Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Jeg har en drømSkriv ut Utskrift
Oppgaven var å skrive stil til tittelen "Jeg har en drøm". Handler om Sophia som levde under lsave-tiden i USA.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Sola skinte varmt den dagen. Da hun lukket øyene sine, kjente hun ikke lenger den uutholdelige heten, og hun følte seg ikke lenger utslitt. Da hun lukket øyene varmet sola hennes rygg, og hun hvilte.

Hun så grønne sletter og bomullsåkere. Solide eiketrær som prydet naturen med sine mektige røtter, og laget skygge for de som trengte hvile. Mississippi delte landskapet i to, og elven glitret som den aldri har glitret før. Over slettene løp hun. Hun lo, hun var lykkelig, og hun var... fri.

Mary dultet bort til Sophia. Hun mumlet noe om å forsette med arbeidet, og Sophia ble vekket tilbake til virkeligheten.

I virkeligheten var Mississippi like glitrende, eikene prydet naturen, men det var noe som ikke stemte.

Hun så ned på de skitne klærne, og den lange redskapen hun pløyde jorden med, og prøvde å tenke seg hva det var.

 

Dagen ble til natt, og slavene ved den lille plantasjen i Louisiana gikk mot deres ”hjem”. Der skulle de spise, sove, og dersom de hadde muligheten, vaske seg.

De holdt til i et lite hus. Det var ikke særlig pent å se på, og det var i meget dårlig stand. Her bodde de, alle syv; Cecila, Jamal, Mary, Abe, Michael, Shelia, og Sophia.

 

Klokken hadde passert midnatt for lenge siden, og det var ikke lenge til de skulle stå opp.

- ”Hallo” hvisket Mary.

Sophia våknet. – “Hva?”

“Er’u våken?”

Hun visste at hun ikke hadde mye valg. – ”Hva vil du?”

Mary hoppet inn i køyen hennes. – ”Sophia, hva var det du tenkte på i dag? Du veit... fortell meg om det!” – Marys ansikt var fullt av iver.

 - ”Jeg tenkte på det samma som alltid.”

 - ”Fortell! Hvordan føltes det?” Øyene hennes skinte like sterkt som oljelampen. Hun var ung og nysgjerrig. Mulig det kom til å forandre seg, hun var tross alt den eneste som hadde den optimistiske holdningen. Sophia ville ikke være den som tok den fra henne. Hun reiste seg og tok oljelampen hennes. Den satte hun på det falleferdige bordet. Mary satt foran henne.

 - ”Jeg følte meg... tenk når du er aleine, og glemt. Her inne. Eller på plantasjen. Da ville friheten vært den musikken du hørte. Og den kunne ikke stoppes. Og hvis ingen kunne synge for deg... så ville du fortsatt kunne ha hørt den. Fordi... den musikken er en del av deg. Og den kan ingen ta fra deg.”

Marys øyne ble blanke. – ”Har du noen gang hørt den?”

 - ”Den hadde en vakker melodi.”

Mary gikk tilbake til køyen sin. Hun sovnet like etter. Sophia sovnet ikke. Gjennom de tynne veggene hørte hun den varme sommervinden suse gjennom skogen. Til tross for at den var varm, gav den henne gåsehud. Hun undret seg om himmelen var skyfri, og hvordan stjernene så ut i natt. Mon tro om eierne hennes så dem like tydelig.

Hun ble ett med vinden og den lyden den gav fra seg. Da hun sluttet, slutte vinden å blåse. Hun ba en stille bønn, men sovnet ikke.

 

I prinsippet er det vakkert å stå opp tidlig og se soloppgangen. Fargene smelter i hverandre og de utroligste nyansene kommer frem. Fuglene kvitrer på sin første sang, og selv menneskene er i et spesielt humør.

Dette ville hun ha gjort hver dag, hvis hun hadde sin egen åker. Hun ville ha jobbet hardt, men frivillig.

Denne morgenen da fargene smeltet i hverandre, stod slavene opp ved denne lille bomullsplantasjen i Louisiana, og gjorde det samme møysommelige arbeidet de gjør hver dag.

Abe reparerte den gamle brønnen, Michael, Jamal, Shelia, og Sophia jobbet på plantasjen, og Cecila lagde frokost. George Edwards jr. gav ordre, og alle gjorde som han sa.

Sophia fantaserte om de grønne slettene og Mississippis særegne måte å glitre på, da Jamal avbrøt henne. Han lurte på hvor Mary var, fordi han hadde ikke sett henne siden hun skulle levere eplene på kjøkkenet. Han mente det var mistenksomt, for hun skulle ha blitt ferdig for lenge siden.

Sophia prøvde å ikke bekymre seg. – ”Mulig hun fikk noe arbeid på kjøkkenet?”

 - ”Mulig” svarte han.

 

Tiden gikk, men Mary kom ikke. Jamal rådet Sophia å lete etter henne i pausen. Og utslitt om hun var, dro hun. Hun kom til huset, men Mary var ikke der. Mr. Edwards sr. satt og fiklet med noe til han så Sophia.

 - ”Hva gjør du her? Kom deg tilbake til arbeid!”

Tonen hans fikk Sophia til å skjelve. Han på sin side, ble enda sintere. Han gikk bort til henne med raske skritt, og fikte kraftig til henne. Kinnet hennes sved voldsomt. Hun så ned på bakken og mumlet noe om Mary.

 - ”Mary?” gjentok han, og lo kraftig. – ”Så du leiter etter den lille tjuven som stjal eplene? Henne får du nok ikke se med det samme! Så kom deg tilbake til arbeid!”

Sophia tok noen skritt bakover, og forsvant like etter i en fart.

Resten av dagen jobbet hun i sitt eget tempo. Hardt. Hun verken snakket eller fantaserte. Hun bare jobbet. Da middagen kom, isolerte hun seg fullstendig, mens de andre diskuterte Marys uheldige skjebne. Det var hennes måte å sørge på.

 

Da natten senket seg, undret hun seg fortsatt over hvordan stjernene så ut. Hun listet seg ut fra køyen, tok på seg klærne og snek seg ut. Hun løp vekk fra plantasjen så fort som bena kunne bære henne.

Da hun tilslutt kom til et sted, hvor enn det var, så hun på stjernene derfra. De var like vakre som hun trodde de var.

Ja, det var en fredelig natt i Louisiana, da stillheten senket seg, og Sophia sovnet og drømte om frihet.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish