Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Mysteriet med den nye naboen

Mysteriet med den nye naboen

Handler om en ny nabo som flytter inn.

Karakter: 5- (8. klasse)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
30.11.2005


I fjor sommer løste jeg og Steinar et mysterium. Det var mysteriet med den nye naboen. Naboen hadde akkurat flyttet inn i huset ved siden av der jeg bor, og vi fikk raskt mistanke om at han skjulte noe.

 

Det vil si; det var ikke på sommeren vi løste selve mysteriet, men det var da det hele begynte med at jeg og min mor gikk bort for å hilse på ham og ønske han velkommen og slikt. Vi sa hva vi het og fortalte om oss selv. Han virket litt sjenert og avvisende, og heller ikke videre hyggelig. Han fikk stammet fram at han het Kristoffer Brønnbo og kom fra Nord-Trøndelag. Det hørte vi også på dialekten hans.

 

Jeg bestemte meg for å fortelle alt til Steinar, min beste venn. Han har vært min beste venn siden vi var fem år og han flyttet hit. Vi begynte i samme klasse, og fant på masse rart sammen. Som for eksempel å lage en film om hvordan dagliglivet til herr Hansen var ved å teipe fast pappa´s nye videokamera på stuevinduet til vår nest nærmeste nabo. Men det er en annen historie.


 

Etter besøket hos Brønnbo, en kort kraftig mann i femtiåra, fortalte jeg Steinar alt om denne rare, sjenerte naboen vår. Jeg fortalte om planene jeg hadde om spionasje. Han virket både skeptisk og ivrig på en gang. ”Er det så lurt da, Petter?” spurte han. ”Er det så lurt?” hermet jeg med en tilgjort stemme. ”Det er jo genialt!” sa jeg. Jeg forklarte han at vi kunne finne ut hvorfor naboen var så rar. ”Kanskje han skuler noe!” sa jeg for å overbevise han, men han virket ikke helt enig. ”Jeg mener, tenk hvis han merker oss?” sa han. ” Har allerede tenkt på det. Jeg holder vakt, mens du spionerer fra buskene i hagen hans”, sa jeg, stolt over å ha funnet på en så briljant plan. ”Skal du holde vakt mens jeg spionerer? Kommer ikke på tale!” sa han forskrekket, som om det var pentagon vi skulle spionere på. ”Greit! Vi kan lage litt endringer i planene. Jeg spionerer, du holder vakt. Du må stå en plass jeg kan se deg, og så må du gi tegn hvis han kommer”, sa jeg oppgitt. Han virket lettet og sa: ”Jeg er med!” Vi ventet noen uker før vi bega oss ut på dette store oppdraget. Vi bestemte oss for å ta det mandag i høstferien, for da var vi sikker på at han fikk post som var sendt både lørdag og søndag.

 

Vi var oppe grytidlig, og ventet på postbilen. Der kom den røde postbilen rullende ned litt lenger borte i veien. Vi sprang til vår post, jeg til buskene og Steinar til gjerdet. Vi stirret på de store kassene postbudet kom med. Kunne det være flyttelass? Nei. Det kom for lenge siden i en stor lastebil. Det var da postbudet pekte på oss. Vi dukket, men jeg tror de så oss. Jeg hørte banning. Jeg kjente redselen krype i meg, og prøvde å roe meg ned. Jeg ventet lenge før jeg reiste meg sakte opp samtidig med Steinar. Nå var verken postbudet eller naboen å se på trappa de hadde stått på for sekunder siden. Postbilen var også borte. Jeg møtte blikket til Steinar som gjorde tegn til at han kom bort til meg. Lynraskt pilte han bort til meg. ”La oss dra hjem!” sa han. ”Dra hjem nå? Det er jo nå det begynner!” svarte jeg surt. ”Jeg liker ikke at postbudet pekte på oss!” sa Steinar. ”Det kan hende han pekte på noe annet!” forsøkte jeg. ”La oss ikke ta den sjansen. Vi kan heller dra hjem å skrive ned alt vi vet, og heller planlegge neste runde.” sa Steinar. Av en eller annen grunn lød det Steinar sa fornuftig. ”Ok” sa jeg. Steinar hadde overtalt meg. Det pleide å være omvendt. Da vi var kommet vel hjem, fant jeg fram noen ark og to penner. ”Det der går ikke. Vi går på nærbutikken og kjøper en skrivebok!” sa Steinar. Det var plutselig pysete Steinar som var sjefen. Det vet jeg ikke helt om jeg likte, men jeg gikk med på forslaget hans. Det hadde jo vært kult å ha en bok. En detektivbok. Men jeg visste ikke at det var en liten tabbe å lage den boken.

 

Vi skrev ned alt vi visste i den røde skriveboken, pluss våre verste mistanker og fantasier. Utenpå boken skrev Steinar med store, sorte bokstaver: STEINAR OG PETTERS DETEKTIVKLUBB. Steinar sto først. Steinar var jo sjef. Pyse-Steinar var blitt sjef på mindre enn to timer! Jeg prøvde å ikke bry meg, men de lå og gnagde på innsiden av hodet mitt. Jeg hadde aldri sett på meg selv som sjef egentlig, men jeg var liksom den smarte og modige, mens han var den pysete og svake. Sånn hadde det alltid vært.

 

Da vi var ferdige å skrive, la jeg boka under puta mi og gikk ned til mamma og fortalte henne at jeg gikk til Steinar. Selv om mor skjønte at hvis jeg ikke var hjemme, var jeg hos Steinar.

Mor var alltid så overbeskyttende. ”Det er til ditt eget beste!” sa hun alltid.

 

Da vi var hos Steinar planla vi neste spionasjetur. ” Torsdag ettermiddag passer bra, for da slutter vi tolv på skolen!” sa jeg, glad for at jeg kom med et bra forslag. ”Nei. Vi tar det på Halloween på kvelden en gang, for da er det mørkt!” sa Steinar ledende. Hva var vel smartere enn å gå med kostymer? Da kjente jo ingen oss igjen hvis de så oss! Jeg måtte gi meg. Jeg måtte vel innrømme for meg selv at jeg oppførte meg sånn sjefete overfor Steinar til vanlig. Jeg skjønte at han bare ville lære meg en lekse. ”Hvis jeg ringer på og spør om en kopp sukker eller noe, og du prøver å se ned i kjellervinduet, kan vi kanskje finne ut hva det er han skjuler.” ”Høres greit ut for meg!” sa jeg med en munter unnskyldende stemme. Han skjønte at jeg hadde lært leksa mi. ”Vi kan alltids bytte rolle eller noe…” han så usikkert på meg. ”Nei da! Jeg liker min oppgave.”

 

Neste dag kom jeg ned, og der satt mamma, til min store forskrekkelse, og leste i boken til meg og Steinar! Jeg ropte: ”Mamma! Hva er det du driver med?” Jeg rev fra henne boken, men hun rev den tilbake. ”Hvorfor skrev dere noe så fælt om harmløse herr Brønnbo?” skrek hun nesten. Hun begynte og lese, mens jeg stod der urørlig. ”Han er muligens en gal vitenskapsmann som har drept sin familie og laget pølser av dem som han har solgt billig…”, leste hun. Jeg ble med et litt flau. ”Dette er jo helt absurd!” fortsatte hun ”Men… han fikk sånne kasser med noe skummelt oppi!” prøvde jeg. ”Hvordan kan du vite at det var noe skummelt oppi?” spurte hun. Ja, hvordan kunne jeg det? Jeg spurte meg selv. Det var kanskje litt overdrevent. Jeg avsluttet samtalen med mamma og lovet henne at vi ikke skulle skrive og fantasere mer om den ”harmløse” naboen vår, og ikke spionere på ham. Jeg fortalte Steinar alt sammen og han måtte si seg enig. Vi droppet alt om naboen vår, og kastet boka.

 

Det var veldig lite og finne på. Det led mot høst og det ble kaldere i lufta, og vi gledet oss til Halloween. ”Hva skal du være?” spurte jeg Steinar. ”Trollmann. Mamma holder på og sy til meg”, svarte han. ”Jeg skal være spøkelse. Jeg skal bare klippe hull i et laken”, sa jeg. Alle på skolen snakket om Halloween. Alle måtte la alle vite hva de skulle være. Det var tross alt bare en dag til!

 

Jeg og Steinar fant ikke på noe fornuftig å gjøre, så vi gikk rundt i nabolaget, helt til vi kom til Brønnbo´s hus. Brønnbo stod og pratet med en mann. De lot til å kjenne hverandre, og lo og tulla sammen. Plutselig dytta Steinar meg ut i grøfta. ”Hva er det du driver med?” spurte jeg halvsint. ”Vi gjemmer oss!” forklarte han. ”Jeg tenkte vi var ferdige med det der!” utbrøt jeg. ”Jeg vil bare være på den sikre siden. Kom!” sa han og begynte å krype bortover langs gjerdet. Jeg tenkte på løftet jeg ga til Mamma, og fikk med et dårlig samvittighet. Tenk hvis han bare var en uskyldig eldre mann?

 

Det var da vi så at det var postbudet han snakket med. Skyldfølelsen forsvant med en gang. Så fikk vi øye på to menn som lempet store kasser inn i huset til Brønnbo. De var kledd i mørke klær og var nesten som slaver der de gikk og arbeidet mens Brønnbo og postbudet, som nå var kledd i sivilklær, stod og prata. Vi hadde kommet så nærme at vi kunne høre tydelig alt de sa. ”Jeg kommer med mer ”post” i morgen, Kristoffer!” sa postbudet. ”Det er greit, Thore. Pengene får du når du kommer!” De kalte hverandre på fornavn! DET var en viktig detalj! Vi bestemte oss for å kjøre planen for morgendagen i dag, så jeg gikk bort til gjerdet, klar til å hoppe over og løpe bort til kjellervinduet når Steinar ringte på. Jeg gjorde tegn til at jeg var klar, så ringte han på. Jeg sprang som planlagt, og rakk meg bort til vinduet før han kom ut på trappa. Jeg kunne høre Brønnbo si: ”Ja?” Så kom Steinar med den skrøna; ”Hva synes du om fisk?” ”Hva behager?” spurte en forbløffet Brønnbo. ”Jo du skjønner…” så begynte han å legge ut om en eller annen skoleundersøkelse. Jeg kikket ned i kjellervinduet. Det var ingen gardiner der, så jeg kunne se rett ned på de store kassene. Skulle jeg knuse ruta? Nei! Det kunne jeg bare ikke. Dessuten var det for høyt til å hoppe ned der. Jeg gikk rundt huset til jeg fant en dør. Det var kjellerdøren! For sikkerhets skyld så jeg meg rundt før jeg gikk ned i den mørke kjelleren. Jeg gikk nedover en kort trapp. Kjelleren var et stort, illeluktende rom der alle kassen stod. Jeg gikk bort til den og åpnet den. Oppi kassen lå det hundrevis av små tablettposer. Det var narkotika!

 

Plutselig hørte jeg skritt. Det måtte være Brønnbo. Steinar klarte sikkert ikke å holde han opptatt mer og det var jo forståelig. Jeg beveget mot døra jeg akkurat hadde gått inn i, da jeg plutselig kom til å tenke på bevis! Jeg sprang tilbake og tok med meg mange poser, snudde og skulle til å løpe tilbake da Brønnbo kom inn gjennom en dør jeg ikke hadde lagt merke til. Han grep armen min så det gjorde vondt og jeg hylte og skrek etter Steinar. ”Du skulle ikke ha rotet deg borti dette, din snushane! Vennen din slapp unna, men hvem vil vel tro på en liten drittunge som han? Han vet ikke en gang om min lille hemmelighet her nede i kjelleren”, sa han, etterfulgt av en rå latter.

 

Han lot meg bare være igjen i kjelleren etter han hadde låst alle utganger og gått opp igjen. Han kom til bake med et tau og postbudet! ”Så dere kjenner altså hverandre…” sa jeg. De svarte ikke. De bare lo. Nå satt jeg virkelig fint i det! Brønnbo hadde rett. Jeg skulle holdt meg unna. De begynte å binde meg. Knutene var så stramme at det gjorde vondt bare å puste! ”Kan dere slippe meg? Jeg vet ingenting!” sa jeg i et desperat forsøk om å få gå. ”Den går ikke, lille gutt!” svarte Brønnbo. De begynte å bære meg og sa bare at de skulle ta meg med på en liten biltur. Akkurat i det de hadde løftet meg ordentlig opp, sparket en politimann opp døren. ”Ingen rører seg!” hørte jeg en kraftig stemme si. Så kom Steinar til syne. De satte meg ned, og Steinar løste opp knutene. ”Jeg skjønte at noe var galt siden du ikke kom ut, så jeg sprang hjem til moren din og begynte å fortelle, men hun trodde ikke på meg. Jeg gikk rett inn i huset deres og ringte politiet, så jeg håper for din skyld og min at det er noe seriøst!” Forklarte Steinar hysterisk. ”Slapp av! Dette er en veldig seriøs sak! Denne mannen er en av de største narkotikasmuglerne her til lands, så dere har gjort en bra jobb!” sa en politimann bak meg. Etter det kom mange klemmer og forklaringer.

 

Vi ble belønnet, og fikk være med på politistasjonen en hel dag, for å følge med på detektivarbeidet der. Hva var vel bedre enn det, for to detektiviver som oss? Steinar følte det på samme måte.

 

Etter dette har vi undersøkt mange saker, ikke alle var like alvorlige men…!

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil