Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
EndeligSkriv ut Utskrift
En novelle om det å få søsken.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Jeg satt i stolen min, jeg så på tv. Tror det var hotel Cæsar eller noe, for jeg regisserte ikke en dritt av det som foregikk på skjermen, for i dag skulle jeg få se han. Endelig! Klokken ble ti på 6, 5 på seks, 2 på seks, også endelig ble klokken  seks, jeg hadde avtalt med far at jeg skulle ta 18.05 trikken til sykehuset, hvor jeg skulle spørre i resepsjonen hvor jeg skulle gå. Jeg gikk ned i gangen, tok på meg vinteskoene, jakken , skjerfet gikk ut og låste. Jeg gikk de 50 meterene ned til trikke stoppet og ventet, håpet trikken kom, for det var flere minus grader ute. Og der kom den, i grevens tid, for viss den hadde kommet noe senere, tror jeg at jeg neilene mine hadde falt av, for jeg hadde glemt igjen vottene mine hjemme. Jeg gikk inn, satte meg i det første ledige setet og ventet på å komme frem. Jeg så sykehuset komme nærmere og nærmere, og så stoppet trikken, og jeg gikk ut.

 

Jeg åpnet den store døren. Den var tung, og åpnet seg ikke etter før jeg la hele min vekt inntil den. Jeg gikk innenfor døren. Så svært det var! Den første hallen var enorm. Så ut som en diger idrettshall. Høyt under taket var det også, og det var fullt av mennesker der. Noen satt, helt i ro, eller trippet nervøst med bena. Andre gikk utålmodige rundt omkring, med armene i kors og hodet i dype tanker.

 

En gammel mann gikk rundt, og rundt. Rundt, og rundt, på den samme plassen, runde etter runde, skritt etter skritt. Han var blek i ansiktet, og så veldig trøtt ut. Skjorten hang og slang på han, og jakken hang henslengt over sofaen ved siden av. Plutselig klødde han seg i hodet, og strekte på seg mens han så rundt seg.

 

En ung jente, med en enda yngre gutt ved siden av seg, satt på et bord, i et hjørne litt unna de andre. Gutten var rød i øynene, det så ut som han hadde grått. Jenta hvilte armen sin mot skulderen til gutten, og hadde et fortvilet utrykk i ansiktet.

 

Mange venter på noe. En melding, en beskjed. Positivt? Kanskje…Noen var heldige, andre ikke. Rommet summet, stemmer og lyder hørtes overalt. Senger ble trillet rundt omkring, sykepleiere hastet frem og tilbake. Leger sto og snakket med folk, antagelig familie, eller venner, av noen som lå her på sykehuset. Små barn lekte stillferdig med lego, ved ”lekebordet”. Mødre hysjet på småbarna sine, og fedrene leste i avisene, eller drakk kaffe. Høytaleren ropte ut beskjeder hele tiden.

-”Doktor Haug ønskes til kirurgen, øyeblikkelig.”

Og lignende beskjeder.

 

Jeg gikk mot resepsjonen. Heldigvis var det ingen kø der, så jeg slapp å vente.

-Unnskyld, vet du hvilket rom Tora Årnes ligger på? Spurte jeg damen bak luken forsiktig.

-La meg se…Ja, rom nummer 317. Du tar heisen tre etasjer oppover. Utenfor heisen tar du til høyre, så er det sjette rom på venstre side. Spør deg frem hvis du ikke finner det.

-Takk, svarte jeg mutt.

 

Heisen durte og gikk. Folk gikk av, folk gikk på. Virket som heisen aldri skulle komme til min etasje. Heisen gikk opp og ned, uten en lyd. Til slutt var jeg alene i den lille boksen. Jeg begynte å tenke. Hvordan ser han ut? Liten, eller stor? Og hårfarge, hvis han har hår da….Har Tora funnet på et navn?

 

Pling!! Heisen stoppet, og jeg gikk sakte ut, og begynte å gå i korridoren til venstre. Korridoren var lang, og svingete. Hjørner overalt. Og dører, til alle rommene. Innenfor dørene kunne jeg høre stille snakk, og høye røster. Barneskrik, og tv-programmer. Det var få folk i korridorene. Bare jeg og en gammel mann med stokk og en plastpose, som så ut som den var veldig tung.

 

315, 316…her var det. Rom 317. Tallene var røde, fargen var , og skiltet var gammelt og hadde vel vært hvitt en gang i tiden, men denne hvitfargen begynte å bli grå. Jeg hørte ingenting fra dette rommet. Det var helt stille. Jeg banket. Bank, bank. To ganger. To små forsiktige bank.

-”Kom inn!” Hørte jeg innenfra. Jeg tok tak i dørhåndtaket, og skjøv det ned. Åpnet døren forsiktig og stille, og trakk pusten. Jeg gikk inn og så rett på Tora, som satt i sengen sin, og så ganske sliten ut. I armene holdt hun…noe…

-Hei! Så fint du kunne komme….Se, her er Lars, den lille stebroren din!!

”Jeg har endelig fått den broren jeg altid hare ønsket meg, også har pappa fått en skikkelig familie som han har savnet slik etter mor døde. Nå skal alt bli bra igjen, håper jeg”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish