Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
HemmelighetenSkriv ut Utskrift

Handler om ei jente som får et syn.

Bokmål som sidemål.

Bokmål - NovelleForfatter:



Tikk, takk, tikk, takk. ”Hvor mye er klokken? Oi, bare syv minutter igjen til vi må levere prøvene”. Jeg stirret desperat ned på papiret, det var hvitt som snø, og luktet ganske nytt, i det minste ikke som fem år gamle aviser. Hanna satt stille, hun hadde sikkert ikke problemer med oppgavene. Men hun var en av klassens smarteste elever.

 

Jeg kunne ikke levere blankt, det gikk bare ikke, pappa hadde lovet meg at vi skulle dra til Syden om jeg kunne forbedre karakterene mine. Det var bare meg og pappa egentlig, mamma var død, en dag var hun der og den neste så var hun bare borte. Merkelig egentlig, det var ingen begravelse, ikke som jeg kunne huske.

’Fokus! Konsentrer deg!’ tenkte jeg. Et blikk på klokken, fem minutter igjen.

Klokka ringte, ”Greit, lever prøvene med navn og dato, så kan dere gå.

Det var Robert som snakket, skrullingen, læreren med rottefjeset.

 

Frihet! Det var det første jeg tenkte på når vi kom ut i skolegården. Hanna ville selvfølgelig gå gjennom prøven spørsmål for spørsmål.

”Hanna! Jeg orker ikke å gå gjennom marerittet en gang til rett etter at det er ferdig! Greit?” sa jeg.

”Oi, gikk det dårlig eller?” spurte hun i et halvt medlidende tonefall.

”Forferdelig” Svarte jeg stille og satte meg på benken, Hanna satte seg ved siden av meg og så ut over skolegården.

”Men, var det ikke du som øvde så mye?” sa hun anklagende til meg, ”Du sa jo at du kunne stoffet Karen, jeg kunne ha hjulpet deg!”.

Jeg ville ikke innrømme at jeg hadde satt meg ned for å se ishockey - maraton på tv i stedet for å lese til prøven. Jeg så på Hanna, ”Jo da” sa jeg.

Stillhet, jeg registrerte så vidt en svart Ford Angelica som stod stille ved veien, hadde jeg ikke sett den før?

 

Senere kom jeg hjem til det store huset vårt på Grünerløkka, en villa kalte folk det. Jeg rev opp den lakkerte Viktoria-stil døren og slengte skolevesken min i hallen, pappa var halvt engelsk og hadde en forkjærlighet for gamle hus bygd i den berømte viktorianske stilen. Jeg synes det var greit, verken mer eller mindre, huset hadde tilhørt min bestefar Arkibald Graham, en oppdagelsesreisende.

 

Da jeg så ut av vinduet senere fikk jeg øye på den svarte Ford Angelicaen som sto på den andre siden av gaten, jeg ble redd og så meg rundt, fulgte den etter meg? Den kjørte vekk akkurat når pappas Wolkswagen kjørte opp oppkjørselen til den ganske så nye garasjen vår.

 

Telefonen ringte i det øyeblikket jeg kom inn i spisestuen, ”Hallo?” sa jeg forsiktig og lyttet.

”Hello? Is this Will Graham’s number??” sa en ukjent damestemme til meg, ”Eh ja, I mean yes” sa jeg litt fortumlet. ”Who am I speaking with?” la jeg til på engelsk, damen svarte kjapt ”Don’t worry about that dear, let me speak to William”.

Jeg gav røret til pappa og gikk inn i biblioteket for å høre litt musikk på den gamle platespilleren.

 

Rommet jeg satt i var stort, det var veldig høyt under taket og gjennom de store gammeldagse vinduene kunne jeg se støvet danse i solskinnet.

”Bøker, dere skaper så mye trøbbel” sa jeg til den lille grønne boka på bordet mens jeg tenkte på de tunge skolebøkene.

’Nå er det heldigvis snart sommerferie’ tenkte jeg for meg selv.

 

Tre dager etter skoleferiens start satt jeg i den store stuen i det viktorianske huset, Hanna var ute på kjøkkenet for å hente noen iskalde brus. Jeg klødde meg i hodet og lukket øynene et sekund, plutselig stod jeg en helt annen plass i huset, jeg var mindre, kanskje ikke mer enn fem år gammel. I rommet stod det to mennesker, pappa og en dame som så ganske kjent ut, kunne det være mamma? Denne innbilte virkeligheten varte bare i noen få sekunder før jeg ble røsket tilbake til stuen av en likblek Hanna.

”Hva skjedde? Du lå på gulvet og ristet!” ropte hun redd, jeg fortalte henne hva som hadde skjedd.

 

Hanna dro meg ned til biblioteket og lette fram en stor, gammel og støvete bok fra en av hyllene.

’En guide til syn og Deja Vu’ het boken.

”Du må ha opplevd et Deja Vu Karen!” sa Hanna opprømt, ”Bare at det var fra dette livet og ikke et tidligere et”.

”Deja vu?” Jeg så dumt på henne, ” Hva er det? Mat?”.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke har noen spesiell kunnskap på slike områder, så her måtte Hanna forklare meg en god del.

 

Merkelig, jeg hadde aldri før tenkt på å utforske dette store huset. Nå følte jeg en trang til å lete i hver krik og krok for å finne ut hva jeg hadde sett. Jeg hadde hatt et annet glimt, et nytt ’Deja Vu’ som Hanna kalte det, dette varte mye lengre enn det forrige. Mamma lå i sykehussengen etter ulykken, hun sa noe til pappa, men jeg kunne ikke høre hva det var, han stod der og gråt. Det var akkurat som å være der i det øyeblikket det skjedde, mamma gav pappa en liten pakke som så firkantet ut, den var pakket inn i nytt gråpapir.

 

Som i et teater skiftet omgivelsene, pappa stod alene i et rom, han rørte ved en gammel og forseggjort bok, han la pakken inn i et hulrom bak bøkene. Jeg fikk frysninger samtidig som at jeg kjente en sterk trang til å finne ut hva som var så hemmelig, men nei, det var pappas hemmelighet ikke sant? Var dette den mystiske grunnen til disse synene? Var det skjebnebestemt at jeg skulle finne pakken?

 

Jeg listet meg ned til biblioteket, det må ha vært her pappa stod i det synet jeg hadde hatt. Stigen som ble brukt for å komme seg høyere opp stod klar ved siden av kaminen, jeg tok den og begynte å klatre. Etter en stund fanget en sølvfarget gammel bok min oppmerksomhet, den var prydet med noe som lignet på ekte safirer på omslaget og så veldig nedstøvet ut.

’Sikkert bestefars’ var min første tanke da jeg så den, jeg skulle til å ta den ned da en mekanisme ble utløst, et hulrom viste seg foran meg.

Hulrommet i veggen var sikkert stort nok til å skjule tre voksne personer, men det eneste det fungerte som skjulested for nå var en sjuskete liten pakke av gråpapir.

 

Forsiktig åpnet jeg pakken, det var som om det var forbudt, jeg hadde en følelse av å være iakttatt.

Inne i pakken lå et brev og et gullsmykke, ’Til Karen’ stod det utenpå, jeg brettet ut det slitte papiret og begynte å lese.

 

Kjære Karen,

 

Når du leser dette vil jeg nok enten være død eller bortreist fra dere, du skjønner Karen at jeg har en sykdom som heter kreft. Jeg drar til Amerika for å få behandling der av de fremste medisinske ekspertene, allikevel så vil jeg ikke at du skal se moren din være syk og skrøpelig. Derfor forlater jeg dere karen, det er grunnen min, jeg vet ikke når eller om jeg overhodet kommer tilbake, for alt jeg vet kan behandlingen slå feil.

 

Men jeg håper at jeg vil få se deg igjen.

 

Mange hilsener Mamma

PS: Smykket er ditt nå, jeg fikk det av mine foreldre den gang jeg var en liten pike.

 

Tårene trillet nedover kinnet mitt, så det var derfor? Plutselig hørte jeg skritt i hallen, jeg kikket ut og så den svarte Ford Angelicaen stå parkert i oppkjørselen. Jeg ville komme meg ned, og glemte helt at jeg befant meg fire meter over bakken, jeg snublet i en kant og falt.

 

Jeg hørte stemmen til damen som hadde snakket i telefonen, nå snakket hun norsk, eller var det bare innbilning? Alt var uklart, men i et par sekunder kunne jeg se klart, damen stod bøyd over meg i forskrekkelse. Riktignok var hun eldre og tynnere enn jeg husket henne, ’hun er fremdeles vakker’ tenkte jeg, og med skrøpelig stemme som holdt på å svikte på grunn av den bankende hodepinen sa jeg, ” Mamma?”

 

Etter det ble alt svart.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish