Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
SavnSkriv ut Utskrift

Seks år har gått siden hennes bror begikk selvmord.

Bokmål - EssayForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Jeg sitter ved vinduet, jeg drømmer meg bort, bort til glade minner og opplevelser. Jeg ser på en stjerne, det var du som viste meg den stjernen. Den er større enn de andre, den har alltid vært det sa du. Det var fordi den stjernen var vår. Og ingen andre sin. Min og din. Det var det du sa, på selveste julaften for snart seks år siden.

 

Det er også snart seks år siden sist jeg hørte deg le, seks år siden sist jeg så deg smile, seks år siden sist jeg pratet med deg. Og den dagen nærmer seg stadig. Det er snart seks år siden vi feiret vår første jul, alle sammen, hele familien var som én. Alle smilte og var glade. For, det var ingen som visste at dette kom til å bli din siste jul. ”Han er død".

 

Ingen visste at vi snart aldri skulle se ham igjen. ”Han hengte seg i natt”.

 

Jeg kjenner fortsatt at tårene presser seg på når jeg tenker på søndagen i slutten av januar for snart seks år siden. Og det virker som om tårene aldri vil stoppe.

 

På lørdagen overnattet jeg hos kusina mi. Vi så på en film den kvelden. Den handlet om en jente, en jente som fikk en hest i gave. Og hun elsket den over alt på jord. De red turer sammen. Hadde piknik sammen, de lekte sammen. Når jenta så på hesten kunne man se kjærligheten i øynene hennes glitre. Man kunne nærmest kjenne den. En dag da de var på tur falt de ned en bratt skrent. Og hesten reiste seg aldri igjen. Jenta kom seg ut av ulykken uten noen andre synlige skader enn noen få skrammer. Men på innsiden var hun knust, hun ble aldri den samme glade jenta mer.

 

Da filmen var slutt hadde både jeg og kusina mi tårer i øynene. Men vi glemte det fort da vi begynte å leke. Det var en praktfull søndag dagen etter, snøen glitret i sola. Det var verken for varmt eller kaldt. Vi spiste is og koste oss, små barn med store gleder.

 

Så kom mamma, hun sa hun hadde en nyhet, jeg måtte bli med henne hjem. Lykkelig som jeg var kledde jeg på meg og ble med henne. Jeg var dum og naiv, trodde vi barna skulle få en stor overraskelse. Eller at pappa skulle bort og vi skulle passe på hunden for ham. Da vi kom hjem sa mamma at vi måtte vente på pappa før vi fikk vite det. Jeg løp ut og ventet på ham. Så, så jeg han kom gående med hunden løs. Jeg løp og klemte han før jeg begynte å mase på at han skulle fortelle. Men jeg fikk ikke noe svar, jeg måtte vente.   Så naiv jeg var. Så dum! Litt etter satte vi oss ned i stua, alle sammen. Og vi fikk vite det.

 

”Han er død, han hengte seg i natt”. Jeg kommer aldri glemme sjokket jeg fikk, ordene lød som ekko i ørene mine. Jeg klarte ikke å se klart, tårene skygget for alt. ”Død, borte”. Det er en av de verste dagene jeg kan huske, og jeg har hatt mange av dem. En dag som jeg aldri vil glemme, en dag full av forhåpninger som blir knust på en, to, tre.

 

Du var borte, jeg ville aldri se deg igjen, bortsett fra på likhuset. Men ingen sa ja, ingen ville se deg. Så jeg turte ikke. Du aner ikke hvor mye jeg angrer på at jeg sa nei. Jeg hadde en sjanse til å se deg, en siste gang. Men jeg tok den ikke.

 

En dag jeg aldri kommer til å glemme. Alle gråt, unntatt mamma, du var jo ikke hennes sønn. Pappa gråt heller ikke, han bare så ut gjennom vinduet. Som om han ikke skjønte at du var borte, som om han ikke fattet at han aldri kom til å prate med deg, hans eneste sønn, igjen.

 

De neste årene var som tåke, bare utydelige minner, små korte minner. Det var som om noen hadde tatt et viskelær og pusset vekk det meste.

 

Vi flyttet, vi barna og mamma. Du var gjemt vekk, bort fra minnene mine, og inn i en dør som man bare kunne nå inn til med en nøkkel. En nøkkel som hadde blitt igjen der i nord. Jeg husket deg, ja. Men jeg ville ikke tenke på deg. Det var for fælt, du hadde revet vekk det meste av hjertet mitt og etterlatt et tomrom. Og jeg hadde så mye å tenke på.

 

Hunden var død. De hadde drept ham, men pappa sa aldri noe til oss. Jeg fikk vite det av kusina mi. Og jeg holdt tett om det. Det var hemmelig sa hun, hun skulle ikke si det til oss. Og jeg sa ingenting, han kunne jo ikke være død. Det gikk ikke. Han var hunden min, de kunne ikke bare drepe ham og la være å si noe til oss.

 

Så fikk søstera mi vite det av den ene fetteren våres. Hun gråt, mamma trøstet henne. Og hun fortalte det til oss, jeg brøt sammen. Jeg hadde visst det, og jeg hadde ikke sagt det til noen. Og det var bare begynnelsen på enda flere løgner fra pappa sin side. Den ene løgnen etter den andre.

 

Jeg kom lenger og lenger inn i mørket, ble stille og sa lite. Jeg fortalte aldri om hvordan jeg hadde det, eller om hvordan jeg savnet deg, om skyldfølelsen den gangen da min søster og jeg ikke trodde på deg da du sa du var vår bror. Var det det som gjorde at du tok ditt liv?   Jeg hatet deg også fordi du aldri sa farvel, du sa aldri at det var siste gang vi skulle se hverandre.

 

Jeg sa aldri noe om hvor mye jeg hatet meg selv, jeg sa aldri noe om mobbingen fra mine nærmeste. Jeg klarte ikke. Så jeg holdt munn, i et år, to år, tre år. Helt til begeret rant over. Da jeg ville gjøre slutt på alt. Men ble stoppet. Hva hadde skjedd hvis jeg hadde gjort det? Ville jeg vært hos deg da?

 

Da du døde fikk jeg et stort sår, det grodde igjen. Det ble et stygt arr. Det var noen som satt og pirket i det. Pirket det opp, litt for litt. Det var sånn det var. Det var det som gjorde at jeg ikke holdt ut. Du aner ikke hvor mye jeg savnet deg, hvor mye jeg savnet en å betro meg til.

 

Dagene ble mørkere og mørkere. Jeg savnet en som var ærlig, en ordentlig far, en som ikke løy. En som ikke holdt tett om sannheten og lot oss høre fra noen andre. Men mest av alt savnet jeg å kunne smile og le og virkelig mene det. Nå savner jeg deg, jeg savner å kunne stole på min egen far.

 

Jeg savner å leve ordentlig. Jeg savner å kunne stole på folk, stole på dem. Jeg savner virkelig å kunne tro dem når de sier at de er glad i meg. Men det går ikke. Du sa engang at du var glad i meg. Og du forlot meg. Aldri vil jeg glemme den sorgen jeg følte da du forlot oss.

 

En dag var jeg ved graven din, det sto et lys der, den var fra din bror og mor. Det var ingen lys der fra oss. For snart seks år siden, på en kald fredag i slutten av januar la jeg en rose på kista din. Rosen var enda ikke helt sprunget ut, men den var rød og vakker. Kista di var full av blomster. Blomster fra dine kjære og kjente. Fra dem du hadde kjent fra du var liten av.

 

Jeg er lei for at jeg ikke var med da du ble senket ned til jorden. Men de ville ikke kjøre meg dit. De ville ikke. Det var det mamma sa. Jeg fikk aldri se det siste glimtet fra kista di, da den sakte ble senket ned til jorden. Jeg har vært et par små turer ved graven din. Men en dag vil jeg besøke graven din, en dag når jeg ikke kjenner en klo rundt brystet, og tårer som tvinger seg fram ved tanken på deg. Men en dag når jeg smiler ved tanken på en jul, en jul som var min første julen med deg. Den dagen vil jeg gi deg en rose, en rose som aldri vil visne. Og jeg vil tenne seks lys for minnet av deg.

 

Jeg kjenner en tåre nå, en tåre som varmer mitt kinn. Jeg holder fortsatt tanken på deg gående, jeg er fortsatt redd for å glemme deg. Den tåren vil ikke bli min siste, men den første til en ny start. En ny start hvor jeg kan smile ved på at jeg feiret en jul med deg, en jul som ble får første. Og siste.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish