Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Aldri si aldriSkriv ut Utskrift
Handler om ordtaket aldri si aldri.
Bokmål - NovelleForfatter:



Alle sa til meg, du kommer ikke til å klare det. Aldri i verden. Hvorfor er alle så negative til ting de ikke vet noe om? Det kan jeg ikke forstå. For jeg sitter jo her i dag. Jeg sitter her og skriver disse ordene ned på papiret. Jeg vet ikke om noen kommer til å lese det, men det kan være det samme. Historien min er spesiell, det er ingen som har noen lik den. Alle fortalte at jeg var fortapt. Aldri skulle jeg gjøre noe igjen. Jeg var ikke fult så negativ. For jeg ville ikke være den personen jeg var. Jeg skulle klare å forandre på meg selv, om jeg så måtte gjøre det helt alene.

 

Nettene var så mørke den høsten. Det var mye regn og overskyet nesten hele tiden. Jeg var ute og gikk. Det hadde akkurat sluttet å regne og jeg skulle en tur på butikken før den stengte. Jeg tenkte for meg selv at det er vel ingen som er ute nå. Så jeg koblet helt ut, og vandret i mine egne tanker. Jeg kom til det stedet der hvor man må over veien for å komme til butikken. Jeg hadde musikk i ørene og danset meg over veien. Da jeg skulle tilbake, var det flere biler som kjørte forbi på veien. Fergen måtte ha kommet tenkte jeg. Jeg stod og ventet på den ene siden av veien. Musikken dundret i ørene mine, og det gjorde at jeg ikke hørte den svarte audien som kom i full fart nedover bakken.

 

De hvite veggene rundt meg lyste og gnistret i øynene. Det var så lyst overalt. Jeg hadde ikke vondt noe sted. Bare litt i over kroppen. Hodet verket, og det ene øyet mitt ville ikke åpne seg. Jeg forstod absolutt ingenting. Jeg hørte ikke lenger noen musikk. Jeg lurte på hvor den var blitt av. En jente kom mot meg. Hun var ikke ung, men heller ikke gammel. Par og tretti kanskje. Hun hadde mørke lange fletter som lå over skuldrene hennes. Hun hadde på seg hvite klær. Hun bøyde seg over sengen min. Hun sa med myk stemme, Er du våken? Jeg bare så dumt på henne. Hadde egentlig lyst til å si, ehh.. Nei.. Det bare ser sånn ut.

 

Dagene på sykehuset var ok. Hvertfall de første timene. Helt til legen kom til meg og fortalte om skadene jeg hadde pådratt meg under påkjørselen. Jeg hadde brukket fire ribbein, en brukket arm, flere brukkne ryggvirvler, også hadde jeg et forstuet håndledd. Den verste nyheten var at jeg aldri skulle gå igjen! Legen fortalte at på grunn av ryggvirvlene som var brukket så hadde jeg blitt lam i hele underkroppen. De fortalte meg at jeg mest sannsynlig aldri kom til å gå igjen. Det gjorde så vondt å tenke på det. Så jeg bestemte meg for å glemme det.

 

I noen uker var jeg helt innesluttet og stille. Ville ikke snakke med noen, ville ikke spise, ville ikke en gang ha besøk av foreldrene mine. Jeg var tross alt nitten år. Jeg ville ikke at de skulle bli blandet inn i det her. De var så sinte på meg, for at jeg ikke ville snakke med dem. Jeg sa, jeg vil ikke snakke med dere, for dere kommer til å si at alt blir bra, du skal bo hos oss, du skal få all den hjelpen du trenger. Med det jeg trengte var ikke hjelp til å godta at jeg var lam. Det jeg trengte var hjelp til å bli bra igjen.

 

Legen hadde fortalt at det var mulig for meg å gå igjen. Han sa at det krevde veldig mye av meg. Og noe av det jeg måtte gjøre var å gjennomgå en operasjon som skulle ordne ryggvirvlene mine. Jeg bestemte meg for å ta sjansen. For jeg nektet å være den som skulle ha spesialbehandling.

 

Operasjonen var vellykket. Alle som jobbet på sykehuset var stolte av meg. Bitterheten min var ikke så ille lengre og jeg snakket litt med foreldrene mine. Men det eneste de sa var, nå må du ikke bli skuffet hvis det ikke går. Jeg gikk på en masse smertestillende, og husker nesten ingenting av de første månedene. Men på slutten klarnet det, hodet mitt fikk med seg mer av det som skjedde rundt meg og dagene er som klistret fast til hjernen min.

 

Det var en hard tid. Det var mye trening og mye hardt arbeid. Etter de første gangene sa legen at jeg gjorde mye framskritt. Men så stoppet det opp. Jeg kom ikke videre, og den negative stemningen hos foreldrene mine og alle andre på sykehuset kom tilbake igjen. Man merker det når noe er galt på et sykehus, alle blir så stille rundt en, blir så forsiktige akkurat som om man skulle være av skjør porselen. Men jeg nektet å slutte med behandlingene. Jeg nektet å gi opp, selv om alle andre hadde gjort det. Alle sa, det kommer aldri til å fungere, der er ytterst få som har klart det. Og vi tror ikke han er en av dem.

 

Jeg brukte to år. To år i behandling på et spesial sykehus. Med spesial leger, som var så negativet at det nesten var til å le av. Det eneste jeg hørte var, det kommer aldri til å gå, han kommer aldri til å gå igjen. Selvfølgelig sa de ikke det til meg, men jeg hørte dem. Om natten når de gikk rundt og sjekket pasientene. Men etter to lange år, så stod jeg utenfor sykehuset, på egne ben! Jeg var klar til å dra hjem. Riktig nok brukte jeg krykker til å støtte meg med, men jeg hadde klart det. Jeg hadde gjort det ingen trodde var mulig. Så fra den dagen av, har jeg forstått meningen av ordtaket Aldri si aldri. For ingenting er umulig, bare du ønsker det nok.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish