Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
"The Passion of The Christ" - Spekulativ voldsfilm eller troverdig dokumentar?Skriv ut Utskrift

En analyse og drøfting av Mel Gibsons film "The Passion of The Christ". Inneholder flere drøftingsmomenter der filmen settes opp mot både Bibelhistorie og andre kilder.

En fagoppgave i KRL skrevet på allmennlærerutdanningen.

Bokmål - Analyse/tolkningForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Innledning

Opp gjennom årene har det blitt laget flere filmer om Jesus, hans liv og virke. I 2004 var det verdenspremiere på en ny film om Jesus. Denne skiller seg veldig fra de øvrige, for istedenfor å skildre nettopp Jesu liv og virke, tar denne filmen som passende nok fikk sin premiere lagt til påsketider, for seg sesongens sterkeste budskap, nemlig Jesu lidelse. Jeg snakker selvfølgelig om Mel Gibsons The Passion of The Christ.

 

Man kommer ikke bort fra at dette er årets mest omdiskuterte film. Den har engasjert og skapt debatt, og filmkritikere, journalister og teologer verden over har fått avreagere overfor denne filmen. Dette har gitt Gibsons verk en utrolig mengde oppmerksomhet, både på godt og vondt. Her i Norge har vi kunnet lese overskrifter som:

 

”Sadistisk og syk Jesus- film” (Vårt Land 26. februar 2004)

”Slående innholdsløs!” (Vårt Land 25. mars 2004)

”Blodig blendverk” (Dagsavisen, 19. mars 2004)

 

Angivelig skal tidligere Oslo- biskop Gunnar Stålsett ha omtalt filmen som både antikristen, antihumanistisk og antisemittisk. (Refereres til i artikkel i Aftenposten 31. mars 2004) Det skal sies at Gibson selvsagt ikke bare har møtt kritikk i form av motstand etter at The Passion ble utgitt. Det finnes også journalister og teologer som taler til hans favør, mer om det senere. En gjenganger i kritikken man har hørt er i stor grad relatert til vold. Filmen er svært voldelig og detaljert, og provoserer. Når i tillegg regissøren heter Mel Gibson og tilhører Hollywood, er det kanskje naturlig at folk gjør seg opp noen tanker om filmens troverdighet. Ønsker regissøren å formidle et budskap, eller er dette enda en Hollywood-produksjon spekket med glamour, glitter og blod? Dette leder til spørsmålet The Passion of The Christ – spekulativ voldsfilm eller troverdig dokumentar?

 

For å være i nærheten av å kunne gi et svar på dette, er en forutsetning at man har sett filmen. Selv så jeg filmen for første gang da den kom ut, med relativt ukritiske øyne den gang.

 

Nå har jeg funnet den frem igjen, over et år etter. Det er en passende tid for et gjensyn, denne gangen med en mer faglig basert innsikt. Tabloidanmelderne har ”lagt den fra seg”, og man kan se filmen uten å bli styrt hit eller dit fra dag til dag av avisenes skriverier. Man har derimot tilegnet seg en del (forhåpentligvis) relevant kunnskap dersom man valgte å følge med i ”debatten” som pågikk den gang. Målet er å kunne trekke frem momenter i filmen som åpenbart ikke er hentet rett fra evangeliene, og som fremstår som spekulative for mange, meg inkludert. Ved hjelp av fordypning i andre tekster, og ikke minst mennesker som vet mye om emnet innen både journalistikken og de religiøse kretser, vil kanskje disse momentene kunne forklares og begrunnes, og ikke bare tolkes som kunstneriske friheter av regissør Gibson.

 

Hvilke kilder er brukt for å fortelle historien?

Mel Gibson har brukt mange elementer som kanskje ikke har umiddelbare bibelske referanser. De scenene/ hendelsene jeg har trukket ut av handlingen og forsøkt å problematisere på grunn av at de ikke fremgår av Bibelen, er ”lånt”. Selvsagt har han latt seg inspirere av evangeliene. Men istedenfor å lage en handling som enten er direkte oversatt fra ett eller flere evangelier, og kun forholde seg til disse tekstene, har Gibson også brukt andre kilder. Den hyppigste kildebruken er sannsynligvis fra to katolske nonners visjoner fra lenge etter Jesu liv, spesielt Augustinernonnen Anna Katharina Emmerich, samt den Hellige Birgitta av Vadstena. Man skal ikke uten videre fastslå at regissøren konsekvent har hentet visjoner direkte herfra, men gjennom disse kildene kan vi finne en forklaring på hendelser som at Jesus møter djevelen i Getsemane, at Judas blir forfulgt av demoniserte barn, og den svært så omdiskuterte og brutale piskescenen. Disse er alle tatt med i filmen.

 

Filmens ”spekulative elementer”

Når filmen begynner i Getsemane hage, og vi blir introdusert for en bedende Jesus, vet vi at foran seg har han noen dramatiske timer før det vi alle vet skal skje finner sted. Det er disse siste timer filmen tar for seg, og at regissøren har gjort noen grep for å illustrere hovedpersonens følelser og smerter, er mildt sagt. I korte trekk har seeren et par timer med tortur, frykt og død foran seg. Spørsmålet blir ikke hvorvidt Gibson har benyttet seg av virkemidler, det har han så åpenbart, men heller i hvilken grad dette blir troverdig eller ikke. Eksempel: Under seansen i Getsemane, rett forut for arrestasjonen, får vi se djevelen selv side om side med Jesus. Denne forsøker å friste Jesus til å unnslippe død og pinsel, men etter et ”avslag” sender han bort en slange som Jesus tramper i hjel. Dette var det første jeg reagerte på. Ikke i noen av evangeliene går det frem at Jesus konfronteres med Satan under sine siste timer, og det vil være naturlig å undres om dette er et resultat av Gibsons frie fantasi. Så uproblematisk later det ikke til å være. Augustinernonnen Anna Katharina Emmerich (1774-1824) hadde klare visjoner om hva som hendte i Getsemane, og beskriver i sine nedtegnelser dette møtet. (Das bittere Leiden kap 1) Var noen i den tro at Satans rolle i filmen er fantasifullt oppkok fra regissøren, så kan altså dette avkreftes. Interessant er det også at den delen av Emmerichs nedtegnelser filmen har lagt sin handling til er kalt ”The Passion”.

 

Selv om regissøren ikke kan ta denne tolkningen på sin egen kappe, blir det for mange problematisk når en regissør tar utgangspunkt i visjoner noen mener å ha hatt i tilnærmet moderne tid for å fortelle en historie som skal fremstå som sann og troverdig. Den generelle holdningen omkring visjoner og privatåpenbaringer går ut på at disse ikke stammer fra Bibelen og derfor ikke bør vies større oppmerksomhet, langt mindre brukes i mer utstrakt grad enn Bibelen, for å kunne formidle et budskap. Ikke minst underbygges dette av Kjartan Leer-Salvesen. Han er teolog, og genuint filminteressert. Sin studietid brukte han på filmanmeldelser, og han har viet mye tid på å studere såkalte Jesus- og Kristusfigurer på film, fra den første fra 1897 til mer moderne figurer, som Neo i Matrix- filmene. Han ga i 2005 ut boka Fra glansbilde til antihelt- Jesus på film, en bok som tar for seg slike filmskikkelser. Det fremgår av boken og diverse intervjuer gitt av Leer-Salvesen at han ikke er videre begeistret for The Passion. Filmen beskrives som pompøs og overdreven, insisterende og med en altfor kraftig virkemiddelbruk. Problematisk er det at Gibson har lagt så ensidig vekt på lidelsen, der andre Jesusfilmer har forsøkt å få frem en helhet i form av et levd liv. Leer-Salvesen mener at Jesus, som en følge av denne massive oppmerksomheten rettet mot hans siste timer, og manglende refleksjon over et levd liv forut for dette, fremstilles som ansiktsløs. Det skal sies at filmen faktisk inneholder glimtvise tilbakeblikk når Jesus lider mest, men disse er hittil ikke blitt sett på som noe annet enn pusterom for sjokkerte publikummere, eller halvhjertede forsøk på å fremstille Jesu liv og forkynnelse i forkant av lidelseshistorien. Leer-Salvesen mener at en film med dette budskapet aller helst skulle ha brukt Bibelen som primærkilde for å formidle en mest mulig troverdig historie. Han har i intervju pekt på ”faren” ved at seere kan villedes, og slå seg til ro med at ”dette står i Bibelen”, og derfor er sant, noe han presiserer at ikke er tilfelle. (www.fedrelandsvennen.no, publisert 18.3.05)

 

En annen vinkling er også hvorvidt dette kun er visjon. Dette skal ikke være et handlingsreferat, men noen scener er sentrale og utgjør mye av filmens mystikk, og bør belyses i flere perspektiver. Noen få andre scener vil også kommenteres og bli forsøkt analysert. Tilbake til Getsemane: det har seg slik at den også kan forklares ut fra et bibelsk ståsted, dersom en er villig til å rette oppmerksomheten vekk fra de noe avgrensede lidelseshistoriene i evangeliene, og heller prøve å se Bibelen som en helhet. Jeg vil trekke frem 1. Mos 3,14-15:

 

14 Da sa Herren Gud til slangen:

”Fordi du gjorde dette,

skal du være forbannet

framfor alt fe og alle ville dyr.

på buken skal du krype,

og mold skal du ete

alle dine dager.

15 Jeg vil sette fiendskap

mellom deg og kvinnen,

mellom ditt avkom og

hennes ætt.

Den skal knuse ditt hode,

men du skal hogge den i hælen”.

 

Da kan man med litt velvilje forstå at siden Gud allerede i skapelseshistorien innledet et problematisk forhold til slangen, er slangen djevelen i figur. Når Jesus knuser slangens hode, symboliserer det seier over det onde i øyeblikket. Så selve meningen med opptredenen hans, og symbolikken som brukes i filmen omkring dette, lar seg forklare. Det som derimot er problematisk, er hvorfor det er sannsynlig at djevelen var i Getsemane og som gjennomgangsfigur hele filmen som en frister for Jesus. For å forsvare Gibson, og Emmerich for den saks skyld, vil jeg henvise til den katolske presten Claes Tande. Han mener nemlig at det teologisk ikke er helt uhørt, men at det kan tolkes som troverdig. I en artikkel om blant annet nevnte visjon peker han på hendelser i Bibelen der Jesus blir fristet. (www.katolsk.no, publisert 10.5.04) Han nevner for eksempel hendelsen i ørkenen. Med forbehold om forkunnskaper, vil jeg ikke gjengi hele kapittelet, men peke på Luk 4,13 som lyder

 

”Da djevelen var ferdig med å friste ham, holdt han seg borte fra ham for en tid

 

”For en tid” kan tolkes ulikt. Det er kanskje ikke så urimelig at siden djevelen tidligere har satt Jesus på prøve i pressede situasjoner, vil det være naturlig å tenke seg at denne fortvilelsens stund i Getsemane kanskje kan være djevelens store mulighet for endelig å få Jesus over til ”den andre siden”. Forut for lidelsene forbereder også Jesus disiplene med en profeti om at en ”verdens fyrste” skal komme, og deretter endelig kastes ut av riket. (Johannes-evangeliet) Når Jesus i tillegg sier at denne verdens fyrste ikke har noen rett over ham, høres det ut som det er Satan det er snakk om, og man finner en slags bibelsk forklaring på hans opptreden i filmen, der hans misjon er å tilby et fristende alternativ til smerten og torturen, fra første møte i Getsemane, gjennom piskescenene og til Jesu siste utånding på korset, der djevelen regelrett ”kastes ut” (Johannes 12,31) Så var kanskje Satan en del av scenariet?

 

Judas Iskariot, disippelen som forrådte Jesus og siden hang seg, blir man mer ”kjent med” i filmen enn i Bibelen. Fra Jesus blir arrestert, og under forhøret i tempelet, forfaller han mer og mer. Han blir oppsøkt og plaget av demoniserte jødiske barn som jager ham opp til den plassen der han tilslutt tar sitt eget liv. I evangeliet (Matt 27:3-5) blir det ikke lagt vekt på Judas lidelser før selvmordet, annet enn at han først forsøkte å ”kjøpe” Jesus fri igjen før han hang seg. I Bibelen får vi en beskrivelse på noen få linjer, Gibson velger derimot å lage en hendelse ut av dette, med barn og djevel og råtnende dyrekadaver. Heller ikke andre filmer legger spesielt vekt på omstendighetene rundt Judas’ siste tid på jorden. (Jesus fra Nazaret) Det ser ut til at Gibson igjen har latt seg inspirere av Emmerichs Das bittere Leiden, der noe av dette er beskrevet. Det skal sies at djevelbarna ikke er beskrevet, men at Judas løp omkring i Hinnomdalen med Satan etter seg finner man. (Das bittere Leiden kap 14) Kjartan Leer-Salvesen har vanskelig for å godta dette. Han synes bruken av demoniserte barn er problematisk, da dette kan danne grobunn for antisemittiske holdninger. (www.fedrelandsvennen.no, 18.3.05) I andre intervjuer har han på den annen side pekt på at filmen i utgangspunktet ikke er antisemittisk i større grad enn evangeliene, noe mange andre mener, for Gibson både ”legger til” og ”trekker fra”, dvs. at han gjør grep både for å frata jødene skyld, samtidig som han tillegger de jødiske lederne tidvis overdreven skyld. Kanskje forsøker han å ”pynte” litt på historien for å få den mer kommersiell og appellere til en bredere gruppe. (www.tvedestrandsposten.no, 20.3.05) Behandlingen av Jesus under sine siste timer er som kjent noe kristne i en årrekke har likt å bruke overfor jødene.

 

Forut for dommen vet vi fra før at Jesus stilles for Pilatus. Det behandles i alle evangeliene (Matt 27,22-26; Mark 14,12-15; Luk 23,21-25 og Joh 19,6-16) Akkurat den delen av filmen er ganske troverdig mot alle de fire evangeliene, og fremstår for meg som en blanding av de fire. Pilatus kone (kalt Claudia) er med i filmen og forsøker å overtale sin mann til å frigi Jesus, dette er hentet fra Matteus-evangeliet, mens personskildringen av Pilatus som en medfølende mann med et egentlig ønske om å frigi, synes for meg å være inspirert i sterkest grad av Lukas og Johannes. (Lukas er for øvrig den eneste som har med et kapittel om Jesus for Herodes, som har fått scene i filmen) Her vil jeg si Gibson har gjort en god jobb i å fremstå som troverdig, i den grad evangelier kan blandes. Det finnes eksempler på Jesus-filmer som kun forholder seg til ett av dem (Matteus-evangeliet av Pasolini, 1964)

 

Det som har gitt filmen desidert mest oppmerksomhet, og vært gjenstand for reaksjoner, er bruken av vold. Sitatet ”pint under Pontius Pilatus” får, om ikke en helt ny mening, i alle fall en dypere mening i The Passion. Som seere blir vi vitner til utilslørt tortur av Kristus etter at dommen over ham er falt. En scene som tar meget stor plass i handlingen (hele 12 minutter). Vi ser lattermilde romerske soldater hudflette Jesus med ymse redskaper, og enden på visa er at vi får se en hudløs Jesus på sitt mest ynkelige, og lite tilsier at han skulle være Guds sønn. For å sitere den profetiske Salme 22 så er han lik en ”makk, og ikke en mann”. I evangeliene står det ikke annet enn at han blir sendt til pisking og korsfestelse. Er det da forsvarlig av Mel Gibson å gjøre dette til et hovednummer, fullstendig blottet for sensur og uten å overlate noe til fantasien? At romerne underveis skifter ut pisken med et slags redskap med stålhaker og river ham i stykker, er dette noe man finner støtte i noe sted? Eller er det kanskje Mel Gibson som har latt den dypt troende, kanskje lidelsesfikserte katolikken i seg få fritt spillerom og ikke har klart å begrense seg? Igjen kan ikke Gibson alene klandres, for han har ikke funnet på dette selv. Dersom det er klanderverdig, må kritikken rettes mot hans bruk av ikke-bibelske kilder. Også denne delen av lidelsen, samt en meget detaljert beskrivelse av torturredskapene, finner vi i det som kan synes å være regissørens ”favorittlektyre”, nemlig Das bittere Leiden, henholdsvis kapitlene 22 og 23. En annen kilde jeg hittil ikke har presentert, er visjonene til den Hellige Birgitta av Vadstena. På nettstedet www.katolsk.no kan vi lese at hun i sine nedtegnelser beskriver dette: ”Jeg så Hans kropp forslått og opprevet til ribbenene, slik at ribbenene kunne sees. Hva som var enda mer fryktelig å se, var at når piskene ble dratt tilbake var Hans kropp opprevnet slik som marken er opprevnet av en plog.”

 

Vi kan slå fast at The Passion i svært liten grad er et resultat av Gibsons frie fantasi. Han gjør grep for å få frem budskapet sitt, men elementene som går utover Bibelen og dens skrifter kan i svært liten grad krediteres Mel Gibson, med mindre han selv har hatt egne private åpenbaringer. Hvis så er tilfelle, er han ikke den første som har hatt disse. Med alternative kilder som Das bittere Leiden ser vi at han i stor grad er inspirert. Så er spørsmålet hvorvidt dette er noe man kan tillate seg å gjøre når man skal lage film om en så sentral hendelse i den kristne religion, eller om dette rett og slett resulterer i en spekulativ film. Og om voldsbruken kombinert med denne utradisjonelle kildebruken resulterer i en spekulativ voldsfilm. I et intervju Jan Zahl har fått med Kjartan Leer-Salvesen går det frem at troverdigheten er ett aspekt, men at han legger mer vekt på nødvendigheten med å lage en så brutal film. Han vedgår at metodene i Jesu samtid var svært brutale, men avslutter med å stille spørsmål ved hvor mye vold som er nødvendig for å fortelle denne historien. Han mener Mel Gibson har gått altfor langt. (www.tvedestrandsposten.no, 20.03.2004)

 

Får Mel Gibson støtte?

Hittil har jeg forsøkt å fremstille den negative kritikken Gibson har måttet tåle etter utgivelsen av The Passion, med oppfølgende forklaringer av hvordan man tror Gibson kan ha arbeidet seg frem til resultatet underveis. Men Gibson har selvsagt ikke mottatt kun negative kritikker. Denne siste delen av oppgaven skal forsøke å sette fokus på elementer som kan gå i Gibsons favør, slik at vektskålen blir noe mer balansert og en eventuell konklusjon bærer preg av oppveiing.

 

Troverdig mot samtiden

Først vil jeg selv få belyse noe jeg hittil har sagt lite om, nemlig rammene rundt filmen som på en måte danner grunnlaget for å kunne trekke den i en mer troverdig retning. Mel Gibson har klart å lage en gjennomført Jesus- film med tanke på samtid og språk. Til å være en amerikansk produksjon synes jeg det er oppløftende å se at han har valgt å la språket i filmen være arameisk og latin. Arameisk er et språk som i dag snakkes på dialekten assyrisk, av ca 200.000 mennesker fordelt på Irak, Iran, Syria, Georgia, Armenia, Russland, USA og Australia. (www.caplex.no) Det var talespråket i Jesu samtid. Det må ligge en personlig drivkraft bak å være villig til å la et helt skuespillerensemble gå gjennom og lære seg disse replikkene. At de fleste skuespillerne, med unntak av James Caviezel, (som for øvrig har interessante initialer i forhold til rollen han spiller) består av relativt ukjente Sør- og Sørøsteuropeiske skuespillere (Italia, Bulgaria mm) trekker filmen i positiv retning. Gibson er ikke ute etter å eksponere sin film gjennom en imponerende rolleliste. Det at han valgte å ikke være kommersiell og ”mainstream” var lenge noe filmkritikere brukte mot Gibson underveis i arbeidet med filmen, og mange trodde at dette ville være såpass smalt og spesielt at det ville resultere i en flopp. Eksponert ble filmen så utvilsomt, en formidabel kassasuksess også, så noe må han ha gjort riktig.

 

Hvor finner Gibson støtte?

Leer-Salvesen, som setter spørsmålstegn ved nødvendigheten ved å lage en såpass sterk skildring, og i tillegg uttaler at han syns filmen er for komplisert til å anbefale videre, møter delvis uenighet også i egne, protestantiske rekker. Prestene Gunhild Svalastog og Stig Lægdene, har begge sitt virke i Tromsø. De syns på sin side det er en rik film, med mange viktige momenter. Blant annet mener de at de ulike sidene som vises av Peter, Judas og Pilatus er nødvendige for å formidle det menneskelige, det at man gir etter for press også i våre dager. Det sterke fokuset på lidelsen forsvarer de, fordi de mener at mange i dag forskjønner lidelsen ved å utelate viktige momenter. Svalastog presiserer at fordi vi er en del av en kultur der vold kommuniserer godt, blir filmen òg en tankevekker i vår tid. De har heller ingen problemer med å anbefale filmen videre, og oppmuntrer folk til å se den, gjerne nettopp som en del av påskeforberedelsene. (www.nordlys.no, 26.3.04)

 

På tampen av oppgavefristen har det dukket opp noe jeg finner verdt å nevne: i det republikanske miljøet i California er det for tiden stor misnøye i forhold til sittende guvernør Schwarzenegger, og navnet Mel Gibson diskuteres innad i partiet som en aktuell kandidat. Blant annet spekuleres det i om han kan være et stort trekkplaster for de religiøse velgerne, nettopp pga suksessen med The Passion of the Christ. (www.dagbladet.no 9.12.05) Dette kan kanskje danne et vagt bilde av hvor mange tilhengere det hevdes filmen har, bare i California.

 

Først og fremst en katolsk film?

Som tidligere skrevet, er Mel Gibson en troende katolikk. Kommer dette til uttrykk i filmen hans, eller for å si det annerledes, er den katolske kirke mer positivt innstilt til filmen? Kan den katolske kirke lettere forstå voldsbruken som forekommer i filmen, samt forsvare kildebruken? For å greie lett ut om Den Katolske Kirkes syn på privatåpenbaringer, vil jeg nevne SS.CC. (katolsk tittel) Olav Müllers uttalelser om private åpenbaringer. Han understreker at private åpenbaringer ikke er av forpliktende karakter, som den offentlige åpenbaring, men at det på et generelt grunnlag er kjettersk å forkaste disse. Samtidig hevdes det at private åpenbaringer er gitt av Gud, at de har en hensikt, og at ethvert tilfelle skal granskes av Kirken. (www.katolsk.no, foredrag holdt den 17.1.04)

 

Hva vold og lidelse angår, kan det se ut som den katolske kirke faktisk er mer opptatt av dette enn den protestantiske kirke. Jeg kan nevne ting som rundt påsketider inntar nyhetsbildet, som at for i eksempel Spania går de en parade hver påske. Der går de prosesjon, gjerne barbent eller på kne. Poenget med slike ritualer synes å være at fokuset skal ligge på lidelsen, at vi i vår tids luksus kan unne oss litt lidelse. I Filippinene er det enda mer drastisk, der går enkelte gjennom hele lidelsen, og avslutter ritualet med å la seg korsfeste etter alle kunstens regler. Det er nesten fristende å konkludere med at katolikker er mer opptatt av, og åpne for, privatåpenbaringer og detaljerte lidelsesfortellinger enn hva protestanter er. En slik påstand skal man jo selvsagt ikke uten videre konkludere med, så for å belyse dette nærmere har jeg kikket i en inngående artikkel av Claes Tande (www.katolsk.no, 22.3.04) Han peker på elementer ved The Passion som går i retning av, og i stor grad klarer, å uttrykke katolsk fromhet, som han kaller det. Av de sentrale punktene som Gibson har valgt å inkludere i sin film har vi blant annet korsveien med sine 14 stasjoner (Gibson utelater faktisk den 14. stasjon, gravleggelsen). Disse stasjonene tar for seg 14 sentrale hendelser fra Jesus blir dømt og til han blir gravlagt. For ikke å gjengi samtlige av de 14 stasjonene det er snakk om og bruke masse plass på det, kan jeg nevne noen få; Jesus blir dømt (1), Simon fra Kyrene hjelper Jesus med å bære korset (5), Jesus blir tatt ned fra korset og lagt i sin mors fang (13). Korsveiene er noe man finner som veggmalerier i katolske sognekirker. En katolikk går også korsveien under andakter. Gibson har ikke tuklet i stor grad med noen av stasjonene, med unntak av den åttende, der Jesus trøster Israels kvinner. Der velger Gibson å gi Jesus en mindre omfattende replikk enn den vi finner i Bibelen (Luk 23,27-28), noe som tolkes dit hen at originalteksten i en moderne kontekst kan virke antisemittisk. Altså enda et moment som kan være med på å renvaske filmen i forhold til å virke antijødisk.

 

Smerten er heller ikke problematisk å forholde seg til, iflg. Tande. Rosenkransen, en katolsk andaktsbønn, er delt inn i flere deler, deriblant de fem dekadene med smertens mysterier, som det heter. Disse er: Jesu dødsangst i Getsemane, Jesus blir hudstrøket, Jesus blir tornekronet, Jesus bærer sitt kors samt Jesus blir korsfestet og dør. Gibson er trofast mot disse sentrale delene av et katolsk livssyn, og lar de komme til sin rett.

 

Andre viktige deler av den katolske troen kommer også til uttrykk i filmen, og for ikke å utdype disse i særlig grad, vil jeg bare nevne dem. Alle er de belyst i artikkelen til Tande, som i det store og hele finner at filmen er god, og inneholder en rekke sentrale aspekter som finner resonansbunn hos katolikker. Noen av dem er Jesu syv ord på korset, alle hentet fra Bibelen, og utgjør deler av katolske botsandakter, og faktisk også i mange protestantiske kretser. Når Jesus snakker med den korsfestede røveren Dismas, som er korsfestet samme dag sammen med den tredje person, Gesmas, kan man merke seg at disse navnene har kommet frem etter katolske legender.

 

Og, bare for å ha nevnt det, så er det ikke så enkelt for en katolikk å hevde at de ulike tilbakeblikkene i filmen er lagt inn for å enten gi et pusterom eller for å forsøke å gi filmen et mer helhetlig bilde av Jesu liv. For en katolikk vil disse glimtene fremstå som noe av filmens nerve, som nattverdsmystikk. Glimtene tilbake i tid vil kunne gi en katolikk en teologisk påvisning om at messen gjør Jesus nærværende uten blod og smerte når messen feires.

 

Avslutning

Nå er vi på det punktet der man skal kunne uttale seg om hvor denne filmen er troverdig eller spekulativ, noe som definitivt ikke bare er lett. Det vi har sett er at Mel Gibsons The Passion of the Christ uten tvil er en omdiskutert og het film, med en ganske splittet kritikergruppe. Det ser ut til å være et slags enten/eller, altså elsket eller hatet. Noe som slår meg som interessant er dette med splittelsen protestant/katolikk. Det blir for generaliserende å si at det er der splittelsen ligger, det finnes åpenbart protestantiske teologer som mener godt om filmen, men i stor grad ser det ut til at de har et relativt delt syn. Leer-Salvesen og Claes Tande kan stå som to representanter for hver sin mening, henholdsvis hvert sitt ytterpunkt. I tillegg representerer de hver sin kirke som teologer.

 

Det som er fascinerende er at det faktisk ser ut til at det er nettopp de sentrale elementene som vold, smerte og lidelse som avgjør om man vurderer filmen som spekulativ eller troverdig. Der Leer-Salvesen, og mange med ham, peker på dette som spekulativt, og dømmer filmen ut fra det, vil tilhengerne peke på nøyaktig de samme tingene, og forsvare disse. Se bare på Tandes utgreiinger som jeg har forsøkt å beskrive over. I begynnelsen av oppgaven hadde jeg faktisk nesten trodd at katolikker og protestanter sto fullstendig delt i dette spørsmålet jeg stiller, mye i og med at Mel Gibson selv er katolikk. Før jeg satte meg inn i problemet hadde jeg også vanskeligheter med å finne forklaringer på de ikke-bibelske valgene av scener i filmen. Jeg så en stund for meg at det var mye fantasi fra regissøren, og at det skulle kunne gå an å kritisere mange av valgene han har gjort underveis. Disse følelsene styrkes selvsagt av å lese voldsom kritikk. Imidlertid har det gått opp for meg at det gjerne ikke er så enkelt som man tror, men at alt har to eller flere sider. Etter å ha lest etter min mening saklige kommentarer fra flere teologer, positive anmeldelser, og sett på kildene som sannsynligvis ligger forut for denne filmen, slår det hele meg som mye mer komplisert enn bare spekulativt. For meg virker det nå som en meget sammensatt og kompleks film. Voldsom? –Utvilsomt. Brutal? – Absolutt. Men spekulativ? Det er ikke så sikkert lenger. Jeg tror Gibson har ønsket å lage en historie til personlig tolkning, det går vel frem av privatåpenbaringene som er tatt med. At han er positivt innstilt til private åpenbaringer, og som jeg kan forstå også ønsker å lage en film som den enkelte kan gjøre seg opp en mening om, gjør at det så vidt jeg ser ikke kan sies så enkelt som at filmen er ensidig spekulativ. Troverdigheten får også bli opp til den enkelte å gjøre seg opp en mening om, enten syns man det er problematisk å benytte seg av ikke-bibelske kilder, eller man har ikke problemer med å godta det. Gibson har uansett laget en personlig skildring, som det får bli opp til den enkelte, i likhet med Gibson, å si, føle eller mene noe om. Etter min mening en meget sterk film.

 

 

Noen scener fra The Passion

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Satan i Getsemane

(Rosalinda Celentano, Italia)

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Pontius Pilatus

(Hristo Shopov, Bulgaria)

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Jesus hudflettes

(James Caviezel, USA)

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Jesus på korset

 

 

Kildehenvisninger

 

Faglitteratur:

Leer-Salvesen, Kjartan: Fra glansbilde til antihelt – Jesus på film. Oslo: Verbum Forlag, 2005

 

Annen lesning:

Det Norske Bibelselskap: Bibelen. 1978-utgaven

 

- Artikler fra nettstedet www.katolsk.no, henholdsvis:

http://www.katolsk.no/nyheter/spesial/thepassionofchrist/20040322b.htm (Tande 2004)

http://www.katolsk.no/nyheter/spesial/thepassionofchrist/20040510.htm (Tande 2004)

http://www.katolsk.no/artikler/privat.htm (Müller 2004)

- Utdrag fra Das bittere Leiden unseres Herrn Jesu Christi (Vår Herre Jesu Kristi bitre lidelse) av Katharina Emmerich, som i sin helhet kan leses på

http://www.sacred-texts.com/chr/pjc/

- Caplex: www.caplex.no

 

Film:

Gibson, Mel: The Passion of the Christ. 2004

Zeffirelli, Franco: Jesus of Nazaret. 1977

 

Media:

- Dagsavisens nettsider: www.dagsavisen.no

http://www.dagsavisen.no/kultur/
filmanm/2004/03/785971.shtml?string=the%20passion

(for øyeblikket ikke aktiv, men kun overskriften er hentet herfra til innledningen min)

- Tvedestrandspostens nettsider: www.tvedestrandsposten.no

http://www.tvedestrandsposten.no/Innenriks/
article914175.ece?service=print

- Fedrelandsvennens nettsider: www.fedrelandsvennen.no

http://www.fedrelandsvennen.no/kulturpuls/litteratur/
article271011.ece?service=print

- Nordlys’ nettsider: www.nordlys.no

http://www.nordlys.no/kultur/article920689.ece

- Aftenpostens nettsider: www.aftenposten.no http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article764649.ece

- Dagbladets nettsider: www.dagbladet.no http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/12/09/451809.html

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish