Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
MorgenstundSkriv ut Utskrift
En tur ut for å jakte.
Bokmål - EssayForfatter:



”Morgenstund har gull i munn”, står det på en tallerken på veggen. Stemmer ikke helt, der jeg sitter med glovarm kaffe inni brødsaksa, men du store verden hvor godt det smaker en tidelig september morgen.

 

Etter å ha drukket opp kaffen, reiser jeg meg og ser ut av vinduet. Det er fortsatt for mørkt til å se noe, så jeg tar en ekstra sjekk i jaktsekken, om at alt er der for å få tida til å gå. Deretter går jeg over til litt småtripping over kjøkkengolvet, bare for å gå meg i gang. Det å gå er en måte å få andre ting til å gå på, sånn som tida. Klokka er halv sju, og jeg ser det begynner å bli lys, nemlig skytelys. Det er nettopp det som driver en stakkar opp av den varme gode senga, hver eneste tiende september hvert år, og til den tjuetredje i desember. Det er første dagen av småviltjakta. Jeg rusler bort i skapet, henter den nyinnkjøpte hagla og tar sekken på skuldra.

 

Spenninga er stor der jeg begynner å traske oppover lia. Sola har så smått kommet opp på åsen, og ospeløvet bader seg i den svale morgenvinden, det gule bjørkeløvet skinner som gull. Lufta er litt kjørlig, men varmen kommer fort når du går der og kikker og nyter det du ser. Hagla lades, noe som gir enda mer spenning, som også skaper litt varme tenker jeg, idet det en stor tiur kaster seg på vingene, akkurat utenfor skuddhold. Jeg kjenner en glede strømmer igjennom meg, gamle Peder som jeg kaller den, satt på akkurat samme plassen som i fjor, noe som viser at den har overlevd vinteren. Det tyder godt med tanke på at det sikkert også har overlevd flere fugler.

 

Jeg trasker og går litt rundt, til og med tyttebæra smaker godt i dag. Inni gammelskauen skimter jeg masse gule fristende kantareller, og jeg bare må bort og plukke dem. Ett lite kjern ligger like ved. Jeg ser småørreten hopper og spretter i disen som ligger over vannet. Det hele ser veldig trolsk ut, og jeg ser for meg at nøkken spiller fele, mens huldra danser. Og det ville blitt ett nydelig maleri på veggen, tenker jeg stille for meg selv. De neste tjue minuttene går med til å komme seg opp ei bratt li, hvor det er ett platå med utsikt over hele Svarstad. Når jeg kom opp, satt jeg meg inntil ei tørrgran. Sitter og skuer ut over skauen, og lia hvor jeg gikk opp og morgensolen på horisonten. Jeg ser røde klynger med rognebær, det sølvfargede ospeløvet, det gule på bjørka, det duggfylte graset og blåbærlynga. Ett musevåkpar svever høyt der oppe, sikkert på utkikk etter frokost. Jeg føler meg på en måte som Johannes i ”Victoria”, som ble skrevet av Knut Hamsund, der jeg sitter og speider utover skauen, og Svarstad hvor tåka fortsatt ligger tjukk. Så er det tid for å få i seg noe mat.” Sugge,” er tingen, og pakka med jeger bacon kommer kjapt opp av sekken, omtrent like fort som det tar fyr i bålet som består av tørrkvist og tyri. Tyri er noe som siver ut av furuer, som har stått ei stund på grunn av mangel på næring. Det brenner som diesel, og er derfor veldig fint å fyre opp med. Bålrøyken stiger for en gang skyld rett opp så jeg slipper den langvarige prosessen med å flytte meg rundt og rundt for å unngå den sure røyken. Den røyken fører som kjent til øyer som renner som to parallelle bekker. Vinden har stilnet, panna settes på varmen, det begynner å lukte sugge og livet er herlig. Jeg spiser hver bit med omtanke. Det smaker nydelig, bedre enn indrefilet på den fineste restaurant. Panna er tom, og magen er ikke lenger fullt så rom. Bålet har brent ned, og blikket vendes mot ei stor myr.

 

Det tar ikke lange stunda før jeg står der og skuer utover den. Moltene har for lengst tørka bort, men i ei blåbertue på andre sida, sitter en liten reveunge og koser seg med blåbær. Jeg blir stående å se på den, altfor langt unna til å skyte den uansett. Jeg går i ei halv bue rundt myra, for tiuren har en tendens til og sitte i nærheten av myrer. Men den gang ei. Reven spratt bort, og ingen fugl og se, men hva gjør vel det? Bare det å kunne rusle rundt og oppleve naturen en tidelig september morgen er stort i seg selv, og det å få skutt noe er bare en ekstra bonus.

 

Jeg setter meg stille ned, bare for å se litt. Sola varmer godt i kinnene og vinden har igjen begynt å rasle i ospeløvet. Småfuglene kvitrer i nesten alle busker og trær, ei nøtteskrike sitter i en grantopp imot sola, maurene kryr rundt i maurtua, liksom for å gjøre en siste innsats før vinteren. Jeg sitter her midt oppi det, som en tilskuer på Odd stadion. Jeg går videre til ei seter. Det står flere falleferdige tømmerhytter på setra, som er en historie for seg. Der har de stått siden 1913, og er tydelig preget av både vind å regn. Morgenen har gått over til formiddag, da jeg på hjemvegen får se en stor tiur oppi ei furu. Å snike seg inn på den skulle gå greit. Jeg sniker meg rundt ei bjørk, bak en stein og spretter fram, PANG. Tiuren datt rett i bakken.

 

Veien hjem er lett å gå, det ryker av noen piper, en traktor kommer med ett lass med ved, og det ser ut til at folket i bygda er våkne. Jeg rusler opp på låven med den tunge tiuren, og henger den opp. Å stå opp denne kalde september morgenen var verdt det, nå er det bare å se frem til i morgen, samme tid samme plass, men med nye opplevelser og inntrykk.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish