Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Svart desemberSkriv ut Utskrift
Fikk en oppgave som skulle handle om "'tap"'. Den første og siste setningen var allerede skrevet for oss.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Det er lenge siden nå. Svært lenge siden. Men likevel husker jeg det som om det var i går. De overveldende følelsene, de hundre tankene. Jeg visste ikke hva jeg skulle føle, hva jeg skulle gjøre.

 

Det var sent på kvelden. Katten satt foran den knitrende peisen og slikket potene sine. Jeg og katten satt side om side på den myke sofaen. Jeg husker det så godt. Så godt. Kan enda kjenne duften av de nybakte pepperkakene som siv ut fra kjøkkenet. Det var den tjuetredje dagen i desember, den kaldeste av dem alle. Jeg kikket ut av det frostkledde vinduet. Store snøkrystaller dalte ned fra den svarte himmelen og dekket den frosne bakken med et tykt, hvitt lag. De fleste lyktestolpene hadde lagt seg for lenge siden, men et par klarte å holde seg våkne og lyste svakt. En kald trekk bante seg vei opp genseren min og det gikk frysninger nedover ryggen. Jeg trakk det trygge teppet tettere inntil meg og stirret fortapt inn i de brennende flammene som slukte seg oppover peisveggen. Utenfor ulte det som verst og røyken som siv ut av pipa rakk så vidt å blunke før den var borte i vinden. Det luktet piperøyk. Det luktet jul. Den buskete halen veivet frem og tilbake. Julemusikken kimte i takt. Glade jul, hellige jul.

 

Jeg husker hvordan jeg gikk gjennom alle julegavene i hodet. Jeg var så redd for at jeg hadde glemt noen. Det ville vært for sent å kjøpe noen om jeg fant ut at noen manglet, men likevel surret det rundt i hodet. Om og om igjen. Pipe til morfar, vase til mormor. En morsom nisse til Espen og en pen skål til mamma. Den elektriske vispen durte og bråkte ute på kjøkkenet. Mamma var som alltid sent ute med julebaksten. Hun som sa at i år skulle hun begynne tidlig. Med det sa hun alltid. Og aldri ble det som hun sa. Så dermed satt hun sent oppe lille julaften og stresset og slavet bak grytene og bollene. En strikket genser til Tante Lise, bamse til lille Line. Plutselig hadde det begynt å lukte svidd. Det stakk i neseborene som egentlig var tette av forkjølelse. Hva var det som brant? Jeg så meg om i rommet. Espen var travelt opptatt med å pynte det ferske juletreet vårt som duftet så sterkt av gran. Det var i grunn ganske fint. Pyntet med glitter og allting. Enda et stikk i nesen. Hva i all verden var det som brant? Mamma hadde ikke skreket ut i forskrekkelse og sprang heller ikke rundt i rommet i panikk, så det kunne ikke være noe på kjøkkenet som var tatt fyr. Jeg luktet bedre etter. Svidd ull. Ullsokker. Jeg så mistenksomt ned på føttene mine som lå hvilt mot peisen. Tenkte jeg det ikke. Jeg trakk beina raskt til meg idet varmen trengte seg inn gjennom de grå raggene farmor hadde strikket til meg. Hun skulle få en fin brodert duk i år. Ikke noe hjemmelaget søppel som i fjor, selv om hun sa hun likte ting jeg lagde selv. Føttene sved fra det varme angrepet, og det var dukket opp et lite svart hull i den ene sokken. Huff å huff. Den hjemmebrente jule-CD-en hadde skiftet sang, og mamma var i full sving med å synge livlig med på Putti Plutti Plott. En gang iblant gjorde hun til og med et lite sprell! Det var noe magisk med julen som fikk alle til å være glade og glemme alle bekymringer. Julen var noe alle trengte. Hva ville man gjort uten den lille pausen der alt var bra? Gjennom det frostkledde vinduet kunne jeg se veien glitre litt p.g.a. isen som kvelden hadde brakt med seg. Den veien er livsfarlig, hadde jeg tenkt.

 

Alle skvatt høyt da ringeklokka ringte. Vi lurte alle på hvem i all verden det kunne være som kom på besøk på denne tiden av døgnet! Først tenkte jeg at det sikkert bare var noen unger fra nabolaget som gikk julebukk. Hadde det bare vært det. Gud, hadde det bare vært det.

 

Alt stoppet opp, tid og sted ble borte. Jeg glemte hvor bekymret jeg var for at jeg ikke hadde nok gaver, og merket ikke at noe ute på kjøkkenet begynte å lukte truende svidd. Jeg husker bare at jeg satt der, med åpen munn, sjokkert. De lyver, hadde jeg tenkt. Selvfølgelig gjør de det. Det er alt bare en spøk. En dum spøk. Jeg stirret tomt på den sammenbrutte moren som lå fortvilet i mammas trøstende armer. Hun hadde ikke engang fått av seg jakken og var dekket av snø, men mamma brydde seg ikke. Det gjorde ikke jeg heller. ’’Tir’na noir’’ spilte stille i bakgrunnen, og jeg lurte ikke engang på hvorfor i all verden den var på en jule-CD. Det eneste jeg tenkte på var Karianne. Jeg trodde ikke noe på det. Det var umulig! Det var slike ting som hendte andre, ikke meg! En bil hadde mistet kontroll på den glatte veien, fikk jeg vite, og Karianne hadde vært en uheldig forbigående. Det sank sakte inn i meg at det kanskje faktisk var sant. Tankene mine suste, hodet verket. Stille tårer rant nedover kinnene mine. Alt var et mareritt, og jeg var midt oppi det. Det føltes som om jeg drømte, enda jeg visste jeg var våken. Ting ble tåkete, og i det fjerne kunne jeg høre en kvinnestemme synge om en eller annen svart november. Jeg begynte å sveve sammen med sangen. Jeg prøvde å skyve bort tankene mine. Bort. Jeg ville ikke tenke, ikke føle. Det var så vondt. Karianne. Min beste venninne. Min eneste venninne. Den eneste som jeg kunne snakke med, som virkelig forstod meg. Og nå skulle hun bare forsvinne ut av livet mitt? Sånn helt uten videre?! Jeg tenkte på alle de fine stundene vi hadde hatt sammen, så mye moro vi alltid hadde hatt det.

 

’’Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.’’ Det var alltid oss to, meg og deg, du og jeg. Jeg pleide å løpe den lille snarveien mellom buskene i hagen og komme rett til huset ditt. Eller så kom du springende til meg. Så satt vi og snakket og lo og hadde det gøy i timevis. Slik hadde det alltid vært. Helt siden vi var små og satt på rommet ditt med de fine dukkene dine. Vi skulle jo reise jorda rundt sammen og oppleve alt! Hvordan kunne du forlate meg? Hvorfor nå? Det var ikke det som var planen. Vi skulle ha dobbeltbryllup og være bestevenninner for bestandig! Hvordan kunne du bli borte? Vi skulle jo leve for alltid! ’’Kom tebage, venn, ifra kneipar og svir. Kom igjen te Tir ’na Noir.’’

 

Den kvelden ble en del av livet mitt revet bort fra meg. Etterpå var alt forandret og ingenting det samme.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish