Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
En svart nattSkriv ut Utskrift

Et lite utdrag fra livet til en 17 år gammel jente.

Karakter: 5+ (10. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter:

Jeg ligger for meg selv. Og tenker. På livet. På Afrika. Jeg syns livet er vanskelig. Jeg syns livet krever mye av en. Og livet er temmelig tungt for en sytten år gammel jente.

 

Anne er en sytten år gammel jente som bor i utkanten av Oslo sammen med sin mormor og morfar. Mormor Ellen og morfar Bernt. De prøver så godt de kan å oppdra Anne, men hun krever mye, og de er slitne. Foreldrene til Anne er misjonærer i Afrika, og Anne får sjelden sett dem. Hun har bare vært i Afrika et par ganger, og hun likte ikke det hun så.

Sult. Krig. Vold.

Det kunne ikke være et godt land å bo i. Hun husker alt meget godt. Hun har likevel veldig lyst til å reise tilbake, for menneskene er så snille i Afrika. De ønsket henne velkommen som om hun var en stor stjerne som kom til hjemlandet. Anne syns det er beundringsverdig at mennesker kan være så lykkelig når det er så mye vondt i landet deres.

 

Foreldrene til Anne har ikke mye kontakt med henne. Anne vet at de er veldig opptatt, og at det de driver med er gode ting. Men likevel… Det er hardt å vokse opp uten en mor og en far. Anne har vært på ungdomshjem mange ganger fordi besteforeldrene ikke greide å ta vare på henne. Hun mener ikke å gjøre det vanskelig for dem, men av og til vil hun bare gi faen i alt og forsvinne! Da hender det som oftest at hun stikker til en kompis som heter Raul.

Han har kontakter som kan skaffe henne dop. Hun vet det ikke er bra for henne, men det er den eneste utveien hun vet om.

 

Jeg tenker ofte  på barna i Afrika. De tynne, utsultede barna. Barna uten foreldre.

 

Gatebarna.

 

Barnesoldatene.

 

Barneslavene.

 

Det tok aldri slutt. At det kunne være så mye vondt i et land med så mange fine mennesker.

Jeg forstår det ikke. Ikke i det hele tatt.

 

En kveld hadde Anne vært ute på byen. Hun hadde truffet på Raul, men følte ikke at hun trengte noe i kveld. Hun ble med Raul og kompisene hans på fest. Det var neddopede ungdommer overalt. Hun kjente seg igjen. For noen år siden var det hun som hadde ligget bevisstløs i en stol. Hun så en jente på gulvet. Hun var hvit som et laken i ansiktet, og leppene var blå som himmelen. Hun tok tak i Raul og pekte på jenta. Burde ikke de gjøre noe?

Raul ristet tak i henne, men det var ikke tegn til liv. Anne visste godt at hun verken kunne ringe politiet eller ambulanse. Her var det for mye penger og dop. Men hun måtte gjøre noe…

 

Hva?

Tankene strømmet gjennom hodet hennes.

Hva skal jeg gjøre?

Hva kan jeg gjøre?

Det var bare en mulighet.

Jeg må få henne med meg ut herfra.

 

Hun så seg rundt. Hun ønsket ikke å bli oppdaget, i alle fall ikke av Raul. Jenta var tynn, akkurat som Anne hadde vært for ikke mange år siden. Hun løftet henne opp og bar henne ut. Da hun sto utenfor huset, visste hun ikke hvor hun skulle. Hun måtte til utkanten av byen før hun kunne kontakte politiet, ellers kunne det bli oppdaget hvor de kom fra, og hun ville aldri tyste på Raul. Aldri.

 

Jeg hater sykehus. Virkelig hater, hvis du skjønner hva jeg mener.

De er kalde, hvite og sorgfulle.

Jeg er redd. Forvirret. Hva gjør jeg her?

Hvorfor må jeg alltid bry meg? Det blir problemer. Jeg er sikker.

Raul kommer til å få vite det. Og da har jeg ingenting.

Ingenting…

 

Anne Berg?

En liten, ganske kraftig mann står foran henne. Hun syns han ser merkverdig ut.

Han har minimalt med hår på hodet. Han er liten, men han ser snill ut.

Han smiler til Anne. Anne smiler forsiktig tilbake. Hansen. Tore Hansen. Det heter han.

Han forteller henne at jenta hun brakte med seg, kommer til å klare seg fint.

Han vil stille henne noen spørsmål.

Hun skjønte det. Det kunne ikke gå bra. Hun vil bort fra sykehuset.

Han smiler og sier at det ikke er noe skummelt.

Han vil bare vite om Anne kjenner denne jenta, og om hun vet om familien hennes er mulig å kontakte. Anne er lettet, men rister på hodet.

Anne vet ingenting om denne jenta. Hun ser seg selv i henne, på en måte.

Hun husker veldig godt den gangen hun selv våknet opp på et sykehus.

Det var ingen hyggelig opplevelse.

 

Anne kunne gå fra sykehuset. Hun er lettet. Klokken er 08.43 og det er søndags morgen.

Hun vet at både morfaren og mormoren sitter på kjøkkenet med hver sin kaffekopp og venter på henne. Sånn har det alltid vært. De har aldri vært sinte på henne, men hun vet at de er livredde. Anne går inn på en kafé som ligger midt i sentrum.

Hun har en venninne som jobber der og hun håper venninnen er på jobb.

Penger har hun ikke, men en kaffekopp hadde vært helt himmelsk nå.

 

Der står hun.

Smilende og glad. Sånn har hun alltid vært.

Strake motsetningen av meg.

Flink på skolen. Rike foreldre. Rusfri.

 

Anne setter seg ned med kaffekoppen.

Hun ser utav vinduet.

Hele tiden går det mennesker forbi.

I alle mulige størrelser.

Blide, glade, triste, sinte.

Anne syns det ligger mye i blikket til et menneske.

Man får på en måte et innsyn i hvordan en person er, eller hvordan en person har det.

 Hun får låne mobiltelefonen til venninnen. Hun syntes det ville vært en god ide å ringe besteforeldrene sine og forklare hva som har skjedd.

 

En drøy time senere er Anne på tur til butikken. Det er hennes tur til å lage middag i dag. Hver mandag og torsdag lager hun middag. I dag skal hun kjøpe kyllingfilet og grønnsaker. Hun er nesten hundre prosent sikker på at de har ris hjemme. Ja, hun satser på det.

På butikken var det nesten ingen mennesker.

En gammel dame, som sto og klaget på at alt var så forferdelig dyrt for tiden.

En liten gutt, som sto borte ved godterihyllene.

En mann i tjueårene, som bare gikk rundt.

Og Anne. Anne handlet kyllingfilet og en pose wok grønnsaker, så tuslet hun hjemover.

Det var begynt å bli temmelig kaldt ute.

Anne strammet skjerfet rundt halsen og trakk lua nedover ørene.

 

Jeg er lei vinteren.

Lei kulde.

Lei snø.

Jeg vil til Afrika.

Til varme.

Til snille mennesker.

Til mamma og pappa.

 

Det var ingen tegn til besteforeldrene mine da hun kom hjem.

Anne syns det var veldig merkelig, de dro aldri noen plass uten å si i fra.

Anne tenkte ikke mer på det og startet å lage middagen.

Hun skar kyllingfileten i små biter, det var sånn bestefar likte dem.

Hun la kyllingfileten og grønnsakene i wok gryten.

Risen var ferdig straks, også. Besteforeldrene hennes var fortsatt ikke å se, noe hun syns var veldig merkelig. Hun hadde ingen mulighet til å kontakte dem heller, for de hadde ikke mobiltelefon.

 

Etter en times tid begynte Anne å bli bekymret. Hun begynner å tenke at en av besteforeldrene hennes kan ha kommet i en ulykke. Eller begge. Kanskje en bilulykke. Anne sprang ut i garasjen for å sjekke om bilen var der. Den var borte. Nå var hun virkelig bekymret.

 

Anne sprang inn og grep telefonen.

Hun lette etter telefonboka til bestemoren. Hun var nesten helt sikker på at nummeret til foreldrene hennes sto der. Eller, det nummeret de noen ganger var heldig å nå dem på. Hun slo nummeret. Sakte, hun ville være sikker på at det ble riktig.

Hun hadde utallige ganger slått feil, fordi det var så mange tall.

Det ringte. Som vanlig var den en eller annen dum dame som tok telefonen og snakket om masse sprøyt som hun ikke brydde seg om. Anne sa navnet til faren og moren. Damen sa at de hadde reist tilbake til Norge i morrest for å besøke datteren sin.

Lenge diskuterte hun med damen og sa at dette var helt umulig, men til slutt begynte hun å tro på det.

 

Anne ble overlykkelig. Foreldrene hennes var på vei hjem og hun visste ingenting. Det skulle sikkert være en overraskelse, derfor var besteforeldrene borte. De var sikkert på tur til flyplassen for å hente foreldrene akkurat i dette øyeblikk. Anne blir veldig rastløs og vet ikke hva hun skal gjøre. Hun burde vel gjøre i stand huset og sånne ting. Anne starter med å støvsuge absolutt alle rom i huset. Hun vet jo ikke når de kommer. Det kan være når som helst. Det å vaske huset tar to timer og de er enda ikke kommet. Anne hopper i badekaret og der blir hun liggende en stund..

 

Jeg kan ikke tro det.

Mamma og pappa kommer til Norge.

Til meg.

Min mamma og pappa.

Anne har støvsugd, vasket og ryddet hele huset.

Etter det hoppet hun i badekaret og fikset seg litt. Nå er klokken ni og det er enda ikke spor til foreldrene eller besteforeldrene til Anne. Igjen blir Anne litt bekymret, men hun bestemmer seg for at det ikke har skjedd noe. Ikke nå som foreldrene til Anne skulle komme hjem til henne. For første gang på flere år. Anne ser litt på tv og leser i en bok hun fikk av moren sist de møttes. Moren leste nemlig veldig mye bøker og denne hobbyen hadde Anne også. Hun elsket å lese moren sine bøker. Det er som oftest mange små kommentarer i margen. Anne er en smule trøtt og legger seg på sofaen. Hun sovner…

 

Ding-dong. Det ringte på døren og Anne våknet brått. Den som sto utfor ringte på flere ganger og startet å hamre.

 

Hva er klokken?

Jeg lurer da på hvem som banker på døren på denne måten.

Jeg ser på klokken i stua og ser at det nesten er midnatt.

Jeg går for å åpne opp.

 

Anne nærmer seg døren. Hun lukker opp. Utenfor står en politimann. Han tar av seg uniformluen sin og ser et lite øyeblikk Anne rett inni øynene. Så forteller han at de har funnet en bil som har kjørt utfor og de tror det er mine foreldre, samt mine besteforeldre. Så ber han meg bli med for å identifisere dem.

 

Jeg begynner å hikste.

Jeg nekter å tro det.

Det kan ikke være sant.

 

Anne blir med politimannen. De kjører mot sentrum. Anne sitter med lukkede øyner. Hun vil ikke åpne dem. Hun vil ikke se. Politimannen sier at de er framme. Anne sitter fortsatt med lukkede øyne. Da holder han rundt henne og sier at den eneste muligheten til å finne ut om det er hennes familie er at hun identifiserer dem. Anne går stille ut fra bilen. Hun ser at de er med en stor elv og det snør masse. Masse tung, kald snø. Politimannen viser vei ned til elven. Anne trasker etter. Så flytter han seg. Anne ser en bil. Besteforeldrenes bil…


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish