha hatt en mening når det er endt. At det ender, er ikke så farlig. Det er det jordiske, som merkelig nok hos en troende, blir det viktigste.

 

Det finnes også innslag av barokksk høystemthet, som i salmene, og klassisismens vitenskapelige søken etter forklarelse på de store gåter i livet hos personene.

 

Salmene som Falkberget har skrevet inn i romanene, er svulstige og fulle av overdrivelser og allegorier.

 

Og en ser ganske klart at presten Benjamin Sigismund sin tale og uttrykksmåte beveger seg fra barokkens prestetype og over til den forskende, studerende og funderende presten i den klassisistiske støpningen vi tar farvel med på slutten av ”Den fjerde nattevakt”.

 

Både i den realistiske/naturalistiske og i den påfølgende nyromantiske perioden hadde den norske litteraturen nokså sterke fellestrekk. Fra 1905 ble det en større variasjon over utgivelsene. Det den nye diktergenerasjonen ser og skriver om, er mennesker som hører det levende livet til. Forfatterne føler seg selv hjemme i det livet de skriver om, og er opptatt av livet og døden. Stilen er merket av virkeligheten, den er enkel og levende og bygget på nær iakttagelse og sterk virkelighetssans.

 

Denne nye generasjonen har også lært at det realistiske/naturalistiske synet på utviklingslæren ikke fører noen steder for dikteren. Utviklingslæren er kun er en metode til å utforske det menneskelige, og ikke selve sluttproduktet; diktningen.

 

Følelsene er en lengsel etter verdier som både er virkelighet og fiksjon på en og samme tid. Mat på bordet var virkelighet for rikfolk, men kun en drøm for de som ikke hadde penger.

 

En stor forskjell fra realistene og naturalistene sitt syn på følelser, er synet på ekteskapet. Ekteskapet som før alltid var en tragedie eller en komedie, er for nyrealistene som et motsvar til de forannevnte, blitt et naturlig samliv mellom to som har stiftet et hjem. To som har stolthet og selvrespekt nok til å holde sammen for sin egen og sine barns skyld; fremtiden.

 

I tillegg kommer den allestedsnærværende gleden over livets alle små og store mysterier og dets krumspring. Livet er alltid mye rikere enn det den golde og tørre realismen gjorde det til. Nyrealistene mente samtidig at vi alle har en følelse av å ha gjort livet for innviklet for oss selv. Vi måtte legge av oss det kapitalistiske åket vi hver morgen la på våre skuldre, bli mere primitive og sunnere. Mennesket måtte stå i naturens tegn. Det skulle utvikles, men i takt med naturen.

 

Et spesielt særtrekk ved heimstaddiktningen, er den sterke fokuseringen på det forgangne. Historiefortelleren var med realismens hjelp på vei ut av norsk litteratur, og nyrealistene så en fare i dette. Det at vi var en ung nasjon, gjorde at det ble naturlig å søke bakover i tid når inspirasjon til diktningen skulle hentes frem.

 

Samtidig stod dikterne svært fritt i sine temavalg og i bruk av motiver. Den politiske drakampen om riket var avsluttet, og økonomien var på oppadgående kurs. I kulturlivet generelt rådet liberalisme, individualisme og stor toleranse. De fire store hemmet ikke lenger nykommerne ved at disse følte seg bundet til å skulle leve opp til tidligere storheter.

 

Olav Duun var kanskje ikke så nyskapende rent psykologisk. Det var heller stilen som var det helt nye våpenet hans. Senere fikk også innholdet preg av en mer særegen dikteform.

 

Sigrid Undset sitt syn på kjærligheten er rake motsetningen til hovedstadsmiljøet sitt. Hun viser at kjærligheten nettopp må høre hjemmet og ekteskapet til. Livet blir bare en tomhet om en stenger ute egenskaper som total selvoppofrelse og trofasthet i samlivet.

 

Falkberget var mer som en altmuligmann på den litterære arena. Han skrev lyrikk, føljetonger, avisinnlegg, noveller og romaner. I tillegg var han en ivrig historie- og bibelgransker og salmedikter. Ting som han ofte brukte i bøkene sine. Det er først fra og med ”Den fjerde nattevakt” at han har funnet den sikre stilen sin.

 

Selv om mange vil si at det religiøse ofte får lov til å prege handlingen i unødvendig stor grad, er det først og fremst hans utstrakte bruk av skildringer av personer og omgivelser som utgjør selve handlingen. Det er nesten som om miljøet blir selve hovedpersonen. Personenes felles kamp mot vinteren og sulten blir både en virkelighetsskildring og på samme tid en metafor for en felles kamp mot overgriperen, utbytteren og okkupanten.

 

Av bonderomanen, den historiske romanen og den samfunnskritiske romanen makter Falkberget å skape enhet. Mystikk og naturalisme smeltes sammen med beskrivelser av vår nasjonale historie og den moderne kollektivromanens naturalistiske, samfunnskritiske tradisjon.

 

Litt om synsvinkler.

Måten han flytter synsvinkelen i fortellingen mellom seg selv, personene i handlingen og leseren på, er en svært lang og kronglete vei å forklare. Når jeg sier at leseren her også har sin egen synsvinkel, er dette fordi det ikke sjelden dreier seg om historiske fakta, og da har gjerne leseren et syn på disse fra før av.

I samtiden ble jo ”Den fjerde nattevakt” tolket bokstavelig av misfornøyde lokalhistorikere. I ”Nattens brød” er bruken av indre monolog mer brukt i forhold til tidligere verker, så tredje persons synsvinkel er veldig framtredende.

 

Falkberget sett i sammenheng med andre forfattere.

En kan sammenligne Falkberget med nesten hvilken som helst dikter, og likevel finne fellestrekk i temaene de skriver om.

 

Hvis vi ser litt på en så kjent dikter som Shakespeare, finner vi at han i ”Hamlet” behandler temaene død og angst. Men han uttrykker dem ikke. Han lar personene i stykket stille spørsmål om: ”Redselen for døden, og det som ligger bortenfor den”. Men han lar dem ikke gå rundt i angst for det ukjente. I tankene deres lar han dem forestille seg hva de kan vente seg, men han lar dem ikke uttrykke seg om dette. Til det er de for opptatte med å fundere og stille spørsmål om hva som er riktig, og hva som er galt.

 

Falkberget behandler ofte de samme to temaene, og som hos Shakespeare er det mange ganger det store spørsmålet om liv og død og kjærlighet det handler om. Men mens Hamlet bare funderer og spør, får Falkberget sine personer lov til å uttrykke seg i kjærligheten og gleden. I angsten og sorgen er det derimot ikke tid eller rom for funderinger eller spørsmål. Da må de gjennom materielt slit og strev sørge for å holde døden på avstand. Da har de ikke tid til å tenke på døden.

 

Denne kontrasten er lett å se gjennom at folket ikke er redde for krig og pest, men kobberfall og tomme kornmagasiner. De kan gjerne dø i krig eller sott om det så skulle være samme dag. Men noe liv i sult og gjeld vil de helst slippe å tenke på.

 

Et annet felles trekk mellom de to dikterne, er at det finnes ingen kjeltring i deres verker uten begavelse. Og heller ingen heltefigur uten lyte. Heltene hos Falkberget har i hvert fall sine lyter; blindhet, amputerte ben og ellers generelt svært befengt med kroppslige skavanker.

 

En kan gjerne sammenligne forfatteren med to av de andre som sammen med ham ble kjent som ”den nye diktergenerasjonen”. De skrev alle om ”den nye arbeidsdagen”. Det blir da naturlig å ta frem noen som skriver om det som kjennetegner ”det nye Norge” som befant seg i støpeskjeen fra århundreskiftet. Alle tre blir regnet for å ha debutert i 1907, og det som skiller dem fra tidligere storheter i norsk litteratur, var at de var født i helt andre sosiale kår enn embedsmannsstanden eller borgerskapet. De skrev også om andre temaer enn tidligere forfattere. Disse forfatterne var fra arbeidernes og bøndenes trange kår. Selv om de til tider hadde det bra materielt, visste de hva det ville si å gå fattig og sulten til sengs når en arbeidsdag var endt.

 

Likheten mellom Falkberget og Olav Duun er klar. De skriver begge om sammenhengen mellom fortid og nåtid i menneskenes liv. Videre ser vi at de begge gjennom den kollektive romanens form skildrer menneskeskjebner og slekters gang opp gjennom nasjonens historie.

 

Et annet fellestrekk er de store produksjonene; Duuns ”Juvikfolke” og ”Medmenneske”, og Falkbergets ”Christianus Sextus” og ”Nattens brød”. Som en kuriositet, kan det nevnes at disse forfatternes respektive to verker tok til sammen, minst ni år for Duun sitt vedkommende, og trettito år for Falkberget å skrive. Ser en på språket i romanene, ser en kanskje også grunnen til at Falkberget brukte så lang tid.

 

Både Duun og Falkberget skildret menneskets evige kamp mot ytre og indre makter. Skulle det gode eller det onde få overtaket? Gjennom forskjellig bearbeidelse av problemstillingene, kommer det gode til slutt til overflaten, og vinner.

 

Mens første halvdel av ”Juvikfolke” er en kollektivroman, er de tre siste bøkene mer for slektsroman å regne. Personene i første del, Juvikingene, opptrer ikke i noen streng kronologisk historisk sammenheng, mens samtidspersonene i siste del opptrer i riktig rekkefølge, og utgjør på dette vis et bilde på slekters gang. Noen slik klar slektsroman finner en ikke hos Falkberget. Dette på grunn av den novelleiske formen de er skrevet i. Miljøet hos ham springer snart fra det ene til det andre uten noe system, eller er det kanskje dette som er systemet? I hvert fall kan nesten hvert kapittel om nødvendig stå for seg selv, alene og likevel ha en hel mening.

 

Arnulf Øverland sa om Olav Duun i sin biografi om ham; ”Duuns forfatterskap er lokalt, fordi han forteller om namdøler. Nasjonalt, fordi han forteller om nordmenn. Og universelt, fordi de er mennesker”. Denne beskrivelsen passer, hvis en bytter ut namdølene med rørosinger, på Falkberget også. Noe variasjon i miljøet og historisk ståsted, blir det selvsagt, men det meste er nokså ensartet.

 

Den ene store forskjellen, er at Duun lar personene stole på menneskets iboende godhet i ett og alt. Det er denne holdningen som bærer frukt, og som holder mennesket oppreist, de som setter sin lit til Gud uten å stole på mennesket, faller til grunnen. Mens hos Falkberget er det de som er sterke i troen samtidig som de viser nestekjærlighet som står oppreiste tilbake når stormen har reist forbi.

 

Den største forskjellen, synes jeg, er simpelthen den at de skriver på hvert sitt målføre. Mens Falkberget fremviser en variasjon og språkblomsterprakt uten sidestykke, er Duun til sammenligning nærmest for en tørrpinne å regne. Likevel er det et vakkert språk han fører pennen i. Bare en lærer seg å tenke som Duun kanskje gjorde. Budskapet blir lettere å forstå om man tar språket på alvor. Det samme gjelder for de som forsøker å forstå Falkbergets billedbruk til fulle. Leseren må ”ta i” litt for å få med seg alt.

 

Den andre jeg vil sammenligne med er Sigrid Undset. Selv om hun strengt tatt ikke hører til samme arbeiderstand som de to andre, blir hun her tatt med fordi hun skrev om en av de nye arbeiderklassene som vokste fram på denne tiden; kontordamene i Christiania.

 

Som hos Falkberget sine personer; Gunhild Finne, Kathrine Sigismund og Madam Elisabeth Dopp er temaet deres moralske konflikt mellom utroskap, kjærlighetslengsel og begjær på den ene siden, og normer og plikter på den andre siden.

 

At handlingen i Kristin Lavransdatter er lagt til en fjern fortid, det fjortende århundre, er og et annet fellestrekk med både Duun og Falkberget.

 

Når Kristin bryter med normene, følger sitt begjær, og etterpå blir straffet for dette av Gud og samfunnet, er det det samme som skjer med Benjamin Sigismund og Gunhild Finne.

 

Både Undset og Falkberget var troende, på hver sin måte. At de likevel tar opp spørsmål ved kirkens lære til debatt, viser at de så behovet for en annerledes tolkning av Guds ord.

 

Til sist vil jeg nevne at; mens Sigrid Undset fortjent fikk Nobelprisen i 1928, er det skuffende å se at Falkberget ikke har blitt denne til del. Den nye måten han skrev på, med utstrakt dialektbruk og med både barokkske, romantiske og andre litterære trekk, gjorde vel at han var for lite internasjonal og dagsaktuell i Nobelkomiteen sine argusøyne.

 

 

Krigen

 

Falkberget var en av de 33 forfatterne som høsten 1935 skrev under på et opprop. Dette gikk imot Knut Hamsuns uttalelser om den tyske redaktøren og pasifisten Carl von Ossietzsky. Denne var blitt arrestert av nazistene i 1933, dømt for spionasje etter at han hadde avslørt tyskernes storstilte opprustning i flyvåpnet, og kastet i konsentrasjonsleir hvor han døde i 1938 av tuberkulose. Året etter oppropet fikk von Ossietzsky Nobels fredspris for sitt ukuelige mot, og som et tilsvar på tyskernes behandling av ham. Prispengene var det en advokat fra Berlin som fikk svindlet til seg ved hjelp av en falsk fullmakt

 

Noen spesiell krigslitteratur finner vi ikke hos Falkberget, men hele hans produksjon er jo basert på den fredselskende, medmenneskelige nestekjærligheten, så det kan generelt sies at produksjonen som helhet er mot krigen og dens sanne ansikt.

 

Likevel vil jeg trekke frem én bok Falkberget ga ut i okkupasjonstiden som jeg vil karakterisere som særskilt agitatorisk i dette henseende.

 

”Runer på fjellveggen”(1944) er en samling av fortellinger og sagn fra helt tilbake til ungdomstiden i gruvegangene. Disse er omarbeidet til datidens språk eller som han selv sier i forordet: ”Runer må en nødig forbedre, men da mitt språk siden den gangen har gjort en lang reise gjennom alfabetet, finner jeg det formålstjenlig å endre ortografien så den ikke minner for meget om den rettskrivning vi så lenge trellet under”. Innholdet var imidlertid det samme, noe han påpekte: ” - det kunne aldri falle meg inn å utslette min ungdoms fotefar”.

 

Den lille fortellingen ”En av de onde netter”, knappe fem sider av boken, er en beskrivelse av bergmannens innerste tanker om tilværelsen, i løpet av kanskje seks timer av hans liv. I løpet av en eneste natt, fra midnatt til den årle morgen får vi vite veldig mye om hvordan bergmannen tenker og har det. Når en tar utgivelsestidspunktet i betraktning, kan dette tolkes som en allegorisering over tyskernes jerngrep på en forsvarsløs nasjon. Kanskje mente Falkberget noe spesielt med dette. Gruvesellenes hat mot overgriperne i gruva får en i hvert fall til å tenke på det som krigsfangene måtte ha tenkt når de gikk der i fangeleiren og frøs og sultet.

 

Likedan er ”Christianus Sextus” et varsko til menneskeheten om å stå imot de krefter som mener at krig er løsningen på konfliktene folk og nasjoner imellom.

 

I de siste aprildagene av 1940 forlater Falkberget landet, og søker tilflukt på den andre siden av kjølen. Han frykter, ikke så mye for sitt eget, som for sin families liv. Statsminister Nygaardsvolds kone og sønn, som selv har søkt tilflukt på Ratvolden, blir med på turen over.

 

Tiden i Sverige ble benyttet til å skrive krasse avisinnlegg mot de som kritiserte nordmennenes manglende forsvarsevne og –vilje. Han holdt også en rekke foredrag og gikk til frontalangrep mot svensk presse på flere punkter fordi de mente Norge burde ha gjort mer for å verge sin nøytralitet og selvstendighet.

 

Under flukten holdt han nesten på å miste manuskriptet til ”An-Magritt”, som senere skulle bli første bind av tetralogien ”Nattens brød”. Bare tanken på at dette mesterverk, eller dikteren selv kunne ha gått tapt i disse vårdagene, gjør at en føler dyp takknemlighet til ”Falken”. Krigsinnsats god som noen det, spør du meg!

 

 

Kort om Røros.(e.elva Røa fra gl.no. røyr, fisk)

 

650 moh. I karrig fjellandskap hvor det inntil 1644 bare var sørsamer der oppe på vidda. Da ble bergstaden grunnlagt på grunn av at Røros Kopperverk ble stiftet, og startet opp driften. Erobret og brent av svenskene i 1678 og 1679, og plyndret igjen i 1718.

 

Røros kirke – oppført i stein i barokksk stil i 1784 – kostet av Bergverksparticipantskapet.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

 

Kilder.

 

Johan Falkberget:

”Den fjerde nattevakt”

“Christianus Sextus” I – III

“Nattens brød” I - IV

”Vers fra Rugelsjøen”

 

Aasta Falkberget:

”Far og mor i unge år” (1971)

”I Trondalen og på Ratvolden”

 

Falberget.no:

Diverse anmeldelser og opplysninger om forfatteren.

 

Kaare Granøyen Rogstad:

Et forfatterportrett(1992)

 

Elbjørg Gjelsvik:

”Hovedoppgave over Ol-Kanelesa, Blind-Stæffa og An-Magritt”.

Universitetet i Bergen(1970)

 

Den norske Bokklubben:

”Johan Falkberget” Forfatterportrett (1998)

Redaksjon L. Slang og T. Viken.

 

Aftenposten.no:

Diverse artikler og bokanmeldelser.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish