Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
EnsomhetSkriv ut Utskrift
En stil om ensomhet.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Vekkeklokke ringte. Jeg skrudde den av og krøp under dyna igjen. Mamma ropte fra kjøkkenet: Jørgen! Ta på deg varme klær, det snør. Jeg fikk en klump i halsen, og krøp helt under dyna. Jeg visste hva det betydde. Mamma kom inn på rommet, dro av meg dyna, og slang noen klær på senga. Jeg kledde på meg og gikk inn på kjøkkenet. Mamma hadde laget grøt til frokost. Jeg spiste så sakte jeg kunne for å drøye tiden. Jeg visste at det egentlig ikke hjalp, og at jeg måtte på skolen uansett. Snøen hadde lagt seg, jeg prøvde å unngå å tråkke i fotsporene i snøen. Jeg gikk inn i skolegården akkurat idet det ringte inn. Jeg gikk inn til timen og satte meg. Timen gikk altfor fort, det ringte ut, og det betydde at jeg måtte ut, og angelig bli snøballkasteblinket. Vinteren var den eneste tiden av året noen så meg, men jeg skulle ønske de overså meg da å. Det er ikke akkurat gøy å være et snøballblink!

 

Friminuttet ble faktisk ikke så ille som jeg hadde trodd. Jeg satt i alene, på hjørnet av skolen som jeg alltid hadde gjort de siste 10 åra. Det ringte inn, og vi skulle ha gruppearbeid i timen. Det var noe jeg hatet. Alle fant seg hver sin partner, mens jeg sto der igjen. Lærer skuet på meg, før han spakt spurte klassen om en gruppe kunne la meg være med, uten å bry seg noe mer om det. Ingen svarte, så jeg satte meg i mitt faste hjørne og arbeidet for meg selv. Som vanlig. Etter skolen var alle igjen for å gjøre lekser sammen, men jeg gikk alltid hjem og gjorde dem alene. Skulle ønske jeg også kunne være igjen og le med de andre, men sånn var det ikke. Jeg har innsett at jeg ikke har noen venner. Det virker som om ikke lærerne liker meg heller, selv om jeg alltid er stille i timene, og jeg gjør alltid leksene. Jeg er til og med ensom hjemme. Jeg har ingen søsken, foreldrene mine er skilt, så mamma jobber til seint på kvelden for å skaffe penger. Jeg skulle ønske jeg kunne leve som alle andre, gå ut med venner på kvelden, og more seg i helgene, men nei da, ikke jeg.

 

17. desember, og det var like fælt å stå opp, hvis ikke ti ganger verre. Dette var dagen hvor juleballet skulle være. Jeg hadde protisert, men mamma nektet meg å la være å gå siden hun allerede hadde kjøpt dress, og når mamma begynner å legge ut om hvor mye hun måtte jobbe for at jeg skulle få den dressen gadd jeg ikke å protisere mer.

 

Jeg fikk ikke ned noe til frokost, det må ha vært klumpen i halsen som var for stor. Jeg gikk på skolen og håpet skoledagen aldri skulle ta slutt, for da visste jeg at jeg skulle hjem å ordne meg til ballet. Mamma hadde faktisk tatt fri fra jobben slik at hun kunne fiffe meg opp og kjøre meg. Det føltes som om skoledagen var over før den hadde fått begynt. Til vanlig ville det ha vært knall, men ikke akkurat i dag. Jeg kom hjem og jeg har aldri sett mamma så glad og stressa før. Hun befalte meg hit og dit: Gå i dusjen, hent kammen, ta på deg dressen osv. En halv time før vi skulle dra var jeg ferdig. Jeg så resultatet i speilet, og var ganske fornøyd med det jeg så, men hva betydde vel det? Ingen kom vel til å kaste så mye som ett blikk over Jørgen uansett!

 

Jeg ankom ballet i skranglebilen vår. Jeg hadde aldri vært så redd og fortvilet over å måtte være med på noe før. Jeg gikk inn i gymsalen, hvor det allerede var god stemning. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg satte meg på en stol ved et vindu. Der satt jeg til det var mat. Det var ikke bestemt hvor man skulle sitte, så jeg satte meg der det var minst folk.

 

Etter maten skulle vi danse, da jeg hørt det fikk jeg panikk. Jeg spurte en lærer om jeg måtte være med, og da svaret var ja fikk jeg mer panikk! Jeg hadde tenkt å gjemme meg på do, men læreren jeg spurte om jeg måtte være med stoppet meg og sa at jeg ikke fikk lov til å snike meg unna, og at dette bare var gøy. Gøy. Ordet gjentok seg inni hodet mitt. Gøy hva var det for noe? Gøy var bare for folk som hadde venner det, ikke sånne som meg. Jeg gikk inn i ringen blant guttene. Vi begynte å gå i en ring i motsatt vei av jenten. Det var som en evighet før musikken stoppet. Jenta som sto foran meg, var ganske lav, hadde brunt hår som hun hadde satt opp i små klyper, og en lite perlekrone som matchet perlene på den lyseblå kjolen hun hadde på seg. Jeg så opp på henne, men hun så bare tomt på meg å gikk. Jeg sto igjen der alene, ensom og forlatt som alltid.

 

Mamma hentet meg da det endelig var ferdig. Hun spurte åssen det hadde vært, jeg sa jeg hadde hatt det fint, jeg løy, jeg vet det, men jeg hadde ikke lyst til å si at jeg hadde hatt det helt forferdelig etter det hun hadde gjort for meg. Mamma virket veldig oppspilt og glad. Da jeg spurte om det var en spesiell grunn siden hun var så glad, byttet hun emne, men la til at vi hadde besøk hjemme. Besøk! Jeg kunne ikke huske sist i hadde hatt besøk.

 

Da jeg gikk inn i stua satt det en mann i sofaen. Mamma kom bak meg og presenterte oss. ,,Jørgen, dette er Geir. Geir dette er Jørgen." Han smilte til meg, jeg bare måpte tilbake, jeg hadde ikke sett noen smile til meg, andre en mamma. Jeg fikk frem et hei, før jeg gikk inn på rommet mitt. De nærmeste månedene måtte jeg tenke på hvilken skole jeg ville gå på til neste år. Videregående. Geir var ofte på besøk, å gav meg råd. Jeg endte opp med allmennfag.

 

Det var endelig sommerferie, og jeg slapp å sitte ved mitt faste hjørne, alene, på skolen. Vi var mye sammen med Geir. Jeg begynte å skjønne at mamma og Geir faktisk var kjærester. Mot slutten av sommerferien ville mamma snakke med meg aleine. Jeg hadde en anelse av hva som ville komme - hva synes du om Geir, kanskje vi skulle gifte oss osv. Yes, jeg visste det, det var det som kom, og jeg fikk overbevist mamma at jeg faktisk likte Geir.

 

Første skoledag på ny skole var faktisk ikke så ille. I hvert fall ikke i forhold til den skolen jeg gikk på før. Det var faktisk noen som snakket til meg.

 

Jeg, Jørgen begynte å få meg venner, og det gikk bedre med økonomien til mamma etter at hun giftet seg med Geir. Kanskje jeg kunne begynne på et nytt liv, uten ensomheten?




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish