Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
HemmelighetenSkriv ut Utskrift
En jente som ikke vil bli adoptert bort, men skal få en bror eller søster.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Jeg ligger i senga mi. Jeg la meg for ca. to timer siden. Jeg hører stemmene til mamma og pappa så vidt, men hører ikke hva de sier. Stemmene kommer nærmere, og jeg begynner å høre hva de sier. De tror nok jeg sover. Plutselig sier mamma:

- Skal vi si det til a’? Noen burde fortelle hun det.
Da tenkte jeg:
- Hva?! Hva er det jeg burde vite? Jeg ble nervøs og greide ikke å sove noe den natten. Jeg bare tenkte på det de sa. Hva har skjedd? Har det skjedd noe farlig?

Jeg står opp ca. klokka sju. Eller jeg VAR våken. Som jeg har sagt før, så fikk jeg ikke sove noe.
Jeg spiser én porsjon med Corn Flakes, drikker et glass saft, og vekker mamma. Pappa har allerede dratt på jobben. Selv om vi ikke begynner på skolen før ni i dag, så går jeg halv åtte, for å tenke litt. Tenk hvis mamma og pappa ikke har lyst til å ha meg lenger, siden jeg ikke rydder rommet hver gang de sier det! Dette er ikke særlig gøy.
Bestevenninnen min, Ida, sier at hun ikke tror det er noe farlig.
- Kanskje du skal få nye klær?
- Ååh! Ida! Du er såå blond,
sier jeg på en snill-slem måte. Men hun er jo det! Jeg er liksom veldig glad i henne, men..
Men, kanskje Ida har rett? Tenkte jeg. Altså ikke at jeg skal få nye klær, men kanskje jeg bekymrer meg for mye. Eller ikke. Jaja, jeg får vel vente å se.
Når jeg kommer utenfor blokka, står det en bil der, en jeg aldri har sett før. NBV, står det på den. Åneeeii! Norges Barne Vern, var det første jeg tenkte på.
Når jeg gikk opp trappa, kom det en dame ned, og sa;
- Hei, Linda! Da sa jeg:
- Heei, og var litt usikker på hvem det var. Hun het Nina, det sto det på navnskiltet hennes. Når hun hadde gått, tenkte jeg:
Ååh, jeg er så dum! ”Den Ukjente Bilen” + Nina i jobbeklær. Dette høres ikke bra ut. ”PLING!” Ja, selvfølgelig! Mamma og pappa slutter ikke før fem i dag, og nå er klokka tre, så da var ikke Nina hos oss.
Når jeg kommer opp i fjerde etasje, og skal låse opp døra, er den åpen!
- Hallo? Er det noen her? Sier jeg.
- Hei, Linda! Svarte en kjent stemme. Det var mamma!
- Eeh, mamma? Har en eller annen ”Nina” vært her nå akkurat?
- Nei, her har bare jeg vært, sa mamma. Men hun lyver, det ser jeg! Såpass godt kjenner jeg henne; Svett, rød i ansiktet.. Ja, hun lyver.
Men hvorfor?! Hva er vitsen i å lyve? Hvis jeg skal bli adoptert bort, hvorfor ikke si det?

”Bank, bank”.
- Linda, kan du komme ut på kjøkkenet litt? Jeg må ha en liten alvorsprat med deg.
Jeg klarer nesten ikke å legge fra meg den spennende boka jeg leser, i alle fall ikke når mamma skal snakke en alvorsprat med meg. Jeg blir helt svett, og pulsen øker.
Jeg går inn på kjøkkenet. Mamma sitter å venter. Hun ser ganske hemmelighetsfull ut.
- Du, Linda? Syntes du vi har det fint som vi har det nå? Eller; har du, jeg og pappa det bra sammen, liksom?
- Eeh, jeg tror det ja..
sa jeg.
- Ja, fordi jeg og pappa har tenkt litt og..
- Hallo!
Det var Oda, bestevenninnen til mamma.
- Vi tar det en annen gang, sa mamma.
Jeg gikk inn på rommet og fortsatte å lese. Jeg må ringe til Ida!, tenkte jeg.
Men det orket jeg ikke. Jeg bare gråt.

 

Neste dag på skolen, sa jeg alt mamma hadde sagt til meg, til Ida. Ida trodde også at jeg skulle bli adoptert bort, men hun sa at hun VIRKELIG ikke ville eller håpet at jeg skulle det. Etter storefri orket jeg ikke mer, så da dro jeg hjem.
Når læreren spurte om jeg hadde med melding neste dag, ga jeg han en melding som ”mamma” hadde skrevet, altså meg.
Den dagen så vi på en film på skolen som handlet om barn og ungdom som ble mishandlet hjemme, og skulle bli adoptert bort eller bo på et barnehjem.
Herreguud!! Kan det bli værre? Og, i det hele tatt, er livet mitt virkelig? Det kan ikke være det, når vi ser på en film sånn at jeg føler meg verre?! ”Det” er jo det eneste jeg tenker på.
Neste dag når jeg våkner, tenker jeg:
Ååi! Tuller du? Jeg har bursdag i dag! Jeg har tenk for mye på ”Den Mulige Adopsjonen”, så jeg ikke har hatt tid til å tenke på noe annet.
Ingen er hjemme i dag, eller rettere sagt: Ingen har fri i dag, så jeg er alene hjemme.
Nesten alle på skolen gratulerer meg, for Ida greier vel ikke å holde kjeft? De synger til og med bursdags sangen. Jeg blir ganske flau, men det går greit.

 

Når jeg går hjem, går jeg sammen med Ida. Jeg snakker bare om adopsjonen, men så sier Ida:
- Hallooo?! Du har bursdag i dag, snakk heller om noe som gjør deg glad!
Det hjalp faktisk, også. Ida og jeg begynte å diskutere hva vi trodde jeg skulle få i bursdagsgave. Masse rare ting, må jeg si.
Før jeg gikk inn i oppgangen, ga jeg en stooor kos til Ida, og sa:
- Takk!
- For hva?
Sa hun, men jeg bare gikk inn. Mamma hadde lovet meg at hun skulle ta seg fri på slutten av dagen i dag, siden jeg har bursdag.
- Hallo, sa jeg (den vanlige replikken når man kommer hjem).
Ingen svarte.
- HALLO?! Fortsatt ikke noe svar.
- OVERRASKELSE!
Ropte en stor gjeng med folk, og hoppet rett foran ansiktet mitt. Omtrent alle jeg kjente var der, til og med Ida!
- Hvordan kom du deg hit før meg? sa jeg.
- Det er bare å ta heisen det, dumma!

 

Så begynte vi å le. Når gjestene hadde gått, og alle hadde fått seg et kakestykke hver, skulle mamma og pappa snakke med meg.
- Ja, som jeg sa sist.. sa mamma.
- Så lurte jeg på om du syntes vi har det bra som vi har det nå? Å da svarte du..?
- Jaa, hvis det ikke er noe spesielt som du lurer på?
svarte jeg.
Så kom det:
- Ja, jeg mener, sånn at dere vil adoptere meg bort eller noe??
- Ååh, Linda.. Linda, vi er så lei oss..

Nå kommer det, tenkte jeg.
- ..For at du trodde det!
”Lettet” =)
- Du skal få en lillesøster eller -bror, sa de i kor.
- Ja, så morsomt!! Men, dere? Hvorfor var den bilen her som det sto NBV på, her da?
Hvorfor var Norges Barne Vern her?
Mamma og pappa lo, men jeg ikke skjønte noen ting.
- Eller kan NBV stå for Ninas Bursdags Viser? Åh, jenta mi, at du kunne tro det! Vi ville aldri adoptert deg bort. Det håper jeg at du skjønner, sa de, mens alle ga hverandre en stor klem, og alle var glade. Da var det ute av verden! Når jeg tenker på det, er det ganske patetisk!

 

Neste dag snakket jeg med Ida på telefonen, og hun måtte bare le, sa hun. For hun sa at hun visste det fra før av, men mamma og pappa hadde sagt at hun ikke skulle si noe til meg. Jeg ble litt ”sur”, men hun er tross alt min aller beste venn!

 

Nå var alle mine bekymringer ute av verden, og jeg levde akkurat som før, bare at nå skal jeg få en søster eller bror! Det har jeg ønsket meg hele livet! Også fikk jeg det. Til og med på bursdagen min!




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish