Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
FrostrøykSkriv ut Utskrift
Når den du er forelsket i er sammen med en annen - og ber deg om din støtte.
Bokmål - NovelleForfatter:



Det var om å gjøre å ikke si de ordene. Det var om å gjøre å ikke si de, selv om hun hadde veldig, veldig lyst. Kunne ikke plumpe ut med noe sånt nå, kunne ikke strekke ut armen og gripe hånden hans. Hun kikket forsiktig og skrått opp på ham, så frostrøyken komme støtvis ut av munnen hans som tykke, hvite klaser av blomkålliknende skyer.

 

Høstbladene fór over skoene deres i det de vasset gjennom parken, med hendene i lommene, skjerf om halsen og frostrøyk over leppene.

 

Han så ubekymret ut – de isblå øynene var klare og fokuserte, den ene munnviken var trukket opp i et skjevt lite smil, og skrittene hans var lette og optimistiske. Han så så fin ut, han hadde virkelig gjort seg flid med det blonde håret og klesvalget i dag.

 

Selv følte hun seg nedstemt og ille til mote – dongeriskjørtet krøp ustanselig og irriterende oppover lårene hennes i det hun trasket i vei ved siden av ham, en anelse lutende i ryggen og med tunge skritt. Hun bøyde hodet og gjemte munnen og halvparten av nesen i det myke, grårosa skjerfet. Hendene var gravd dypt, dypt ned i lommene, og hun kjente håret floke seg under den svarte lua og videre nedover ryggen.

 

De sa ikke stort. De passerte en tom benk i taushet, og rundet andedammen, fortsatt like tause. Han virket gladere nå som de var ute av parken, og nærmere målet – munnvikene trakk seg opp, og øynene funklet ivrig. Hun sukket uhørlig, og prøvde å smile tilbake da han så gledesstrålende på henne.

”Hva tror du hun vil si?” spurte han henne, og virket spent og lykkelig på samme tid.

 

De gikk forbi en mobilhandler og hørte musikken strømme ut gjennom de halvåpne dørene. Det var Muse som strømmet mot dem, et par sekunder av en sang traff ørene deres.

 

Lips are turning blue…

 

“Hun vil sikkert svare positivt,” svarte hun, og gjorde sitt beste for å gjengjelde det brede smilet hans. Det føltes som en grimase, men han la visst ikke merke til det.

Hun la merke til at han lekte med noe i lommene – hun hørte lokket på en liten eske åpne og lukke seg med små, dumpe klikk. Hun forsøkte å ignorere det.

”Jeg håper det,” sa han, og trasket blidt videre – frostrøyken sto fortsatt ut av munnene deres, små dråper som forduftet foran nesen på dem. Leppene hennes kjentes tørre og såre.

 

Omsider nådde de frem til en gråmalt leilighet, en lav gul-grønn hekk skilte de små oppstilte leilighetene fra hverandre der de sto pent på rekke og rad. Døren var grønn og blank, mens blomsterbedene nedenfor den lille trappen ikke inneholdt annet enn døde blomster og visne løv. Hun trodde hun så en død mus ligge blant de råtnende bladene.

 

De ble stående på fortauet, ved hekken. Han trakk pusten og så på henne med et vennlig smil.

”Tusen takk for at du fulgte meg helt hit,” sa han. Hun trakk på skuldrene og smilte skjevt.

”Ingen årsak. Venner stiller opp for hverandre.”

Han lente seg frem, la den ene hånden på overarmen hennes, og ga henne en rask klem – kinnet hans var iskaldt mot hennes, allikevel følte hun at hun ble veldig varm. Øynene hans funklet spent da han trakk seg tilbake og så på henne.

”Nå eller aldri,” sa han, og stemmen hans skalv av undertrykt anspenthet og nervøsitet.

 

Hun kunne ikke si de ordene hun ville si, enda hun hadde så lyst, så lyst. Hun ville ta ham i hånden og dra ham bort derfra, få ham til å kaste den lille fløyelsesken i nærmeste søppelkasse, leie ham gjennom parken og bort fra dette stedet.

 

I stedet for ble hun stående med hendene i lommene på den brune kåpen, og se avventende på ham med et stivt smil. Hun kjente en brennende klump i halsen der hun sto.

 

A kiss that can’t renew…

 

“Gå da,” hvisket hun, og nikket mot døren. Han smilte nervøst, men bredt, tok frem den lille esken fra lommen og knuget den hardt, før han gjemte den igjen, og trakk pusten dypt.

”Ok,” svarte han, snudde ryggen til henne og gikk mot den blanke, grønne døren.

 

Hun så ham passere den døde, stivnede musa som lå i blomsterbedet med avventende skritt, selv om de fortsatt virket like optimistiske som før. Hun måtte snu seg bort da han ringte på, og gikk derifra da han hørte at noen kom og møtte ham gledesstrålende i døren – hun antok at han ikke vinket til henne nå.

 

Skrittene hennes tok til å sette opp farten, og hun fulgte med – hun var motvillig til å gå, til å la ham være igjen, men hun tvang seg selv fremover og vekk. Klumpen i halsen ble større og sved enda mer, men hun svelget og svelget til den ble redusert til en innestengt, bankende følelse et sted mellom strupen og hjertet.

 

I only dream of you…

 

Hun tok ikke snarveien gjennom parken – hun ville ikke vasse gjennom de døde bladene igjen nå som hun ikke hadde noen ved siden av seg. Hun kunne bare kjenne den kalde luften mot strømpene og huden, det myke stoffet på innsiden av kåpelommene, og den varme luften som ble til frostrøyk over de høsttørre leppene – alt det kunne hun takle, men ikke parken akkurat nå.

 

Hun tok en lang, lang omvei, gikk i sine egne tanker og sin egen verden. Hun begynte å telle alle lyktene som var nedfelt i fortauet, men falt ut da hun nådde 58 stykker. Der omkring startet oppmerksomheten hennes å vandre – først så smått, siden fløy de i store sprang hit og dit, uten å ense noe annet. Til slutt oppdaget hun at hun var nesten hjemme, ved bokollektivet der hun delte blokk med flere andre mer eller mindre sære personer – hun bodde ikke så fint som eieren av den grå leiligheten med den grønne døra, og den døde musa i blomsterbedet.

 

Han hadde pleid å bo i samme blokk som henne, i samme oppgang. De hadde vært nesten samtidig ute med søpla en morgen da han var nyinnflyttet – det var slik de hadde møtt hverandre og blitt venner. Etter at han traff hun andre derimot, hadde han brukt mindre tid hos seg selv, og mere tid bak den blanke, grønne døra.

 

Hun savnet ham, virkelig – og denne gangen hadde hun høyst sannsynlig fulgt ham til den evige fortapelse og latt ham bli der, uten å gjøre noe, uten å si de ordene hun så gjerne ville si, men som hun ikke fikk frem...

 

Hun bråstoppet imidlertid rett foran inngangen til blokka – hun fikk øye på ham; han satt der, helt alene på sementtrappa, med de isblå øynene festet på asfalten.

”Men – hva gjør du her...?” spurte hun forfjamset. Hun ville gå bort til ham, men ble stående på flekken, med nøklene i hånden, en halvannen meter fra ham.

Han så opp på henne – øynene hans var rødkantede, og smilet hans var som visket bort.

”Jeg tok snarveien gjennom parken,” sa han stille, og så ned igjen.

 

Hun ble stående uten å forstå noe som helst – hun fiplet med nøkkelringen, som var et rødt hjerte med en rose inni; en Valetinsgave – fra ham.

”Men hvorfor er du her? Jeg trodde du skulle...”

”Det ble ikke noe av,” avbrøt han henne tvert. Hun lukket munnen vilkårlig, før hun trakk pusten og åpnet den igjen.

”Sa hun... Sa hun...nei...?”

Han tiet et øyeblikk, før han sa: ”Jeg spurte aldri.”

”Hva...? Men..hvorfor...”

 

Han reiste seg plutselig og kom mot henne. Hun ble stående som fjetret, med hjerte-nøkkelringen i den ene hånden. Hun så rett inn i de isblå øynene hans, og merket seg trekkene hun kjente så godt; den rette, smale nesen, de lyse lange øyevippene, overleppen som var så lik et hjerte, det lille arret under venstre øye...

”Jeg tenkte på deg,” sa han alvorlig med ett, og tiden stoppet opp i flere sekunder.

”På meg...?” Hun svaiet en anelse i ryggen da han kom nærmere, en automatisk bevegelse som signaliserte at hun ikke ville komme altfor nær en person som tilhørte en annen.

Han nikket, og trakk litt på den ene munnviken – det ga ham det skjeve, blyge smilet igjen, men samtidig, denne gangen, så virket det litt tafatt og resignert.

”Hvorfor kom du hit?” spurte hun, mer bestemt denne gangen. Hun sto fortsatt med en svak bøy i ryggen, avvæpnende og tilbaketrukkent.

”Hun...” begynte han nølende, ”hun var blitt så...annerledes.”

”Annerledes?” gjentok hun, og så på hjertebuene i overleppen hans, de isblå diamantene i øynene, det blanke, usynlige arret under venstre øye – ting som bare et menneske som kjente ham godt kunne legge merke til. Et menneske som henne.

Hun slappet lettet av idet han smøg armen om livet hennes og trakk henne inntil seg.

”Hun var annerledes enn deg.”

 

My beautiful…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish