Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
VennskapSkriv ut Utskrift
En liten fortelling om et vennskap som blir ødelagt.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Jeg satt på toget da tanken falt meg inn, jeg satt å titta ut av vinduet og der ute på sjøen sto en fugl. Den så så fredfull ut der den sto med begge beina planta på havbunnen. Men plutselig letta den, og fløy opp mot den dyp blå himmelen. Toget kjørte videre, og utenfor vinduet mitt var det nå en liten skog og noe fjell. Fargene på trærnes blader var utrolige. En slags rød oransje dans med vinden. Men tankene mine seg tilbake til den lille fuglen som hadde stått ute på vannet, like før den hadde flydd. Den fikk meg tell å tenke. Tenke tilbake på mitt og min gamle bestevenns vennskap. Vi hadde jo vært bestevenner en gang i tiden, jeg og Liz, hva som hadde skjedd er jeg jo egentlig litt usikker på. Men det var noe med den fuglen som fikk meg til å tenke på det gamle vennskapet vårt, og dets bortgang.

 

Jeg og Liz hadde vært bestevenner. Bestevenner! Vi var overbevist om at vårt vennskap skulle vare for evig. Intet skulle kunne endre dette, vi var alt for alt for glad i hverandre. Vi betydde alt for hverandre. Var det noe som plaget den ene, skjønte den andre det uten å blunke. Og trøsten kom med en gang, med silkemyke, trøstende ord. Vennskapet var støtt. Intet kunne få oss to fra hverandre. Vårt vennskap var like støtt som fuglen hadde stått ute på vannet idet toget tøffa forbi. Det var i vertfall slik jeg så på det den gang. Men nå vet jeg hvor lite som faktisk skal til for å krasje et av verdens støeste vennskap.

 

Jeg og Liz ble først kjent en gang for lenge siden, i 8 klasse når jeg tenker meg om. Vi ble fort venner, og enda fortere bestevenner. All tingen gikk så fort, men det tenkte jeg jo ikke på den gang. Jeg var jo bare overlykkelig for å ha fått en ny bestevenn, en som var den beste. Men var hun egentlig den beste? Nei, hun var nok ikke det. Men som en uvitende liten åttendeklassing, hvordan skal man vite slikt? Tidene gikk, vi var alltid sammen vi to. Vi gjorde alt sammen, og lot aldri den andre føle seg nedtrykt. Eller, jeg lot aldri Liz føle seg nedtrykt, selv følte jeg meg nedtrykt til stadighet. Men det fortalte jeg aldri, og først nå skjønner jeg hvor dumt det var. Det var der jeg burde sagt det, og vendt vennskapet i riktig retning igjen, ikke mot slutten slik det nå var stilt.

 

Vi begynte å små krangle til stadighet. Var ikke lenger de to søte jentene som aldri lot slipp på hverandre. Små stygge ord fløy, samme med tanker. Vi begynte å ha noe smått imot hverandre, selv om vi alltid ble venner igjen senere. Men småkranglinga fortsatte, oftere og oftere. Og plutselig så hadde Liz fått seg en ny bestevenn. Og de likte ikke meg, de var sinte på meg i en uke. Dette var tungt. Jeg hadde jo ingen like gode venner som det jeg og Liz hadde vært, bare venner. Jeg følte meg så oversett, så svikta. Men i løpet av den uka, fikk jeg også venner. Nye venner, venner som brydde seg. Venner som så ut til å bli nye bestevenner. Humøret begynte å stige, og jeg var ikke like deprimert lenger. Brikkene så ut til å ramle på plass. Jeg overså Liz og hennes nye bestevenn, men det viste jeg å være en av de store tabbene igjen.

 

Liz ble sur. Enda sintere enn hun allerede var på meg. Det var slitsomt, åssen hadde du selv takla det om den du trodde var din bestevenn er flyforbanna på deg av en grunn du ikke skjønner? Det viste seg nemlig slik at jeg hadde droppa Liz, at alt var min skyld. Det var en tung bør, å bære all Liz sin skyld på egne skuldre. Depressiviteten hugg tak i meg, og selvpåført smerte virka som en stor trøst.

 

Men en dag, så var Liz plutselig kjempe snill igjen. Dum og naiv som jeg var, så lot jeg henne være snill mot meg. Lot henne ta meg til seg igjen. Og vi snakket ut. Jeg fortalte henne at jeg hadde syns det var litt vanskelig å godta hennes nye bestevenn, fordi hun tok Liz fra meg. Hun fortalte meg også det at hun selv hadde syns det var vanskelig å godta Silje, fordi hun syns Silje tok meg fra henne. Jeg syns det var så utrolig lettende å kunne snakke ut med Liz, og så vel egentlig frem tell nye tider som Liz’ bestevenn. Men, jeg kunne jo ikke bare droppe Silje, jeg har aldri vert den type person som bare dropper et annet menneske fremfor et annet. Og dette skred imot Liz sine planer. Hennes planer var at jeg igjen skulle være under hennes ”makt”, at hun kunne tvinne meg rundt lillefingeren hennes. Men det ble jo ikke slik nå, jeg hadde jo Silje. Jeg hadde to bestevenner og i min verden fløy jeg på rosa, silke myke skyer og nøyt livet med en knusende ro og masse latter.

 

Men så igjen, Liz ble sur på meg. Og ikke nok med dette, hun fortalte sin nye bestevenn alt det jeg og Liz hadde snakket om den dagen. Og hun ble sur, de to hadde noe personlig imot meg nå. Og igjen hugg depressiviteten i meg. Silje var min store trøst. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten Silje. Min støe rygg som alltid sto, aldri falt, uansett hvor tung børen ble.

 

I dag, nå er jo dette en del år siden, er fortsatt jeg og Silje bestevenner. Jeg bor i Oslo og Silje bor fortsatt i Drammen. Jeg satt faktisk på toget på vei hjem til Drammen da jeg så fuglen som minte meg så sterkt om mitt og Liz’ vennskap den gangen tilbake i tiden. Det hadde begynt så fort, akkurat like fort som jeg fikk øye på fuglen som sto der. Det hadde vært like støtt som fuglens bein hadde stått støpt nede på havbunnen. Men det hadde også flydd av sted, like lett som fuglen hadde satt sin egen kurs opp mot den dypblå himmelen. Jeg savner Liz fra tid til annen, vi hadde jo vært bestevenner. Vi hadde jo planlagt halve livet vårt sammen. Og det er så trist å tenke tilbake på dette bruddet på vårt støe vennskap. At det bare skulle en liten ting til, før hele muren raste. Men jeg vil alltid være glad i Liz, selvom hun har påført meg en del skade. For jeg er ikke den type menneske som ikke godtar folk som de er.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish