Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Mitt helveteSkriv ut Utskrift
Handler om meg og det helvete jeg gikk igjennom for ikke så lenge siden. Selvskading m.m.
Bokmål - EssayForfatter: Anonym



Mitt helvete

 

”Ved selvskade forstår vi at et menneske skader kroppen sin på en måte som ikke er sosialt akseptert. Skaden omfatter bl.a. kutting, brenning, gjennomhulling av huden, riving av negler eller neglebånd til de blør og svelging av etsende stoffer. Hensikten med å gjøre disse handlingene er å skade seg selv, ikke for å dekorere seg eller slanke seg. Ingen vet hvor mange som driver med selvskading, da emnet er skambelagt, men dette er et stort mørketall.

 

For veldig mange som skader seg selv er det en sterk forbindelse mellom skadingen og traumer i barndommen. Noen av forbindelsene man har identifisert omfatter tidlig borttagning fra hjemmet, alvorlig omsorgssvikt, smertefull medisinsk behandling og misbruk eller mishandling. Vi tror mennesker skader seg selv fordi det hjelper dem, men for å forstå selvskading må man undersøke tanker og følelser som ligger bak atferden. Det kan hjelpe pasienten å vite at den lever, til å bli fjern eller til å føle at den er til stede.

 

En person kan føle seg rolig og få kontroll over indre kaos ved å skjære seg selv og se på blodet som pipler frem. Smerten kan avlede fra den indre psykiske smerten som kan oppleves uutholdelig. Mange skader seg selv på steder som ikke vises, eller påføre seg synlige skader. Det er vanlig med kutting av underarmer med barberblad, glasskår eller andre skarpe gjenstander som fører til arr oppover armen. Noen skader seg selv daglig, andre sjeldent. Selvskadingen starter oftest før tidlig voksenalder og det kan pågå i mange år. Pasienten kan føle behov for å bli straffet eller det kan være en måte å be om hjelp på.”

 

Alt sammen startet tidlig på barneskolen. Jeg fikk ikke lov til å være med i den ”kule” gjengen fordi jeg var for stygg og feit. Jeg tok ikke dette som mobbing, men kanskje det er det. Jenter psyker ut hverandre, det vet jeg, og det funker. Det funker som faen, og det gjør veldig vondt!

 

Pubertet, en alder der alt skal oppleves. For min del startet det med at bestefaren min, som var en av de aller beste vennene jeg hadde, døde. Jeg tror aldri jeg har opplevd noe så trist, verken før eller siden. Ikke et år senere en gang, hadde jeg to hjem, mamma og pappa var separerte. Greit nok, da slapp jeg i hvert fall all krangling hjemme. Egentlig var det ikke greit det heller, men jeg var flink til å late som.

 

Ungdomsskolen, nytt og spennende – eller kanskje bare skummelt. Det var vel litt begge deler, for jeg trodde alt skulle bli mye bedre. Ny klasse, nye venner, nye muligheter. Så feil kan man altså ta. Noe av det som skjedde var positivt, men jeg ble flyttet til en annen klasse, vekk fra min beste venninne. Det var da lærerne ble satt for hat. De knakk meg nesten, selv om de sikkert ikke mente det, og ikke visste det. Jeg begynte å grine rett foran den ene, men de skjønte fortsatt ikke hvilket helvete dette var å få i tillegg til alt annet som var vanskelig.

 

Jeg begynte hos helsesøster og psykologer her og der. Jeg har aldri vært flink til å snakke om ting, og jeg er ikke det nå heller. Jeg bare klarer ikke, det er for vanskelig. Det å da bli satt bort til nye mennesker jeg overhode ikke ante hvem var, var utrolig vanskelig. Det endte med at jeg nesten ikke snakket med noen av dem, skulket unna timene og jeg klarte heller ikke konsentrere meg så veldig på skolen. Mamma og pappa begynte å skjønne ting, og ville snakke. Jeg ville ikke snakke med noen, jeg ville bare stenge meg inne i meg selv og løse mine egne problemer.

 

Det var en jente som merket det med kuttingen en dag på bussen. Hun så det, og ville at jeg skulle gå inn til helsesøster. Jeg er evig takknemlig for at hun brydde seg, og hun visste nok ikke hva hun skulle gjøre hun heller.

 

Jeg kuttet meg selv nesten hver dag, som en befrielse fra alt rundt meg. Jeg satt gjerne med en saks, passer, barberblad, lommekniv eller tapetkniv og kuttet meg og så på blodet samtidig som jeg grein og hørte på trist musikk. ”Death” står det på armen min, men de fleste arrene er borte.

 

Det var en gang jeg sto på brua og holdt på og hoppe også. Jeg spør meg selv hvorfor jeg ikke gjorde slutt på alt, da det bare var et hopp unna. Det var vel frykten for å ikke dø, og spørsmålene og helvete som da måtte komme. Jeg hørte hele tiden at selvmordskandidater var ”egoister”, siden de ikke tenkte på de som ble sittende igjen. Faktum er at de ble tenkt på hele tiden, men andre ting som var mye vanskeligere kom i veien.

 

Det er vel opplagt at ting blir vanskelige da du ikke klarer å snakke om det. Jeg er et levende bevis på at vanskelige ting du holder inni deg, er gode nok til å ete deg opp innvendig. Ødelegger deg helt, det er hva de gjør.

 

Vel, jeg orket ikke samtalene med folk som fikk betalt for å grave og spørre meg om ting, jeg tok meg i det, og kuttet meg ikke opp på over et halvt hår. Da gikk de ut ifra at alt var bra, og jeg fikk lov til å slippe.

 

Sannheten har ingen noensinne fått vite. Jeg har det egentlig ikke så bra. Jeg har skyhøy selvironi, men nesten ikke selvtillit i det hele tatt. Jeg synes jeg er stygg og feit, og sitter med like dårlig samvittighet hver gang noen forteller at om man blir fortalt noe mange nok ganger, så tror man på det. Jeg er også ensom, men ikke alene.

 

Ingenting er bra, alt er et helvete, men jeg regner med at det forblir mitt helvete.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish