Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Drøfting av valgdeltakelsen i NorgeSkriv ut Utskrift

Hvorfor har vi en forholdsvis lav valgdeltakelse i Norge, og hva kan gjøres for å forbedre denne?

Bokmål - ResonnerendeForfatter: Anonym



Ved stortingsvalget i 2001 stemte 74% av dem som hadde muligheten. (ved fylkesvalg er det generellt lavere, i 2003 stemte litt over 50%). Dette er det laveste ved stortingsvalg siden krigen, og Norge ligger på 49. plass av de demokratiske landene. (vi måvel huske at kryssnasjonale sammenligninger uten videre hensyn til valgordning ikke gir så mye). Jeg vil i denne oppgaven prøve å finne mulige sammenhenger og årsaker til at deltakelsen er så lav, og hva som eventuellt kan gjøre for å høyne disse tallene. Først vil jeg, slik at du som leser skal få et bedre overblikk (og at jeg skal dekke alle målene), presentere en oversikt over det norske politiske systemet, samt en historieoversikt for norsk politikk.

 

Norge rev seg løs fra Danmark i 1814, og lagde som kjent sin første grunnlov på Eidsvold. Den gang var det ikke partier, men enkeltpersoner som ble valgt inn på tinget. Det ble sett på som feil at disse samarbeidet. Denne gang var det en svært liten gruppe av samfunnsborgerne som kunne stemme. Kun embetsmenn og høyborgere som eide en viss mengde eiensom, eller bønder som hadde eid jord i minst fem år, og alle måtte være minst 25 år. Og alle var menn.

 

De første partiene ble dannet i 1884, dette var Venstre og Høyre. I 1887 kom også Arbeiderpartiet. Dette var blant annet et resultat av industrialiseringsprossessen, som førte til en økt forskjell mellom klassene. Frem til 1906 var det Venste og Høyre som ”vekslet” på å styre landet. Vi hadde i denne perioden altså en topartistat (i praksis – som i USA i dag, hvor De Grønne er det tredje største partiet, med om lag 1 % av stemmene). Nå hadde stemmeretten blitt utvidet også, de som betalte skatt av en viss misnteinntekt kunne stemme. Fortsatt var det kun menn som kunne stemme.

 

Når stemmeretten ble utvidet til å gjelde alle menn (bortsett fra de som mottok sosialhjelp) i 1898, fikk Arbeiderpartiet mye større oppslutning (logisk nok). Da var Norge det en kanskje kan kalle en ”ustabil flerpartistat”: Fortsatt var Venstre og Høyre de største, men Arbeiderpartiet kunne ”ødelegge”. I 1907 fikk endelig kvinner stemmerett, men dette var i første grad kun de som var gift med menn som hadde en viss inntekt, eller hadde det selv. Merk at stemmerettsalderen fortsatt var 25 år. I 1913 ble det første stortingsvalget med allmenn stemmerett avholdt.

 

I de harde trettiåra hadde Arbeiderpartiet stor oppslutning, under de mange konkursene og harde økonomiske nedgangstidene, men her må vi huske at nå var det dannet mange flere parti, og Norge hadde blitt en ordentlig flerpartistat.

 

Under krigen var det selvsagt ikke noe valg, og etter krigen, fikk Arbeiderpartiet veldig stor oppslutning, så stor at Norge i denne perioden er flåsete kalt en ettpartistat. AP hadde nesten hele tiden hele regjeringen selv mellom 45 og 63. Men i 1963 fikk vi altså en borgerlig regjering, etter Kings Bay-skandalen, hvor AP måtte gå av. Stemmerettsalderen ble endelig satt ned til 18 i 1978, og det borgerlige flertallet på tinget varte frem til ca 1990.

 

I flerpartistaten Norge i dag har vi mange partier, og også mange nisjepartier. Men vi ser at som en regel går de fleste mot sentrum, kanskje med unntak av Senterpartiet, som faktisk går mot venstre. Den mest brukte modellen for å forklare partienes standpunkt i forhold til hverandre er høyre/venstre-modellen.

 

Lengst til venstre er kommunisme (Samfunnsutviklingen er i dag basert på økonomi, og staten må styre markedet, slik at markedet ikke styrer samfunnet. Målet for kommunismen er klasseløst fellesskap), og lengst til høyre er fascisme (all makt hos føreren, og de få i eliten hans)/nasjonalsosialisme (parti og stat er én, og samfunnet skal underordnes partiet. Noen ”raser” er høyere rangert enn andre). Noen mener at disse to(tre) er såpass like at de påstår at ”endene møtes”. Likevel må vi huske at det ikke er en ring i den forstand at noen ligger nærmere på skrå enn tversover etc.

 

I mellom disse kommer andre politiske ideologier, som vi kan rangere slik, fra venstre (kommunisme) til høyre (fascisme):

 

Sosialisme-Sosialdemokrati-Liberalisme-Konservatisme.

 

Sosialdemokratiet vil innføre sosialismen sakte, uten store omveltnigner. Liberalismen vil ha større frihet for enkeltmennesket og markedet, men det må finnes formelle normer. Konservatismen vil bevare, eller gradvis forandre et samfunn.

 

Men i denne modellen er det vanskelig å plassere noen ideologier, for eksempel populismen, som vil desentralisere samfunnet, føre mer makt til meningmann og satse på naturvern. I Norge er Miljøpartiet De Grønne et populistisk parti. Derfor er også koordinatsystemet en mye brukt modell på politiske ideologier, med fire ytterkanter i hvert hjørne.

I Norge, kan vi rangere de største partiene slik:

RV, SV, DNA, SP, KrF, V, H, FrP.

 

Valgordningen i Norge ved Stortingsvalg er egentlig 19 Fylkesvalg, som tilslutt slås sammen til ett valg. Hvert fylke har så og så mange stoler på tinget, men stolene deles ikke ut etter hvor mange prosent hvert parti får i et fylke, men tallet kjøres gjennom formler, slik at for eksempel 14% av stemmene, kan gi 12% av stolene. Derfor deles det ut utjevningsmandater.

 

Dessuten teller stemmer i for eksempel Finnmark mer enn stemmer fra Oslo fylke, ved at Finnmark fylke har flere stoler i forhold til folketall, enn det Oslo har).

 

Og, om det skulle være såkallt matematisk rettferdighet, og alle partiene skulle kommet inn med 1 stol hver på tinget, ville det være svært vanskelig å oppnå et stabilt og styringsdyktig flertall.

 

----

 

Som jeg skrev i innledningen, var det ved stortingsvalget rekordlav deltakelse: Bare 74% av de som hadde muligheten til å stemme gjorde det. I denne oppgaven vil jeg ikke snakke om disse 74%, men heller konsentrere meg om de 26% som ikke avga stemme. De som stemte blankt avga teknisk sett en stemme, og inngår derfor i 74 %.

 

Av de som ikke stemmer, sier mange at: ”Jeg har ikke greie på politikk” eller ”eg veit ikkje kva dei står for”. Dette kan vi knytte opp i mot såkallt politisk fattigdom (mangel på politiske ressurser).

 

Dette tror jeg egentlig er mer betydende ved lokalvalg, hvor det er elitepolitikerne som er på TV, og snakker om nasjonale saker, mens de lokale sakene – er det få som har hørt om. En kan kanskje òg si at den lave oppslutningen om lokalvalg er et produkt av nettverkspartiet. Det er eliten som skal frem, og de er best ”utdannet” – de fenger rett og slett bedre enn lokalpolitikerne. Dette fører igjen videre til at folk sier at de ”ikke har greie” på politikken som føres i deres region.

 

Noen sier også at det er fordi de ikke kan å stemme. Dette kan nok stemme for noen få, men det kan ikke være den éneste grunnen – om de ønsket å gjøre sin borgerplikt, ville de satt seg inn i systemet, som på langt nær er vanskelig. Dessuten er det forenklet i nyere tid, og media bidrar i større grad til å spre informasjonen (ta for eksempel reklamen med Harald Eia).

 

Videre er unge, spesielt førstegangsvelgere, og gamle overrepresentert blant hjemmesitterne. En forklaring på hvorfor unge ikke stemmer er sosialiseringsprossessen ikke er gjennomført angående politikk, at de ikke har eller føler en plikt til å stemme. Folk har jo forskjellige interresser, og ungdomspolitikk er mye mer en hobby enn for en voksen person å følge med på politikk. Og når en ikke har interresse for politikk, føler en kanskje heller ikke denne plikten. I tillegg gir liten interresse politisk fattigdom, som igjen fører til at de velger å ikke stemme.

 

For eldre, vil jeg ikke i like stor grad peke på disse årsakene. Jeg vil tro det er tilgjengelighet som er en av de største årsakene. Ikke alle eldre er i stand til å komme seg ut og inn av huset/boligen sin når de vil. Videre har jo det jo blitt færre plasser å stemme på, ettersom for eksempel først ble postkontorene lagt ned, og nå kan en ikke stemme der i hele tatt, og åpningstidene på valglokalet har blitt innskrenket. Dette gjør det jo selvsagt bare vanskeligere.

 

Dette fører oss inn på neste påstand: at man ikke har tid til å stemme. ”Hadde dagen vært på en søndag hadde oppslutningen blitt mye høyere”. Det er jo kjent at mange har det travelt, og jeg lett forstå at de ikke har tid til å stemme på valgdagen. Men også her blir dette litt for lettvint: Det finnes jo forhåndsstemming. De som ikke stemmer og bruker dette som et argument, lider nok under andre påstander også. Her vil jeg peke på politisk fattigdom, men vi må ikke glemme at om folk bor langt unna valglokalene, så kan ”tiden” være en grunn til at de ikke stemmer.

 

Ikke bare en påstand, men et faktum, er at valgdeltakelsen er større i byene enn i utkantene. Dette går lett tilbake at det er langt til valglokalet. Enten blir det en direkte grunn, eller det kan bli en indirekte grunn med at de gjerne vil reise og stemme, men at de ikke har tid den dagen det er mulig. Selvsagt kan jo også dette avvises med ”det er mulig å stemme på forhånd”, men som et motargument er en nødt til å peke på det faktum at Finnmark har lavest valgdeltakelse i landet, så det virker som avstand til Stortinget har noe å si. Jo lengre unna DU er, jo lengre unna føler du at DE er, og at de tenker mindre på deg.

 

Til sist har du de som velger å bevisst ikke bruke stemmen sin. Enten fordi de mener dagens samfunnsoppbygning og / eller valgordning er gal, eller fordi de er så fornøyd med dagens samfunn at de ikke føler at det er noen vits i å stemme. Du kan jo si at det er to måter å være fornøyd på: Enten er du fornøyd med den partipolitikken som har blitt ført, men da må det vel være like greit å bare stemme dét partiet, ellers så er du generellt fornøyd med det generelle systemet – du er ignorant til om det blir sosialistisk eller borgerlig, fordi det ikke betyr noen forskjell for deg selv.

 

At noen ikke stemmer som en protest – hvorfor ikke så frem meningen bedre med å stemme blankt (slik at folk tydligere vet at årsakene ikke er tid eller lokasjon)? Men selvsagt, om du protesterer mot valgordningen, så benytter du jo deg like fullt av den uansett hva du stemmer.

 

Nå har jeg forsøkt og pekt på årsaker til at noen personer ikke stemmer på Stortingsvalg i Norge. Jeg vil få frem at dette tallet ikke er lavt, ikke misforstå. Men poenget er vel at det er ikke i nærheten av 100%. Nå skal jeg forsøke å finne løsninger som kan føre til økt valgdeltakelse.

 

Når det gjelder ungdom, så er det viktig å starte den politiske sosialiseringa så fort som mulig, i større grad i ungdomsskolen. Jeg vil påstå at folk er undervurdert på ungdomsskolen som samfunnsbevisste – dvs flere er det enn mange tror. Så om det blir mer politikk her, vil det nok medføre en positiv utvikling så enda flere blir det på videregående igjen. Det skal også nevnes at skolevalg er en meget fin ordning når det gjelder politisk sosialisering.

 

Tvunget valg, dvs stemmeplikt (sanksjoner om du ikke stemmer – som fengsel og bøter), er jo innført i land som Australia og Belgia, som har vært plaget med lav oppslutning. Dette er jo tvang, og det ville ikke være rett. Man må heller styrke den politiske sosialiseringen, og bekjempe politisk fattigdom. Faktisk så er oppslutninga i Belgia litt over 80% - ikke mye mer enn Norge.

 

I år virker det som om det skal bli en høyere oppslutning enn på ei stund, og mange mener det er fordi vi har to polariserte (to klart forskjellige) alternativer: Rød/Grønn og Borgerlig. Selv om dette også kanskje kan skremme noen bort (de ville egentlig stemme AP, men synes SV er for langt til venstre), har også historien vist at dette øker valgdeltakelsen. Men selv om oppslutningen om valget kan øke av dette, er jeg ikke sikker på at å finnføre topartisystem vil være sunt for norsk politikk. Det kan føre til et slags demokratisk underskudd, og er en stor svekkelse av valgfriheten. Og mest sansynlig vil det minke oppslutningen på lang sikt. Når folk leter etter alternativer til de to partiene, som begge nærmer seg hverandre og sentrum.

 

Ettersom mange påstår at de ikke har tid til å stemme, har jo noen kommuner begynt å avholde valg over to dager. I tillegg øker jo informasjonen om hvordan en skal stemme og lignengde. Å gjøre det enklere å forhåndsstemme er selvsagt en vitkig løsning.

 

Til slutt vil jeg peke på en interresant detalj: Jevnt over i verden har land med Norges valgordning, såkallt proporsjonalitetsvalg (for eksempel New Zealand) høyere deltakelse enn Englands og USAs flertallsvalg (hver region stemmer frem én representant – om parti X får 49% i hver region, altså 49% i landet, får de 0 representanter i parlamentet). Dette kan jo skyldes at denne valgordningen føles mer urettferdig (det er den nok kanskje også?), og at folk føler at de ikke kan gjøre noe med sin éne stemme pga dette.

 

Interessant er det også at ved store saker i media, som veldig for eksempel ved EU-debatter og –avstemninger, er valgdeltakelsen høyere enn ellers. Dette kan godt være fordi det kommer en ny sak, noe annet en de samme spørsmålene om ditt og datt som taes opp hele tiden. Dessuten øker jo media sitt søkelys på politikk ved en slik sak, og velgerne får inntrykk av at dette er en svært viktig sak for landet. Dessuten er JA- og NEI-siden jevnstore, slik at den enkelte stemme får større betydning.

 

I 1963 var også deltakelsen høyere enn normalt – det var første gang med Tvdekning av valget.

 

Etterord (skrevet etter valgresultatet ble kjent):

De Rød/Grønne vant valget, og taperne var Høyre og SV, som gikk kraftig tilbake. Det viste seg også at teorien om at to alternativer øker valgdeltakelsen, ikke stemte (som som sagt den har gjort tidligere i historien). Dette kan skyldes en rotete valgkamp – med mye personuthenging, og rot innad i koalisjonene (men også innad i partiene, for eksempel SVs splittelse om utenrikspolitikk) om hva de står for.

 

Kilder:

Politikk og Makt, av Karl-Eirik Kval, Axel J. Mellbye og Bent Sofus Tranøy

Frihet og Velferd, av Aage Moan og Audun Bakkerud

Livsløp og Samfunn, av Aage Moan

www.daria.no/skole/?tekst=855

www.daria.no/skole/?tekst=2584
www.kommunal-rapport.no/index.db2?id=119928
www.ssb.no/emner/00/01/20/vundk/main.html

www.dagbladet.no/nyheter/2001/09/11/281144.html
www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200202/06/art-2002-05-02-01.html
http://www.utropia.no/nyheter/1617.html
http://www.stortinget.no/om_stortinget/forfatningen/valgordninger.html

http://home.no.net/opsand/sampol/nasjonal.html
P4s morgensending.

http://www.dagbladet.no/weblogg/?show=blogg&id=4002000000372

http://www.forskning.no/Artikler/2005/september/1125570002.55




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish