Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
BøkerSkriv ut Utskrift

Om en leseropplevelse jeg hadde med boken Harry Potter. Ca 1000 ord.

Karakter: 6 (10.klasse)

Bokmål - FortellingForfatter:



Personen i denne fortellingen (hun) er en jente som opplever omtrent det samme som jeg har opplevd. Jeg bruker henne til å formidle hva lesning betyr for meg, og hva det noen ganger har gjort med meg.

 

Hun satt i sengen sin og hulket. Sengen hennes hadde barbie-dynetrekk. Rosa med hvite blonder på. Blomster som pyntet opp rundt barbien, som stod i midten i den nydelige ballkjolen sin. Tårene rant stille nedover kinnene til jenta i sengen. Noen av tårene mistet grepet om det varme, trygge kinnet. De stupte utfor kanten på kinnet, og kom i fritt fall. De traff dynen, helt lydløst. Man kunne bare se at de hadde truffet, men ikke høre dem treffe. De laget små, mørke, runde flekker på det gamle, men likevel søte dynetrekket. Flekkene bredte seg ut, først var det bare en liten flekk så stor som dråpen selv, men så bredte den seg utover, og ble på størrelse med et lite hjerte. De andre tårene rant sakte nedover halsen hennes. De buktet seg vei nedigjennom. Hun tørket øynene og hele ansiktet med håndbaken, og fortsatte å hulke.

 

Han var død! Hun kom aldri til å få se ham igjen. Severus hadde myrdet ham, mens hun og Harry stod og så på. Ingen så henne, ingen så Harry. De stod der, helt urørlige, helt usynlige. De var vitner på det som hadde skjedd. Hun ville aldri tilgi Severus. Det var hat som spredte seg inni henne. Hat mot denne mannen, som hadde drept en som hun hadde blitt så glad i. Igjennom mange år, nå det sjette året, hadde hun blitt kjent med ham. Ikke nok selvsagt, hun hadde aldri skjønt seg helt på han. På alle hans hemmeligheter. Alle hans gåter. Alle hans finurlige tanker, eller alle hans egenskaper. Han var en av de største hun hadde møtt. Den aller mektigste, den aller smarteste. En av dem hun aldri ville glemme for en hver pris. Hun ville ikke at han skulle dø! Han fortjente mer enn noen annen å leve. Han visste alt om alle. Det eneste han ikke visste var at Severus var på de ondes parti. Det var også nok uvitenhet til at han måtte ofre livet. Han var den klokeste mannen hun noensinne hadde møtt! Den mest godhjertede, han ga alltid alle en sjanse. Noen ganger en sjanse for mye. Aldri en sjanse for lite. Hun ville ikke at dette skulle skje, det var helt feil. Det var jo ikke sånn det skulle være! De skulle jo gjøre det sammen; ta knekken på det onde. Det måtte de gjøre for en hver pris. Dette var altså en pris de måtte betale. Det verste som noen sinne kunne skjedd med dem. Han døde for det gode, måtte så inderlig Harry og de andre kjempe med alt de hadde, for å bekjempe det onde, de også!

 

Hun fortsatte å hulke like fælt som hun hadde gjort. Hun ga fra seg et hikst, og tørret øynene igjen. Hun hatet Severus så intenst, og alle hans tilhengere også! Likevel var det ingenting hun kunne gjøre. Ingenting! Hun kjente seg så fortapt i en verden der det onde var i ferd med å ta over. Alle var så redde! Hun følte seg utrøstelig. Tårene rant ikke like mye som før nå, men hun var like trist. Hele skolen hadde fått vite det også. Alle gråt. Ikke en eneste en var på noen som helst måte glad for det som hadde hendt. Det var rørende.

 

Tårene hennes rant ikke så tett lenger. De kom bare en og en. Sakte nedover, rant de. Øynene hennes var hovne. De var røde og blanke. Hodet hennes var tungt,og hun kjente at hun begynte å få litt vondt i hodet også. Ja, det verket nå når hun tenkte på det.

 

Det banket på døren, inn kom moren hennes. «Hva er det du gråter for? Hva har skjedd?» spurte moren overraskende. Jenta i sengen lengtet etter trøst. Hun pustet sakte og rolig, men tårene hennes rant fortsatt sakte nedover kinnene. «Hva er det som har hendt?» spurte moren på nytt. Men jenta i sengen svarte fortsatt ikke. Tårene hennes fortsatte bare å renne, stille og sakte nedover de røde kinnene. Moren så fortvilet ut nå. Hun stirret på datteren sin. Hun kunne ikke skjønne hva som var i veien med henne. Moren gransket henne. Jenta skjønte hun måtte fortelle det, men visste også at moren ikke ville skjønne det! Hun visste at moren omtrent ville le av henne. Hun orket ikke fortelle det til henne. Hun bare pekte ned på gulvet. Det så ikke ut til at moren skjønte så mye. Jenta pekte nærmere. Ned på den vakre, mørkegrønne, rektangulære boken. Den hadde ikke neon spesiell forside. Den var bare helt, helt grønn. På permen stod et navn, som et hellig navn i denne stunden. Boken hadde fått en mørk sirkel midt på forsiden. Det hadde kommet fra en tåre. Moren så spørrende på henne. Akkurat som om det var rart at det var boken som hadde fått henne så trist. «Å, det var ikke noe verre, nei?» sa moren litt irritert. «Ikke noe verre?» sa jenta mens tårene trillet.

 

Det var rart hvor mye den boken hadde gjort med henne. Eller ikke den boken alene, det hadde vært fem bøker før denne. Hun hadde blitt kjent med Harry, og han som døde også, iløpet av mange år. Skjønt hvor fantaskis han var! Nå var han død! Det var så levende fortalt. Hun kunne se det for seg. Hun hadde blitt så glad i disse menneskene forfatteren skildret. Alt var så levende. Hun følte at hun var der det skjedde, og så alt med sine egne øyne. Det føltes som hun var med i fortellingen. At hun liksom hørte til der, sammen med de andre. Hun kjente seg igjen i dem. Det hun hadde lest, som var så fantastisk. Som var så levende, og ekte. Så lykkelig og så trist. Så utrolig rørende, og så irriterende. Det var en bok hun alltid ville ha der i bokhyllen sin. Eller noen bokhylle var det kanskje ikke. Det stod seks bøker der. Seks vidt forskjellige bøker, etter størrelsen å dømme. Men alle var på et vis litt like inni. De stod og ventet på den siste boken i serien. Den manglet, men det var gjort plass til den. Det var Harry Potter hun tenkte på. Det var de bøkene hun hadde lest. Det var de samme personene hun hadde blitt mer og mer glad i, for hver bok hun leste.

 

Det var utrolig hva bare ord satt sammen med hverandre, kan gjøre med et menneske. Utløse både latter, glede, trøst, overraskelser eller tårer. Men noen bøker er spesielle, de må aldri glemmes...




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish