Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Vissen RoseSkriv ut Utskrift
Krimfortelling som handler om en mann og hans avdøde kone Rose.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Regnet høljet ned takrennene og nedover de lange mørke bakkene som fører til Waron street 6. Det var bekmørkt. Strømmen var gått over hele byen, og bare ørsmå stearinlys blafret forsiktig i vinduene. Det var en usedvanlig stille kveld. Nesten litt mystisk. Det kunne være det samme. Jeg hadde masse å gjøre, og orket ikke tenke mer over dagen i dag.

 

Blyanten fløt av sted bortover papiret. Hjernen min var ekstra kreativ i dag. Etter to ukers ferie på Lanzarote hadde jeg vel fått min inspirasjon. Jeg tok opp konkylien som lå ved siden av meg. Den sommerlige lyden av syngende bølger var enda å høre.

 

Jeg satt og skrev en bok, som skulle gis ut om litt mer enn en måned. Det var egentlig ikke stort annet jeg drev på med på fritida, så jeg var vel det de fleste ville kalle en forfatter. En side ble til fem på bare minutter. Etter å ha slitt og strevet i en drøy time, tok jeg meg en pause, en lang pause.

 

Jeg satte meg ned på den lille lyserosa stolen ved vinduet. De nyplukkede rosene begynte å vekke gamle minner. Før i tiden. For lenge siden, eller det var vel bare ett år tilbake, men for meg virket det som en evighet. Rose Louise Starr. Å, som jeg savnet henne. Vi hadde noe helt spesielt sammen, og hun var alt for meg.

 

Hva skjedde egentlig med henne? Politiet fant det aldri ut. Jeg vet det ikke var en naturlig død hun døde, selv om hun ikke blødde eller virket skadd på noen måte.

 

Søvnig la jeg meg ned på skrivebordet oppi alt papirarbeidet. Det nydusjede håret mitt sklei utover alt det nydelige papirarbeidet jeg hadde holdt på med.

 

Jeg skvatt til. Ikke fordi håret mitt hadde ødelagt alt jeg hadde holdt på med hele denne kvelden, men av den skjærende lyden av ringeklokka mi.

 

Det var ikke ofte det ringte på døra hjemme hos meg, i alle fall ikke så seint på kvelden. Jeg hadde vel egentlig ikke så mange venner, eller rettere sagt så hadde jeg vel ingen. Det var vel bare skatteinnkrevere.

 

Jeg løp bort til døra, sto litt ved speilet og småfiksa meg litt. Spytta litt i hendene og lot det gli gjennom håret som gelé. Penger var noe jeg sjelden hadde mellom hendene nå for tiden. Bunken med regninger ble bare større og større for hver dag. Ikke visste jeg hvordan jeg klarte meg.. Tungt var det i alle fall nå som det bare var meg i huset. Hvordan skulle jeg kunne fortsette å leve på av å skrive bøker? Løsningen hadde jeg ikke, men jeg var her uansett enda, og det hadde jeg vært i 3 år nå.

 

Det ringte på igjen. Pulsen min steg og steg. Det var for mørkt til å se hvem det var. Jeg åpnet døra forsiktig. Lyset fra en bil blendet øynene mine. Jeg skimtet ei mørkhåra ung dame, og en eldre mann, som var nokså grå i håret. De to mørke, litt nifse skyggene kom mot meg.

”God aften”, hørte jeg den eldre mannen si, ”Er det du som er Andrew Starr?”

”Ja”, svarte jeg automatisk. Det var jo meg, så hvorfor skulle jeg holde det skjult?

”Kunne vi få komme inn å slå av en liten prat med deg?”, sa den yngre damen litt bestemt. Jeg hadde ingen anelse om hvem disse folkene var, men sa allikevel ja. Vi satte oss ned i sofaen. Det var lenge siden jeg hadde sittet her. Jeg hadde rett og slett ikke tatt meg tid til det. Sist gang var vel for tre måneder siden da Lora, Roses tidligere venninne kom for å høre hvordan det gikk med meg.

 

Jeg tok på meg brillene. Nå så jeg dem bedre. Mannen var høyere enn meg. Kanskje nærmere 1.80, og ganske så kraftig etter min mening. Kvinnen så ut til å være av utenlandsk opprinnelse. Både hår og hud var nokså mørkt. Markerte trekk hadde hun også. Lange fyldige øyevipper og fredfulle kastanjebrune øyne. Hun så ganske ung ut, kanskje i slutten av tjueåra. Pen var hun også, penere enn de fleste jeg hadde sett det siste året. Jeg la mer merke til kvinner nå som det bare var meg her.

 

De var etterforskere begge to, og stilte meg en rekke spørsmål om min stakkars Rose. Minnene kom bare sterkere og sterkere inn på meg. Det var så mye lettere å huske det nå, alt ble liksom så mye mer levende og ekte.

 

Etter å ha fått pratet litt ut, og sagt og fortalt det jeg hadde på hjertet, ble jeg med dem til politistasjonen. Bilturen var ferdig på bare minutter. Plutselig var jeg der. Det var lenge siden sist, men jeg husket fortsatt alt like godt. Det var etter at Rose hadde gått bort, og den gangen satt jeg og skriblet nervøst i en liten notisbok. Jeg var helt ute av meg.

 

Gråten var som en snørrklump i halsen. En varm tåre trillet nedover mitt venstre kinn. Jeg ble fraktet til avhør nok en gang. Dette var tredje gangen dette året.

 

De hadde også funnet to andre vitner eller mulige mistenkte; hennes tidligere ektemann, Joseph og en barndomsvenn ved navn Henrik. Rose hadde ikke mange venner, hun hadde heller ikke noen man kunne kalle uvenner, bare en person hun hadde skyldt en del penger i sitt tidligere liv som narkoman.. Forholdet til hennes tidligere ektemannen var heller ikke til å skryte av. Han hadde ADHD, og kastet gjerne steiner og egg på henne når han var på sitt verste. Rose hadde ofte fortalt meg om han, og hvor mye bedre hun hadde det nå, når det bare var meg og henne. Hun hadde sagt at hun følte seg som ei prinsesse sammen med meg. Hvordan kunne det ende slik?

 

Tanker og følelser var spredd rundt over hele rommet. Det virket som hun trivdes så godt. Hun elsket livet. Jeg husket så godt den varme sommerkvelden da vi danset rundt på stuegulvet, tett mot hverandre. Jeg, mot hennes bare, magre kropp. Hun var barbeint med vakre nylakkerte tær i dyp brunfarge. Hun var som en fri svane, og akkurat den kvelden likte jeg ikke å se denne friheten hennes. Hun var jo samtidig min.

 

Det som skjedde etterpå forblir et vakuum, men det ble mye alkohol, og da jeg våkna lå hun der ved siden av meg helt livløs. Hun var det man kan kalle død.

 

Var det meg? Hadde noen vært der? Det får vi vel aldri svaret på, men jeg må nok leve med den tilbakevendene skyldfølelsen resten av livet mitt. Jeg elsket henne!




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish