Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Norge i perioden 1814 til 1905Skriv ut Utskrift

Handler om grunnloven, utvandring til amerika, napoleonskrigene og union med Sverige.

Karakter: 6

Bokmål - SæroppgaveForfatter: Anonym
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Innholdsfortegnelse

Napoleonskrigene og hvilken betydning de hadde for Norge. 1

Napoleonskrigene

Betydning for Norge

Eidsvoll og grunnloven

Notabelmøtet

Riksforsamlingen på Eidsvoll

Grunnloven

Utvandringen til Amerika

Hvorfor skjedde det?

Historien

Tall og fakta

1905 og unionsoppløsning

Forhistorie

Union eller ikke union

Ny konge

Kilder

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

 

Napoleonskrigene og hvilken betydning de hadde for Norge

 

Napoleonskrigene:

Betegnelse på de kriger som ble utkjempet mellom Frankrike og vekslende allianser av europeiske stormakter i 1799-1815, en fortsettelse av det revolusjonære Frankrikes kriger. Napoleons utvidende utenrikspolitikk førte til en serie konfrontasjoner med England, Preussen, Østerrike og Russland. De mest kjente slagene stod i Marengo i 1800, Austerlitz ("tre-keiserslaget") i 1805, Jena/Auerstädt i 1806, Friedland i 1807 og Wagram i 1809. Etter sammenbruddet under Russland-felttoget i 1812-1813 var Frankrikes fremstøt brutt. Etter slaget ved Waterloo (1815) overtok England overherredømmet i verdenspolitikken.

 

Dette står det i leksikonet, men hvis man bare tar et raskt blikk på det kan man ikke skjønne hva det hadde med Norge å gjøre. Hvis man går litt inn i stoffet ser man at Napoleonskrigene faktisk hadde ganske mye med Norge å gjøre, indirekte…

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Napoleon Bonaparte var ikke ordentlig fransk engang.

 

Napoleonskrigene hadde i begynnelsen ikke noe å gjøre med Danmark-Norge, fordi vi holdt oss unna krigen. Siden vi prøvde å holde oss utenfor var vi helt nøytrale, og ingen var forberedt på noe som helst angrep fra verken Napoleon eller noen andre. Derfor kom det som en stor overraskelse da engelskmennene angrep hele den danske flåten, og enten senket skipene, eller kapret dem og tok dem med seg. Danmark (for Norge hadde ikke mye å si)likte ikke dette noe særlig, de var faktisk veldig sinte, så de ville ta hevn over England på en eller annen måte. Den beste måten kongen da fant var å gå inn i en allianse med fiendene til England, som da var Frankrike med sine allianser. Napoleon vant nesten over alt hvor han kom, og Danmark-Norge led ikke store tap ute i krigen.

 

Betydning for Norge

Her hjemme var det litt verre, fordi Engelske krigsskip patruljerte havet mellom Norge og Danmark. Det gjorde at danske skip ikke kunne komme over med korn til Norge. Derfor sultet mange i Norge, og mange var veldig fattige. Det gjorde at Kristian Fredrik, tronarvingen, ble sendt over til Norge for å være stattholder. Kongen var redd for at nordmennene ville gjøre opprør på grunn av matmangel og dårlige forhold. Kristian Fredrik kom seg over havet, og ble godt tatt i mot i Norge.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Dette kartet viser hvordan Napoleons rike var i 1812. Det viser også hvor de store slagene fant sted.

 

Bortsett fra dette syntes alt å gå veldig bra med krigen, helt til Napoleon fikk det for seg at han skulle ta Russland. Han la ut over fjellene med hele sin store hær. Dette gikk bra helt til de kom til nedbrente byer uten mat eller varme. Det var lite mat, og mange sultet, men likevel fortsatte Napoleon helt inn til Moskva. Han fikk erobret byen, men russerne satt fyr her også, så Napoleon måtte til slutt gi seg. Da han kom tilbake til Frankrike var det med en veldig nedsatt hær, og uten Russland som forbundsfelle. Det var da resten av Europa så sitt snitt til å angripe. England og de andre stormaktene lovte Sverige at hvis de ble med på deres side i krigen, ville de få Norge hvis de vant krigen. Danmark var jo med på Napoleons side. Sverige som da hadde Karl Johan som kronprins takket ja til dette, og ble med i krigen på England sin side. Nær Leipzig deltok Karl Johan i et kjempeslag der Napoleon tapte og måtte flykte med sin hær tilbake til Paris. De andre stormaktene fulgte etter. Avtalen var at Karl Johan skulle gjøre det samme, men i stedet gikk han mot Danmark med sine svenske soldater. Han ville sikre seg Norge før Napoleon egentlig var slått, bare for sikkerhets skyld. Danskene måtte gi tapt for Karl Johan og hans dyktige, svenske soldater. I byen Kiel, 14. januar 1814, ble danskekongen tvunget til å avstå Norge til Sverige. I bytte fikk han en ganske stor pengesum og svensk Pommern. Etter dette fortsatte Karl Johan ned sin hær mot Paris, for å være med på det endelige og avgjørende slaget mot Napoleon ved Waterloo.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
<bilde>

Logg inn for å se bildet

Karl Johan, også kjent som Jean Baptiste Bernadotte. Han var en av Napoleons beste generaler, men ble adpotert til svensk kronprins av den barnløse svenske kongen.

 

 

Eidsvoll og grunnloven

 

Notabelmøtet

Etter at alle stormaktene hadde bestemt at Sverige skulle få Norge, var nordmennene i opprør. I alle fall var Kristian Fredrik og hans venner det. Ingen hadde spurt om nordmennenes mening! Ingen hadde brydd seg om hva byttehandelen ville bety for Norge, så derfor innkalte Kristian Fredrik til et såkalt notabelmøte på Eidsvoll hvor vennen hans, Carl Anker bodde. Kristian Fredrik vil påberope seg arverett på den norske tronen, og han vil vite hva stormennene syns.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Her er hagestuen på Eidsvoll hvor Notabelmøtet ble holdt. Bildene på veggen er av alle deltagerne på møtet.

 

Derfor blir notabelmøtet også kalt stormannsmøtet.  Alle er enige om at de vil motsette seg en underkastelse under Sverige, men det er delte meninger om Kristian Fredrik skal være konge i Norge, eller om det skal velges en ny konge. Professor Georg Sverdrup mener at kronen nå tilhører det norske folk, og at det da er de som skal velge kongen. De fleste erklærer seg enige med ham.

 

Stormennene kommer frem til at det norske folk selv skal få uttale seg om selvstendighetsspørsmålet, og at det skal velges en grunnlovgivende forsamling som skal møte på Eidsvoll innen åtte uker. I mellomtiden skal Kristian Frederik styre riket med tittelen regent. For Kristian Fredrik er dette helt greit, fordi han beholder kronen en stund til, og fordi han har store sjanser til å bli valgt som konge.

 

Riksforsamlingen på Eidsvoll

Dermed innkalte de til Riksforsamling på Eidsvoll. Det kom representanter fra nesten hele Norge. Det var 112 menn i alt; 57 embetsmenn, 18 forretningsmenn og bare 37 bønder. Bare fra Nord-Norge kom det ingen representanter; møtet hadde allerede startet før de fikk valgt seg noen. Fra første dag er Riksforsamlingen splittet i to partier. Det er selvstendighetspartiet og unionspartiet.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Christian Magnus Falsen var sorenskriver og leder av selvstendighetspartiet.

 

Selvstendighetspartiet er ledet Christian Magnus Falsen, og har flere kallenavn som ”danskepartiet” og ”prinsepartiet”. Disse ville ha Kristian Fredrik som ny norsk konge. De fleste på dette partiet var nok innstilt på dansk styre igjen, og de regnet nok med at Kristian Fredrik som var dansk tronearver også, ville skape et nytt Danmark-Norge. De ville også begrense Riksforsamlingen til å velge grunnlover og konge. I følge dem skulle forsamlingen etter dette løses opp. Det var omtrent 80 stykker som var med på selvstendighetspartiet, og flertallet av bøndene hadde gått over dit. Bøndene var ikke så aktive, og stemte helst det som vennene deres gjorde.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Grev Wedel Jarlsberg var leder av unionspartiet.

 

Unionspartiet derimot hadde en helt fast kjerne på bare 20 stykker, så de var i mindretall. Lederen her var grev Wedel Jarlsberg, og unionspartiet hadde også en del kallenavn som ”vestpartiet”, ”svenskepartiet” eller ”de nølende”. Dette partiet ville inn i en union med Sverige, fordi de mente at det ville lønne seg veldig for handelen og oppbyggelsen av landet. Det hadde jo nettopp vært sult i landet, og å snylte på svenskene virket jo da som en god ide. I tillegg trodde de at Norge ikke ville være i stand til å motstå et angrep fra Sverige som ville komme hvis vi nektet å underkaste oss. Videre mente unionstilhengerne at forsamlingen hadde myndighet til å behandle alle saker og at landet ville være tjent med at den fortsatte sitt arbeid selv etter at Grunnloven var ferdig. Av denne grunn har partiet ofte også blitt tatt for å være mer demokratisk enn selvstendighetspartiet uten at dette nødvendigvis var tilfelle. Geografisk hadde unionspartiet sin trygghet i Østlandet og i Agder. Sosialt samlet partiet mange av forsamlingens næringsdrivende. Borgerskapet hadde ofte studert i andre europeiske land og hadde ikke samme grad av tilknytning til Danmark som embetsmennene. I tillegg var de irritert over den dansk-norske utenrikspolitikken som hadde rammet handelen med England. Sverige var derfor på mange måter en mer naturlig unionspartner. Hovedslaget mellom unionspartiet og selvstendighetspartiet står 19. april. På vegne av Unionspartiet foreslår godseier Severin Løvenskiold at riksforsamlingen skal velge en utenrikskomité. Hensikten med forslaget er klar: å markere at riksforsamlingen utøver den fulle suverenitet på vegne av folket og følgelig har rett og plikt til å ta seg av alle sider av statsstyret, utenrikspolitikken inkludert. Sorenskriver Christian Magnus Falsen, en av selvstendighetspartiets ledere, fremmer et motforslag: riksforsamlingen skal oppløses så snart Grunnloven er vedtatt og kongen er valgt. Selvstendighetspartiet vinner avstemningen på grunn av presidentens dobbeltstemme.

 

Grunnloven

For å lage et utkast til selve grunnloven oppretter riksforsamlingen 12. april en konstitusjonskomite. Til leder av komiteen velges Christian Magnus Falsen. Alt 16. april fremlegger konstitusjonskomitéen grunnsetningene for det videre grunnlovsarbeidet. Med unntak av forslaget om å innføre allmenn verneplikt blir grunnsetningene vedtatt uten stor strid. Det blir vedtatt at Norge skal være et fritt, uavhengig og udelelig rike. Kongen skal ha den utøvende makt, en folkevalgt nasjonalforsamling den lovgivende og bevilgende makt, og uavhengige domstoler den dømmende, altså vil de bruke maktfordelingsprinsippet.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Her er Rikssalen hvor lover ble vedtatt. Lappene er navnelapper. Alle hadde faste plasser i alfabetisk rekkefølge.

 

Religionsfrihet og trykkefrihet garanteres - men jøder skal (dessverre) fremdeles ikke ha adgang til riket. Deretter går konstitusjonskomitéen i gang med å utarbeide selve Grunnloven. Alt 2. mai kan komiteen presentere et ferdig grunnlovsforslag på 115 paragrafer. Grunnlovsforslaget er basert på det såkalte adler-falsenske grunnlovsutkast, som er utarbeidet av lektor Johan Gunder Adler og sorenskriver Christian Magnus Falsen. 4.-11. mai vedtar Riksforsamlingen den endelige grunnloven. Partimotsetninger er bare store når det gjelder kongen og kongevalget. Unionspartiet vil ha inn i Grunnloven et forbud mot at kongen skal kunne motta en fremmed krone. Hensikten med forslaget er å forhindre en fremtidig gjenopprettelse av den dansk-norske helstaten ved at Kristian Fredrik (som er dansk arveprins) blir konge i Danmark. Forslaget avvises med stort flertall.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

17. mai 1814 møtes medlemmene av Riksforsamlingen i galla for å velge en konge til den selverklærte norske staten. Det er denne datoen som er mest kjent, og den datoen ble Norges nasjonaldag. Unionspartiet prøver å få kongevalget utsatt, men blir avvist. Kristian Fredrik blir deretter enstemmig valgt til norsk konge. 20. mai blir riksforsamlingen oppløst.

 

 

Utvandringen til Amerika

I 1817 kom et tysk skip til havna i Bergen. Menneskene om bord der fortalte at de skulle til Amerika, et stort og ukjent land med masse flott jord. Da tyskerne dro videre husket nordmennene dem, og landet i vest som virket så forlokkende på dem.

 

Hvorfor skjedde det?

Her i Norge var det sult, og stor fattigdom. Den synligste årsaken til utvandringen, som vi finner her i Norge, var den enorme befolkningsveksten som foregikk gjennom hele 1800-tallet, først og fremst i bygdene. I løpet av århundret hadde befolkningstallet steget med hele 150 %. Norge var med andre ord truet av overbefolkning. Mange steder var det rett og slett ikke lenger jord til alle, på grunn av geografiske begrensninger, som i Sogn, hvor høye fjell tvang innbyggere til å flytte fra bygda. Også når det gjaldt andre levebrød kunne ikke lenger tilbudet holde tritt med etterspørselen. Det var lite korn etter krigen, og ikke alle var fornøyde med det svenske styret. Noen måtte rett og slett ut. Mange klarte ikke å finne mat til barna sine, og folketallet gikk ned. Man fikk ikke dyrket korn eller annet, og husdyra var enda verre stilt enn menneskene, de fikk nesten ikke mat… Det var ikke rart at mange drømte om bedre forhold og masse mat. I tillegg var det ikke noe trosforfølgelse i Amerika, fikk mange høre. Alle folkeslag levde i harmoni med hverandre. Gjennom økt industrialisering hadde flere og flere flyttet til byene for å ta seg jobb på fabrikker og lignende, som en midlertidig løsning på befolkningsproblemet. Det var ikke sjeldent at flyttingen skjedde i to omganger, først til by og så videre til mulighetenes land – Amerika.

 

Men det var mange gårdbrukere som slett ikke ønsket å bli noen byboer, og som foretrakk å flytte direkte til Amerika, der de kunne fortsette med jordbruket slik de var vant til. Men det fantes også en del ulike lokale årsaker til at folk valgte å flytte. Da silda sviktet Vestlandet i 1870-årene var dette med å øke utvandringen herfra, hvor det allerede var nokså fraflyttet. Rent geografisk kan vi si at det var hele det innerste og høyeste Norge, unntatt visse steder, som var med i den tidlige utvandringen.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Mellom 1873 og 1880 stilnet utvandringen litt, men den tok seg opp igjen i begynnelsen av 1880-årene. Dette er den andre store emigrasjonsbølgen, og er antagelig den største i utvandrerhistorien, hvor man nådde høydepunktet rundt 1883 med omtrent 10 % utvandring. Det var altså 200.000 mennesker som valgte å reise over Atlanterhavet på dette tidspunktet. Også denne gangen skyltes økningen utvandrere egentlig nedgangstider i jordbruket. I tillegg var det dårligere tider i byene og utvandringen man kjenner fra hovedstaden, kommer først og fremst i denne tidsperioden. Samtidig som det var dårlige tider hjemme, var kanskje en enda viktigere årsak at det var oppgangstider på det nordamerikanske kontinentet. Amerika var blitt en ledende industrinasjon, samtidig som de hadde underskudd av mennesker og amerikanske myndigheter stimulerte derfor innvandringen.

 

Det er mange årsaker som gjorde at folk valgte å emigrere. Etter den økonomiske krisen i Norge i 1899, spurte de norske myndighetene om grunnen til utvandringen. Mange oppga ingen spesielle årsaker til å dra, mens andre svarte at de dro i mangel på lønnsomt arbeid her hjemme. Men det vi kan si var at det i hovedsak var overbefolkningen og alt som fulgte i kjølvannet av det, som var hovedårsaken til at folk valgte å emigrere. Samtidig vet vi at oppgangstider i Amerika var med på å trekke folk over. Når noen brøt igjennom muren og reiste, fulgte flere med. Det var nesten en trend… Man kan se i slektsbøker, og finne ut at halve slekta faktisk bor i Amerika, og at ca. 1 i hver søskenflokk valgte å dra i til Amerika, enten alene eller med familie. Det vi kan si med sikkerhet, er at hadde alle de norske emigrantene valgt å bli hjemme, ville historien om Norge vært en helt annen…

 

Historien

I 1825, åtte år etter tyskernes besøk i Bergen, dro skipet Restauration ut fra Stavanger. De 52 menneskene som var med skipet skulle til Amerika, det forlokkende landet i vest. Da de kom frem til New York et halvt år senere ble de godt mottatt av ”Den norske utvandringens far” Cleng Peerson, som hadde ankommet fire år tidligere.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Det begynte med Restauration, en liten seilskute som brakte de første 52 utvandrerne fra Stavanger til New York i 1825. Restauration maleri av den norsk-amerikanske kunstneren Benjamin Blessum, 1914.

 

Etter dette kom det en større og større strøm nordmenn til Amerika. Mange av disse skrev brev hjem, og lokket til seg flere og flere emigranter fra Norge. Alle disse fikk merke alle strabasene og vanskelighetene det var ved å sette rot i Amerika som ikke var nevnt i noen av brevene. Vinteren var en prøvelse for mange, og når sommeren kom var ofte store familier blitt mindre, og noen små hus kunne stå tomme. Likevel var dette bedre enn Norge.

 

Det er skrevet mange bøker om folk som har tatt turen over til Amerika. Ofte er disse om jenter eller damer som var anklaget for å være hekser. De hadde jo hørt så mye godt om landet i vest. Det skulle være en stor frihet, men her var folk veldig gudfryktige, og djevelen ble sett på i avsky. Også indianerne ble hos mange sett på som djevelske barbarer som ikke kunne leve etter Guds regler og under Guds åsyn. Derfor var omgang med indianerne strengt forbudt.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Dette brevet fra august 1929 viser en gammel dames (siste?) brev. Familien hennes er død, og hun har ingen som kan ta seg av henne. Hun har derfor betalt for et gamlehjem for resten av livet. Hun savner Norge, og lurer på hvordan det ser ut der og hvordan det har gått med slekta hennes. Av andre brev kommer det ut at nordmennene i begynnelsen hadde problemer med å forstå språket, men at de etter en stund var med og satte sitt særpreg på det.

 

 

Tall og fakta

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Ifølge folketellingen i 1990 var det ca. 3.9 millioner amerikanere med norsk blod i årene i USA. Norskamerikanerne bor fortsatt hovedsakelig i statene i Midtvesten, men man finner norskamerikanere i hver eneste stat i USA.

 

- Noen av emigrantene var kriminelle, og myndighetene i Norge/Sverige og USA inngikk avtaler om hvordan en skulle løse problemet med kriminelle emigranter, og også avtaler om forbryterutvisning.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Tabellen ovenfor viser hvor mange emigranter det var som reiste fra Norge og til Amerika pr. år. I 1882 var det største utvandring på ett år i Norge: 28 804 emigranter!

 

 

1905 og unionsoppløsning

Det har blitt mye snakk om 1905 og unionsoppløsningen i år 2005, med hensyn til at det er 100-års jubileum. Det har blitt laget skuespill og småsanger, og til og med et TV-program for barn. (Brødrene Dal og Karl 12. gamasjer)

 

Forhistorie

Som alt mulig annet har dette også en forhistorie. Jeg vil fortsette etter møtet på Eidsvoll:

Etter at det var blitt vedtatt at Norge skulle ha ny konge og grunnlov var ikke stormaktene og svenskene særlig fornøyde. Stormaktene hadde jo lovet Sverige at de skulle få Norge hvis de ble med i krigen, og Norge ville dem ha. Sverige rustet seg til krig mot Norge, men den varte ikke lenge. Etter bare et par slag overga Norge seg, vi hadde for liten hær i forhold til svenskenes trente styrker. Dermed var Norge under Sverige.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Dette var det nye unionsflagget

 

Union eller ikke union

Unionen med Sverige var nå et faktum, og unionspartiet var fornøyde. Vi hadde beholdt grunnloven, men grunnloven av 17. mai ble skrevet noe om, slik at den slo fast at Norge skulle være forent med Sverige. Den nye grunnloven ble vedtatt 4. november, og den svenske kong Karl XIII ble valgt norsk konge. Unionen var grei nok for nordmennene i begynnelsen, men siden Norge og Sverige hadde felles utenrikshandel var det svenskene som styrte det, og det gjorde at nordmennene ble mistenksomme. Skulle vi ikke få handle med utlandet uten at Sverige skulle bry seg? Og skulle ikke dette være en union? Hvorfor var det bare svenske konger som alle bodde i Sverige?

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

I 1844 kom en lov som sa at det norske og det svenske falgget skulle ha unionsmerke i den øverste firkanten. På slutten av unionstiden vokste misnøyen med unionsmerket. ("Sildesalaten" ble merket kalt.)

 

Det bredte seg større og større misnøye blant folket, og 7. juni 1905 erklærte Stortinget at Norge ikke ville være i union med Sverige lenger. De ville bryte alle bånd. Dette likte ikke svenskene, de hadde jo hjulpet nordmennene opp fra fattigdommen og sulten som hadde rådet under krigen. Den 13. august ble det avholdt folkeavstemning . Hele 368 200 menn stemte for unionsoppløsning, mens bare 184 stemte imot. Kvinner fikk ikke lov til å delta i denne avstemningen, men det ble samlet inn nesten 280 000 underskrifter fra kvinner som støttet oppløsningen av unionen. De som gikk imot unionsoppløsning, eller ble mistenkt for å gjøre det, ble regnet som landsforrædere. Regjeringen kunne si at de hadde et solid flertall i ryggen når de nå skulle gå i forhandling med Sverige. Forhandlingene fant sted i Karlstad i Sverige, og foregikk fra 7. til 23. september.

 

Det var vanskelig å komme til enighet. Svenskene krevde blant annet at Norge måtte rive de nybygde grensefestningene. I denne tiden ble mange vernepliktige svenske og norske menn kalt inn for å være i beredskap i tilfelle det skulle bli krig. Det var mange som fryktet en krig, selv om vi nå vet at ingen av regjeringene egentlig gikk med alvorlige planer om det. Til slutt ga nordmennene etter, og lovte å rive noen av festningene. Til gjengjeld fikk nordmennene gjennom et krav om at et område på hver side av grensen skulle være demilitarisert, det vil si at det ikke skulle være lov å ha militærstyrker der. Etter forliket i Karlstad gikk Sverige med på at unionen skulle oppløses, og den 26. oktober ble Riksakten sagt opp fra svensk side. Den 27. oktober sa kong Oscar II fra seg retten til den norske tronen, og dermed var Norge og Sverige fullstendig løst fra hverandre.

 

Den norske regjeringen var veldig klar over at Norge trengte støtte fra stormaktene i Europa etter 7. juni. De viktigste stormaktene var Storbritannia, Tyskland, Russland og Frankrike. Det var mer enn i dag slik at det gjaldt å inngå avtaler, og å ha et godt forhold til en større makt som beskyttelse mot angrep og krigstrusler. Støtte fra stormaktene var nødvendig for å bli godtatt som selvstendig stat. Norge kunne bare ikke stå alene.

 

Stormaktene var i konflikt med hverandre i deler av Asia og Afrika i 1905, mens Norden var et rolig hjørne. Den viktigste konflikten var krigen mellom Russland og Japan. I tillegg knivet flere stormakter om innflytelse i koloniene. Ingen av stormaktene hadde interesse av en ny konflikt i Norden. Den norske oppløsningen av unionen med Sverige 7. juni ble derfor negativt oppfattet av stormaktene, som fryktet en krig også her. Dette var bakgrunnen for stormaktenes press på Sverige og Norge helt fra tidlig sommer i 1905. Norge rev seg ikke løs fra unionen helt på egenhånd…

 

Ny konge

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Norge måtte skaffe seg et statsoverhode. Men først måtte det avgjøres om det skulle være en konge eller en president. Mange ønsket at Norge skulle bli en republikk og velge en president. Samtidig måtte man ta hensyn til hvordan andre land ville reagere. Republikanerne ble mange steder ansett som en trussel mot stormaktene, og var derfor upopulære. Mange som egentlig var tilhengere av republikk ville derfor at Norge likevel skulle være et monarki, og velge en konge. Det mente også et klart flertall av de som stemte ved folkeavstemningen om spørsmålet 12. og 13. november (også denne gangen var det bare menn). Regjeringen hadde allerede funnet en kandidat. En dansk prins som het Carl hadde sagt ja. Han var gift med ei engelsk prinsesse, og målet var å vinne Storbritannias gunst. Prins Carl ankom Norge 25. november og avla kongeeden i Stortinget. Han tok navnet Haakon VII, og regjerte til han døde i 1957. Kong Harald er hans barnebarn.

 

 

Kilder

Historien om Napoleon Bonaparte av Manuel Komroff

Artikler i Illustrert vitenskap

 

Internett:

http://www.caplex.no

http://historie.cappelen.no/historie1/kap17/

http://www.nb.no/baser/1905/index.html

http://www.eidsvoll1814.no

http://web.hist.uib.no/delfag-v98/tarjei

http://www.daria.no/skole/tekst=1272

http://www.nb.no/emigrasjon




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish