Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Cookie med sjokoladebiterSkriv ut Utskrift
En novelle om forelskelse.
Bokmål - NovelleForfatter:



Her sitter jeg. På Aker Brygge i en liten koselig kafé. På den vanlige vindusplassen. Kaffekoppen sender ut små dampskyer som varmer ansiktet mitt. Rundt meg sitter det mange mennesker på sorte stoler med nytt, grønt trekk. Askebegrene flyter over med grå, porøs aske. Gjennom røykdisen skimtes fete, små damer, de er som deler av inventaret, skravlende høylytt. Små, identiske blomsteroppsatser uniformerer rommet. Og under dem ligger det ny strøkene små duker, i flere farger. Jeg ser igjen ned i kaffekoppen. Den hvite kremen som lå oppå er nå sunket ned i kaffen. I det jeg strekker armen ut for å ta en slurk kommer det en dame inn i kafeen. Hun er vakker. Hun har langt blondt hår som faller nedover skuldrene hennes. Blå øyne som klinke kuler. På seg har hun et luftig skjørt som flagrer i vinden, og en topp som det står Kookai på. Ikke at Kookai sier meg noe, men det høres veldig fint ut. Hvit med skrift av sølv.

 

To bord bortenfor meg setter hun seg. Det er også en vindusplass. Hun bestiller en kaffe latte, og en liten cookie. Lys cookie med sjokoladebiter. Opp fra vesken tar hun en røykpakke, setter en sigarett i munnen og graver rundt i vesken etter en lighter. Hun reiser seg opp og går rett mot meg. ”Unnskyld, har du fyr?”. Jeg blir sittende og måpe. At denne vakre kvinnen skulle komme bort til meg kunne jeg ikke drømt om. ”Hæh?” sier jeg med en litt forfjamset stemme. ”Har du en lighter?” gjentar hun. Jeg tar opp lighteren min og tenner på. Hun trekker inn, og sier tusen takk. ”Er du her ofte?” spretter det plutselig ut av meg. ”Nja”, svarer hun. ”Det hender jeg stikker innom en tur, det er jo så fantastisk god kaffe her”. Jeg nikker bare på hodet. Hun setter seg ned, rett ovenfor meg og spør om det samme. ”Jo, jeg er her ganske ofte," sier jeg og passer på å legge til "på grunn av den gode kaffen”.

  

Hun smiler litt diskrèt. De neste minuttene sitter vi bare og småprater som om vi har kjent hverandre i all tid. Ut av samtalen får jeg vite at hun heter Susanne, og bor på Majorstuen, bare noen få kvartaler bortenfor der jeg bor. Hun har en hund som heter Happy, Og hun studerer til å bli økonom. Jeg spør henne så om vi skal ta en kopp kaffe i morgen også, og det vil hun gjerne. Dette må da være en drøm, sier jeg til meg selv. Hvorfor skulle en så perfekt kvinne ville gå ut meg? Spør jeg meg selv. Jeg vil egentlig ikke ha noe svar på det, ikke nå, ikke i dag. Nå vil jeg bare glede meg til i morgen.

 

Neste morgen starter med ristet brød et glass melk. Deretter kommer morgenstellet. Jeg kler på meg og går ut døren. Det ligger rim på bakken, som et hvit teppe. Jeg spaserer bortover, og etter meg forlater jeg mine fotspor. Jeg knytter skjerfet ekstra hardt rund halsen. Det er isende kaldt og vanndamp dannes når jeg puster. Jeg er nå bare noen meter unna kafeen. Vi hadde avtalt å møtes utenfor. Hun var ikke der, jeg kikket på klokken den viste 08.43. Hun måtte jo komme snart nå, eller hadde hun bare sagt ja for å virke hyggelig og tenkt at hun bare kunne glemme å dukke opp. Jeg ble stående å se alle menneskene som rushet forbi. Det var fremdeles kaldt og jeg dro lua bedre ned over ørene. Hun hadde enda ikke kommet, hun skulle ha vært her for fem minutter siden. Noe måtte ha kommet i veien, men jeg hadde ingen muligheter til å få kontaktet henne.

 

En skremmende tanke slo meg som et hard stikk i hjertet, hva om det hadde skjedd henne noe alvorlig. Kanskje hun hadde blitt påkjørt. Panikken slo meg som når en fugl flyr og krasjer med et vindusglass, hun kom ikke til å komme.

 

Jeg ble kaldere og kaldere der jeg sto. Det føltes som om jeg hadde frosset fast. Jeg fikk klarnet tankene og gikk inn på kafeen for å få igjen varmen. Satte meg ved den vanlige vindusplassen, men akkurat i dag føltes det så tomt ut å sitte her. Selv om jeg for det meste satt her alene. Jeg kunne ikke la være å tenke på henne, at noe kunne ha skjedd henne var en grusom tanke som ikke ville forlate meg. Servitrisen kom bort til meg og spurte etter bestillingen min. Jeg følte meg borte som om alle tankene var fløyet med trekkfuglene til varmere strøk.

 

Hun må nok ha gått ut i fra at jeg skulle ha det jeg alltid pleide å bestille for noen minutter etterpå sto det foran meg på bordet. Noe skurrer svakt i bakgrunnen, det er en radio. Jeg konsentrer meg og lytter oppmerksomt til hva den sier. Det har vært en ulykke på Majorstuen, en dame i 20årene har blitt påkjørt og er alvorlig skadet, hun er nå blitt kjørt til Ullevål sykehus, tilstanden hennes er stabil i følge det legene kan bekrefte. Meldingen kom som et sjokk og alle innvollene gjorde et hopp inni meg. De hadde ikke nevnt navn, men jeg var sikker.

 

Jeg klarte ikke å drikke kaffen, la bare igjen penger og gikk ut døra. Der borte i gaten ser jeg noen som løper. Hun løper mot meg, det blonde håret flagrer bak henne. Andpusten og med roser i kinnene står hun foran meg og smiler litt forsiktig. ¨Jeg beklager at jeg ikke rakk det. Jeg forsov meg. Jeg kunne ikke ringe deg å si i fra for jeg hadde ikke noe nummer å ringe, jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. T-banen ble forsinket. Ja, det er utrolig mye kaos det skaper når noen kommer ut for den ulykke å kjøre over en annen.¨ Hun stopper opp og trekker den kalde vinterluften dypt inn. ¨Vi kan jo drikke den kaffen nå¨, sier jeg.

 

Vi setter oss ved vindusplassen og hun bestiller en kaffe latte og en liten cookie akkurat som sist. Jeg bestiller bare en vanlig kaffe. Bare at denne kaffen er ikke bare vanlig kaffe, den drikkes med en veldig fin dame. Utrolig god kaffe sier vi i kor og begge ler.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish