Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Kjære KathrineSkriv ut Utskrift
Dette er en novelle skrevet i "brevform". Handler om en jente som mistet bestevenninnen på grunn av kreft.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Det var i år alt skulle bli så bra, var det ikke? Det var i år vi skulle starte på ny skole, tenk deg det, musikk, dans og drama! Våre store interesser. Hvordan kunne du forlate meg i år? Jeg fatter det ikke. Jeg klandrer deg, du vet det. Jeg har ingen rett. Du ville ikke dra, det vet jeg. Jeg savner deg. Det er et enormt krater i meg, jeg tror aldri det vil bli fylt igjen. Ingen kan ta din plass!

 

Jeg husker det så godt. Det var tidlig i våres. Ja, for bare et halvt år siden var jeg lykkelig. Det var siste skoleår med kjedelige fag, nå skulle vi begynne på videregående. Musikk, dans og drama, vi gledet oss så utrolig. Vi satt i skolegården, vi lot vårsolen varme oss, mens vi satt og spiste rundstykker, og planla neste år. Fuglene kvitret, og alt var perfekt. Det var fortsatt et par måneder til eksamen, og i det øyeblikket var det ikke et problem i verden, trodde i alle fall jeg. Bare jeg visste. Alt du gjorde, smilte og lo, latet som ingen ting. Ville du spare meg, eller orket du ikke fortelle meg om tilstanden din?

 

Sommerferien nærmet seg med stormskritt, og det samme gjorde eksamen. For hver dag som gikk ble du blekere, mer sliten. Du ble litt borte. Jeg regnet med at det bare var eksamensnerver, at det tok verre på deg enn resten av oss! Jeg spurte deg aldri, hvilken venn var jeg? Men du sa heller ingen ting. Var det rettferdig?

 

Plutselig en dag kom du ikke på skolen. Jeg sendte en melding, men jeg fikk ikke svar. Jeg ble litt urolig, du svarte alltid på meldinger. Du var kjent for det. Men nok en gang fant jeg en tullete løsning på hvorfor du ikke svarte. Jeg var helt på jordet. Du møtte ikke opp på skolen den neste dagen, og ikke dagen etter der heller. Og ikke hørte jeg fra deg!

 

Så en dag kom beskjeden, og mitt verste mareritt ble virkelighet. Jeg husker det så utrolig godt. Mammas tårevåte fjes da jeg kom hjem fra skolen. Mamma som nettopp hadde fått den grusomme nyheten. Jeg husker setningene hennes. Husker at før ”hei,” var ute av min munn, avbrøt hun meg: ”Ingrid, jeg fikk nettopp en telefon fra sykehuset, det gjaldt Kathrine…” Husker at hjertet mitt sank som en stein. Husker alle spørsmålene som veltet opp i hodet mitt, hva var galt? Mammas lave stemme, som fortalte at vi måtte komme oss til sykehuset fort.

 

Veien dit virket så uendelig lang. Jeg følte mer smerte og bekymring enn en som hadde gått over en brennende bru. Mammas lille Volvo ble trangere og trangere for hvert minutt. Jeg tror aldri så mange tanker har rast gjennom hodet mitt før. Å, så bekymra jeg var for deg! De samme spørsmålene, ingen svar... Tortur? Det føltes sånn. Men, til slutt kom vi frem. Frem til ditt første og siste hjem.

 

Det mintgrønne venteværelse var så trist. Stemningen var neppe bedre enn på et likhus. Jeg var omringet av mennesker. Vi var som delt i to grupper, en som gråt, og en som bare stirret i veggen. Jeg for min del tilhørte den siste. Det føltes som en evighet. Klokken på veggen foran meg skled inn og ut av fokus, og gikk så sakte at jeg kunne sverge på at den gikk baklengs! Med ett hørte jeg navnet mitt i det fjerne. Jeg så opp, og rommet kom i fokus igjen. Foran meg stod en ung, blond dame, kledd i hvitt fra topp til tå. ”Ingrid? Kom, Kathrine venter på deg!” Jeg fulgte lydig etter henne. Hun førte meg gjennom en lang smal korridor, rundt meg myldret det av leger, de hastet av gårde og mumlet for seg selv. Det var et skremmende syn, visste du det?

 

Til slutt stoppet vi foran en dør. Jeg så på den, og med ett føltes det som om samtlige av innvollene snudde seg! ”Kreftavdelingen” lyste mot meg, svart på hvitt. ”Ne-nei! D-det kan ikke være sant, mamma! Hun kan ikke… Det er ikke,” jeg stirret på mamma. Øynene løp i vann. ”Beklager jenta mi,” sa mamma, og så på meg på en måte som bare en mor kan. Før jeg visste ordet av det, og lenge før jeg var klar for det, ble døren til rommet ditt åpnet! Jeg ville skrike av sjokk, men fikk ikke ut et ord. Øynene mine bulte. Det var et grusomt syn. Overalt var det barn og unge. De fleste hadde ikke hår, og halvparten så nesten halvdøde ut. Du sørget virkelig for at jeg fikk meg et sjokk der! Og en stund virket det umulig å få flyttet bena såpass at jeg kunne komme meg bort til din seng. Stiv av skrekk for hvordan du ville være. Men, jeg kom meg videre, og i den borteste senga, under vinduet lå du. Jeg hadde aldri sett deg så slapp før, du så ikke bra ut. På en uke hadde du mistet halve håret, øynene dine var røde og hovne.

 

Jeg stirret på deg. ”Kathrine,” hvisket jeg til deg. Din svake skikkelse løftet seg så vidt, du rørte på munnen, og jeg syntes jeg kunne skjelne et lite smil. Da klarte jeg ikke å holde roen lenger, jeg la på sprang mot sengen din, du løftet armene, klar til å ta meg imot. ”Å, Kathrine,” hulket jeg ned i puten, ”hvorfor har du ikke sagt noe? Og hva i huleste har hendt?” Dermed kom hele historien for en dag. Du fortalte meg alt! Fortalte om et halvt år med medisiner, cellegift og sykehusbesøk. Om at det en lang stund så ut til å gå bra, og at du derfor hadde latt være å si det til noen. Men, så fant de ut at kreften hadde spredd seg, og at håpet om at du skulle overleve svant bort mer og mer for hver dag.

 

Jeg satt ved din side de neste månedene, skole og fritidsinteresser betydde ingenting lenger. Du var det viktigste. Ute løp barna og koste seg i solen, fuglene kvitret og solen lyste klart og gult på himmelen, men de varme strålene traff oss ikke. For hver dag som gikk ble du svakere og svakere. Kanskje jeg mistet deg allerede da? Det var ikke noe mer liv igjen i kroppen din. All glede og latter, ble erstattet med sårbarhet og hjelpeløshet. Men, jeg ville ikke gi opp håpet, det var enda ikke umulig. Men en dag kom beskjeden som også tok fra meg dette håpet.. Jeg kan enda huske datoen, 25. juli. På vei inn på rommet ditt ble jeg stanset av en lege, han fortalte at du ikke hadde mer enn en uke igjen. Det var ikke lenger noe de kunne gjøre. Verden raste sammen, det ville ikke være en verden uten deg! Det var helt utenkelig.

 

Sannheten sank ikke inn, før jeg en dag kom til en tom seng. Det var over, du hadde reist! Jeg stirret på sengen, klamret meg til dynetrekket. Jeg ville ikke, kunne ikke, slippe taket. Vi som aldri skulle forlate hverandre, husker du det? Du brøt løftet. Jeg måtte starte på videregående uten deg. Jeg har ikke mye av det gode igjen, kroppen er fylt med skulmle minner, tårer, fortvilelse… Jeg vet ikke lenger hva jeg vil. Presten sa at du alltid vil være hos meg, men det føles ikke slik, ikke en gang på graven din føler jeg at du er der. Derfor legger jeg igjen dette brevet, kanskje du vil lese det… Og jeg vil be deg om en siste ting: glem meg aldri, for jeg vil aldri glemme deg!

 

Din beste venninne

Ingrid




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish