Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Under en bro...Skriv ut Utskrift
Stilen handler om en innesluttet liten jente med forferdelige foreldre..
Bokmål - FortellingForfatter:



Det er mørkt og kaldt her. Jeg kan høre biler kjøre ovenfor meg. Hvorfor endte det slik, måtte dette skje?

 

Jeg tenker så mange ganger tilbake på de siste månedene jeg bodde hos foreldrene mine. Jeg husker best høsten da jeg var 8 år. Som vanlig var høsten kald og våt, men denne dagen var annerledes. Solen var oppe og mor var våken og hjalp meg med å gjøre meg klar til skolen. Det var første skoledag på ny skole og jeg gruet meg veldig.

 

Jeg kjente det kriblet i magen og hendene mine var helt våte av svette. Heldigvis var dette en god dag, mamma var frisk. Tusen sommerfugler fløy om hverandre inni magen.

 

”- Løp ned til bilen, vennen,” sa mor fra badet og jeg var kjempe glad for at jeg ble kjørt til skolen. Jeg danset og småsprang ned alle trappene med dukken min Mia på slep. Hun hadde fått på seg sine fineste klær og hadde ikke noe godt av å bli slept ned tre etasjer.

 

Da vi var fremme ved skolen så jeg på mor og smilte. Så løp jeg inn på skolen og fant klasserommet mitt. Rommet var fullt av barn og på veggene hang det mange fine tegninger.

 

”- God dag og velkommen til klassen. Kan du fortelle resten av klassen hva du heter?” spurte en dame som sikkert var læreren min.

”- Ehmm…….Aurora,” hvisket jeg hest, mens jeg kjente det knøt seg i magen.

”- Hva?” lurte læreren og gjorde tegn til at jeg skulle si det en gang til. Pipende fikk jeg presentert Mia og meg.

 

I fritimen kom det en gutt som het Eirik bort til meg. Jeg kjente at hjertet banket fortere. Hvorfor så han sånn på meg? Flere unger kom bort og stilte seg rundt meg, som en felle som var umulig å komme seg ut av. Plutselig tok Eirik hånden sin opp og stod og pekte stygt på meg, mens han lo høyt og tydelig. Alle de andre barna stemte i.

 

Jeg hadde bare lyst til å løpe hjem og gjemme meg under dynen. Men jeg begynte heller å slå og sparke Eirik, sånn som mamma hadde slått pappa dagen før. Eirik begynte å gråte og fikk med seg alle til å kalle meg ”Misfoster Aurora”. Gråtende løp jeg hjem.

 

Det var ingen hjemme. Leiligheten var helt tom og stille. Rart, sånn var det nesten aldri hjemme. Foreldrene mine var som oftest der og hadde alltid besøk. Gjestene satt å drakk rød saft, men jeg fikk aldri smake. De var syke, òg. En gang fikk jeg smake litt saft av en gammel og ekkel mann som luktet vondt. Den røde saften smakte forferdelig og jeg fikk vondt i magen. Annen spurte om jeg ville ha litt gul saft i tillegg, men jeg ville ikke ha noe som lignet piss.

 

Jeg satte meg ned i den nedslitte sofaen og så undrende på mønsteret på gardinene. Gardinene var mørke og hadde masse digre flekker på. Noen av flekkene lignet på dyr. I vinduskarmen satt det en flue helt i ro. Det var litt rart at den verken bevegde seg eller lagde noen lyder. Fluen var død. Den døde sikkert av den dårlige luften av rød og gul saft der inne.

 

På bordet foran meg lå syketingene. Syketingene var tabletter og sprøyter som tilhørte foreldrene mine. Dem måtte de ta fordi de var syke. Det var iallfall det de hadde fortalt meg. Jeg skjønner nå at de var syke, men ikke på den måten jeg trodde da.

 

Sommerfuglene jeg hadde hatt i magen begynte å gjøre vondt og jeg følte meg syk. Kanskje det hjalp om jeg tok en tablett? Sakte lente jeg meg over bordet og strakte hånden frem for å få tak i tablettene til mor og far. De var store, nesten like store som ti kroners mynter.

 

Igjen kjente jeg at sommerfuglene stakk i magen og knep på ribbebeina, så jeg hev fort en tablett inn i munnen. Jeg prøvde å svelge, men den ville ikke ned.

 

”- Aurora?!” hørte jeg mor rope fra gangen og spyttet fort tabletten ut. Mor kom inn i stuen og så først på meg, og så på den spytt våte tabletten på bordet. Ansiktet hennes ble helt rødt av sinne og hun marsjerte mot meg med tunge steg. Jeg visste hva som kom nå. Redd lukket jeg igjen øynene så jeg ikke skulle kjenne slagene og sparkene. Innvendig var jeg helt tom.

 

Når jeg lukket øynene kunne jeg ikke høre, føle eller se. Da var jeg i en annen verden. I en verden der vold ikke fantes og der solen og himmelen var klare og fine. Der var der ingen problemer. Jeg kunne være der for bestandig, danse rundt med Mia på en sommereng full av blomster. Bare Mia og jeg, vi trengte ingen andre.

 

Men jeg klarte ikke å holde øynene igjen hele tiden, innerst inne var jeg kjempe glad i foreldrene mine. Kanskje var det bare meg, kanskje alt var min feil? Jeg var jo ikke så snill og søt hele tiden.

 

Den natten lå jeg og holdt hardt på Mia. Angrende på at jeg hadde tatt tabletten, håpet jeg inderlig at pappa ikke kom inn. Ønsket ble ikke oppfylt. Litt senere kunne jeg høre døren gå sakte opp og far hviske at han frøs. I speilet kunne jeg se skyggen av ham legge seg i sengen min og jeg knep øynene hardt igjen og håpet at jeg skulle få se sommerengen og solen, men det fikk jeg ikke. Denne natten ble forferdelig, fordi jeg kunne høre, føle og se.

 

Dagen derpå ble ikke noe stort bedre. På skolen satt jeg alene i et hjørne hele dagen. Regnet plasket ned og slo meg på leggene. Jeg hadde måtte kle på meg selv, mor var syk. Knebuksene og t-skjorten hjalp ikke mye på varmen. De andre barna hadde regntøy på seg og hoppet i dammene og lo. Hver gang de så på meg, lo de enda høyere og pekte. Jeg forstod hvorfor. Ingen var så stygg som jeg. Da jeg kom hjem, så jeg far ute på terrassen og tok mot til meg og gikk ut til ham. Tvilende så jeg på Mia som smilte til meg. Det gjorde hun alltid.

 

”- Pappa………. Jeg liker ikke at du ligger på mitt rom og..ja…,” sa jeg trist og så ned. Far så sint på meg.

”- Er du frekk mot din egen far? Jeg fryser meg i hjel og du har nerver til å nekte meg varme?” ropte han sint og bannet. I frustrasjon tok han Mia og kastet henne utfor terrassen. Jeg løp ned trappene for å hente henne, men da jeg var kommet ned var hun allerede påkjørt. Med øynene fulle av tårer plukket jeg opp den flate og skitne dukka. Øynene mine strålte nå av sinne. Illsint trampet jeg opp igjen.

 

Min far stod bøyd over gjerdet på terrassen meg et glass med rød saft i hånden. Han vinglet frem og tilbake mens han lo ondskapsfullt. Jeg ville fra bunnen av mitt hjerte at det samme skulle skje med ham, som med Mia.

 

Et lite dytt og han ville bli flat og skitten, sånn som Mia. Jeg kunne høre han skrike da jeg dyttet han, men jeg brydde meg ikke. Med et lite øyeblikks tvil så jeg over gjerdet. Far var da ikke flat eller skitten, men derimot rød. Og han ble bare rødere og rødere. Nå var jeg fryktelig redd og tok fatt i den flate og skitne dukka, men s jeg løp inn på soverommet. Fort hoppet jeg inn i skapet. Der satt jeg i mange timer til det kom en dame og hentet meg.

 

Damen var fra barneverntjenesten og sa at faren min hadde falt ned fra terrassen og dødd. Jeg valgte å tro det og prøvde å overbevise Mia og meg selv.

 

På den tiden var barneverntjenesten veldig dårlig. De sendte meg til mange forskjellige fosterhjem, men mange av dem var ikke noe bedre enn hjemme. Mange ganger måtte jeg lukke igjen øynene og drømme meg vekk til sommerengen.

 

Til slutt gav jeg opp og rømte. Ingen vet hvor jeg er, jeg vet det ikke selv engang. Moren min vet jeg heller ikke hvor er. Alt jeg vet er at det er mørkt og kaldt her og at det kjører biler ovenfor meg.

 

Jeg ligger under en bro og venter på at noen, samme hvem og hvordan, skal redde meg fra følelsene mine, tankene mine, minnene mine og ensomheten min.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish