Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Uten farger, lyd eller følelserSkriv ut Utskrift
Silje har mistet sin egen vilje og kontrolleres nå av Saki.
Bokmål - NovelleForfatter:

Jeg er så sliten. Timen har akkurat begynt. Jeg hører stemmen til læreren som en svak lyd i det fjerne. Hører noe om at man skal velge riktig. Ta sine egne avgjørelser. Jeg sitter oppreist men vil ligge ned. Jeg er så sliten. Stemmene til alle ungdommene rundt meg høres som en tung tåkelur som durer i vei. Lydene er isolerte, jeg husker ikke lenger hvor jeg er. Alt rundt meg forsvinner og jeg kan ikke skildre forskjeller, ser bare farger. Dypt inne i meg, en tone støter ut og skyver vekk alle ting. En høy tone som ringer i ørene. Jeg merker at kroppen stritter i mot. Jeg vil reise meg og gå mot døra. Bare forsvinne ut i friheten. Følelsen av at noe mangler er der. Jeg vet at jeg må gjøre noe, men kan ikke gjøre det nå! Det vet jeg jo. Jeg kjenner at kroppen min tar sekken og går opp til kateteret. Jeg hører min egen stemme forklare at jeg ikke føler meg bra. Ordene forsvinner liksom. Jeg hører stemmer i bakgrunnen av det læreren sier. De hvisker stille om ting de ikke aner noe om. Jeg vet de ser på meg, vet de dømmer meg. Vet de ser at jeg er sliten, helt ødelagt. Jeg er ferdig og jeg vet det. Læreren sier noe jeg ikke forstår også klapper hun på skulderen og sier god bedring. Så går jeg med slepene skritt bortover mot døra. Hører hvisking og latter bak ryggen min. det gjør vondt, og jeg er så sliten.

 

Det er snø, og kaldt. Men jeg kjenner det ikke. Jeg har gått til hytta. Inne i skogen. Jeg er helt alene. Bare meg. Jeg sitter på gulvet. Stirrer på kroppen min fra øverst til nederst, hytta har Saki bygget til oss. Hit kan vi komme hvis vi trenger noe. Og jeg trenger no nå! Jeg tar tak i tapetkniven, de ligger ikke så langt fra meg, noen cm bare. Jeg sitter med øynene igjen. Drar et kutt over magen, ikke så dypt. Bare akkurat innenfor huden. Så tar jeg den lille beholderen som ligger ved siden av meg. Jeg åpner den. Stikker sprøyte spissen ned i beholderen, drar opp vesken som er der. Tar nesten alt. Det er en uke siden sist tenker jeg. Jeg kjenner det når jeg lar det sige inn i kroppen, gjennom blodårene. Den varme følelsen av å være hel. Følelsen av befrielse. Jeg må dra til Saki etterpå tenkte jeg. Mens søvnen snek inn over meg. Inn i drømmene, uten farger, uten lyder, uten følelser.

 

Jeg er våken. All varmen er ute av kroppen. Drømmene er borte. Sekken min ligger ved siden av meg. Jeg pakker sammen tingene mine og reiser. Jeg er litt ustødig, men det er jeg alltid. Jeg kjenner ikke kroppen min lenger. Den er helt fremmed for meg. Den er så svak men allikevel så sterk. Jeg går ut av hytta, og ut av skogen. Nå kjenner jeg kulden. Jeg tenker at jeg må innom mamma en tur i dag. Men først skal jeg til Saki. Han bryr seg. Han gir meg jobb. Han gir meg ting og klær, mat og hjem. Jeg drar opp tilhuset. Men Saki er borte. Han er ikke her. Jeg går ut igjen og går nedover gaten, og går en stund for det er langt til mamma fra hjemmet til Saki.

 

Jeg åpner døra. Mamma sitter i gangen, hun snakker i telefonen. Snakker med en eller annen hun kjenner. Men da hun ser meg som står i døra bare måper hun, slutter å snakke og mister telefonen på gulvet. Jeg hører en stemme som sier, rikke? Er du der Rikke? Haaaalo? Det er en mann. En stor mann med bart og hatt, og som kjører fin bil og har masse penger, og kone og barn og et fint hus. Og han kaller seg faren min, men jeg tror han ikke. Han er ikke glad i meg, og ikke i mamma, han bare dro han! Mamma reiser seg og går mot meg, Silje jenta mi sier hun med myk mamma stemme. Så løfter hun hånden som om hun skulle stryke meg over kinnet. Men så slår hun. Igjen. Det er ikke første gang. Hvor har du vært din jævel unger skriker hun! Jeg klarer meg ikke alene skjønner du ikke det. Så knekker kroppen sammen under henne og hun faller sammen foran føttene mine. Jeg tenker så tynn du har blitt. Hun gråter. Mumler ting jeg ikke forstår. Hun gnir hendene over det skallete hodet og rister av gråt. Hun er ikke frisk, har aldri vært det heller. Men nå er hun ordentlig syk. Hun trenger meg, men jeg trenger ikke henne. Må lære meg å leve uten henne snart allikevel. Men da har jeg Saki, eller så må jeg bo hos pappa. Og det orker jeg ikke tenker jeg mens jeg stirrer på mamma. Jeg snur meg i døra og går ut igjen. Mamma roper navnet mitt i det jeg går. Men jeg later som jeg ikke hører henne, jeg snur meg ikke.

 

Jeg trodde ikke det hadde gått fem dager siden sist jeg så henne. Men det hadde det. Hun hadde gjentatt det flere ganger. Hun var så sliten, jeg kunne se det på hele henne. Jeg gikk hjem til Saki. Hjem til der hvor jeg og de andre bor. Jeg skulle ønske han bare var min. og at han hadde bare meg. Men han har sagt til meg at det kommer til å bli sånn en gang, men det har han sagt til alle de andre også det vet jeg. Men så lenge jeg er nummer en så er det greit. Da har jeg ingenting å frykte. Jeg ga han en klem da jeg så han, men han bare dyttet meg vekk. Jeg skjønte ingenting og jeg begynte å gråte. Da tok meg inn i sine armer og kysset meg på pannen og sa at det er ok, gullet mitt. Alt går bra nå. Også prøvde jeg å ta på han, men da sa han at nei, det er ikke meg du skal ha.

 

Jeg gikk inn på rommet mitt. Da jeg hadde ventet i et kvarter kom Saki inn, men han var ikke alene. Han hadde med seg en spinkel fyr. Han kom mot meg, Saki lukket døra og blunket til meg. Saki var min gud og jeg stolte på han. Mannen ber meg reise meg, og jeg gjør som han sier. Så strekker han armene ut etter meg, også kommer jeg nærmere han, og han tar på meg, stryker hendene sine over kroppen min. Han kler av meg, også ber han meg om å legge meg ned på sengen. Jeg gjør som han sier. Jeg er stum, sier aldri noen ting, ikke til disse mennene. Han står foran meg og kler av seg. Jeg snur hodet. Vil ikke se. Men han ber meg snu hodet mot han, han ber meg se på han og ta på han. Jeg gjør akkurat som han sier, uten å protestere. Jeg gjør alt han ber om. Så trenger han seg inn i meg, legger den tynne kroppen sin over meg. Det gjør ikke vondt lenger. Det var bare før det. Men det er ikke godt heller. Det er ubehaglig. Jeg kjenner døsigheten komme over meg igjen. Jeg trenger en ny dose. Så lukkes øynene mine sakte. Også slår han, med håndflaten i ansiktet mitt. Også skriker han til. Sover du din lille hore! Også tenker jeg at det er akkurat det jeg er, en liten hore. Men jeg er Sakis hore så da er det greit. Han gjør seg ferdig, kler på seg og går ut igjen.

 

Det går noen nye minutter før Saki kommer inn igjen med en ny mann. En ganske stor en denne gangen. Han bare legger den hele tunge kroppen sin over meg. Jeg gråter noen stille tårer. Men da kjefter han bare. Han trykker seg inn i meg. Fortere enn deg første. Han legger hele sin tyngde over på meg. Presser all luft ut av kroppen min. han presser meg ned i senga, jeg kveles sakte av støtene han gir meg. Så forsvinner lyset, hele kroppen min blir slapp.

 

Og jeg hører mannen banne også hører jeg flere stemmer som sier noe også banner Saki, også kommer det noen og løfter meg opp. Også er alle lyder borte, alle mennesker forsvunnet. Jeg er usynlig

 

Hvitt lys skinner sterkt i øynene mine. Jeg prøver å sette meg opp. Men er for sliten. En hånd stryker over fjeset mitt. Saki? Hvisker jeg med en hes stemme. Også svarer noen nei, det er mamma. Den myke stemmen hennes gir meg en trygghetsfølelse jeg ikke har kjent på lenge. Moren min gråter. Jeg hører stemmer i bakgrunnen, ja hun er bare 15. Jeg hvisker igjen, hvor er Saki hen? Mamma svarer ikke, hun begynner bare å gråte. Det står en mann borte i hjørnet med bart og hatt, han har ikke med seg kone eller barn. Men han sier at Saki får sin velfortjente straff. Men han har ikke gjort noe tenker jeg stille inni meg. Jeg kjenner trøttheten og drømmene siger inn over meg igjen. Jeg kjenner følelsen av tomhet. Så lukker jeg øynene sakte. Også hører mammas stemme, Vi klarer dette jenta mi. Det skal gå bra.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish