Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Savn

Savn

Handler om en jente som mister sin familie.

Skrevet i 10. klasse.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
25.03.2006


Bilen ruller rundt, Ida hører morens skrik i det de faller ut kanten av veien og blod treffer vinduet. Bang sier det, og Ida skvetter opp av sengen, hun skriker så tårene spruter, og inn av rommet kommer en liten korthåret dame i nattkjole og klemmer rundt Ida og sier at alt skal bli bra. Men det er ingen som aner hvordan Ida har det, det kommer aldri til å bli bra. Helt siden ulykken har Ida levd i et mareritt, med savn og skyldfølese.

 

Den var sommeren 2005, sommeren ulykken skjedde. Det var ferie og Ida, hennes foreldre og hennes bror var på vei til flyplassen, de skulle nemlig til London. Ida hadde lenge mast om å dra dit, og endelig hadde de andre blitt med. Men på turen dit skjedde det noe forferdelig. Et dyr hadde kommet i veien og bilen kjørte utenfor et stup. Ida hadde vært i koma i sirka tre uker før hun voknet på sykehus. Da fikk hun høre at hennes foreldre og hennes bror ikke hadde klart seg. Det var som om hele verden raste sammen. Ida visste ikke lenger om hun klarte og leve.


 

Men en måned er gått og Ida bor nå hos fosterforeldrene Liv og Ragnar. Hun får all den hjelpen hun kan få til å komme over tapet av familien. Men Ida har blitt ett helt nytt menneske, hun spiser nesten ikke, sier ikke så mye, og om natten har hun forferdelige mareritt om den dagen ulykken skjedde, hun kommer aldri over det.

 

Hun sitter i enden av sofaen og leser i en bok moren for lenge siden anbefalte henne, men som hun aldri leste. Inn av kjøkkenet kommer Liv.. Hun ser trøtt og sliten ut, men setter seg ved siden av Ida og er blid og grei som alltid.

- Skal du bli med på butikken kanskje? Spør hun

- Nei, blir hjemme jeg.. svarer Ida surt.

Hun har ikke vært ute blant folk siden ulykken skjedde og hun vet at det kanskje er på tide, men hun føler ikke for å snakke med noen mer, orsker ikke alle som skal være greie og syns synd på henne.

- Nei men da drar vi alene da. sier Liv og har på seg ytter jakken sin. - Si fra visst du trenger noe da.

- Mm. mumler Ida stille.

Egentlig liker hun ikke være alene, redd for å bli sittende å tenke på foreldrene og broren sin.

 

Hun skrur på tven, ingenting der eller. Hun går på rommet sitt og setter på høy musikk. Prøver å nynne på sangen, men så kommer savnet av familien frem og tårene klarer ikke holde seg inne. De renner nedover skinnet og Ida hører morens siste skrik gang på gang inne i hodet. Hun drar frem en kvass saks i fra skuffen, kiker nøye på den. Tankene surrer rundt i hodet, det eneste hun har lyst til å gjøre er å skjære seg, gjøre en slutt på det hele. Men saksen glir sakte ned i skuffen igjen. Tårene renner fortsatt, og Ida griner seg til slutt i søvn.

 

Hun våkner senere og ser at flere timer er gått. Så godt har hun ikke sovet på lenge.

 

Hun går inn på kjøkkenet hvor Liv og Ragnar sitter og spiser middag, de har ikke turt og vekket henne siden hun nesten ikke har sovet på flere uker.

- Her er litt mat visst du er sulten. sier Liv, med den varme, myke stemmen hun alltid har.

- Nei takk, er ikke sulten. svarer Ida..

- Men du spiser jo nesten ingenting Ida.. sier Ragnar med et bekymret utrykk.

- Er ikke sulten sier jeg jo.. svarer Ida med en irritert stemme før hun går ut av rommet.

Hun vet at Liv og Ragnar er bekymret, hun spiser jo nesten aldri. Men hun orsker ikke spise bare for at de skal bli fornøyd eller da. Hun føler at hun er uhøflig, Liv og Ragnar har ikke vært annet en snill og tålmodig med henne, men hun gidder ikke bare gå og være snill og glad som om alt var som før. Ingenting er som før, og det kommer aldri til å bli det heller.

 

Noen dager går og snart er det tunge savnet tilbake igjen. Ida får ikke sove, da kommer bare den forferdelige ulykken igjen og igjen. Hun tenker tilbake på tiden sammen med familien og hvor fint de hadde det sammen. Og hvordan det hele endte på grunn av henne, som tvang alle med på tur. Alt er hennes feil.

 

Liv og Ragnar vet ikke råd, Ida hører at de diskuterer etter at hun har lagt seg. De snakker om henne og om hva de skal gjøre med henne.

- Hun trenger hjelp, skjønner du ikke det. Og vi kan ikke gi henne den hjelpen hun trenger!

Hører hun Ragnar si fra stua. Før hun lukker døra og legger seg ned for å prøve og sove. Vil ikke høre at hun trenger hjelp. Hun gidder ikke flere folk som skal snakke med henne, snakke og få alt til å bli bra.

 

Noen dager senere kommer de bort til Ida og sier de vil ta henne med til en dame de er hørt er flink til å hjelpe folk å takle det Ida har opplevd.

- Nei, jeg vil ikke snakke med flere folk sier jeg jo.

- Men vi tror virkelig dette kan hjelpe deg Ida, du trenger noen å få snakket skikkelig ut om det du har opplevd. sier Liv med den samme myke stemmen hun alltid har.

- Det blir ikke bedre allikevel sier jeg jo. Ida har tårer i øynene og Liv ser det godt så hun slutter og mase.

- Du kan i allefall tenke på det. sier hun før hun går å setter seg på stuen sammen med Ragnar.

Ida svarer ikke, hun er for nær gråten til å si noe som helst. Hun spretter opp i sengen sin og drar frem et bilde hun har under puta. Det er et bilde av henne og familien. Hun holder bilde inn mot hjertet og tårene renner igjen. Hun vet at visst hun skal klare å leve må hun virkelig snakke med noen.

 

Hun legger seg tidlig den kvelden. Hun legger hodet dypt ned i puten, kniper øynene igjen og prøver å tenke på alt annet enn familien. Men det eneste som hun klarer å tenke på er alt hun har opplevd med de. Alle de koselige stundene de har hatt sammen. Livet er ikke verdt noe uten de, de var hele hennes liv. Nå er det bare ett stort svart hull igjen, hun ikke klarer å fylle.

 

Dagen etter våkner hun utrolig nok etter å ha sovet noen timer. Hun har på seg klærne og går ut på kjøkkenet, der det sitter en kvinne i førti årene. Ida skjønner at dette må være kvinnen Liv snakket om, hun som liksom skal hjelpe henne gjennom sorgen..

-Heisann Ida.. sier kvinnen og smiler et varmt og vennlig smil. - Mitt navn er Vivian.

-Hei. Svarer Ida, ikke fullt så muntert tilbake.

-Liv nevnte at du kanskje trengte noen å snakke med.

-Snakke med? Jeg klarer meg fint takk!

Den snille kvinnen med navn Vivian ser bare ned, det ser ikke ut som hun har tenkt å gidd opp.

-Du vet at når noen har mistet noen i livet sånn som du har, så er det helt riktig å ta i mot hjelp til å takle det. sier hun.

-Men jeg klarer å takle dette alene.

-Ja vel, men da får jeg bare gå jeg da. - Du får si i fra om du trenger noen å snakke med en dag da. sier Vivian og bare går rett ut av kjøkkenet med det samme gode, varme smilet som tidligere.

Hæ? Var det alt tenker Ida, bare går hun?

 

Ida angrer kjempe fælt på at hun sa som hun sa, at hun ikke trengte noen å snakke med. Men hva skulle hun ha sagt da? At hun tvang med familien sin med på en tur som tok livet av de? Såklart hun ikke kunne si det. Men allikevell er det noe som gjør at Ida løper etter Vivian og når henne igjen på fortauet å sier hun virkelig trenger noen å snakke med. Og hun vet ikke hvorfor, men i det hun sier det kommer tårene som en foss. Vivian holder rundt Ida og stryker henne på ryggen.

-Kanskje vi skulle ta den praten nå? spør hun.

Ida svarer ikke, bare nikker ja. Og så blir Ida med Vivian til et sted der Vivian jobber. De setter seg ned i et stort rom, lignede ett kontor. Vivian setter seg på en stol og Ida på en stol tvers over der Vivian sitter.

 

Flere timer går, Ida forteller om alle de tingene hun har opplevd med familien. Om den gangen hun hjalp sin mor å bake, om de gangene hun fulgte broren sin til skolen, og om tiden hun og faren var på fisketurer oppe på hytten deres. Hele stunden mens hun forteller sitter hun med en tåre i øyenkroken, det er så godt å fortelle dette til Vivian. Vivian bare sitter der og lytter ivrig og sier bare de tingene Ida vil høre.


 

Når Ida skal legge seg den kvelden er alt mye bedre. Hun gleder seg til hun skal snakke med Vivian neste dag. Og hun sovner mye fortere enn hun har gjort på kjempe lenge.

 

Når hun våkner er klokken ti, oppdager hun at hun har sovet hele natten. Hun er mere uthvilt enn hun har vært på lenge. Liv og Ragnar har dekt på frukost til Ida denne dagen også, som de alltid gjør, og denne gangen spiser faktisk Ida litt.. Hun ser hvor glad Liv og Ragnar og er glad de endelig kan slippe å ha så store bekymringer lengre.

 

Klokken to kjører Ragnar henne opp til der Vivian jobber.

- Hei hei Ida. Er det første Ida hører når hun kommer inn døren. - Bare sett deg ned du.

Ida sier ikke så mye, smiler bare forsiktig og setter seg ned i den samme stolen som dagen før.

 

De snakker om de samme tingene i dag også. Men mere om ulykken og om hvordan det hele skjedde. Ida blir plutselig helt stille.

-Ikke mer snakk om det nå! Ok? Sier hun stille, og øynene er blanke av tårer som er på vei ut.

Vivian kiker på Ida med snille, men skeptiske øyne.

- Kanskje det hjelper å snakke om det. sier hun.

- Nei sier jeg jo, jeg orsker ikke! Ida reiser seg nesten opp av stolen.

- Det er greit, det greit. Bare sett deg ned igjen du. smiler Vivian.

Ida setter seg langsomt ned i stolen igjen og ser ned i gulvet.

-Det er bare det at det er så forferdlig å snakke om ulykken fordi.. Ida stopper opp å si noe.

-Fordi hva da Ida? Du kan fortelle meg det. sier Vivian.

-Fordi hele ulykken var min skyld okei! At det er min skyld at familien min er død! Ida klarer ikke lenger holde tårene inne, nå har hun allerede sagt det. At alt er hennes feil.

Vivian reiser seg opp av stolen, hun tar tak i hendene til Ida og holder henne inn mot seg.

-Det er ikke din skyld! Mange føler det sånn, men jeg vet at det ikke var din skyld og det vet alle andre også.

-Jo det er min skyld. Jeg tvang de med på den turen, det er min skyld. skriker Ida ut.

-Nei, nei, nei Ida. Det er ikke sånn det er. Det var en ulykke som kunne skjedd med hvem som helst.

Det var ingens feil.

 

Ida holder hodet inn mot Vivian og tårene renner. Det var det eneste hun hadde ville hørt lenge, at det ikke var hennes feil. Vivian holder rundt Ida lenge, og forteller henne om igjen og om igjen at det ikke var hennes feil.

 

Når dagen er over blir hun hentet av Ragnar. De kjører hjem og når de kommer inn i stua sitter Liv i sofaen med potetgull og en brusflaske i hendene.

-Vi har leid film vi, tenkte vi kunne kose oss i kveld. Sier hun og viser frem filmen de har lånt.

Det er en kjærlighets film, og Ida er sikker på hun har sett den før, men sier ikke noe om det og blir med å ser filmen.

 

Filmen er lang og egentlig ganske kjedelig, men Ida vil ikke at den skal stoppe. Det er så godt å ha andre ting å tenke på enn familien. Men når den til slutt blir ferdig beginner hun å gråte.

-Hva er det Ida? Spør Liv forsiktig.

-Ikke noe.. svarer Ida og reiser seg opp av sofaen og går inn på soverommet.

Det er ikke Liv å Ragnar hun skal sitte å kose seg å se film sammen med, det er familien sin. Alt blir bare feil nå. Hun legger seg opp i sengen og drar dyna over hodet.

-Får jeg komme inn.

Hører hun Liv si i døropningen. Og før hun rekker og svare har hun satt seg på senge kanten.

-Vi vil så gjerne hjelpe deg Ida. Og vi vil at ska skal vite at visst du trenger noen å snakke med, så er vi alltid der! Sier hun med en rolig stemme.

-Ja jeg vet det. Kan du gå ut nå?

-Greit, du skal få være i fred visst det er det du vil.

-ja det er det jeg vil!

Liv reiser seg opp av sengkanten. Hun får nesten tårer i øynene av å se hvor vondt Ida har det. Hun går og setter seg ved siden av Ragnar i stuen, Ida hører at de diskuterer noe i kveld også, det er helt sikkert henne.

 

En ny uke kommer og Ida går på mange møter med Vivian. Hver dag hun kommer tilbake fra møtet er hun mye gladere. Hun har lært seg å takle sorgen bedre og har ikke så stor skyldsfølelse lengre nå. Vivian er virkelig en kvinne som har hjulpet Ida videre i livet.

 

Hun fortsetter å gå å snakke med Vivian to ganger i uken i flere måneder. Hun beginner å leve mer som før. Hun treffer sine gamle venner, drar på kino, handler i butikken og spiser normalt igjen. Men en ting er sikkert, selv om livet fortsetter og hun lærer å kjempe for å leve videre, vil savnet av familien alltid være der. Og det er noe Ida må leve med hver dag.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil