Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
SavnSkriv ut Utskrift

Historie fra virkeligheten.

Karakter: 6 (norsktentamen, 9. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Pulten er tom. Bare et enslig lys står og blafrer i skyggen av elevenes tause blikk. Er det ment å være et tegn på håp? I denne stunden fylt av sorg og savn, er det ingen ting som minner om det. Ingen kan helt forstå hva som har skjedd. Så uvirkelig. Så nært, men likevel så fjernt. Noen gråter, andre klarer ikke. Den harde virkeligheten har ikke gått opp for dem enda. Lærerinnen står ved kateteret. Hendene er foldet sammen, og øynene er tunge. Hun prøver å si noen ord, men det er vanskelig. Ingen klamrer henne. Hun har mistet en elev. I klasserommet er alle elevene fra syvendeklassen samlet. 7a og 7b. Lærerinnen prøver igjen. Hun forteller om jenta. Hun forteller at jenta hadde tegnet en stor hest på tavla før hun dro hjem, og hun forteller at hun hadde vasket av tavla da alle hadde dratt. Det var siste gang hun så Kristina. Politiet bryter inn. Det viser seg at mannen som drepte jenta har meldt seg. Tanken på å ha en morder gående blant oss, er skremmende. Så det er en lettelse at han har meldt seg.

 

Det er mandag, og tre dager siden en elleve år gammel jente ble funnet drept i sin egen seng. Hvor lang tid vil det gå før alt blir som normalt igjen? Det kommer antakeligvis aldri til å skje. Ingen kan kommer over noe så forferdelig. Vi kan glemme, men det ligger der helt innerst inne i oss. Savn, tanker og følelser om den lille jenta som ble så brutalt revet vekk fra oss.

 

7b tenner et lys. De tenner et lys for jenta som ble drept, og familien hennes. De tenner et lis for parallellklassen som har opplevd noe helt utenkelig; å miste en klassekamerat. Denne dagen er alle elevene stille. Ingen ler. Alle har tankene sine hos Kristina. Noen prøver å huske, mens andre leter etter svar. Noen prøver fortsatt å forstå.

 

I gymsalen er det en minnestund. Alle elevene er til stede. Rektoren står ved et bord. På bordet står det et bilde av Kristina. Han løfter opp bildet, og ser betrakter det. Det er like før han begynner å gråte, men han tar seg sammen. Han prater om Kristina med varme ord, men forteller også om triste ting. Kristina hadde det ikke alltid så lett. I en periode var hun ensom, og hadde lite venner. Lærerne var bekymret, men det hadde blitt bedre. Det er beundringsverdig at en rektor kan stå foran fire hundre elever ned så stor ro som han har. Vi ble oppfordret til å støtte hverandre i denne vanskelige tiden.   

 

Det er en uke siden det fatale drapet fant sted. Nå skal jenta begraves. Det er overskyet, og tunge skyer henger som et tykt teppe over byen. Lufta bører preg av savn. Savn av en elleve år gammel jenta. Alle vet det. Denne dagen kommer til å bli tung. Alle elevene fra syvendeklassene skal delta. På forhånd har de blitt enige om å ha med en rød rose hver, som skal legges på graven.

 

Kirken er overfylt. Helt fremst til høyre sitter den nærmeste familien til Kristina. Moren viser ingen tegn til sorg, og noen av elevene reagerer på det. I ettertid viser det seg at moren gikk på medisiner. Hun var nok lei seg likevel. Presten snakker om Kristina. Han sier mange fine ord om henne, og av og til trekker noen på smilebåndet. Mang får også høre yndlingssangen til Kristina, ”a1 – Caught in the Middle”. Gudstjenesten er ferdig, og alle går ut. Noen hjelper til med å bære blomster. I det de kommer ut, åpner skyene seg, og en liten solstråle titter forsiktig frem. Det varmer hjertene til alle sammen. På vei ned til graven, går det opp for noen av elevene hva som virkelig har skjedd, og de brister ut i gråt. I den lille kista ligger faktisk Kristina. Hun ble bare elleve år. Og når kista senkes ned, og rosene kastes ned i graven, da begynner vi et nytt kapittel i historien. Det er på tide å gå videre. Vi skal ikke glemme det som har skjedd, men vi skal huske Kristina, og alt hun stod for. Vi skal huske henne med et smil. Vi skal huske henne slik som vi selv vil bli husket, slik vi tror hun vil vi skal huske henne. Vi kan ikke la ugjerningen til mannen som drepte henne ødelegge bildet vi har av Kristina. Vi må se tilbake på henne som den hun var, en takknemlig og livsglad jente, ikke ”hun som ble drept”…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish