Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
MørketidSkriv ut Utskrift

En tragisk ulykke.

Bokmål - NovelleForfatter:



Det er i slutten av november og mørketid. Jeg sitter i leiligheten min, våker over den lille byen jeg har så flott utsikt til. Rekkehus, brakkerigger og blokker blir lyst opp av de mange og veldige gatelyktene. Uten dem er Longyearbyen svartere enn svart. Imorgen går flyet mitt hjem, klarer ikke å være her i mørket lenger. Det ligger for mye følelser igjen her. Følelser jeg må slippe taket på å forsøker å glemme. Jeg holder en liten rosa post-it lapp i hånden min .Den er formet som et hjerte. På den står det: - Er ute på tur, med noen turister. Er hjemme rundt 6. Mange kyss fra Trond... -Elsker deg,Mille, står det nederst på lappen. Tårene flommer på igjen, og det verker i øynene mine etter å ha grått konstant i 3 dager.

 

Dette blir min andre mørketid, og jeg var en av de få som likte den, og fikk en ro i meg slik mange andre aldri får. Det er en kjent sak at folk blir deprimerte, triste og late i disse månedene. Man hører om folk i Nord-Norge som klager over den forferdelige triste mørketiden, men mørketiden der kan ikke sammenlignes med den på Svalbard. For den her oppe kan virkelig slå deg ned.

 

Jeg traff den store kjærligheten i sommer, her oppe på Svalbard, og vi vokste og utviklet oss sammen til det jeg kaller det perfekte paret. Han er 2 år eldre enn meg, deler mye av samme interessene mine, og er verdens mest omsorgsfulle, snille og morsomste mann. Han jobber som selger i en snøscooterforretning, og har jobbet og bodd på Svalbard i 7 år.

 

Jeg er mer fersk og flyttet oppover fra vestlandet, der jeg har bodd hele mitt. Det var for 2 år siden at jeg leste en utlysning om at postkontoret i Longyearyen trengte en medarbeider. Siden jeg var ungjente har jeg drømt om denne fantastiske, mystiske øya i nord. Og nå hadde jeg sjansen og kompetansen, siden jeg nå hadde jobbet i posten i 5 år, på samme kjedelige plassen. Jeg likte det jeg gjorde i jobben min, men var lei av rutiner, samme mennesker, og savnet etter utfordringer.

 

Så jeg søkte jobben og 3 uker senere, ringte de og ville gjerne ha meg oppver så snart det var mulig.

 

Etter ca. en måned på denne vakre plassen, måtte jeg prøve det jeg aldri hadde trodd jeg skulle tørre, nemlig å kjøre scooter. En av mine nye kollegaer, Marit hadde blitt en god venninne, og det var hun som kom på ideen. Etter formiddagsskiftet dro vi ned til scooterforretningen, der de også leide ut scootere med guide.

 

Tre skritt inne i butikken, hopper hjertet mitt over et slag. En høy og kjekk mann, veldig klassisk pen slår meg nesten ned i gulvet av sin vakre utstråling. Han ser meg med det samme, og jeg tror han føler litt av den gnisten jeg produserer. Jeg samler tankene, og Marit maser i andre enden av butikken om at vi skal prøve dresser. Jeg får fokus tilbake, og hopper i den første og beste dressen jeg ser. Trond står plutselig foran meg, det er det han heter ifølge navneskiltet.

- Det er jeg som skal kjøre med dere idag. -Trond heter jeg.

- Ehh, Mille her, sier jeg og rødmer.

- Og utstyret er på plass?, spør han.

 Marit hopper inn i samtalen og vil han skal hente noen hjelmer og hansker i rette størrelser til oss.

- Hva er det med deg da? flirer hun til meg.

- Interresant type, er alt jeg får frem.

Dette var mitt første møte med min store kjærlighet, og vi visste det begge to denne dagen, at det kom til å bli oss.

 

Scotterturen var en suksess, vi var lenge ute og jeg fikk etterhvert teken på å kontrollere 250 kg under meg. Men det var noe med denne mannen som tok det meste av min konsentrasjon. Man kunne se i øynene hans at jeg var noe som vekte han. Men jeg lot meg mer eller mindre svinne hen, og fortsatte som før.

 

Livet kan være ensomt på Svalbard, selv om man har aldri så mange venner. Det er noe med plassen og den roen øya ruger på som får deg til å gå i transe til tider. Jeg ble etterhvert mye alene, og jobbet mye.

 

Ukene gikk, og ting begynte å bli rutiner igjen, noe jeg hatet.

 

Så en dag sto han rett foran meg igjen, ei glassrute var alt som skilte oss. Jeg satt i skranken på Posten og han skulle hente en pakke. Litt skuffet ble jeg da han ikke kjente meg igjen med det samme. Han var kledd i en stor og slitt varmekjeledress, russerlue og skjeggstubbene var over ei uke gamle, men gud så flott han var! Forfjamset hentet jeg pakken,og glassruta måtte åpnes.

 - Å, er det deg? utbryter han.- Jeg ante ikke at du jobbet her.

 - Jo, jeg gjør visst det, sier jeg med spinkel stemme.

- Takk, sier han,hever pakken i været og rusler ut med et lunt smil om munnen.

- Hadet bra, roper jeg etter han med en pipende stemme som kom ukontrollert.

 

To måneder er gått, og jeg våkner med to sterke hender som omfavner meg. Trond og jeg er sammen, og ingenting er som før. Vi flyttet sammen etter 3 uker, i min leilighet, da den var størst. Etter den dagen på postkontoret, møttes vi flere ganger på kort tid, og alt endte i et kyss da vi traff hverandre på et utested i byen. Siden har vi pleiet den gode kjærligheten oss imellom, en kjærlighet så sterk som ingen kunne klare å bryte. Det var ikke så lenge siden jeg avsluttet mitt forrige, relativt kortvarige forhold, og jeg har hatt noen kjærester opp gjennom årene. Men, en slik mann hadde jeg aldri vært sammen med. Han sa alle de små tingene jeg ønsket å høre, gav meg en klem når jeg trengte det, og lyttet trofast til meg. Men, Trond var spontan, impulsiv og veldig rastløs, så samtidig med denne overveldende lykken, visste jeg mange ganger ikke hvor han var, og det likte jeg ikke så veldig. Ofte da jeg kom hjem, hadde han skrevet en liten lapp på døra om hvor han var, og alltid var det en liten søt bemerkning tilslutt. Jeg klarte sjelden å bli sint eller lei meg fordi han var borte, på grunn av de fine ordene. Trond er den han er, pleide jeg å si til meg selv. Akkurat som jeg er meg.

 

Forholdet vårt ble mer modent med tiden,og vi hadde det nå veldig godt. Vi var mye ute å festet og gikk på kino sammen med venner. Jeg hadde blitt kjent med noen kompiser av han, og Marit var fortsatt en kjempegod venninne av meg. Trond og jeg var sjeldent fra hverandre i fritiden, vi trivdes så godt ilag, og hadde tilogmed begynt å prate om å få barn sammen. Og i en alder av 28 syns jeg kanskje at det begynte å bli på tide. Før hadde jeg sjeldent tenkt på meg selv som mor, og det var ikke så viktig på en måte. Nå var det annerledes. Til tross for at vi hadde vært sammen i en så kort periode, begynte jeg å bli klar for å slå meg til ro, stifte familie og alt det som hører med. Og det var Trond jeg ville oppleve alt dette med.

 

Alt gikk veldig fort i forholdet vårt, tiden fløy avsted. Selv om forholdet enda var relativt nytt, føltes vi som om vi hadde kjent hverandre i en årrekke. Så skulle alt endre seg.

 

Jeg er på vei hjem fra jobb, klokken er halv 7 på kvelden og jeg er utmattet og sliten.Det har vært en travel dag og jeg sov lite inatt også. Jeg og Trond lå våken til i 3 tiden og pratet om babynavn, og hvem vi ville velge til faddere til det barnet vi ikke hadde enda, det var faktisk ikke engang på vei,men vi drømte oss bort i hvite dåpskjoler og mamma og papparollen.

 

Jeg stiger ut av bilen, det er bitende kaldt ute, og en skikkelig sur vind. Jeg hiver etter pusten, og finner frem motorvarmeren i snøkavet, før jeg springer inn i blokka. Har gledet meg så til å komme hjem, til varmt hus og en kveld under pleddet med litt god mat og en flaske øl. Trond skal lage mat, da han er en utmerket kokk, og jeg gleder meg til å nyte kvelden sammen med han. Jeg nesten springer opp trappa,opp til leiligheten vår.Der henger det en en lapp..

- Er ute på tur med noen turister.Er hjemme rundt 6.Mange kyss fra Trond. Elsker deg,Mille..

Jeg smiler for meg selv,over den søte lappen,låser opp døra og legger den i kjøpmannsdisken, der jeg har spart på dusinvis av lapper han har skrevet til meg.

Jeg henger fra meg, og skal til å sette på tevann, da jeg kommer på at klokka snart er 7.

Han pleier alltid å ringe og si fra om han kommer senere hjem enn avtalt, og nå er han i tillegg på guidetur. Hvem vil på tur i dette været da?

 

Jeg ser ut av vinduet, det blåser og temperaturen viser -23 grader. Jeg får gåsehud da jeg begynner å tenke alt mulig slags tanker. Jeg har alltid bekymret meg for alt og alle, litt vell mye vil nok mange si. Jeg tar likevell opp mobilen, og finner frem "elskling" på telefonlista. -Mobilen er utenfor dekning, eller kan være slå... jeg avbryter den kjente kvinnestemmen,og ringer videre til Marit. Hun sier at jeg uroer meg unødig, og at han er sikkert like rundt hjørnet. Mobilen er sikkert fri for strøm, og hun kommer med all slags type forklaringer for å roe meg ned. Jeg lager meg en kopp kamillete, og tenker at Marit sikkert har rett. Alt er bra.

 

Det ringer på døra, og jeg skvetter til. Klokka er blitt halv ti og jeg har sovnet av på sofaen. Jeg får totalt panikk, da jeg får tankene på plass etter den dype søvnen. Trond er ikke kommet hjem.

Det ringer igjen, og jeg springer til døra mens tårene strømmer ufrivillig nedover kinnene mine. Det er Pål, sjefen til Trond.

- Han er ikke her? sier han ikke overrasket. - De dro ut i 4 tiden i ettermiddag, han, Kenneth og 3 turister. - De skulle ta turen til Barentsburg.

- Hvor er de?, hyler jeg i sjokk.

- De er ikke kommet til Barentsburg, prata med noen folk der i 7 tiden. - Vi har sendt ut helikopter, scooterpatruljer og det som er.

- Det er det vi kan gjøre, jeg drar selv ut nå med noen frivillige. Jeg kjenner løypa utover bedre enn noen.

Jeg knekker sammen på gulvet, og Pål greier ikke se på meg engang. Han virker nesten upåvirket av situasjonen, nervøs og usikker.

- Alle er orienterte, vi finner han, Mille. Han ser på meg, han ser min dype engstelse og reddhet, og faller inn i det sammen med meg. Vi står omfavnet rundt hverandre, og gråter i flere minutter før han drar fra meg.

 

Marit er blek i den mørke stua, der hun ser på tekst-tv på Nrk. Øynene mine flakker over siden:

" Full leteaksjon etter scooterfølge på fem", lyder overskriften.

" To lokale guider og deres følge på tre engelske turister er siden tidlig i kveld savnet, da de ikke kom frem til ankomststed, Barentsburg. Det pågår i kveld full leteaksjon etter de fem som dro fra Longyearbyen ved rundt fire tiden i ettermiddag. Sterk vind, snø og hard kulde gjør letingen vanskeligere. I tillegg er det nå mørketid på Svalbard, så sikten er dårlig.

Mer greier jeg ikke lese, øynene er fylt opp med salte tårer. Marit og jeg holder rundt hverandre. Sammen med oss er noen av vennene og kolleger av Trond. Jeg har enda ikke klart å ringe Gerd, moren hans. Eller min egen familie. Nå vil jeg bare at de skal finne min kjæreste.

 

Seks ubeskrivelige lange timer senere, med venting, telefoner overalt ihåp om å få noe informasjon om hva som skjer, ringer det atter en gang på døra.

Det er presten og Pål.

Jeg er i sjokk, og greier verken gråte eller snakke. Presten leier meg inn på soverommet, mens Pål setter seg sammen med resten i stua.

- Vi har funnet dem.

- Hvor er han da? spør jeg med et undrende blikk, jeg forstår ikke. Jeg forstår ikke. - Hvorfor er han ikke med deg hit?

- Han er i kirken, Mille. -Trond og de andre ble tatt av et stort ras like utenfor Barentsburg. -Trond er død.

- Ras?, hvisker jeg. - Han vet da om alle farer,alle veier man ikke bør ta, sier jeg sint. - Trond kjenner denne øya.-Han vet om alle plasser hvor det er fare for ras.

- Ikke dette, Mille. - Jeg beklager.

Presten sier ikke særlig mer, for jeg nekter å høre. Jeg gråter, hyler og rister om hverandre. I stua høres sørgmodig gråt, nesten som en sang. Bildene på veggen, får meg til å skjønne at han er borte. Mange bilder av oss, bilder av han på scooteren, bilder av den store kjærligheten vi delte.

Hans varme, lune smil. Hans flotte, sterke kropp og hans deilige personlighet. Savnet begynner allerede å merke seg som en voksende ball i magen, det gjør så forferdelig vondt. Jeg segner om i senga og ber om å få være i fred.

 

Dagen etter, uten søvn bare sorg, tårer, trøst og uforståelighet, klarer jeg å se samboeren min. Jeg går inn til han alene, med vaklende bein. Genseren hans har jeg på meg, den tok jeg på meg inatt. Lukten hans nekter jeg å gi slipp på og glemme.

 

Han er så vakker der han ligger, ansiktet er rent og matt. Det er ikke påført noen skader pga. han hadde hjelmen som beskyttelse. Han ser ut som han sover, men uten drømmer, uten tanker. Helt tom. Jeg blir først litt redd av å bare se på han, det er så rart og surrealistisk at mannen jeg ville ha et barn med, gifte meg med, nå er borte. For alltid. Så tenker jeg at dette er aller siste gang jeg får se han, jeg kjenner gråten kommer igjen og jeg får voldsomme skjelvinger i beina. Jeg setter meg ned sammen med han, stryker over den kalde, stive panna. Slik sitter jeg å tar på min kjære, snakker til han og sitter stille sammen med han. Jeg tar et siste farvell, kysser han og forlater rommet.

 

Nå sitter jeg å bare venter på å komme hjem til familien min, ta en pause fra livet rett og slett. Fordøye det som skjedd, prøve å få orden i hodet mitt. Trond og de 3 turistene ble tatt av et ras, som de ikke overhodet hadde sett på som en fare. Nøyaktig hva som hadde skjedd vet ingen, men mildværet noen dager i forveien, og at det frøs så raskt på, kan være årsaken. De som undersøkte Trond fortalte at han antageligvis hadde omkommet momentant, og scooteren hadde i tillegg til all snøen gjort omfattende skader på han, da den hadde endt over han. Kenneth, den andre guiden, var den eneste som overlevde. Han kjørte litt bak de andre, og greide å komme seg unna i god tid, da han så raset. Han hadde handlet raskt, og begynt å søke etter de andre med en gang. Kenneth har god opplæring på søk i skred, da det er en del av jobben hans. Etter noen timer hadde han utrolig nok funnet den ene av turistene, i det stummende mørket. Han hadde brukt snøscooteren til å lyse opp stedet med som best han kunne. Turisten var blitt hardt skadet, og var død da han ble funnet. Kenneth ble funnet liggende i sneen av Påls patrulje. Liket var dekt over, og Kenneth klarte ikke å svare på noe. Han var gått i sjokk, ifølge legene, og har enda ikke snakket siden ulykken. Jeg kjente ikke Kenneth så veldig godt, men har vært å besøkt han, prøvde å få kontakt, få svar. Men han har mistet livsgnisten. Han er like tom som det min kjære var i kirken.

 

Trond ble funnet av hunder som søkte i skredet, veldig dypt under, i hardpakket snø og is. Jeg tenker mye på om hva han måtte ha følt, kjente han noe som helst, led han?

 

Sitter fortsatt å bare ser ut av vinduet mitt i den tomme leiligheten. Ut i det stummende mørket. Det forferdelige mørket som skulle være det siste Trond fikk se.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish