Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
SpeilSkriv ut Utskrift

Vi følger hverdagen til en uteligger. Original slutt.

Bokmål - NovelleForfatter:



Det er fuktig på bakken. Travle mennesker haster forbi, bort fra jobb og hjem til familien. En av dem har dressjakke og stresskoffert, hun har sikkert en fin jobb. Aksjemegler? Advokat? Drømmen min var en gang å bli advokat, -være en viktig person, tjene penger, ha et fint hus, en fin familie og mange venner. Men her sitter jeg, inntil en husvegg på Karl Johan. Det er høst. Anorakken er ikke så tett lenger, det skal ikke mye til før vinden trekker igjennom. Jeg misliker dette, sitte sånn og mase om at andre skal gi bort noen av sine hardt opptjente penger til meg fordi jeg ikke forsørger meg selv. Det er kaldt.

 

Et ”klonk” kommer fra pappkruset foran meg. ”Takk” hvisker jeg, og bøyer hodet fram. Ti, tjuefem, trettiåtte, førtitre … Det får holde, jeg er sulten. Lyden av fresende biler på våt asfalt blander seg med mennesker snakkende i mobiltelefon. Jeg ser ned i bakken mens jeg går, vil ikke forstyrre andres allerede overfylte liv. Tyggisklatter ligger klistret fast i bakken sammen med sigarettsneiper og papir. Jeg runder et hjørne, her er butikken.

 

Varmen møter meg i det jeg kommer inn. Jeg ser opp på alle varene som står oppstilt på rekke og rad. Frokostblanding, kjeks, spaghettisaus? Sjokolade … Der er det, rundstykker. Det er det billigste. Jeg fortsetter videre, tar med en tube skinkeost og stiller meg i køen. De foran meg ser stressa ut, skal fortest mulig hjem. Jeg har god tid, betrakter butikken, menneskene.  Nå er det meg. Jeg ser en annen vei når jeg betaler, tar med meg maten og går ut igjen.

 

Kulda kryper tilbake innunder anorakken, og det har allerede blitt mørkt. Jeg tar av til en sidegate og klæsjer litt ost på rundstykkene. Mat smaker jammen godt etter en lang dag! Jeg fortsetter vandringen uten å vite helt hvor jeg skal, annet enn at jeg vil bort. Det er tomt. Stille. Mens jeg rusler ser jeg et blad løsne fra et tre. Det hang der på grenen trygt sammen med andre blader, og nå er det på egne veier. Bladet har kurs for en haug med andre falne blader, det skal komplettere den, bli kronen på verket. Men et vindkast tar tak, kaster det i en annen retning, og det lander i en liten, gjørmete grop. Alene.

 

Jeg går videre. Høsten lukter. Det har regnet, og barken på trærne er våt, gresset er vått, og bladene på bakken er våte. Lukten minner om skog. Mørket demper heller ikke akkurat den følelsen. Et hundebjeff lyder i det fjerne da en svart katt kommer ingensteds fra og traver på silkepoter over veien. Mens den løper slik, snur den på hodet, og jeg ser øynene dens. Gule, lysende, jeg får frysninger på ryggen. Vi stirrer hverandre inn i øynene et øyeblikk, og det er som om verden stopper å gå et tusendels sekund. Katten snur tilbake hodet og forsvinner inn i en hekk, like stille som den kom.

 

Det er igjen tomt i gatene, alt jeg hører er mine egne sko som printer usynlige spor langs veien. Blokkene står fortsatt på rekke og rad. Lyset fra et vindu kaster seg ut på en sånn vidunderlig måte, jeg må bort og se. To jenter sitter på gulvet, ikke så gamle, men heller ikke småbarn.  I hendene holder de hver sin bamse, bamsene leker også. En mann og en dame dekker på bordet, sammen. De ser lykkelige ut. Jentene ler, smiler, ansiktene deres stråler ut av glede og lek. En stund blir jeg stående slik og beskue dem, det gir en harmonisk følelse.

 

Men jeg blir minnet på at jeg er et annet sted, vinden og mørket trekker meg tilbake til gata. Månen kan sees på vei opp på himmelen, og sammen med gatelyktene lyser den opp. Lufta er uten ord. Føttene mine fortsetter sin vandring langs asfalten, vi er i ett. Blokkene glir etterhvert lengre unna, og en dalformet plen kommer til syne. Jeg setter meg ned på en av benkene her, og kan skimte en skole på avstand.  Blokkvinduene i det fjerne lyser forsiktig. Jeg stirrer inn i mørket nederst i bakken. Vinden leker forsiktig med bladene som har falt ned, og et kaldt gufs piler nedover ryggen. Lysene, vinden og bladene blander seg med tankene mine. De visne bladene på bakken forsvinner, sola står opp, og en jente går forbi meg, til skolen.

 

Hun ser spent ut, litt nervøs.. Det er mange elever i skolegården. Én etter én blir de ropt opp, nye klasser. Der kommer hun, vinker, smiler til sine nye medelever. Det ser ut som om hun ikke kjenner mange, prøver å få kontakt.  De ser på klærne hennes.

 

Elevene kommer ut til friminuttet. Hun går med noen av dem, litt nervøs. Prøver å si noe, vil bli bedre kjent. De andre ser på hverandre og sender blikk hun ikke forstår. Etter litt forsvinner de inn døren igjen.

 

Jeg ser henne i timen. Noen jobber litt, andre snakker. Læreren stiller spørsmål, noen hender rekkes opp i været. Hennes er blant dem. En gutt bakerst i klasserommet roper navnet hennes. Hun snur seg, og blir møtt av fingeren hans. Noen småfniser, men hun later som ingenting, jobber videre. Skal bli noe bra.

 

Jeg ser henne før timen, en skumper borti henne. Haha, skolefrik. Jeg kan se hvordan hun prøver å finne noen i friminuttet, men er tydelig uønsket. Hun går ned på jentedoen så ingen skal se hun er alene. Det blir hennes friminutt.

 

Jeg ser henne gående hjem fra skolen. To fra klassen hennes går samme vei, de ligger et stykke foran henne. Jentene dreier hodene diskret og titter bak seg - hun kommer. De later som om de ikke har sett henne, setter opp farten og går videre. Men øynene deres møter mine et ørlite sekund i det de snur seg tilbake . Jeg tenker på katten. Det er et glimt der. Glimtet raser mot meg i en voldsom fart, og kræsjer med noe inni meg et sted. Det gjør vondt.

 

En time har begynt, jenta rekker ikke lenger opp hånden. Hun tegner på pulten, et øye. Naboen klager over plasseringen. De andre ler, men hun endrer ikke minen, bare fortsetter å tegne. Øyet på pulten begynner å gråte.

 

Jeg ser henne hjemme om kvelden. Hun ligger på senga med en bok i hendene. Side for side river hun ut av boken, og hver og en av dem får gjennomgå, rives opp, skjæres opp, splittes i små, små biter. Hun gråter seg i søvn.

 

Lyset fra gatelyktene speiler seg i våt asfalt. Visne, våte blader ligger strødd utover plenen. Det er fortsatt mørkt. Jeg setter meg opp, ingen jente er på vei til skolen. Er det noe i søppelkassen ved siden av benken, mon tro? To flasker. Ikke nok til en skinkeost engang. Jeg gir meg til å fortsette vandringen langs asfalten, jeg er på vei tilbake igjen. En vannpytt ligger foran meg. Jeg ser en skygge i pytten, en jente. Hun er uklar, jeg bøyer meg ned for å se henne bedre. Samtidig som jeg bøyer meg, kommer hun nærmere overflaten. Hun er fortsatt utydelig, men likevel ser jeg henne godt. Hun fordrar ikke en mine, bare stirrer meg tilbake inn i øynene. Håret er rufsete, anorakken slitt. Til tross for at hun er ganske ung har hun poser under øynene, ansiktet er dradd. Øynene speiler ikke følelser, munnen beveger seg ikke. Jeg blir litt redd henne, og enda reddere når hun fortsatt stirrer tilbake med det samme tomme blikket. Jeg strekker ut hånda, jeg vil føle henne. Idet jeg rører vannoverflaten, tar hun tak i meg og jeg faller gjennom. Vannpytten, asfalten og ansiktet hennes går i oppløsning, gatelyktene, mørket, bladene blander seg sammen til en tåke og alt flyter sammen til en stor røre, snurrer rundt seg selv i en voldsom fart, dras fra hverandre til alle kanter og blir borte.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish