Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Under overflaten

Under overflaten

Fortelling om to personer med ulike kulturer.

Norsktentamen i 10. klasse.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
30.01.2006


Det var fullt av liv i skolegården. Hundrevis av elever strømmet inn i kantinen, der det skulle være opprop. Det var første dag etter sommerferien, og det var mange spente elever som skulle begynne på ungdomsskolen.

 

9. og 10. klassingene gransket de nye 8. klassingene. De var så små. Hadde de noen gang vært så små? Spurte de seg selv. Men 8. klassingene selv følte seg kjempestore. De gikk jo på Ungdomsskolen! Der var det bare ungdommer som gikk. Tanken på å være ungdom var spennende. De hadde gledet seg lenge til å komme vekk fra barneskolen, og endelig var den store dagen her. Mange var også nervøse, men det var en skrekkblandet fryd.

 

Det var bare én person som ikke gledet seg i det hele tatt. Leila var livredd for at folk ikke skulle godta henne fordi hun var annerledes. Hun var pakistansk, og hadde olivenfarget hud og mørke, vakre øyne. Hun var veldig pen, men hun visste at mange norske ungdommer hadde problemer med folk som så annerledes ut enn dem selv. Hun hadde erfart det selv, da hun gikk på barneskolen.  Hun våget ikke håpe at det skulle bli bedre nå.


 

Rektor kom inn i den stappfulle kantinen for å ønske alle velkommen. Så var det tid for å lese opp klassene. Det ble helt stille i rommet. Spenningen i luften var til å ta og føle på. Elevene skulle få vite hvem de skulle dele klasserom med, dra på turer med og ha gym sammen med de neste 3 årene.  

 

Leila var den eneste som holdt seg rolig. Hun kjente ingen her uansett, så det var samme for henne hvem hun kom i klasse med.

 

Én etter én ble klassene ropt opp, og snart var det bare Leila og en lærer igjen i kantinen.

- Har du ikke blitt ropt opp? Spurte læreren.

Leila ristet på hodet. Hun fikk en liten klump i halsen. Det var så typisk at noe sånt måtte skje med henne. Hvem som helst kunne ha blitt glemt, men Leila følte at det ikke var tilfeldig at det var henne. Læreren tok henne med til kontoret, og de fant fort ut hvilken klasse hun skulle være i. Det var bare læreren som hadde uttalt navnet hennes feil.

 

Hun gikk til klasserommet sitt, og banket forsiktig på døren.

- Du må være Leila, sa læreren og smilte. Leila smilte tilbake, og slappet litt av. Læreren virket hyggelig. Han introduserte henne for klassen, og hun satte seg ved en ledig pult. Hun så utover klassen. Det var mange forskjellige typer mennesker der, høye og lave, mørke og lyse, tynne og tykke. Mange av dem ser hyggelige ut, tenkte Leila.

 

Etter at læreren hadde snakket en stund, og de hadde hatt navneleker, var det friminutt. Mange kjente hverandre fra før, og følte seg trygge med de nye menneskene, men Leila visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg. Hun var litt redd for å begynne å prate med de andre, men hun hadde lyst til å bli venner med de i klassen, så tilslutt gikk hun bort og hilste på en liten jentegjeng. De var hyggelige, og Leila begynte å prate med dem. Hun fant fort ut at de ikke var farlige, bare helt vanlige jenter som henne selv. Da hun hadde blitt litt kjent med noen, ble det lettere å snakke med de andre.

 

Da friminuttet var ferdig, hadde Leila fått snakket med nesten alle i klassen. Alle hadde vært hyggelige mot henne, og ingen hadde oppført seg annerledes mot henne fordi hun var mørk. Før friminuttet hadde hun sittet alene, men nå satt hun sammen med en lyshåret jente som het Camilla. Leila hadde aldri vært så glad i hele sitt liv. Hun følte seg allerede som en del av klassen.

 

Leila og Camilla satt og snakket og lo resten av dagen. Camilla presenterte Leila for vennene sine, og de var akkurat like hyggelige som henne.

 

Da Leila kom hjem til foreldrene og fortalte hvor bra hun hadde hatt det, og om Camilla som var så hyggelig, sa de at hun måtte invitere henne på middag snart. Leila visste at de kom til å si det, for det er vanlig i muslimske miljøer å invitere nye venner hjem på middag, men hun lurte på om norske Camilla kom til å syns det var rart å bli invitert hjem til noen hun så vidt kjente. Og tenk om hun ikke likte maten, eller syns det var rart hjemme hos dem.

 

Etter en uke hadde Leila og Camilla blitt ganske gode venner. Leila syntes fortsatt det var tidlig å invitere henne hjem, men foreldrene maste så mye om det, så tilslutt tok hun mot til seg og spurte. Camilla svarte ja med en gang, og syntes bare det var hyggelig.

 

Camilla gledet seg til å være med Leila hjem. Hun var interessert i andre kulturer og religioner, og var spent på hvordan Leila hadde det hjemme. Hun hadde lært ganske mye om Islam og Pakistan på skolen, men hun lurte på hvordan det var i virkeligheten.

 

Da Camilla kom hjem til Leila, var det nesten sånn som hun hadde forestilt seg. Det var store, fargerike puter på gulvet, og lampene hadde papirskjermer med fine mønstre. Foreldrene til Leila var veldig hyggelige, og Camilla følte seg trygg hjemme hos dem. I tillegg til Leila og foreldrene hennes, bodde også bestemoren, tanten, en kusine, en fetter og Leilas 3 søsken der. Det var mye bråk og styr, men det var bare morsomt syntes Camilla, som var enebarn.

 

Det var stelt i stand et festmåltid for Camilla. Det var ris, stekt kylling, lammekjøtt, poteter og nøtter. Selv om Camilla var vant til kylling og ris, smakte det helt annerledes enn hjemme. Det var mye bedre.

 

Etter middagen ble det servert te og godterier. Det var glaserte mandler og tørket frukt. Camilla la merke til at Leilas kusine hele tiden var ute på kjøkkenet for å hente ting, lage te og vaske opp. De andre i familien kommanderte henne rundt, og hun gjorde alt de ba om. Det virket som hun var en slags tjener, men hun klaget aldri, så Camilla tenkte ikke mer over det.

 

Det ble ganske sent før de var ferdig å spise. Leilas foreldre lurte på om Camilla ville sove over, og det ville hun gjerne. Siden de var så mange i familien, og ikke hadde så stort hus, sov de på madrasser på gulvet, som de stablet sammen til sofaer om dagen. Moren til Leila redde opp en madrass til Camilla, så la de seg. Det var veldig koselig å sove alle sammen i ett rom, men Camilla var glad hun ikke hadde det sånn hjemme, for hun hadde nok blitt lei ganske fort.

 

Neste morgen spiste Camilla, Leila og Leilas bestemor en deilig frokost sammen, bestående av kald kylling og egg. Faren og storebroren til Leila var ikke hjemme, de var på jobb fortalte Leila. Camilla syntes det var litt rart siden det var lørdag, men hun spurte ikke. Moren og tanten var hjemme og gjorde husarbeid.

 

Da Camilla kom hjem fortalte hun foreldrene om hvor koselig det hadde vært, hvordan hele familien samlet seg for å spise og hvordan de sov i samme rom alle sammen. Foreldrene syntes det var spennende å høre om hvordan de levde hos Leila, det var helt annerledes enn hjemme hos dem. Der var de bare tre personer, og de hadde hvert sitt rom.

 

Da de møttes igjen på skolen på mandag, spurte Camilla om Leila ville være med henne hjem. Leila ble litt rar i ansiktet, og sa at hun hadde veldig lyst, men hun kunne ikke. Det virket ikke som om hun ville si hvorfor. Camilla lurte på om hun hadde gjort noe dumt da hun var hjemme hos henne, men hun skjønte ikke hva det kunne være.

 

Leila ble fort seg selv igjen, livlig og morsom, så Camilla tenkte at det sikkert bare var at hun skulle noe annet, og at hun kunne spørre en annen dag i stedet. Men neste gang Camilla spurte, fikk hun det samme svaret. Nå begynte hun å lure litt. Hva var det Leila drev med som hun ikke ville fortelle henne? Hun hadde lyst til å spørre, men hun ville ikke at Leila skulle syns hun maste, eller begynne å krangle med henne, for hun var blitt så glad i henne.

 

En uke senere inviterte Leila Camilla hjem igjen. Camilla tenkte på hvor koselig det hadde vært sist gang, og gledet seg til å komme tilbake til den hyggelige familien. Det var akkurat som forrige gang. Den samme, trygge familiefølelsen som Camilla likte så godt, lå i luften hele tiden.

 

Neste morgen våknet Camilla grytidlig av at alle kvinnene i huset bortsett fra Leilas lillesøster stod opp. De ba Camilla sove videre, og hun var ikke vanskelig å be, for det var bare noen timer siden de hadde lagt seg. Hun lurte litt på hva de skulle så tidlig, men hun rakk ikke tenke så mye på det før hun sovnet igjen.

 

Da hun våknet igjen senere, satt Leila på madrassen sin med tårer i øynene. Hun tørket dem fort da hun så at Camilla var våken. Camilla spurte hva som var galt, men Leila svarte at hun bare var sliten. Camilla trodde ikke på det, og nå var hun lei av å late som ingenting, så hun så Leila rett i øynene og spurte en gang til. Tårene strømmet nedover Leilas kinn da hun sa:

- Jeg kan ikke fortelle deg det nå, men jeg lover å gjøre det senere.

Camilla måtte ta til takke med det svaret, selv om hun ikke var sikker på om Leila kom til å si det noen gang. Det var tydelig at Leila hadde det vanskelig, men hun skjønte ikke hva det kunne komme av. Hun hadde det jo så bra på skolen, hun hadde mange venner og en stor, hyggelig familie rundt seg.

 

Det var en vanlig skoledag, og de hadde norsk. Plutselig hvisket Leila til Camilla:

- Kan du bli med meg på do i storefri?

Selvfølgelig kunne Camilla det, men hun syntes det var rart at Leila spurte om det nå, for de pleide alltid å gå på do sammen i storefri.

 

Da de hadde kommet inn på doen og låst døren, brast Leila ut i gråt. Camilla skjønte at hun skulle fortelle hva det var, sånn som hun hadde lovet.

 

Gjennom tårene fortalte Leila om faren som så vidt lot henne gå på skolen, om at hun måtte arbeide som vaskehjelp i farens butikk nesten hver dag fra hun kom hjem fra skolen til langt på kveld, om alt husarbeidet hun og de andre kvinnene måtte gjøre og om straffen de fikk hvis de ikke gjorde som han ba om. Hun fortalte at faren hadde begynt å lete etter en mann til henne, og hvor inderlig hun ønsket å slippe unna livet som slave for sin egen far, og etter hvert mann dersom hun ble giftet bort til en slektning som faren hadde funnet til henne. Hun fortalte Camilla at grunnen til at foreldrene hadde invitert henne hjem til seg var for å se om hun hadde dårlig innflytelse på datteren. Hun fikk ikke lov å være med noen hjem etter skolen fordi faren var redd for at hun skulle møte gutter som ikke var slektninger, noe som ville vært en stor skam for familien. Det var ille nok for faren at hun gikk på skole med gutter, men han hadde ikke noe valg, fordi barnevernet hadde grepet inn hvis han hadde holdt henne hjemme fra skolen.

 

Leila sa at hun hadde hatt lyst til å fortelle det til Camilla før, men at hun ikke hadde våget fordi hun var redd for at faren skulle få vite at hun hadde sagt det til noen. Hun hadde hørt om slektninger som hadde blitt straffet med døden av sin egen far for sånne ting som det.

 

Camilla var målløs. Hun skjønte det ikke. De hadde jo virket som den kjernefamilien da hun var der. De sov sammen, spiste sammen, faren og broren jobbet sammen. Det hadde alltid vært hyggelig prating rundt bordet og før de la seg. Faren hadde aldri så mye som hevet stemmen til noen av barna.

 

Samtidig tenkte hun at hun burde kanskje ha skjønt at ikke alt var så rosenrødt som det så ut. F. eks. da Leila aldri kunne bli med henne hjem, eller da familiens kvinner stod opp flere timer før mennene for å lage mat til dem, og da Leilas kusine var som familiens slave. Camilla følte seg så dum som ikke hadde sett sammenhengen. Kvinnene hadde nesten ingen frihet. Mennene bestemte alt i huset, og fikk alt de ønsket servert på et sølvfat uten å løfte en finger.

 

Camilla hadde så lyst til å gjøre noe for Leila, men hun visste at hun ikke kunne hjelpe. Hvertfall ikke på noen annen måte enn å være en god venn og gi Leila noen å støtte seg til. Camilla var livredd for at faren til Leila skulle finne ut hva hun visste. Da var det Leila som ville bli straffet, og det ville bli en hard straff. Derfor måtte hun late som ingenting når hun var hjemme hos dem. Det var ikke så vanskelig som man skulle tro, for familien oppførte seg helt normalt når hun var der. På overflaten var alt bra, men Camilla lurte alltid på hvordan det var når ikke hun var til stede.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil