Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Blodfylte skyerSkriv ut Utskrift
En kar som er på flukt. Hvordan klarer han seg?
Bokmål - NovelleForfatter:



Det var mørkt. Jeg sto mutters alene i en mørk, helt mørk bakgate. Jeg var sliten, pustet og peste i en ellers helt stille natt. Var de borte tro? Det var stille en lang stund. Jeg tok mot til meg, og løp ut av bakgata.

 

Hele gata var folketom, ikke et menneske, ikke en bil, ikke en gang en hund, i hele den mørke gata. Eller, helt mørk var den ikke, gatelysene lyste opp deler av den, men det var uvanlig mørkt, tro det eller ei.

 

Plutselig lyste det opp i enden av gata. Det var to lys, og de kom mot meg. Hurtigere og hurtigere kom de. Det var en bil, fastslo jeg. Akkurat i tide greide jeg å hoppe unna. Det var rart å tenke på; hvis jeg hadde nølt i et sekund til, så hadde jeg vært død. Det var ikke bare rart, det var ekkelt! Og denne opplevelsen skulle forandre livet mitt.

 

Men det var ikke disse tankene som dominerte i hjernen min på det tidspunktet. Det var tanken på at jeg angret, angret på den unødvendige situasjonen som oppstod for litt siden. Det kunne så lett ha vært unngått. Det irriterte meg så utrolig mye. Jeg skulle resten av livet mitt kun tenke på The-Jetz. Og det, det var det jeg angret på.

 

Hvorfor kunne jeg ikke bare ha gjort slik som de andre, bare senket meg rolig ned mot gulvet? Men neida, jeg måtte spille helt. Jeg klarte bare ikke å la være. Jeg måtte bare slå han ned, og stikke av med den feite pengebunken. Men dum som jeg var, så klarte jeg å kaste dem et eller annet sted. Jeg hadde ikke tenkt så langt at jeg kunne ha brukt dem selv, eller enda bedre, gitt dem til purken. Da kunne alt dette ha vært over nå. Men nei!! Det er i slike øyeblikk man hater seg selv.

 

Men men, det er jo slik det er, man gjør feil som man angrer på… Men jeg hadde ikke tid til å fundere. Jeg skulle ned til politi stasjonen, og anmelde disse forbannede Jetz. Det var det jeg skulle, anmelde dem. Jeg var lut lei av alt det de hadde gjort mot folk. Jeg skulle sette en stopper for dette. De skulle settes bak lås og slå, på vann og brød, og helst sultes i hjel, samtidig som jeg skulle nyte en bedre middag.

 

Jeg begynte å småløpe nedover gata. Det var fortsatt helt mørkt i den ellers så lyse og trivelige byen. Det var så å si lydløst, fortsatt ikke en bil å se. Det var så stille og uhyggelig som det kunne ha vært. Jeg likte det ikke da, og jeg liker det ikke nå. Mørket er creepy.

 

Etter noen minutter så hadde jeg nærmet meg stasjonen betraktelig. VROMM! En gul bil kom susende forbi. Den stoppet, en neger kom ut. Han var sort og luktet en blanding av krydder og svette. Han sto farlig ut der han sto, skinnjakke og greier. Jeg ble redd, adrenalinet ble pumpet ut i blodet, og varmen spredde seg utover i hele kroppen. Jeg hadde lyst til å fortsette å løpe ned mot stasjonen, men ville det bli noe bedre da? Jeg tvilte sterkt på.

 

Han, negeren, gjorde en håndbevegelse som antydet at jeg skulle sette meg inn. Jeg gjorde som han ”sa”, torde jo ikke annet. De, negeren og han som kjørte bilen, sa ikke et ord. Og jeg gjorde så, ventet på at han skulle ta første skritt.

- ”Pettersen, antar jeg”, sa negeren.

- ”Ja, det er korrekt”, sa jeg forsiktig, med en antydning til vettskremthet. ”Og hvem er så dere?”.

- ”Jeg er Cato Andresen, og han er Ali Cedra”, sa han som kjørte bilen. Begge det to var både muskuløse og velbygde.

- ”Hvordan kjenner dere meg?”

- ”ingen kommentar”, sa Ali.

- ”Så hva i helvete er det dere gjør med meg da?”, nærmest ropte jeg. Jeg var irritert, sint og livredd på en gang.

- ”Du bør passekjeften din, det er du som trenger oss, ikke omvendt”.

Han sa det på en slik seriøs og alvorlig måte. Det ble stilt resten av turen. Ikke uten grunn, jeg var livredd, og Ali var kraftig irritert.

- ”ha deg ut!”, ropte ALi høylytt.

- ”Ta det rolig da,” sa jeg. ”hvor er vi forresten?”.

- ”Jeg tar det faen ikke rolig, få den hvite ræva ut av bilen!”.

 

Vi sto utenfor et gammel industri bygg, det var totalt nedslitt, men merkelig nok så var det ikke tomt. Jeg regner med at det var en fem-seks menn sent i 20-års alder. Selv var jeg vel den yngste, med mine 21 år bak meg. Jeg var heller ikke av de høyeste, jeg var, og er 170 centimeter på strømpelesten.

 

En svær kar kom mot meg, jeg antok at han var sjefen.

- ”Har dette noe med Jetz å gjøre?”, spurte jeg opprømt. ”Sk-sk-skal dere drepe meg?”.

- ”Nei, vi skal faen ikke drepe deg, din lille snørrunge!”, hylte den svære karen.

- ”Greit, OK, men hva skal dere da?”.

- ”Jeg har skjønt at du har problemer med Jetz-homsene. Så da tenkte jeg at vi kan hjelpe hverandre med å banke liv skitten ut av dem,” sa han. Han hørtes seriøs ut. ”Hva sier du til at vi slår oss sammen? Hæ?”

- ”Nja… Ja, det skal gå greit det”, jeg nølte.

- ”Fint, da blir du med i kveld da”.

- ”ne…”

- ”Det var ikke et spørsmål!!”, ropte Big-Guy høyt.

- ”OK, men hem er dere?”.

- ”Schwenger, her”, sa den gigantiske mannen, samtidig som vi shaka hands. ”Og vi kaller oss selv for A.J’s, Anti Jetz”.

- ”Bli med meg bak her”, sa Ali, og gikk inn mot et rom i det store bygget.

 Det var et relativt lite rom, veggene var grå og det var ikke et vindu på betong veggen. Skikkelig utrivelig var det.

- ”Her er våpen rommet vårt”.

- ”Det er jo ikke noe her, det er helt 100 % tomt”.

- ”Jo da”, han blunket med det ene øyet, og trykte på en knapp, som jeg inntil da hadde trodd var en lysbryter. Det var noe helt annet. EN slags mekanisme som jeg hadde sett i Men in Black-filmene. En haug med våpen i alle former. Ali ga meg en liten pistol, og et noe større gevær.

- ”Vær forsiktig med den der”, sa han samtidig som jeg grilla hatten hans.

- ”Er det ikke sikring på denne jævelskapen?”, skrek han høyt og løp ut med våpenet mitt.

 

Noen timer senere hadde Ali både kjeftet på en som visstnok var ”gun keeperen”, og sørget over hatten sin. Vi sto utenfor bygget. Det var like mørkt da også. Det var fortsatt en stund til Sola skulle stå opp. Men det hadde ingen innvirkning på oss, Jetz skulle dø!

- ”Ja! Er det noen som ikke vet hva de skal gjøre?”, spurte Schwenger.

Nope, alle visste hva de skulle gjøre, det så i hvert fall ut som det. Jeg for eksempel, skulle være med Schwenger og Ali. Og vi skulle liksom ha hovedjobben da. Som skulle gå ut på å komme inn døra først, og overrumple ”homsene”, som Big-Guy likte å kalle dem.

- ”Er alle klare?”, hørte jeg den kraftige stemmen til Schwenger runge over hele plassen. Stemmen hans var like kraftig og macho som han selv.

 

Det var ikke mange hundre meterne til hvor Jetz hadde basen sin. Skjulestedet var nok valgt med omhu. Det tok toppen fem minutter å komme seg dit. Vi fant plassene våre hurtig, jeg bare hang meg på Schwenger og Ali siden jeg ikke var like godt forberedt som resten av gjengen. Døra kom nærmere.

- ”En, to… Tre!”, ropte Schwnger.

 

Og på tre, så sparket jeg inn døra. Der satt det fire, kanskje fem, det ar mørkt og vanskelig å se dem, som spilte kort. Mest sannsynlig poker, for det lå en god del penger på det grønne bordet.

- ”Opp med hendene”, det var den samme trygge, macho stemmen til Schwenger.

 

De var forfjamset over dette. De var kraftig uforberedt. Og ettersom hva jeg hadde hørt av Ali og gjengen, så visste de ikke en gang at A.J’s fantes. Noe som var en stor fordel for oss.

 

De gjorde som han sa, med unntak fra en av dem. Han sikret sin egen skjebne. De som var igjen av den forvirrete gjengen, fikk skjelven da blodet til den andre tullingen på seg. Det var ikke noe vakkert syn, for å si det sånn.

- ”Dette gikk da enkelt og greit”, sa Schwenger idet han strippet den antatt siste ”homsen”.

- ”Ka fa’an”, hørte jeg bak meg.

Jeg kjente igjen stemmen. Det var nordmøringen som jeg hadde slått ned tidligere den kvelden. Han tok seg til beltet…

- ”Vent”, sa jeg. ”La oss ta dette utenfor. Just you and I”.

Han nikket tvilsomt, men gikk tilslutt rolig ut gjennom den samme døra som han nylig hadde kommet inn.

 

Vi, nordmøringen og jeg, sto utenfor. Helt alene var vi. Det hadde begynt å lysne. Sola stakk så vidt opp, langt der borte et sted. Var det slik jeg skulle dø? Da himmelen var rød, og de fleste andre lå inne i sine varme senger, og drømte om ”kjærleiken”.

 

Da begynte jeg å angre, for andre gang denne kvelden. Jeg angret på at jeg hadde stått opp den dagen. Men mine siste tanker gikk til min kjære Cecilie, hun så lå hjemme i den varme senga vår. Jeg tenkte så hardt på henne. Så hardt at jeg ikke engang følte blyet trenge seg sin vei gjennom kroppen min.

 

Feigingen hadde skutt meg i ryggen. Det sleipeste trikset i bransjen.

 

Jeg falt død om på bakken…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish