Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
En våt død hjelper ingenSkriv ut Utskrift

Johan havner i det iskalde vannet. Vil han klare seg?

Karakter: 6 (9. klasse)

Bokmål - FortellingForfatter:



”Hvorfor lå Johan Vik i den iskalde sjøen akkurat nå?” Et forbaska godt spørsmål. Det var bare ikke så lett å finne et forbaska godt svar. Det siste han husket var stemmene. Ropet. Før han kjente et dytt og det kalde vannet som trengte seg gjennom tøyfibrene og kjølte ned alle kriker og kroker av kroppen. Det var dem. De plaget ham alltid. På skolen eller på fritida, alltid skulle de være der. Med snøballer eller døyping. Det var som om de hadde satt seg som sitt mål i livet å gjøre tilværelsen miserabel for ham.

 

Han kavet og han peste og han kjente han ble tung. Vannet var ganske rolig og sjøen var mørk her utenfor brygga hvor Johan Vik lå og stønnet for livet. Det var den 11. desember, to dager før han skulle bli 13 år. Nå ble han kanskje ikke 13 år. Det skulle ikke mye til nå. Og kanskje det var det beste. Å bare slippe taket i livet og bli kvitt det hele. Alt var som en drøm nå. Han var ikke lenger nede i det iskalde vannet, men han sto ved veikrysset mellom liv og død. Det var nok at han hvilte seg. Nok at han lente seg tilbake og lot boblejakka trekke ham ned mot dypet og stillheten.

 

Men Johan Vik tok seg ingen hvil. I alle fall ikke enda. Han skulle holde ut, ikke miste håpet. Det var ikke verdt det. Han skulle ikke gi opp overfor Terje og gjengen. De som plaget ham, som døypet ham, som mobbet ham, og som nå kanskje hadde gått så langt som å ta livet av ham. For det var jo det som hadde skjedd. Det var de som hadde dyttet ham uti og stukket av. De som hadde lurt seg opp bak ham og dyttet ham i ryggen så han hadde falt. Det var deres skyld. De som hadde ødelagt livet hans, kunne nå også ha gjort slutt på det.

 

Johan tok seg selv i nakken. Han kunne ikke dø på denne måten. Han måtte fortsette å holde seg flytende, han burde prøve å få av seg noen klær, så han ikke ble tynget ned av dem. Han måtte overleve. Han bare måtte.

”Ikke gi opp!”

 

Setningen strømmet gjennom hodet hans og ga nytt håp. Noe inne i ham nektet å gi opp. Det ville kjempe! Han ville kjempe! Men. Hva var det å kjempe for? Han hadde ikke noe liv. Han var ikke et menneske, han var født et offer. Et offer for alt ondt og fiendtlig. Det skjedde aldri noe hyggelig med ham. Besteforeldrene var døde. Foreldrene skilt. Alt han hadde var seg selv og to foreldre som brukte mesteparten av tiden til å krangle. Venner hadde han heller ikke. Terje hadde skremt alle fra å engang prøve å bli venn med Johan. Og man motsa ikke Terje, alle visste det. Ingen fikk være venner med hans offer. Men hvorfor skulle vel noen ville være vennen til Johan Vik. En spinkel taper fra 8. klasse. Han var ubrukelig. Det var ingen vits i å være venn med ham.

 

Han kunne bare slippe taket. Han kunne bare la gå. Ingen ville vel merke det om en pult sto ledig på rom 206 neste dag. Ingen spinkel feiging til å fylle den. For feigingen var borte, og han kunne ikke komme neste dag med fraværsmelding...

 

Johan Vik kjente at kreftene forsvant. Han kjente ikke lenger kulden. Kunne ikke røre seg, krampen kom, synet sluttet å fungere. Det siste han hørte var et rop fra noe som føltes som langt borte, han sank, et brått plask. Så ble alt svart…

 

”Han våkner til!”

 

Johan Vik våkner med et pledd over seg. Foran ham står ei jente på hans alder. Synet hans går inn og ut av fokus før det klarner og alt kommer i perspektiv. Han er inne. Rommet han er i er sterilt, men har likevel en hyggelig utstråling. Hun er en fra klassen, en av de mange som ikke torde å nærme seg ham til vanlig. Hun har et vått brunaktig hår. Ved nærmere ettertanke har hun faktisk vært en av de få som oppførte seg hyggelig mot ham i skjul.

”Jeg hørte Terje og gjengen hans snakke om at de hadde dyttet deg ut i vannet, de jævlene. Jeg løp jo og prøvde å redde deg så fort jeg kunne, men det var nesten for sent.” Stemmen hennes er myk, men tydelig opprørt.

”At du overlevde var et mirakel. Du holdt på å drukne da jeg kom. Jeg måtte gi deg munn-til-munn og hjertekompresjon.” Kinnene hennes blir en anelse rødere.

”Hjelpemannskapet var overbevist om at du var død da jeg ringte dem.” Johan blir søvnigere. Temperaturen i rommet er akkurat komfortabelt og søvnen er innbydende.

Hun forteller i detalj hva som er skjedd, og slutter med å fortelle at han er på sykehuset.

”Dessuten ligger klærne dine i skapet.” Faen. Han var jo i bare nettoen, jo! Nå er det Johans tur til å rødme, og på refleks trekker han pleddet tettere om seg.

”Du trenger hvile, se her.” Hun gir ham et kyss, og varmen forplanter seg gjennom kroppen. Han sovner automatisk, sikker på å få fine drømmer.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish