Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
NettetSkriv ut Utskrift
Novelle skrevet ut fra overskriften.
Bokmål - NovelleForfatter:



Helt alene satt hun der. Frossen. Redd. Skitten. Hutrende løftet hun hodet fra knærne et øyeblikk, og så seg rundt. Regnet pøste ned. Skogen lå der stille. Bare vinden rusket i de store grantrærne nå og da. Ingen dyr var å se. Hun var alene i skogen. Endelig alene. Stille hvilte hodet på knærne hennes igjen. Tankene fylte hodet hennes. Igjen. Alle de vonde tankene. De gode var borte. Nettet var i ferd med å snøre seg sammen.

 

”Ida”? Stemmen skar gjennom rommet. ”Ida? Følger du med”? Hun løftet langsomt blikket og så på ham. Lot blikket dvele lenge, før hun igjen snudde seg vekk og så ut gjennom vinduet.

”Ja”, svarte hun stille. Stemmen var så svak at den så vidt kunne høres. Læreren ristet oppgitt og bekymret på hodet før han snudde og gikk tilbake til kateteret. Øynene hennes stirret drømmende ut gjennom vinduet. Regndråpene la seg på vinduet, og gjorde verden utenfor utydelig. Hun registrerte ikke de regntunge, forvridde grantrærne, de uformelige husene. Hun hørte ikke stemmene som summet i klasserommet, ikke lærerens skarpe stemme, ikke vinden som ulte. Snart var klasserommet tomt. Hun satt igjen, alene.

”Går det bra med deg”? lød lærerens stemme, atskillig mildere nå. Forvirret snudde hun seg.

”Ja da”, svarte hun stille, før hun med langsomme bevegelser gikk ut.

 

Skyene på himmelen gjorde dagen grå. Gjorde livet grått. Gjorde fortvilelsen stor. Gjorde ensomheten større. Gjorde løsningene færre. Regnet pøste ned over den spinkle skikkelsen som kavende prøvde å bestige en liten kolle. Skikkelsen skled, falt, reiste seg igjen. Kavet og falt. Etter en lang kamp mot den gjørmete bakken, var den stakkarslige skikkelsen oppe.

 

Det regnet ikke lenger da det lille mennesket reiste seg opp i stående stilling, bøyde hodet bakover og så undrende opp på himmelen. Hun strakte hendene ut mot sidene, gjorde noen håpløse krumspring. Plutselig pøste regnet ned igjen. Hendene sank resignert ned mot bakken igjen, nakken bøyde seg forover. Håret falt foran ansiktet. Skikkelsen satte seg stille ned på kne. Nettet var for sterkt.

 

Øynene var ikke bare drømmende lenger. De var søkende, som om de lette etter noe. Regnet slo mot ruten. Håpløsheten sto skrevet i øynene hennes da hun resignert sank tilbake mot stolryggen. Øynene så seg desperat rundt, en hjerteskjærende usikkerhet preget det ellers så døde ansiktet. Hun hev etter pusten. Den spinkle kroppen begynte å riste, først skjelvende, etter hvert i voldsomme kast. Hun følte alles blikk hvile på seg, undrende studerte de det uventede scenariet. Noen fniste dempet. Hun krympet seg. Det gjorde vondt. Hun styrtet ut, måtte ha luft.

 

Regnet pøste ned, med voldsom styrke traff det bakken. Hun trosset de voldsomme, våte kreftene og styrtet ut av skolegården. Panikkslagen og ute av stand til å tenke klart, gikk ferden opp i skogen. Alt var over. Hun gispet etter luft. Strøk hånden over ansiktet, kjente at tårene hadde blandet seg med regndråpene. Fortvilet hørte hun stemmer bak seg. Lavmælte, såre klynk unnslapp henne, og hun krøkte seg sammen, som for å beskytte seg mot et slag. Vettskremte og desperate øyne så seg rundt i skogen, uten å finne en løsning. Med et dypt sukk siktet hun seg inn på kollen.

 

En tynnkledd skapning kavet seg nok en gang oppover kollen. Skled og falt i gjørmen. Hulkende, men fast bestemt på å ikke gi opp, klatret hun. Med skitne klær, og med ansiktet grimet av tårer sto hun på toppen. Øynene så drømmende ned på landskapet. Regnet pøste ned, og gjorde det vanskelig å skille ting fra hverandre. Stemmer ropte. Forhatte stemmer ropte: ”Ida? Ida!”

 

For sent. Det var for sent. Den siste lille åpningen i nettet var lukket. Stille, med langsomme bevegelser, som en dødning, snudde hun seg rundt. Begynte sakte å gå. Siktet seg inn mot kollens bakside. Ropene ble fjernere. Luften lå tung og grå, lagde en egen verden. Stille sto hun på kanten. Hun svaiet. Det var ingen vei tilbake.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish