Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
"Naiv.Super." av Erlend LoeSkriv ut Utskrift
Inneholder en del spesifikke oppgaver, men også et solid sammendrag av "Naiv.Super." og en stiloppgave.
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Berøre

Det vi husker er det som berører.

De tingene som berører oss,

Innerst inne.

Tingene vi tenker over.

Tingene vi vil elske.

De tingene som berører,

Berører hjertet vårt.

 

”The things we remember is what touches our hearts”

 

 

Noen gullkorn fra naiv.super!

 

Anybody who rides a bike is a friend of mine”

 

“Jeg har to venner. En god og en dårlig”

 

”Det er noe som er veldig bra med og kaste”

 

”I am a young man and I don’t feel so good”

 

 

Postmoderne Litteratur

- Begynte på 1980-tallet

- Et forsøk på å definere vår kulturelle tilstand

* (Fight Club) Filmen ble nevnt i timen så tenkte jeg skulle få med at jeg har sett filmen.

 

- En holdning/ En tilstand / En mentalitet

- Forvirring

- Skeptisk

- Flytende

- Uoversiktelig

- Oppløst/ uklare identiteter.

 

I den postmoderne litteraturen er opplevelsene våre når vi leser subjektiv. Ingenting er fasitsvar.

 

- Brudd med troen på helhetlige forklaringsmodeller

- Nedbryting av de store fortellingene ” dekonstruksjon”

 

NAIV.SUPER!

- Usikkerhet

- Hva skal jeg gjøre med livet ?

- Grubling over tilhørighet

- Problemer – føler seg liten

- Søker å finne sammenheng

- Tenker mye

- Flukt. ·

 

Et dyr.

Da vi leste Naiv.Super. kom vi til et kapittel der vi kunne lese om dyrene ”jeg” i boken hadde sett eller hatt et forhold til. Han og nabogutten ”Børre” ble deretter enige om et veddemål. Hvem hadde sett flest dyr.

”Jeg” eller faren til Børre.

 

I denne sammenheng fikk vi en liten oppgave der vi skulle fortelle en kort historie om et dyr vi har/har hatt et spesielt forhold til.

 

Spekkhoggeren

Det er et dyr jeg alltid har vært redd for. Etter min mening ligger det i det amerikanske navnet ”Killer Whale”. Man burde automatisk bli redd for et dyr med et slikt navn. Det er faktisk ikke noe annet enn logisk. Et av mine møter med dette dyret skjedde her i Ålesund.

 

Noen venner av meg og jeg var ute med båt i hessafjorden. Etter en stund sa en kamerat av meg at han så noe lenger ute i vannet. De såkalte ”morsomhetene” har jeg blitt vant til, det er jo heller ingen hemmelighet at jeg er redd for spekkhoggere. Så jeg må bare regne med at folk tuller med det. Denne gangen spøkte han faktisk ikke. Et stykke ute i fjorden var der en flokk med spekkhoggere. I slike øyeblikk har man helst lyst til og knipe seg selv i armen å våkne opp. Men det er jo veldig vanskelig når man ikke sover. Kameraten min skjønte fort at om han ville beholde meg som venn burde han få opp tempoet. Det tok ikke lange tiden før vi var inne ved kaia igjen.

 

Sitat side 13: "Følelsen av at det meste er meningsløst er her fremdeles. Det er ingen inspirerende følelse. Jeg har skrudd tempoet helt ned. Til null."

 

Sammendrag

Naiv Super handler om en mann på 25 år som begynner å tenke over livets mysterier etter han blir slått i crocket av storebroren. Han gir opp studiene, og flytter inn hos broren som er på forretningsreise. Der bruker han mesteparten av tiden på å tenke på hvorfor han er som han er, og hva "tid" egentlig er. Midt oppi det hele begynner han og tenke på hva han var begeistret for som barn. Dette fører til at han kjøper seg et bankebrett og en rød fin ball. Ved å leke med disse lekene finner han ut at dette er fin og elementær terapi for en som hele tiden stopper opp og tenker over hva som skjer og hvorfor det skjer.

 

En bok som påvirker og fasinerer hovedpersonen til de grader, er en bok som omhandler den vitenskapelige forståelsen av tid. Den er skrevet av en viss professor Paul Davies. En karakter jeg-personen nærmest danner et slags vennskapsforhold til. Det er ikke få timer som går med til intensiv tenking og grubling over Pauls definisjoner. Disse som til tider kan gi hovedpersonen konklusjoner han syns er for tunge å bære. Derfor vender han hyppig tilbake til den tankeløse ballkastingen som foretas i bakgården sen kveldstid. En annen aktivitet som gir ro i tankene, er å banke på det fantastiske bankebrettet fra Brio. Et sitat sier følgende:

 

"De siste dagene har jeg knapt nok gjort annet enn å banke. Jeg har banket fra morgen til kveld. Det er en utsøkt monoton aktivitet som fyller meg med takknemmelighet overfor Brio."

 

En nokså sentral figur i romanen er hans gode venn Kim. Kim er meteorologstudent på en øde øy langt nord i Norge. Der studerer han været og informerer Blindern om situasjonen to ganger i døgnet. Det virker som han kjeder seg litt, så han sender mange faxer til jeg-personen. De to kommuniserer kun på denne måten og det meste dreier seg om lister over hva de liker, misliker osv. Men en dag finner hovedpersonen kontoret der fax-maskinen står nesten full av papir. Det er Kim som har sendt en faks i loop. Og ut av maskinen har det kommet tretti meter med ark der det stod: "don't be afraid"

 

En ikke så sentral rolle i boken har hans dårlige venn, Kent. Han er en person som ringer og maser, og gir dårlig samvittighet for at han ikke har blitt ringt tilbake. Jeg-personen syns litt synd på Kent så de forhandler fram til en øl sammen.

 

Like i nærheten av brorens leilighet bor en liten gutt på fem år ved navn Børre. Jeg-personen og Børre viser seg og komme veldig godt overrens. For Børre syns sykkelen til hovedpersonen er veldig tøff, og heretter begynner vennskapet å ta form. De utveksler mange lister over deres bragder og opplevelser i livet og prater stortsett om ting mennesker på Børres alder ville gjort. Noe som hovedpersonen muligens setter pris på, er Børres gode moral. For utallige ganger ber Børre om at en hjelm bør anskaffes. Det virker også som om jeg-personen gjenspeiler sin egen personlighet i Børres. Noe som styrker vennskapet ytterligere.

 

En tidlig morgen kommer Børres far å spør om jeg-personen kan være barnevakt. Dette er ikke noe problem, og dagen er deres. Broren har nå sendt en faks der han spør om jeg-personen kan kjøpe en bil til ham. Under denne turen kommer nemlig Lise inn i bildet. Hun møter de når Børre skal kjøpe brukte leker av lillesøsteren hennes. Lise er ei jordnær søt jente som jeg-personen faller for. Etter litt om og men, ordner han et stevnemøte. Deretter blir deres vennskap og hovedpersonens liv deilig og være en del av.

 

Men så kommer et vendepunkt hovedpersonen syns er veldig skummelt. Broren inviterer nemlig til en ukes opphold i New York. Denne tanken virker destruktiv på den nye trygge verdenen med forelskelse som hovedtema. Men Lise klarer til slutt å overtale ”jeg” personen om å dra. I New York City tilpasser han seg godt der han filosoferer over at tiden går fortere på toppen av Empire State Building enn på bunnen og at innbyggerne ikke har en anelse om hvem han kan være der han spaserer i Central Park med en hund broren midlertidig passer på. Dette til tross for at broren til stadighet ber jeg-personen om ikke å tenke så mye. Mot slutten virker det som hovedpersonen har vokst av karakter. Etter hvert finner han ut han ikke kommer til å finne svar på alt han lurer på, men han vil ikke bekymre seg for det i fremtiden. Og bankebrettet som han tok med, ble ikke brukt en eneste gang, bortsett fra da broren snikprøvde det litt.

 

Hva synes jeg!

Det virker som om Erlend Loe vil vi skal le litt av jeg-personen, samtidig som vi tar ham alvorlig, og kanskje lære litt av ham. Synsvinkelen er jeg-synsvinkel. Der vi får vite alt som skjer gjennom hovedpersonen og vi får vite alle tankene hans. Mot slutten av boka får vi et slags svar på alle spørsmålene som er kommet opp gjennom boka. Men vi må bare tenke oss til hva som skjer videre med hovedpersonen. Vi får heller ikke vite så mye om de andre personene. Erlend Loe passer på å konsentrere seg om hovedpersonene i Naiv Super. Og de andre personene har liten betydning i historien.

 

Hans særegne stil gjør boken veldig attraktiv å lese. Den er skrevet på en naiv og barnslig måte der humor er et viktig virkemiddel. Han bruker karakteristiske korte setninger, som får frem litt ekstra humor. Det er egentlig noe vi kjenner oss igjen i, selv om det ikke alltid er akseptert av samfunnet. Det er dette vi ler og smiler av. For eksempel de barnslige tankene til hovedpersonen. Sammen med en helt spesiell layout gjør dette boken en opplevelse og lese. Men det er allikevel tydelig at dette er en roman som passer for et litt eldre publikum. Dette fordi temaet er alvorlig og den underfundige ironien er morsom å la seg bli betatt av.

 

Fakta om Erlend Loe

Erlend Loe ble født 24. mai 1969 i Trondheim. Loe er Cand.mag., med grunnfag folkeminnevitenskap, mellomfag filmvitenskap og mellomfag litteraturhistorie. Han er også utdannet manuskriptforfatter fra Den Danske Filmskole i København. Deretter skrevet flere filmmanus. Han ha vært anmelder i Arbeideravisa og jobbet på psykiatrisk sykehus. Tre viktige priser har han fått med seg: Cappelenprisen for Naiv Super i 1996, Kulturdepartementets barnebokpris og Bokhandlerprisen i 1999. Og nå er han nærmest ansett som en kultperson de fleste nordmenn har, eller bør i hvert fall ha kjennskap til. Det er lett å kjenne seg igjen i bøkene hans, for han skriver om temaer som ofte opptar oss mennesker. Han tar nemlig utgangspunkt i seg selv når han skriver.

 

Tidligere utgivelser

  • Han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1993 med Tatt av kvinnen.
  • Året etter kom barneboken Fisken og Maria & José, en illustrert bok for voksne.
  • I 1995 kom Kurt blir grusom. En bok om truckføreren Kurt.
  • I 1996 kom barneboken Den store røde hunden, samt Naiv Super, hans andre roman.
  • I 1998 kom Kurt quo vadis?
  • Loe har også oversatt amerikaneren Hal Sirowitz´ dikt til norsk: Sa mor i 1997 og Sa terapeuten min, i 1998.
  • L, roman utgitt i 1999  slo alle rekorder - både med hensyn til salg og gode anmeldelser.
  • Hans siste roman er ”Duplex” og den ble gitt ut i 2003.

Noen steiner knuser ALDRI !

"Riiing" Den grå telefonen ringte med full kraft, men skulle tro den hadde ambisjoner om å bli brannklokke, den gamle, men dog ivrige boksen ringte tre ganger, ganske bestemt. Moren lettet av røret. Beskjeden hun fikk var enkel, men allikevel uforståelig for henne. "Deres sønn har ikke møtt opp til undervisningen i dag." Både læreren og moren var enige om at det var svært uvanlig til han å være, og mor og far ble enige om å ta en prat med sin sønn. Når han kom hjem.

 

Her oppe ringte det ikke, her fikk han sitte i fred. Det var han glad for, tankene fløy da, bra at noe kan fly. Selv fløy han ikke mer. Han følte seg tung, så tung til sinns at det kjentes i beina. Det var bedre da han var liten. Da han og nabojenta bygde hytte. Og for ei hytte, ingen hadde noen liknende, vanntett tak, kikkehull, spionluke og andre innretninger en utenforstående aldri ville skjønne seg på. Så mye moro de hadde da, han var glad i henne, han var jo fortsatt det. Smilet lurte seg fram på leppene hans, han tenkte på da de lekte i sandkassa, lekte boksen går og gjemsel. Men hyttene var best, de fikk enhver tømrer til å gape, ikke minst av plasseringen. Smilet ble større. Fem meter oppe i et tre satt to seksåringer, de slo tomlene blå i håp om å få på den siste planken på "nybygget". Nei, den hytta var uforglemmelig.

 

Kunne dette virkelig ødelegge en slik glede? Han kjente etter. Au, det kjentes, det kjentes virkelig. Han skulle aldri ha, han skulle ikke ha… han tenkte på det igjen, fra begynnelsen. Da han kysset henne, på ryggen. På halsen, ah, han husket hvordan det luktet, hun luktet så godt, når han så henne, kjente han trangen til å kysse henne igjen, mer enn noe annet.

 

Et kjølig vindpust kom oppover fjellskrenten, ikke så rart, med det stupet som var under han. Vinden løftet han nærmest, den gav han frysninger der den kom inn under klærne. Leppene hennes, han kunne drepe for å kjenne dem igjen. Noe så fantastisk. Han skalv, han likte det ikke, og sparket tankene over på noe annet, uten særlig resultat, det er rart hvordan hjernen spinner videre på ting om du vil eller ikke. Så kom det som fikk han til å vri seg, de var bare venner, bare venner, bare venner! Tanken vrei seg i magen, han skubbet utfor en stein, han behøvde ikke skubbe langt. Den fløy, helt til den traff veggen, og ble knust. Det var sikkert nydelig å fly, det var helt fantastisk. Å sveve over bakken, men å lande var verst. Det var vondt. Steinene knuses, de flyr kort og fort, men de knuses. Han så på fuglene, de stupte ned veggen til de ble usynlige, så kom de elegant svevende opp igjen. Han skulle ønske han var en fugl, og ikke en stein.

 

Gutter ble ikke såret. De var tøffe, de ble aldri knust, det var jentene det. Det var de som ble skuffet, såret og alt det der. De pleide å fleipe med det, fordi de var tøffe, usårbare og sterke. Vennene hans, de betydde jo mye for han, men de forstod ikke. Egentlig forstod han ikke noe selv. Hvorfor kjente han det i brystet når han så henne, det kriblet i han når han snakket med henne, og han fløy når de flørtet. Han lettet og svevde over bakken etterpå, han gikk ikke, han svevde. Men tanken på at de bare var venner, og aldri kom til å bli noe mer, brakte han fort ned igjen, fort og brutalt.

 

Vinden pustet han i ansiktet, det gjorde godt. Skulle han lene seg framover og bli med den? Det føltes ikke så vanskelig nå lenger, et lite skubb, så fløy han med. Da slapp han sikkert disse tankene, de ble nok visket vekk da. Nei, ikke nå, ikke ennå.

 

Han hadde mange venner, gode venner, kule venner og morsomme venner. Men ingen forstod han. Bestevennen hans gjorde kanskje det, men han kunne ikke fortelle det. Ikke til den vennen. Hun var nok bestevennen, men det var jo henne. Hun hadde elsket, hjelp, han ble nesten skremt av det. Det var fint og ekkelt på en gang. Det føltes så godt å elske henne, å være glad i henne, å ha lyst på henne, å føle noe spesielt for henne hver gang de traff hverandre, og det var ofte. De var i lag hver dag, hadde vært det siden..ja, siden det skjedde. Hun sa hele tiden at hun var bestevennen hans, han trodde på henne, men likte det aldri. Det gjorde vondt det også. Men han bet det i seg, og var venn. Var bestevennen hennes, det gjorde han av en grunn. Å få være sammen med henne, det var jo det han ville, de hadde det så fint sammen, de hadde det alltid fint sammen. Det var bare en ting som ødela, i hvert fall for hans del. At han likte henne så altfor godt, hun var så pen, så skjønn når hun satt i halvmørket og kikket på fjernsyn, den pene huden, det pene smilet, hun hadde verdens peneste smil. Det var så naturlig, det lå på ansiktet hennes som om det alltid hadde vært der. Han var sjanseløs mot det smilet, uten å skryte kunne folk kalle han tøff, han mestret det meste, men hun var svakheten. Åh, som han elsket henne.

 

Han kjente seg mer motløs nå, vinden kom nærmere, og han syntes han hørte den rope etter han, suset av vinden ble en stemme som sa "Kom fly". Han kjente det ikke, men spente noen muskler, og balanserte seg lett opp, han stod nå, med ansiktet senket. Tårene trillet nedover begge kinna. Musikken fra vinden ble sterkere, den lokket han til å fly, fly vekk. To steiner trillet utfor kanten og spratt nedover, han så dem ikke for tårene.

 

"Å herregud, jeg har lett overalt!" Stemmen hennes kom fra en verden langt borte. "Jeg var livredd for deg, jeg ble så engstelig og jeg..jeg.." Ja, det var stemmen hennes, gråtkvalt og stammende, men likevel hennes. Hun tok i rundt han, holdt han hardt rundt magen mens hun la ansiktet inn mot hans. "Jeg er så glad i deg, du må ikke skremme meg slik!", hvisket hun skjelvende. Han kysset henne, og begge rygget. Opp fra avgrunnen kom to fugler svevende.

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish