Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Samlinga av NoregSkriv ut Utskrift
Et humoristisk foredragsmanus om samlingen av Norge, i sagaform.
Bokmål - AnnetForfatter: Anonym



Jeg ønsker aller først å innlede med å si at Norge var et konfliktfylt land. Folk kriget støtt og stadig, og det største problemet lå i arveretten. Det fantes nemlig ingen lov som bestemte hvem som skulle overta eiendom og tilttel, så hvem som helst kunne påstå at de selv var av kongelig adel, og med en koprrupt tingmann som kunen støtte ham var alt på plass. Ofte kunne kranglene også ende opp i et blodig og brutalt resultat. Samlinga av Norge handler hovedsakelig om hvordan man fikset den kongelige odelsloven.

 

Sogaen om samlinga av Noreg

Harald heit ein mann. Han var son til Halvdan Svarte, og fekk kongedømet av sin far da han var 10 år gammal. Riket bestod av det vi i dag kallar Vestfold, Opplandene og Sogn.

 

Han var stor og sterk og vakker som få, klok og kraftig i handlingar. I idrett var det ingen mann som kunne vere hans like.

 

Ein dag sendte Kong Harald bod etter Gyda, dotter til Kong Eirik frå Hordaland. Harald ville ha henne til frille, for ho var vakker, men nokså stor på det. (Her er forresten eit bilde som viser kor lekker ho var.) Men ho svarte  at ho ikkje ville ha ein mann som ikkje kunne vinne heile Noreg, som Kong Gorm i Danmark eller Kong Eirik i Uppsala. Ho ville at hennar husbond skulle vere ein folkekonge.

 

Sendemennene syntest at ho var stor og frekk i den feite kjeften hennar, men Kong Harald syntest at ideen var fiffig, han syntest at det var heilt sjukt at han ikkje hadde kome på den same ideen sjølv. Han sverga ovanfor Gud at han ikkje skulle gå til frisør før han hadde vunne heile Noreg med skattar og skyldar og fullt styre, eller også døye.

 

Kong Harald begynte deretter sin egotripp, og sin store fiendemassakre. Han begynte å gå oppover langs vestkysten, over Trøndelag og tok seinare vegen ned mot Vestlandet. Hans store avgjerande slag stod på Hafrsfjord, der han fekk fjerna dei verste fiendane hans frå jordas overflate, og sendte dei rett ned til Helheim, der dei brente og led i evig tid. Alle dei andre småkongane rundt omkring i landet flykta vestover mot øyane, i frykt for den høgkongen.

 

Kongen hadde mange koner, og endå fleire barn. Dei mest kjende er Ragnhild Eiriksdotter, eller Ragnhild den mektige som ho ble kalla; ho var forresten dottera til Kong Eirik i Jylland og ho fødde Eirik Blodøks) Jo, resten av kjerringane til han Harald; Åshild, Gyda (som forresten blei kalla den storlåtne møya), Svanhild, Tora Monsterskog, som var ei tenestejente som Harald etter ein stort fest hadde fått stor sans for, og det seies at han då spurde sine frendar: ”Frender, eg har sett ei jævlig fin biatch som eg kunne tenkt meg å gå til sengs med! Kva seier dykk?” Og frendane svarte: ”Voldta ho så godt du kan!”. Og så var festen i gang. Denne tenestejenta var mor til Håkon den Gode. Til slutt, av de mest kjende damene til Harald er då Snøfrid, frå Finland. Det ble sagt at då Harald møtte ho, ble han ble heilt bergtatt av hennar venleik. Harald vendte sitt sinn frå alt anna enn ho, så blind hadde han blitt. Så døydde Snøfrid, og Harald sorga over ho i 3 år, utan at hennar kropp forandra seg. Men straks dei flytta ho ut av senga, slo stank og vondlukt og alle slags fæle dunster opp frå kroppen; da fikk dei gjort opp bål i ein fart, og ho ble brent, men først blei heile kroppen blå, og ormar og øgler, froskar og padder velta ut av den, alskens ekkelt kryp. Slik sank ho i oske, men kongen steig frå dårskap til vett og forstand, og styrte sidan riket og blei sterk som før, hadde glede av sine menn og dei av ham og riket av begge.

 

Under Harald Hårfagre kom også jarlestyret, der høgkongen sjølv delte opp landet i områder hvor han utnevnte sine mest betrodde menn til jarler.

 

Harald hadde mange søner, men dei mest kjende av dei var Eirik Blodøks, Bjørn Kjøpmann, Sigurd Rise, Olav Haraldsson og Håkon Adalsteinsfostre . Det er fortalt av sjølv om Eirik ikkje var den eldste, var han med dei største ballane, og han var mest lysten på makt. Harald støtta han og gav han trona før han døyde.

 

Deretter fulgte en tid med konflikter og drap; høykongens sønner kranglet og sloss om makten, uten at noen av dem klarte å samle riket igjen; før Kristendommen kom på innmarsj.

 

Det sies at det var under dem at lagtinget og leidanget ble opprettet.

 

Olav Tryggvason, sønn av Tryggve Olavsson, hm, artige navn forresten; Olav Tryggvason og Tryggve Olavsson, far til sønn, eller sønn til far eller … glem det.

 

Da Olav hadde samla hele riket til sin forfader, Harald Hårfagre, bestemte han seg for å stille et ultimatum til seg selv: Enten å kristne hele sitt rike, eller å dø. Han døde. Nei da, jeg bare spøker med dere. Han døde, men ikke før han hadde gjort en masse greier. Alle de mektigste som hørte han si det, sluttet seg til ham. Så ble alle døpt.

 

Kongen bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt, noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen dreiv han ut av landet, men noe strengere enn det var han ikke. Det endte med at i hele hans riket ble de fleste kristnet.

 

Olav Tryggvason falt i et sjøslag mot danskekongen Svein Tjugeskjegg og svenskekongen Olav Skautkonung. Det sies at han selv hoppet ut av skipet Ormen Lange, og ble plukket opp av utlendinger og levde resten av livet som munk i det hellige land. –uansett viste han seg ikke i Norge mer.

 

Men etter hans bortgang, begynte riket å gå i oppløsning, etterkommerne krangla om makta, og folk begynte å blote igjen. Men Olav Tryggvasson selv er fortsatt en heltekonge i alle hjerter.

 

Olav, sønn av Harlad Grenske, var født på Østlandet. Han var middels høy, men svært tettvokst, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt, han hadde usedvanlig gode øyne, de var vakre, og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting ; han var god til å skyte med bue og siktet godt, han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags handverk, enten det var han sjøl eller andre som gjorde det. Han ble kalt Olav Digre. Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første, og slik burde det da også være etter den stilling og byrd han hadde.

 

Knut den Mektige var sjefen over Danmark og hadde hele England i sin svette, hule hånd.

 

Olav var 12 år da han først dro i viking for første gang, og han reiste til Svealand, Danmark, Finland, Gotland, England, og andre steder. Som vikinger flest, voldtok, blotet og drepte han mange. Hans angrep i Vest var forgjeves med Knut den Mektige som landherre, så istedenfor vendte han sydover. Det sies at da han var i Jødeland, fikk han en merkelig drøm, der han ble fortalt å «dra tilbake odelen din, for du skal bli kongen over Norge i all evighet,» I sine reiser fikk han møte kristendommen, og han lot seg døpe. I mange år raidet han verden rundt, plydret, drepte og før 13 år etter heltekongen, Olav Tryggvasons fall, vendte han tilbake til Norge. Det sies at han kom hjem kun med to kjøpmannsskip..

 

Olav Haraldsson fikk klørne i Håkon Jarl, sønnen til Eirik Jarl, rikets mektigste mann, og jagde ham ut av landet. Deretter samlet han riket på nytt, stiftet fred med Svealand, og knuste all motstand mot Hvitekrist.

 

Knut den mektige fikk på nytt en anfall av maktsyke, og satte igjen hans blodsprengte djeveløyne mot de stakkars nordmennene og svealendene. Olav og hans menn måtte gi tapt, og flyktet til Kiev, der de ble godt mottatt og bodde i to år.

 

Olav og hans menn prøvde igjen å ta tilbake sitt rike, og i slaget på Stiklestad falt han endelig ble han endelig tatt knekken på.

 

Det er blitt fortalt at undre skjedde ved Olavs grav, blinde ble seende, lamme gikk, og spedalske ble helbredet. Det sies også at han hår og negler fortsatt grodde da han ble gravlagt i Nidaros . Da ble Kirken veldig glad, og gav ham helgenstatus som belønning for strevet. -dette viser hvordan man kunne kjøpe seg til himmelen; dø for kirken, og gå rett til himmels; minner meg om åsatroen og, men...tilbake til saken! Folk strømmet til fra fjern og nær for å se helgenkongen, og motstanderne av ham glemte raskt deres rødglødende hat. Flere og flere forstod at mannen de hadde sett på som et råttent svin, var egentlig en martyr for Kristi hellige sak. Folk lot seg døpe på nytt og vendte seg til Kristi tro.

 

(SETTE SEG NED OG VÆRE SLITEN)

 

Etter Kong Olav den Hellige ble det skikkelig kaos rundt omkring, ass; det var noe sånt rart med tronfølgeloven da, at det var ikke fast bestemt hvem av sønnene til kongen som skulle være rettmessig tronarvingen, så da tok like godt hele den forbaska ungeflokken hans og skrek etter makten. –og når man tenker på hvor mye mektige menn rota med tilfeldige kvinnfolk de fant på den tida, fy fader, og mange barn de må ha hatt! Så det som skjedde ble da at ungene tok og delte opp riket – IGJEN – og krigene var i gang. Gud, skal de aldri bli enige så jeg blir ferdig snart, nå da?! 

 

Etter mye rabalder og greier ble det tilslutt en kamp hovedsakelig mellom 2(teller: 1-2) grupper. I den ene var Erling Skakke sjef, og han ville ha den regelen om at den førstefødte sønnen i lovlig ekteskap skulle ta makten etter at pappen daua. Deres utvalgte Konge ble Magnus Erlingsson, sønnen hans. –korrupte tosk. Dette ble gjort sammen med kirken, som en slags byttehandel, slik at kirken fikk mer makt; de kunne gi orden og rettgrunnlag, men fikk mulighet til å vrake tronarvinger som de selv ikke helt likte synet av. –vet dere, det har alltid irritert meg med Katolikkene gjennom tidene; liksom, de sa at de skulle forkynne Gud og masse sånt piss, men av det som har skjedd, så virker det som de er en gjeng med jævla maktsyke progaganda-fjols som fandenmeg bare bruker en bok med røverhistorier i for å få kontroll over hjernene til folk, eller hva? Ja. Shit, jeg begynner å gå ut av sagastilen her… ikke bra…

 

Den andre gruppen var birkebeinerne. –birke betyr bjørk, forresten, visste dere det? –”bjørkebein-mennene” , wooooo, skummelt, ja… De fikk med seg en lærd fyr ved navn Sverre Sigurdsson, som bl .a. hjalp til med å innføre lagmenn i retten, som senere ble dommere. Sverre var en lav mann med korte bein. Det ble sagt at han virket kongelig bare han satt. –wow, respekt til han!

 

Senere vant birkebeinerne, og de klarte å etablere en ganske god tilknytning til kirken. Men da Erkebiskop Øystein døde, gikk Sverre til storangrep på kirken, og krevde å bli kronet til konge! –veldig ambisiøs kar, han der. Men erkebiskop-etterfølgeren Eirik flyktet, og klarte å lyse Sverre i bann og truet med å legge hele Norge under interdikt; som fører til at alle kirkelige handlinger unntatt dåp og nattverd til dødende opphørte.

 

Samtidig i Oslo hadde biskopen der organisert et eget østnorsk rike, baglerriket. Striden ble stor og blodig, og var det fortsatt da Sverre selv falt i støvet.

 

Håkon Sverreson etterfulgte hans far som konge, og han forsonet seg med kirken. Baglerriket gikk i oppløsning. Norge var samlet. –trodde dere. På nytt oppstod baglerriket igjen da Sverreson døde, men denne gangen arbeidet kirken energisk for fred, og med et nytt tron skifte på begge sider, ble Håkon Håkonson kronet til hele Norges konge.

 

-jeg kunne riktignok fortelle mer, for man regner ikke med riket som skikkelig samla før hans oldebarn, Håkon 5. Magnusson tok makten, men nå orker jeg ikke mer.

 

Og det var sagaen om Samlinga av Norge.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish