Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Om u-landenes fremtidSkriv ut Utskrift
Drøftingsoppgave om utviklingsland. (2SK)
Bokmål - ArtikkelForfatter: Anonym

I følge definisjonen på uland, kan det være et land uten egen industri, og som derfor må eksportere sine egne råvarer. Dette taper de jo selvsagt på, iom at en tjener mer på eksport av foredlede varer, enn av råvarer. Ytterligere tap blir det jo når mange land må kjøpe tilbake foredlede råvarer, som opprinnelig kommer fra sitt eget land: i tillegg til frakt og ekspedisjon, skal jo også industrien tjene sitt. Dessverre, kan en kanskje si, tjener mange i-land på dette, iom at det er de som har best utviklet industri (som er grunnen til at de er i-land), og er derfor ikke interessert i å hjelpe disse u-landene. Slik bevarer vi altså dagens kløft mellom u-land og i-land.

 

Dette er én teori på hvorfor u-landene er u-land. Det finnes også en annen teori, som går på nasjonale forhold. I u-land er det jo høy arbeidsledighet, ineffektivt jordbruk, lavt utdanningsnivå og sterk befolkningsvekst. Disse hendelsene danner jo egentlig en ond sirkel: for eksempel så kommer en sterk befolkningsvekst bla fra lavt utdanningsnivå, som begge bla kan komme fra høy arbeidsledighet.

 

Jeg vil ikke si at én av disse teoriene er den rette. Tvert i mot, jeg vil heller si at begge er rette, og at den andre kanskje kommer fra, dvs. er grunnet, den første. Vi ser derfor at for å bedre tilstanden i u-land, trenger den en egen industri. Men dette er vanskelig for dem, grunnet bla lavt utdanningsnivå, og også på grunn av at staten ikke har nok penger å investere, som jeg snakket om i det første avsnittet.

 

Vi ser at det er mange onde sirkler her.

 

For at u-land skal ”få lov” til å bygge ut industrien sin, trenger de altså hjelp fra vesten. Denne hjelpen må bestå av flere ting: For det første trengs det hjelpemidler som maskiner og drivstoff. Det trengs også utdanning og kompetanse, og det trengs hjelp og oppfølging.

 

Hjelpemidler som maskiner og drivstoff er kanskje det enkleste å få av punktene over, men det er likevel ett problem: Penger. Iom at maskiner og lignende ikke kan produseres i landet (det finnes jo ikke industri der), er de nødt til å kjøpes av i-land. Men maskiner som dette er dyre, og u-landene har ikke penger. Da har vi flere alternativer. Det første er at de tar opp lån. Dette er det beste for i-landene, også selv om lånene er uten rente. Bedriften som selger maskina tjener penger, og staten får mer penger om de selges til redusert pris. De private bedriftene i i-land skal ikke tape på å selge maskinene sine, så en annen mulighet vil være at i-landene sponser maskinene. Dette er selvsagt ikke den beste løsningen for i-landene, fordi det ikke er måten de tjener mest penger på.

 

Den siste muligheten er at u-landene overtar gamle maskiner og gammelt utstyr fra i-land. Dette tjener i-land på, fordi de ellers bare står og tar plass – de blir på en måte kvitt et avfallsproblem. Men det er selvsagt en ting til i-landene tjener på: Ettersom maskinene er gamle, og derfor dårligere enn moderne maskiner, som i-landene har, vil produksjonen i u-landene bli dårligere, og dermed dyrere for markedet. Slik klarer ikke u-landsindustrien å stå på egne ben, den trenger i alle fall hjelp på markedet til å få sine produkter solgt, uten å måtte presse prisene ved hjelp av: Løsninger som er dårligere for miljøet eller løsninger som er dårligere for arbeiderne.

 

Når det gjelder drivstoff, så går det veldig mye på det samme. For eksempel er det ideelle for Norge og andre oljenasjoner høye oljepriser. Men for u-landene, som skal bygge opp industrien sin, er det ideelle billig olje. Dette er en debatt som alle politikere skyr, og det synes som det er enighet i at de høye oljeprisene er bra. Men som vi så i forrige avsnitt, så må i-landene ofre noe for at u-landene skal kunne bygge seg opp.

 

I noen u-land, er halve befolkningen analfabeter. Dette vitner om at utdanningsnivået er veldig lavt. Derfor skjønner vi at det ikke er ”bare bare” å lage industri i et land. En trenger utdanning og kompetanse innen feltet. For eksempel når Norge fant olje på slutten av 60-tallet, var det skotske ingeniører som hjalp oss. Vi fikk lære av dem, og i dag er Norge en av verdens ledende oljenasjoner. U-landene trenger jo også denne utdanninga, og det finnes flere måter de kan gjøre dette på. Det ene er jo selvsagt at de sender studenter på skoler i utlandet, slik at de lærer dette. Men dette er en på sikt dårlig løsning, fordi det blir dyrt for u-landene (om de i hele tatt har penger til det), og også veldig upraktisk. Det beste er at de får hjelp akkurat slik vi i Norge fikk, hvor de også får hjelp til å starte skoler og lignende.

 

Men vi i Norge ble jo også forsøkt utnyttet, for eksempel så tilbød selskaper seg å kjøpe rettighetene til oljen. Vi kan trekke dette til i dag og u-landene også, det er viktig at de ikke blir utnyttet, som de blir i dag. For eksempel i Indonesia, så er det internasjonale selskaper som suger mye av profitten ut av landet, til private konti.

 

Men det trengs mer oppfølging enn bare mot utnytting. Og derfor kan det kanskje settes sammen en slags komité bestående av både hjelpelandene og de som mottar hjelp. For eksempel er det veldig uheldig om industrien bryter sammen. Da trengs det også en backup-plan, fordi med en spesialisering i utdanning kan ikke alle ta alt, og slik er ikke det å gå tilbake til jordbrukssamfunnet lengre mulig.

 

Den kan av dette kanskje virke som., men det er selvsagt ikke slik, at alle u-land ikke har noen industri. India er et eksempel på et U-land, men som likevel har en relativt utviklet industri.(Kalles gjerne NIC-land, dvs. Nylig Industrialiserte Land). Dette er en industri preget av dårlige lønnsforhold, dårlige arbeidsforhold og barnearbeid. ”Likevel” er det ikke mye av indisk industri vi har på det internasjonale markedet, bortsett fra tekstilvarer og lignende, dvs. varer som ikke krever noen spesiell avansert teknologi. Det er like viktig at noen u-land får bygd opp industrien sin, som at for eksempel India får forbedre sin. Med å forbedre mener jeg at arbeiderne får bedre rettigheter, at det blir slutt på barnearbeid, at kjønnsrollene blir likere etc. Men de må selvsagt ikke miste sin lille andel på markedet, selv om endringer kan bety dyrere produksjon. Denne ”felle” må også u-landene som ikke industri passe seg for. Så hvordan kan dette gjøres?

 

Her i Norge (og resten av vesten) hadde jo også arbeiderklassen det dårlig etter den industrielle revolusjon. De tidligere bøndene flyttet inn til byene, og bodde i dårlige kår. Omtrent slik er det for mange i u-land i dag. Forbedringene i Norge kom etter Marcus Thranes fagforeninger. Folk begynte å stå sammen mot ”hattkaillan”, og forandringene skjedde gjennom politiske reformer, og ikke gjennom væpnet revolusjon. Når forholdene skal forbedres i u-landene i dag, må arbeiderne selv organisere seg, samtidig som det kan hjelpe med internasjonalt press. Ofte er det i slike land vanskelig å organisere seg, fordi du da får sparken, og ledig arbeidskraft finnes det nok av. Men i Sør-Amerika finnes det gode eksempler på at om en bare er mange nok, så nytter det.

 

La oss da si at de har organisert seg. Problemet kommer om de vil ta revolusjon. Jeg påstår ikke at revolusjon er noe dårlig, tvert i mot så trengs det en omveltning av styreformen i mange av u-landene som er diktatur, eller ”kvasi-diktatur”. Men problemet, som jeg begynte på, er at personer kan gripe sjansen i et ustabilt land, og gjøre kupp, og/eller at den kanskje allerede oppbygde industrien kan rase sammen. Om dette er langt nok frem i tid, kan det skje det vi drøftet over.

 

Derfor kan vi vel oppsummere med at det ”tryggeste” vil være med en rolig politisk reform. Om dette er noe staten ikke vil, er det nok mye enklere å motstå et krav om reform, enn 10000 arbeidere som banker på presidentpalasset.

 

En økt global industrialisering vil føre til mer forurensing, så derfor er det viktig at utslippene blir renset, både i vesten og ikke-vesten. Men for at u-landene skal få utvikle seg maksimalt, kan de ikke tenke på utslipp og lignende. Derfor må i-landene betale renseanleggene.

 

Men det er en siste ting de vestlige landene må gjøre. Å fjerne ulandsgjelda. U-landene tjener penger endelig, men må gi dem tilbake til i-landene. Én ting er at det skulle vært greit å være solidarisk, men for hjemmemarkedet og dermed den hjemlige økonomiens skyld, må også gjelda bli sletta. Når pengene med én gang foralter landet, i stedet for å bli brukt til nye investeringer, blir det ikke nok flyt i pengene i landets økonomi.

 

Når vi etter hvert så får et mye større internasjonalt marked, vil det også bli større pressing av priser og lignende. I tillegg vil det jo kanskje bli vanskeligere for i-landene, med tanke på at deres rikdom er noe basert på u-landenes fattigdom. Faren ligger jo her i at alle tenker på hvordan de kan produsere varene sine billigst, og ikke på miljøet. Her er også mye opp til forbrukerne selv: De må velge varer de vet er produsert på miljøvennlig måte. Iom at industrialisering av u-landene, vil forhåpentligvis også innbyggerne der ha råd til å kjøpe miljøvennlige produkter, som har en tendens til å være dyrere. Målet på sikt er selvsagt at miljøvannlige produkter ikke vil være dyrere enn ”vanlige”, og at dermed alle vil være miljøvennlige.

 

Ikke misforstå meg. Det kan kanskje virke som om jeg vil ha de nyindustrialiserte landene ut på det globale markedet med en gang, men det tror jeg blir feil. Dette er jo det IMF og Verdensbanken mener er den beste løsningen. De ser på en rask økonomisk vekst som den beste løsningen for alt. De har glemt eller ”glemt” at de aller, aller fleste i-land, i tillegg til Japan, Sør-Korea, Taiwan og lignende, dvs. de høyt utviklede landene i Nordøst-Asia, ikke startet slik. De utviklet alle den hjemlige økonomien, med en proteksjonistisk politikk: Myndighetene har hatt kontroll over finansieringer og konsesjoner, og dermed hindret import fra utlandet. Grunnen til at IMF og Verdensbanken mener dette, er vel for å forsvare sine ”lederland”s beste interesser..?

 

Så hva vil en industrialisering av et u-land føre til for landet selv? Jeg har allerede nevnt noe. Det vil forhåpentligvis løse mange problemer i landet selv, med tanke på økonomi, miljø/økologi og høy arbeidsledighet. Men det spennende er hva følgene av dette igjen er. Jeg tror at her ligger løsningen på for eksempel mye kriminalitet i Somalia. Med mindre arbeidsledighet blir det mindre gjenger og mindre vold. Og med mindre vold og kriminalitet, kan det bli tryggere både for nasjonale og internasjonale investorer å investere i landet. Slik styrkes den nasjonale økonomien ytterligere.

 

U-land trenger også industri for å utvikle medisiner, som det spesielt i Sør-Asia og deler av Afrika er akutt mangel på. Et problem her kan være at den økende økonomien kan føre til flere sykdommer, men til tross for det, så er det bedre med en legemiddelindustri og sykdommer, enn bare sykdommer, for å se litt grovt på det.

 

Når vi får en økning i levestandard i u-landene, får vi etter hvert en stor middelklasse, akkurat som vi har fått her i Norge. Det er dette samfunnslaget som står for veldig mye av forbruket, og slik vil det også være i u-landene. Det vil bli en økning i salget av elektronikk, og ”luksusvarer”. Kulturen i u-landene kan gå to måter: Enten vil den fortsette som den er nå i landet den er i, ellers så vil den nærme seg det vi kaller for vestlig kultur i dag mye mer. Det sanysynlige er vel at begge deler kan skje, etter hvilket land. For eksempel i de gamle kolonilandene, er det mye vestlig innflytelse allerede i dag.

 

Mer spennenede er det med land som Afghanistan og lignende. Disse landene har vil i tillegg til en mulighet til vestlig påvirkning fra industrialiseringen også en mye større mulighet til å bli amerikanisert, pga at de er såpass lukkede i dag. Når de da åpnes, vil amerikanske selskaper strømme til for å tjene penger. Ettersom landet er industrialisert, vil det være godt med penger hos middelklassen, som vil kjøpe dette nye, moderne. Om landet ikke hadde vært industrialisert, hadde det heller ikke vært like mye penger til å kjøpe de amerikanske produktene.

 

Om landene nærmer seg en ”vestlig levemåte”, og blir mer liberale, kan dette åpne for bedre rettigheter for kvinner, noe som er veldig positivt. Kvinnene har ofte lærerjobber, og i et samfunn i vekst er dette jobber som er godt ansette, fordi de lærer opp landets fremtid.

 

Og hva vil en industrialisering av u-land føre til for i-land? Det kan føre til økonomisk vekst, pga av utstyret som evt skal kjøpes inn, men så etter hvert når u-landene har proteksjonistisk lukket landet sitt og bruker sin industri, vil i-landsindustrien merke en nedgang, økonomisk, pga at u-landene ikke kjøper varene lengre. Denne nedgangen kan være større enn en tror også, fordi, som sagt, i-landene tjener veldig mye penger på u-landene. Så vil salget gå ned mer antakelig, når u-landene tar over sin del av markedet.

 

Men for den vanlige vestlige mann, hvordan kan han komme til å merke dette? Jeg kan vel si det sånn at jeg håper han vil merke det… Fordi vi må fortsatt prøve å få til en bærekraftig utvikling selv om det har blitt flere forbrukere (som telles). Så her i Norge, og resten av vesten, blir vi nok nødt til å dempe forbruket.

 

Kilder:

http://www.u-web.dk/hvaderetuland00.htm

http://www.nupi.no/IPS/filestore/hhd9617.htm

2SK, Thomas Hylland Eriksen, og Marit Dalen

www.global.no

http://forskningsradet.ravn.no/nyheter/notiser/melding.html/12992

http://forskningsradet.ravn.no/nyheter/notiser/melding.html/12991


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish