Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Kristendommens historie og betydning i Sør-AfrikaSkriv ut Utskrift
Sør-Afrikas "hvite" historie med vekt på den religiøse delen.
Bokmål - ArtikkelForfatter:



Sør-Afrikas hvite historie

I mange århundrer var Kapp det gode håp et sentralt punkt for handel mellom Europa og Asia. For at de europeiske skipene skulle komme til Asia, måtte de nemlig runde Kapp det gode håp, som ligger helt på sydspissen av Afrika, før de kunne seile nordover igjen. Derfor var Kapp det gode håp ikke bare viktig for handel og transport mellom Europa og Asia, men også et attraktivt politisk og krigsstrategisk område. Hadde man kontroll over Kapp det gode håp hadde man ganske enkelt kontroll over all transport og handel som foregikk mellom Europa og Asia. Kapp det gode håp fungerte også som en hvilestasjon for alle gjennomfarende.

 

Men det var ikke nødvendigvis derfor de første nybyggerne av Sør-Afrika bosatte seg i 1652 langs kapp det gode håp og senere lenger innover i landet. Nybyggerne var bønder som så potensialet i den Sør-Afrikanske jorden. Disse kalte seg selv boere, noe som betyr bønder på flamsk.

 

Sammen med deres store planer om jordbruk i Sør-Afrika, kom også kristendommen til Sør-Afrika. Denne religionen kom i form av det som kalles den reformerte kristendommen, noe som er en avstikker fra katolikken.

 

Hollenderne tolket deres form for kristendom slik at de selv fremsto som overlegne ovenfor andre raser som blant andre negere. Derfor ble liten nåde vist til de innfødte boerne møtte på vei innover i landet på leting etter nytt land. De innfødte var i denne sammenheng hovedsakelig to stammer, Bantustammen og Tzhoisonstammen. Disse ble presset lengre og lengre innover i landet ettersom at de som sto i veien for boerne. I verste fall ble de innfødte ofre for store slakterier, noe som ble gjort med bibelen i hånden.

 

I boernes søk etter ny jord, nærmest snublet de over store mengder gull og diamanter. Da Europa og spesielt Storbritannia fikk høre om funnene, startet et stort gullrush i Sør-Afrika. Dermed flyttet mange spesielt fra Storbritannia til Sør-Afrika for å grave etter gull og diamanter.

 

I Storbritannia var det den anglikanske kirke som dominerte, og derfor var det naturlig at også britene tok med seg sin form for kristendom til Sør-Afrika.

 

Ettersom blant annet at boerne og britene hadde forskjellig tolkning av bibelen og generelt religiøst utgangspunkt, oppstod det en spenning mellom de to partene. Og ettersom  britene og boerne begge var interessert i det samme landområdet, nemlig der det fantes gull og diamanter, gjorde dette ikke situasjonen særlig bedre. Denne uenigheten om hvem som skulle eie området, utviklet seg til en konflikt, som videre utviklet seg til det vi kjenner i dag som boerkrigen (1899-1902).

 

Beklagelig for boerne endte det med boersk tap, noe som førte til at boerne ble skjøvet lengre innover i landet. Her møtte de på de samme stammene de for noen få år siden hadde forvist fra deres hjemland, noe som resulterte i at Bantu- og Tzhoisonsfolket ble flyttet enda lengre nordover. Til tross for det boerske tapet, var britene i 1910 villige til å inngå en avtale med det boerske folket. Denne avtale gjorde at boerne og britene styrte landet sammen. De ble enige at de skulle dele på landområdene, dette på bekostning av de innfødte som ble plassert i små reservater. Reservatene lå på henholdsvis uinteressante landområder. Selv om de innfødte utgjorde hele 80 % av befolkning i Sør-Afrika rundt 1910, fikk de bare 13 % av landet til å bo og leve på. Dette tiltaket var kanskje et av de første eksemplene av apartheid.

 

Men selv om de var enige om styre landområdene sammen, var det enda uenigheter om hva de skulle tro på, den anglikanske kirke eller den reformterte. Til slutt kom kirkene til enighet, noe som er et eksempel på en av de tidligste økumeniske virksomhetene i Sør-Afrika.

 

Økumenikk er et begrep som blir brukt i den sammenheng når flere kirkesamfunn eller retninger innen en religion samarbeider om et felles formål. Begrepet kan bli misforstått som et begrep som brukes når forskjellige religioner samarbeider, dette kalles interreligiøsitet. Økumenikken hadde sitt gjennombrudd i 1910 under en verdensomspennende misjonskonferanse og har som formål å styrke kirken ved samarbeid. Økumenikken handler hovedsaklig om å gjøre kirken mer sammensveiset og å drive misjon. Økumenikk fant også i sted i 1949 da det ble laget lover i regi av både den anglikanske og reformerte kirke med bibelen i hånden som favoriserte de hvite. Dette ble kalt apartheid som betyr atskillelse, og var kanskje den mest betydningsfulle og mest framtredene form for diskriminering og brudd av menneskerettighetene som fant sted i Sør-Afrika etter boernes besettelse av landet.  

 

Misjonering

Da boerne kom til Sør-Afrika, ble de innfødte enten flyttet lengre nordover eller drept. Dette ble gjort hovedsaklig for å okkupere ny jord eller simpelt hen bare på grunn av at boerne var redde for de innfødte. De hadde vanskeligheter med å kommunisere, og de innfødte virket kanskje litt skremmende i deres særegne kostymer og noe uvante ansiktsmalinger. Som et resultat av fremmedfrykt og en interesse som omfattet det landet de innfødte hadde i besittelse, ble de innfødte enten skjøvet lenger nordover i landet eller drept.

 

Boerne levde og dyrket jord på det området som de innfødte en gang satt i besittelse av. Men de fant fort ut at dette harde arbeidet jordbruk og gruvedrift innebar, ikke var noe særlig for den hvite rasen. Derfor ble negere tatt i bruk som slaver og arbeidskraft på det som da var de hvites jord. Disse opplevde harde arbeidsdager og streng disiplin, med andre ord ble de brukt ved hjelp av makt og fysisk vold. Etter en del år under disse beklagelige forholdene, fant man ut at man verken ville ha slaveopprør som følge av undertrykkelsen slavene opplevde, eller de fremmede religionene negrene tok med seg. Derfor tok de hvite i bruk en strategi som var ganske genial i seg selv. De skulle myke opp de innfødte slik at de ikke skulle lage opprør og bråk ved hjelp av en form for humanitært arbeid i regi av kirken, der de ble tildelt hjem, skoler og ikke minst kriker. Grunnen til at de ble utdelt kirker var at de hvite hadde en slu plan om å kristne negrene. Dette lot seg gjøre kanskje mest på grunn av at kristendommen nå tilbydde en levestandard andre negere kunne se langt etter. Altså gjennom dette humanitære arbeidet, ble risikoen for opposisjoner mellom de hvite og negrene minsket betydelig samtidig som flere ble kristne.

 

Boerne tok med seg fra Nederland en retning innen kristendommen kalt reform. Denne har mer katolske elementer i seg enn den britiske anglikanske kirke, og var derfor strengere. Den anglikanske kirke hadde en noe mer liberal tankegang og hellet mer mot den Lutheranske kirke, men allikevel hadde begge retningene et nokså likt syn på negere. De var totalt underlegne i forhold til de hvite. Selvfølgelig var det noen som var imot dette synet og mente at negere var likeverdige i forhold til hvite, men de møtte sterkt motstand da majoriteten av de hvite i Sør-Afrika mente at negerne var underlegne. Deres tolkning av bibelen sa at Gud hadde sagt at den lyshudete rasen var overlegen. I og med at negrene nå var blitt kristnet, måtte de bare svelge alle kameler som hadde med at de hvite var overlegne å gjøre, og var pent nødt til å innse at de var underlegne i forhold til de hvite.

 

Derfor fikk ikke de hvite bare kontrollen eventuelle opprør fra negrenes side, men de hadde nærmest hjernevasket de innfødte til å tro at de er underlegne. Dette brukte de hvite så godt de kunne og satte dem selvfølgelig til å slå jordet, å grave etter gull og diamanter, eller hvor enn de hvite skulle trenge som arbeidskraft. Dette gjorde deres misjonering av de innfødte svært lønnsomt samtidig som de fikk anledning til å følge Guds ord som sa: ”Gjør alle folk til mine”, for det er nemlig det som er meningen bak misjon, å gjøre alle folk til ”mine”.

 

Altså utnyttet de hvite kristendommen slik at de fikk kontroll over de innfødte, noe som er i strid med etikken bibelen står for, for ikke å nevne at det er misbruk av kristendommen.

 

Rasepolitikken i senere år

I og med at misjoneringen hadde gjort det klart at de hvite var overlegne, var det intet spørsmål om hvem som skulle styre landet. Selv om de hvite var en minoritet i landet, var det de som styrte, som oftest med bibelen i hånden. I 1949 ble det bestemt at de hvite skulle skilles fra de svarte gjennom bibelen. Egentlig var de hvite og de svarte splittet lenge før 1949, men for å gjøre dette offisielt, ble det lagd utallige lover som skulle favorisere de hvite slik at de hvite alltid kunne bestemme. Men så lenge det finnes mennesker som har det urimelig og urettferdig, i dette tilfellet gjennom undertrykkelse og diskriminering, vil det dannes opposisjonsgrupper som fremmer frihet og likestilling, men burde det gjøres gjennom vold? I motsetning til Karl Marx var en av de som ikke ville bruke vold for å oppnå frihet, Desmond Tutu.

 

Desmond Tutu ble født i en forstad til Johannesburg i 1931. Gjennom hele oppveksten hans opplevde han diskriminering og undertrykkelse, og han trodde det var slik verden fungerte, at negere var underlegne i forhold til de hvite. Dette synet på samfunnet hadde han helt til da han flyttet til Storbritannia under sine teologistudier der han så hvite og svarte leve mer eller mindre hånd i hånd. Herfra fant han inspirasjon, og kjempet siden da for et likestilt Sør-Afrika uten raseskillepolitikken.

 

Etter hans teologistudier begynte han så smått å jobbe som prest og utviklet seg etter hvert fra å være en biskop i Johannesburg, til å bli vigslet til selveste erkebiskopen av Cape Town i 1986. Dette betydde at han hadde kontroll over hele den sørlige delen av Afrika i kirkelig sammenheng, noe som er en svært omfattende og betydningsfull oppgave. Desmond Tutu var den første negeren som satt i besittelse av denne stillingen. Det at en neger hadde blitt erkebiskop var en uvanlig hendelse i og med at en av lovene som ble lagt i 1949 sa svart på hvitt at en svart ikke kunne innta en stilling som en administrerende stilling med hvite som sine ”undersåtter”, noe han ble da han tok stillingen som den øverste kirkelige lederen i sørlige Afrika. Altså var dette i strid med raseskillepolitikken.

 

Desmond Tutu arbeidet for likestilling og kjempet iherdig for de svartes rettigheter i mange år og var spesielt engasjert innen de svartes utdanning. Han ville styrke negrene i form av et høyere utdanningsnivå. Som belønning for strevet fikk han i 1984 Nobels fredspris.

 

Mange fulgte Desmond Tutus fotspor og antall negerteologer økte betydelig etter Tutus arbeid. I motsetning til Tutu fikk ikke disse inspirasjoner fra Storbritannia, men fra bibelen der det blir fortalt om Moses og Josva som fører folket sitt ut av fangenskap.

 

En annen prest som har hatt stor betydning for rasepolitikken er Beyers Naudé. Han var også for likestilling, men møtte stor motstand fra de hvite. Selv var han hvit, noe som gjorde saken atskillig verre. Men han var den første hvite som hadde stor betydning for rasepolitikken i Sør-Afrika.

 

En kanskje mer kjent person som har dedikert livet sitt til arbeid mot rasisme og for de svartes rettigheter er Nelson Mandela. Han begynte som en lederfigur for den politiske bevegelsen ANC (African National Congress). Hans arbeid førte til at han i 1962 ble fengslet som en politisk fange og som et offer for rasepolitikken Sør-Afrika førte. Ikke før i 1990 ble han sluppet fri og kunne fortsette innen politikken. Tre år etter hans frigjørelse ble han tildelt Nobels fredspris for sin kamp for de svartes rettigheter.

 

De Clerk var en av hans viktigste medhjelpere i kampen om et likestilt samfunn da han fikk ordnet det første frie valget i Sør-Afrika i 1994. ANC som nå var gjort om til et normalt politisk parti, vant soleklart under valget og Nelson Mandela ble den første svarte presidenten av Sør-Afrika, ettersom flesteparten var imot raseskillepolitikken. Dette var nok det første og viktigste skrittet mot et likestilt Sør-Afrika etter Apartheids oppløsning i 1990.

 

En av mange rop om likestilling kom fra en gruppe skoleelever som ville apartheid til livs. Disse begynte arbeidet sitt i 1976 og spilte en viktig rolle i oppløsningen av apartheid.

 

Som du ser er det mange forskjellige personer og grupper som har bidratt til å avskaffe styresystemet som preget Sør-Afrika i mange år.

 

Hvilken betydning hadde kristendommen for Sør-Afrikas utvikling?

Fra å være et stammesamfunn har Sør-Afrika vokst seg stor gjennom kristendommen og de europeiske nybyggerne som i første omgang brøt ned samfunnet ved hjelp av undertrykkelse og andre mer eller mindre tilsynelatende lysskye metoder, for så å bygge det opp igjen ved hjelp av rettferdighet og likestilling til et nokså sunt samfunn som er blant de som kommer best ut økonomisk i dag i Afrika. Fra den dagen den hvite man satte sin fot på Sør-Afrikansk land, har negrene til de grader fått smake av hva kristendommen hadde å by på. I første omgang misbruk, undertrykkelse og generelt sett en svært destruktiv måte å styre samfunnet på. Men i andre omgang, altså fra og med midten av 1900-tallet, en henholdsvis god bruk av kristendommen, men hadde det ikke vært for Desmond Tutu, Beyers Naudé, Nelson Mandela og andre som tok avstand fra den politikken som ble ført med bibelen i hånden, hadde situasjonen ikke vært på langt nær så godt som den er i dag.

 

Derfor vil jeg påstå at i dette tilfellet har bibelen og kristendommen vært årsaken til en meget destruktiv og etisk forkastelig måte å styre landet på. Kanskje dette på grunn av tolkningen av bibelen den anglikanske og reformerte kirke representerte, eller bare på grunn av misbruk av bibelen.

 

 

Kilder:

KRL-boken, kapittelet om kirkens historie i Sør-Afrika

Notater fra ditt foredrag

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon ”Tre-Å”

http://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98kumenikk




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish