Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
MørketidSkriv ut Utskrift

En velskrevet novelle hvor handlingen utspilles langs kysten på høsten.

Karakter: 5 (videregående)

Bokmål - NovelleForfatter:



Høsten kom brått. Mens vinden ulte rundt hushjørnene, bølgene knustes mot klippene ute ved havet, og regnet laget store elver der veien pleide å gå, satt en enslig mann i sin usle hytte ved havet. Han stirret inn i peisen. Ilden var i ferd med å dø ut. Mannen merket det ikke, stirret bare inn i flammene.

 

De døende flammene kastet mørke skygger ut i et sparsommelig møblert rom. Et gammelt bord, noen stoler. Et teppe som nok hadde sett bedre dager, det samme hadde mannen i den slitte lenestolen foran peisen. Uten å kaste så mye som et blikk bort på vedkurven, visste han det var tomt for ved. Han bare visste det. Det var nå det skulle skje. Det lenge etterlengtede.

 

Det hamret på døren. Hamringen druknet i lyden av regnet som pisket mot vinduene, men mannen lot seg ikke merke av noe av dette. Da det hamret igjen, hardere denne gangen, leet mannen så vidt på det ene øyelokket, blunket forsiktig, som om han var i ferd med å våkne opp av en transe. Igjen hamret det. Han rynket de bustete øyenbrynene i forundring og irritasjon, da han hørte sin kones umiskjennelige stemme overdøve den voldsomme vinden.

 

”Arthur!” ropte hun. "Arthur!” Klagende, sytende, irritert. Mannen pustet dypt inn, før han langsomt reiste seg og gikk mot døren. Han hoppet bakover da døren åpnet seg med et rykk og smalt i veggen. Ute på trappen sto hans ektemake gjennom mange år. Gjennomvåt, forfrossen og olm som en okse. Lynende øyne gjennomboret ham. Han måtte slå blikket ned. En gammel stresskoffert sto ved siden av henne ute på steintrappen.

”Du glemte maten,” sa hun, og rakte ham en kurv hun hadde hatt hengende over armen. Han så på henne. Det grå håret sto til alle kanter, sminken var borte. Hun stirret han inn i øynene, utfordrende, anklagende.

”Takk,” sa han etter en stund, visste ikke helt hva han skulle si, eller hvorfor han sa det. Han hadde tenkt å be henne inn, men kvikk og sta som hun var, snudde hun på hælen og gikk. Ga fra seg et fnys, så var hun borte. Mannen ble stående i døra og se ettertenksomt på den svaiende skikkelsen på vei bort fra den usle hytta. Han kjente en ekkel klump i magen. Han ristet han på hodet, og gikk inn. Ilden var nesten borte. Han rev i stykker en avis, og den flammet opp.

 

”Ja, det glemte jeg visst,” mumlet mannen til seg selv, mens han klødde seg ettertenksomt i det store, grå skjegget. ”Det var nå det skulle skje.” Med raske skritt gikk han bort til døren igjen, og hoppet nok en gang raskt bakover da døren fløy opp og smalt i veggen. På trappa sto stresskofferten. Han tok den opp og gikk inn igjen. Åpnet kofferten, og så på det øverste arket. ”Basilikum” signert Gunnar. Mannen ristet irritert på hodet, krøllet papiret sammen og kastet det på peisen. Gunnars norskstil ble flammemat.

 

”For mange kommafeil uansett,” sa mannen til Gunnars svinnende stil, før han sakte sank ned i sin slitte lenestol, og ettertenksomt tok opp neste ark. ”Den onde dagen” signert Øystein. Langsomt begynte mannen å lese. Ilden på peisen brant med en dunkel glød, og skapte en uhyggelig, trolsk stemning i det sparsommelig møblerte rommet. I stillhet leste han. Om mannen som satt alene i en ussel hytte ute ved havet. Om kona som kom på besøk, om kona som ble drept, om mannen som ikke ville gjøre noe, og om et kvinneskrik så hjerteskjærende og virkelighetsnært at han plutselig fant seg selv stående ute på hyttetrappa.

 

Lenge sto mannen der, alene, som om han været noe andre mennesker ikke merker. Stummende mørke, trykkende mørke. Regnet pøste ned. Mannen var raskt gjennomvåt. Sakte gikk han nedover veien, som nå var bare gjørme og vann. Vinden rusket i skjegget hans, og de kraftige vindkulene fikk ham til å vakle. Den gamle mannen slet i gjørma, skled og kravlet. Plutselig flerret lynet over himmelen. Lyste opp de forblåste klippene for en stakket stund. Med lynet kom torden, og mannen bøyde seg med armene beskyttende rundt hodet. Han skrek. Nok en gang lynte det. Mannen sank ned på kne. Redd for sitt eget liv.

 

Som han satt der langt ute mellom dystre klipper og mengder av gjørme, mente han å skimte noe. Skremt og undrende famlet han seg frem til det han mente å ha sett. Han hadde rent glemt å skrike. Nok en gang lynte det, og han så en kjent skikkelse ligge i gjørma foran ham. Hans kone. Hodet var skilt fra kroppen. Hikstende strøk han henne over håret, forsøkte å sette henne sammen igjen.

 

Vinden sang over klippene, over mannens kone. Langt der borte kunne han høre store, knusende bølger gang etter gang treffe klippene ute ved havet. Tårer rant nedover mannens ansikt, uten at han lot seg merke med det. Plutselig slo han hendene for ansiktet og reiste seg. Den ekle klumpen i magen vokste og vokste, og nådde uante dimensjoner. Mannen stavret vekk fra sin døde kone. Vinden rev og slet i den gamle mannen. Regnet pøste ned. Torden drønnet med jevne mellomrom. Inne i den usle hytta døde ilden.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish