Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Norsk språksituasjon på 1800-talletSkriv ut Utskrift
Omhandler den norske språksituasjonen på 1800-tallet.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter:

Tallet er 1814, og Norge opplever et av sine største merkeår noensinne. Dette året ble unionen med Danmark oppløst. Norge fikk sin egen grunnlov og kom i union med Sverige. Norge hadde da hatt en økonomisk vekst, mens det var politiske uroligheter i andre deler av Europa samtidig som industrialiseringen begynte å ta tak i mange av de Europeiske landene. Om unionsoppløsningen kom som en ”gave” fra Danmark, eller rett og slett var en naturlig prosess som skyldtes en voksende nasjonalfølelse, strides historikere den dag i dag fremdeles om.

 

Språksituasjonen på dette tidspunktet var fremdeles lite annerledes enn det det hadde vært før. Skriftspråket var dansk, mens folk flest snakket norske dialekter. Selv om vi gikk inn i en ny union med Sverige, var de kulturelle båndene til Danmark like sterke som før 1814, og de første årene etter 1814 stod faktisk det danske skriftspråket sterkere i Norge en noensinne. Frykten for at svensk skulle påvirke skriftspråket gjorde dansken ytterligere styrket i Norge. Svenskene på sin side mente det ikke ville by på noen problemer å innføre svensk som skriftspråk i Norge. Men nordmenn følte likevel at dansk var deres morsmål, i tilegg til at vi hadde vår kulturelle forankring i Danmark. Norge hadde allerede fått sitt første universitet i Kristiania, hvor det naturlig nok ble undervist på dansk. Likevel så hadde embetsklassen dansk som talespråk, men med noen ”innslag” av norsk. Dette var ”Den dannede dagligtalen”, som bygde på dansk skrift, men med norske lyder og en del norske ord. Denne overklassen befant seg gjerne i de større byene, og kunne i motsetning til mange av de andre nordmennene skrive.

 

Blant folk på bygdene derimot, gjerne bønder og fiskere, var lese- og skrivekunnskapene store. Denne ”ikke overklassen” besto av så mye som 90 prosent av befolkningen, og var for det meste etablert over det vidstrakte land. Analfabetismen kunne skyldes at folk flest fant det vanskelig å forstå dansk, da det spriket såpass mye fra dagligtalen.

 

Under Danmark hadde alt av litterære verker som Bibelen og salmebøker vært på dansk.

 

Da Norge i 1814 fikk sin egen grunnlov, parlament og Storting var det enda dansk som var skriftspråket.

 

Debatten om et eget Norsk skriftspråk blusset for alvor opp i 1830-åra. Debatten viste seg å være hard, med flere sterke meninger og alternativer. Et ønske om et eget nasjonalt kjennetegn var etterlengtet blant det norske folk. Dette skyldtes blant annet at bøndene fikk mer makt, og i 1832 var det flere bønder enn embetsmenn på Stortinget. Samtidig fikk nasjonalromantikken mye å si. En sentral tanke i nasjonalromantikken var at ethvert folk skulle ha sitt eget nasjonalspråk. Striden kom da til å stå mellom dem som ville ha fortsatt dansk, dem som ville fornorske dansken og dem som ville skape et helt nytt skriftspråk.

 

Henrik Wergeland var en av dem som ønsket å fornorske språket. Henrik Wergeland var kanskje en av Norges største lyrikere gjennom tidene, og hadde bl.a. hjertesaker som å oppheve forbudet i Grunnlovens § 2 mot jøders adgang til Norge.

 

Wergelands fornorskningsønske ble kalt ”Fornorskningslinja”. Han ønsket å skifte ut mange av de danske ord, til norske. Noen eksempler er dreng til gut, børn til barn osv. Wergeland var også opptatt av å forbedre kårene til de fattige og vanskeligstilte i Norge. Dette mente han kunne gjøres via folkeopplysning, og for dette ville det bli mye enklere med et språk folk flest ville kjenne seg igjen i. Han mente og at det var et demokratisk prinsipp, og at det var viktig for nasjonalfølelsen å ha sitt eget språk. Wergeland fikk støtte fra mange, men møtte også stor motstand. En av hans største motstandere var Johan Sebastian Welhaven. Welhaven likte ikke Wergelands tanke om å bryte med dansken. Som Wergeland, drev også Welhaven på med språkforskning. Welhaven mente Wergelands fornorskningslinje var å vulgarisere språket. Han mente dansk var det riktige språket, og var på mange måter veldig konservativ. Selv var han stolt over å kunne dansk, og mente Norge ikke hadde sterk nok kultur til å kunne danne sitt eget nasjonale språk. Med seg i sine meninger hadde han det store flertallet av de som allerede kunne skrive og lese dansk. De så ingen grunn til å rikke ved det skriftspråket vi allerede hadde hatt i mange år.

 

P.A. Munch var en norsk historiker som ønsket et skriftspråk med utgangspunkt i én dialekt, i likhet med gammelnorsk. Med inngående kjennskap til norrøn skriftkultur ble han en ivrig talsmann for å rekonstruere et eget norsk skriftspråk. Dette var basert på oldnorske elementer i folkemålene. Dette ble det ingenting av.. Hans forslag ble mer vurdert som bare et innspill i språkdebatten enn som et faktisk forslag. Kanskje skyldtes dette at han foreslo én konkret dialekt (Sæterdalsk) som basis for språket.

 

”Det nasjonale gjennombrudd” i 1840-årene førte til en språklig fornyelse på mange måter. Asbjørnsens og Moes gjenfortelling av folkeeventyrene gav grunnlaget for den nye norske prosa. Dette førte til et dansk mønster, men med enkelte norske ord innimellom. Man kan på noen måter si at Asbjørnsen og Moe la grunnlaget for en videreutvikling av det norske språk. Mange synes likevel de var for pysete, og skulle våget å skrive fortellingene ned slik de ble fortalt (på dialekt).

 

Samtidig tok overlærer Knud Knudsen opp arbeidet for fornorskning på alle områder av språket (ordforrådet, rettskrivningen, orddannelse, bøyning og uttalelse). Knudsen jobbet videre på Wergelands tanker om gradvis å fornorske dansken. Som lærer så han hvor vanskelig det var for mange av sine elever å måtte lese og skrive på en helt annen måte enn hva de uttalte og brukte til vanlig. Han ble forkjemper for det lydrette, eller ”det ortofone prinsipp” som det også heter. Langt på vei var det Knudsen kjempet for, det som før hadde blitt kalt ”Den dannede dagligtale”.

 

På samme tid som Knudsens arbeid med å fornorske dansken, kjempet en mann ved navn Ivar Aasen for å skape et helt nytt norsk skriftspråk med utgangspunkt i gammelnorsk og de mange dialektene som fantes i Norge. Hans hovedmotivasjon var å skape en nasjonal identitet. På en måte førte Aasen P.A. Munchs idé videre, men vi ser at han brøt med Munchs tanke om å ta utgangspunkt i bare én dialekt.  Aasen var sønn av gårdsbruker i Sunnmøre, og skulle vise seg å bli en av de mest betydningsfulle personene i Norsk Språkhistorie. Han ønsket likevel å korrigere den, med å bytte ut de danske myke konsonantene, med harde. Han avskaffet også stum e og dobbeltvokaler, og omgjorde ph til f. Disse omgjøringene ble satt ut i verk allerede i 1862. Aasen ønsket også tyske låneord ut av ordforrådet.

 

Måten han arbeidet frem sin variant av det nye norske skriftspråket var hovedsakelig å reise rundt i Norge å samle opp dialekter. Aasens språkarbeid var svært kompetent utført med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut selvlært. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær.

 

I 1850 utgav Aasen ordboka ”Ordbog over det norske Folkesprog”. Boka var på mer enn 25 000 ord og P. A. Munch kalte det et nasjonalt mesterverk. De første tekstene på Aasens nye språk kom i boken ”Prøver af Landsmaalet i Norge” (1853). I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professorgasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. P. A. Munch og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å lære seg språket.

 

Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson var begge opptatt av språkspørsmål. Selv om begge skrev på dansk, var de i perioder opptatt av norsk språktone og norske ord og uttrykk i det de skrev.

 

Dikterne Arne Garborg og Aasmund Olavsson Vinje derimot, tok i bruk det nye landsmålet i diktningen sin.

 

Likevel, i 1860 falmet entusiasmen litt, men det var aldri snakk om å frata Aasen stipendene, men Aasen fikk likevel mindre omtale i pressen.

 

Det skulle senere vise seg at det var Aasen og Knudsen som hver for seg skulle vinne igjennom med sine ideer. Takket være Knudsen og Aasen har vi i dag to offisielle språk i Norge; Knudsens bokmål og Aasens nynorsk.

 

I 1885 kom jamstillingsvedtaket som skulle likestille bokmål og nynorsk. Dette vedtaket gjelder den dag i dag, og innebærer i praksis at bl.a. lærebøker skal utgies på de to forskjellige målformene til samme tid, og at offentlige instanser er pliktige til å svare på henvendelser på den målformen som de mottar. Før dette vedtaket hadde språkspørsmålet ikke bare vært et kulturelt spørsmål, men langt på vei også en politisk ett. Høyresiden hadde ønsket å kun bevare det danske skriftspråket, mens venstresiden gikk både inn for å fornorske dansken og det ”nye” landsmålet. Venstresiden var også åpen for ideen om å smelte landsmålet og det dansk-norske skriftspråket sammen til ett norsk skriftspråk. Jamstillingsvedtaket ble i stor grad gjennomført takket være venstresiden.

 

4 år etter jamstillingsvedtaket kom en ny lov knyttet til det norske språket. Det var Målparagrafen, som slo fast at undervisningen i norske skoler skulle foregå på ”det norske sprog”.

 

I 1892 fikk også den nye skoleloven ett nytt innhold. Her ble det bestemt at barna skulle lære og lese begge språk, og skolestyret i hver kommune skulle avgjøre hvilket skriftspråk elevenes lærebøker skulle være på. På slutten av 1800-tallet begynte de første skolekretsene å gå over til landsmål. og i 1880 kom den første læreboka på landsmål. Og det var landsmålet som hadde mest vind i seilene inn i det nye århundret. Grunnlaget for den norske språksituasjonen den dag i dag, kan man med sikkerhet si ble lagt på 1800-tallet! Likevel er vårt norske språk i stadig forandring, og mange betviler nynorskens fremtid som et sidestilt språk med bokmål.

 

 

Kilder:

Impuls 2 Teoribok og Wikipedia.no


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish