Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
På rømmenSkriv ut Utskrift
Denne fortellingen handler om Jessica Jordan, en jente som bor i Manchester. Resten får du lese selv!
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Det var en kald høstkveld i byen Manchester. Den friske brisen av deilig vind blåste fram og tilbake. Sola hadde gjemt seg bak de store fjellene for lenge siden. Det var så vidt noen solstråler som presset seg fram bak fjellene. Trærne blåste også i takt med den kraftige vinden. Bladene på trærne hadde mistet sin grønne fine farge og var nå i stedet preget i gult, brunt, oransje, rødt og noen andre farger. Det var ikke noe særlig pent i byen. Overalt svevde det av rot og søppel, som fikk det til å lukte ekkelt. Slik så det ut på denne mørke høstkvelden, trist og mørkt. Jessica Jordan gikk nedover gata denne mørke høstkvelden.

 

Klokka var rundt 23.00 og arbeidsdagen hennes hadde nettopp blitt over. Hun gikk med lange og tunge skritt nedover mot huset sitt. Hun hadde fått mørke ringer rundt øynene av å arbeide så hardt og av den dårlige søvnen hun fikk. Aldri fikk hun nok søvn, 6 timer var hvor lenge hun fikk sove hver dag. Jessica jobbet i en bomullsfabrikk. Mange andre små barn jobbet der også. Hele dagen satt de der og knyttet tråd sammen og lagde stoff. Det var også veldig mørkt og trangt i rommene de arbeidet på i fabrikken. Derfor var det ganske vanskelig og hardt å arbeide der. Fabrikkeierne tjente mye på all stoffet som ble laget. De solgte det videre og tjente mye penger på det. Men barna fikk nesten ingenting og måtte bare streve. De små fingertuppene hennes hadde blitt såre og vonde. Det svidde når hun kjente på fingertuppene sine, det var på grunn av all arbeidet henne måtte gjøre.

 

Jessica sto foran døra, foran huset sitt. Huset så ensomt og trist ut der det sto alene i skyggen av trærne. Det var ikke noe særlig stort. Og ved å se på det fikk man vite at her bodde det en fattig familie. Det gjorde det også, nemlig familien Jordan, Jessicas familie. Huset var preget i en ekkel grå farge, ikke akkurat verdens vakreste farge. Jessica banket på døra. Bank! bank! sa det. En stund var det ingen som åpnet opp døra, men tilslutt kom en gråhåret dame ut. ”Hvorfor banker du på så mye?” ”Tror du at jeg ikke kan høre eller?” sa hun. Det var Amanda Jordan, stemoren til Jessica. Da moren til Jessica døde, giftet faren hennes seg med denne ”heksa”. Hun var mer som en heks enn en mor, så derfor kalte Jessica henne for en heks. Amanda var ikke noe snill og hun kjeftet alltid mest på Jessica. Jessica likte henne ikke i det hele tatt. Hver eneste dag når Jessica kom hjem fra fabrikken, var det alltid stemoren som kjeftet på henne. Egentlig hadde hun ingen rett til å kjefte på Jessica, men stemoren likte visst å plage henne derfor gjorde hun det alltid. Faren til Jessica, John Jordan var også helt dum i hodet. Han brydde seg ikke om noen, det eneste han tenkte på var penger. John drakk ganske mye også.  Hvis han ikke hadde penger, pleide han bare å dra ned til handlegata og stjele det han ville ha. Så langt hadde han aldri blitt tatt. Men Jessica visste at han aldri ville høre på henne, så derfor brydde hun ikke seg noe særlig om det. Av og til tenkte Jessica at stemoren eller ”heksa” hadde gjort noe galt med faren hennes. Fordi da moren til Jessica levde var han ikke sånn. Da pleide han alltid å være snill og gjorde alltid gode gjerninger. Men helt siden denne stemoren hadde trådt inn i huset hadde alt sammen snudd seg opp ned på hodet. Alt mulig gikk galt. De fikk pengeproblemer og de hadde så vidt penger til mat. På grunn av matmangelen måtte også Jessica og de tre andre søsknene hennes dra ut i byen for å arbeide. Før var det mye bedre. Da var det sånn at de fikk penger fra fattigkassa og resten tjente foreldrene deres. Da greide de seg fint.

 

Men med Morens død hadde Jessicas liv blitt til et mareritt. Hver dag måtte hun arbeide i fabrikken og slite seg helt ut for å få nok penger til sitt daglige brød. Pengene hun tjente var det alltid stemoren som tok vare på. Selv fikk hun ingenting. Moren hennes var hun eneste som støttet henne i hennes dårlige tider. Hvis hun hadde noen problemer eller noe på hjertet pleide hun alltid å snakke med moren sin. Jessica kunne da prate fritt om alt med moren sin. Men nå var det ikke slik lenger. Moren hennes, Elizabeth Jordan var nå borte for alltid og hadde forlatt henne for bestandig. Helt siden moren til Jessica hadde dødd, hadde hun alltid lengtet etter en mor. Hun hadde bare ønsket å kjenne en mors kjærlige armer rundt seg. Når hun endelig hadde fått en mor eller en stemor, burde hun egentlig ha vært overlykkelig. Men det var noe som sa henne at det var nå hun ville føle seg virkelig ensom.

 

Klokkeviseren hadde passert 24.00. Ute var det veldig mørkt og det blåste kraftig. Jessica Jordan lå i senga si og så opp i taket. Det var store sprekker i taket, og lufta presset seg inn gjennom dem. Den kalde lufta strøk seg over kroppen hennes og hun fikk frysninger av den. Et lite ullpledd hadde hun tullet rundt kroppen, og den hjalp ikke noe særlig mye. De andre søsknene hennes sov i samme rom som henne. Fire senger i et lite trangt rom var ikke noe særlig behagelig. Jessica hadde alltid likt å passe på småsøsknene sine. De spurte henne alltid om moren deres noen gang ville komme tilbake, fordi de visste ikke hva døden var. Jessica pleide alltid å svare ja men hun visste at hun ikke snakket sant. Jessica var alltid bekymret når hun tenkte over hva som ville skje med søsknene hennes hvis noe skjedde med henne. Ville de greie seg uten henne? var et spørsmål hun stilte seg selv hele tiden. Øynene hennes ble tunge og snart var det helt mørkt for henne.

 

Plutselig sto hun midt i enn stor by med mange mennesker. Alle hadde det travelt og skulle et eller annet sted. Ingen så at hun sto der, alene og ensom. Byen var stor, og det var mange nye og spennende ting der som hun aldri hadde sett før. Folk ropte på hverandre og var glade. Ved havnen lå det sånne store flåter med mange mennesker i. Jessica visste ikke hva det var. Aldri hadde hun sett noe lignende. Det var nemlig store havneskip. De sto klare for å seile ut i det eventyrfulle havet. Jessica så en dame som sto gjemt borte i et hjørne og som så nøye på henne. Hun kom bort til henne og det lignet på at hun var den eneste som kunne se henne, ingen andre. Jessica ble sjokkert da hun fikk vite hvem det var. Det var moren hennes, henne som alltid hadde støttet henne. ”Mamma, hva gjør du her?” ” Hva er dette og hvordan kan det være deg?” ” Er dette sant eller bare en drøm som jeg kommer til å våkne opp fra snart?” Jessica spurte haugevis av spørsmål samtidig. ”Jessica, du må gjøre noe”, sa moren. ”Hva da mor?” ”Livet mitt er forferdelig nok som det er.” Jeg orker ikke dette mer, helt siden stemor har kommet og tatt plassen din går alt mulig galt for meg.” ”Samtidig må jeg arbeide i den hersens(elendige) bomullsfabrikken hver dag”. sa Jessica helt desperat. ”Dette er verre enn i et mareritt mor!” ropte Jessica. ”Ta det med ro Jessica, alt vil nok ordne seg”, sa moren. ”Kanskje burde du leve et bedre liv et annet sted…” sa moren. Jessica skulle til å svare men plutselig begynte moren og forsvinne i løse lufta. ”Vent mor, vent!” ropte Jessica. Men moren forsvant og så satt Jessica i sin seng igjen. ”Det var bare en drøm, bare en merkelig drøm”, sa hun nervøst.

 

Det var nå blitt lørdag morgenen. Sola tittet fram fra fjellene og dette var begynnelsen på en ny arbeidsdag for Jessica. Det var på tide å dra på jobb igjen. Jessica gjorde seg klar også var hun på vei til fabrikken. Jessica gikk nedover gata mot bomullsfabrikken. I dag skulle det også bli en hard og slitsom dag. Jessica sto foran den grusomme fabrikken. Hun banket forsiktig på døra. Døra ble åpnet av Herr Luckinbull, sjefen i fabrikken. Det skjeggete fjeset hans så stygt og grusomt ut. Han lignet mer på et dyr enn på et menneske syntes Jessica. ”Vel vel, her har vi Justica Smith som kommer to minutter for seint som vanlig”, sa han med et glis rundt munnen. ”Jeg er Jessica Jordan ikke Justica Smith”, svarte Jessica. ”Det er vel det samme, og hvordan kan jeg huske navnene på alle drittungene som jobber her?” spurte han sint. ”Ja, gå og jobb nå ellers blir det ingen pause på deg i dag!” sa han. Inne i fabrikken satt de andre barna og arbeidet. Jessica gikk og satte seg på plassen sin og begynte å arbeide. Knyte sammen tråder igjen og igjen hadde hun blitt lei av å gjøre nå. Egentlig hadde hun ikke lyst til å arbeide her i det hele tatt, men hun og familien hennes måtte ha penger til mat. Derfor hadde hun egentlig ingen valg. Timene gikk og Jessica arbeidet og arbeidet. Rundt dem sto det mange vakter som passet på dem. Hvis noen prøvde seg på en liten pause fikk de smake den vonde pisken. Hva kan denne drømmen jeg nettopp hadde bety. Det blir sagt at mange ganger blir drømmer sanne, men denne her skjønte jeg ikke helt. Hva kan mor ha ment med at jeg må gjøre noe og at da ville livet mitt bli bedre! Hva er det egentlig jeg skal gjøre? Slutte å jobbe her eller – eller rømme? ”Hei Jessica, jobb fortere og slutt å tenke på andre ting!” skrek vakten og slo den harde pisken på Jessicas rygg. Hun fikk tårer i øynene, og hun greide ikke å stoppe dem. De bare rant ut og hun begynte å gråte. Jessica tørket bort tårene fort, hvis vaktene så det ville de slå henne mer. Jævla vakter! Bare jeg kunne slå dere, da ville dere virkelig lære!

 

Så etter mange timer var arbeidsdagen endelig slutt. Jessica hadde fått lønningen for dagen og var på vei hjem. Hele veien tenkte hun på hva drømmen hadde betydd. Kanskje mamma mente at jeg skulle rømme, til en annen by. En by der livet mitt ville bli bedre enn det var her i Manchester. Ja, fordi nå orker jeg ikke dette mer. Ikke en dag til på denne grusomme fabrikken mer! Da er det bedre å rømme! Samtidig er stemoren også en forferdelig plage! Aldri lar hun meg være i fred! Søsknene mine kommer jeg til å savne, men ikke far og stemor. Men er dette riktig? Er dette det riktige valget? Jeg rømmer og dermed basta!

 

Klokka var nå snart tolv, midt på svarte natten. På resten av veien hjem tenkte hun på hvordan hun skulle rømme. Hva ville skje hvis hun rømte fra Manchester? Ville familien greie seg fint uten henne? De brydde seg jo tross alt ikke om henne, så det var samme for dem om hun hadde det bra eller ikke. Men hvor skulle hun reise? Til en helt annen by, hvor hun ikke kjente noen? Hvordan skulle hun få tak i mat og penger? Men det fikk nok ordne seg. Det svevde tusenvis av sånne spørsmål i hodet til Jessica. Jessica orket ikke å arbeide på den fabrikken igjen. Jessica bestemte at hun skal rømme i dag, denne mørke kvelden, til et helt annet sted. Hun stappet hånda i lomma for å kjenne på de blanke myntene hun hadde tjent i dag. Var det nok for et tog billett mon tro?

 

Jessica gikk inn i huset sitt også inn på soverommet sitt. Der lå alle de andre søsknene hennes og sov. De søte små ansiktene deres så uskyldige ut. De visste ingenting om Jessicas planer om å rømme. Jessica tok klærne sine og pakket dem sammen. Hun måtte jo ha klær å ha på i den nye byen. Deretter gikk hun inn på kjøkkenet, derfra hentet hun litt mat som hun kunne spise under reisen. Etter at hun hadde tatt det hun trengte gikk hun inn på soverommet til søsknene sine. Hun ville si siste farvel til dem, kanskje dette var siste gangen hun så dem i sitt liv. ”Terry, ta godt vare på deg selv”, sa hun og strøk lillebroren sin over håret. ”Beklager alle sammen at jeg forlater dere på denne måten, men jeg har ikke noe annet valg”, sa Jessica. ”Jeg vil savne dere!” Jessica tok sakene sine og stormet gråtende ut av huset.

Rømmen hadde startet.

 

Det var mørkt ute. Månen stod spiss og tynn på himmelen over den mørke skogen. Jessica løp nedover gata. Etter en stund var hun fremme ved tog stasjonen. Det krydde av folk på alle kanter der. Jessica gikk til billettluka. Der satt det en mann. Han så sliten og stygg ut der han satt. ”Ja, hva er det du vil lille jentunge?” spurte han. ”Jeg skal kjøpe et tog billett”, svarte Jessica. ”Det vet jeg også, dette er jo en billettluke, men hvor er det du skal?” spurte mannen irritert i stemmen. ”Eh jeg – jeg skal til..” ”Vet du ikke hvor du skal engang lille jentunge?” spurte mannen. ”Hvilken by er det som ikke er så langt fra Manchester?” spurte Jessica. ”Vel, det er mange, men en av dem er Liverpool. Det er en stor havneby.” svarte mannen. ”Ok, kan jeg få en billett til Liverpool”, spurte Jessica. ”Ja, men først vil jeg ha pengene”, sa mannen. Jessica stakk hånda i lomma og tok ut pengene hun hadde tjent på fabrikken i dag. ”Er dette nok?” spurte Jessica. ”Vel, det er akkurat passe”, sa mannen. ”Her har du tog billetten din, toget kommer om 10 minutter”, sa mannen og ga billetten til Jessica. Jessica hadde ikke mer penger nå, lønningspengene hadde hun brukt opp på billetten. Hun håpet på at hun ville greie å skaffe seg penger i Liverpool, på en eller annen måte. Etter en stund kom toget tutende i full fart. Jessica gikk og satte seg inn på toget. Folk dyttet og presset seg inn på toget. Så kjørte toget, på vei til Liverpool. Det satt mange forskjellige mennesker på toget. De fleste hadde Jessica aldri sett før. De så veldig nøye på henne, og hvisket til hverandre. Jessica visste at det var henne de pratet om. De var nok ikke vant til å se et lite barn rømme til en annen by alene. Hele veien tenkte Jessica på sin framtid i Liverpool. Ville det bli bedre i Liverpool, enn det var i Manchester? Hun visste ingenting om den nye byen. Jessica spiste maten hun hadde tatt med seg hjemmefra, brød og litt drikke. Mer hadde hun ikke. Mange av de andre passasjerene i toget spiste god mat. Det var vel fordi de var rike og hadde råd til sånt mat. Jessica hadde for øyeblikket ikke råd til noe, hun hadde ikke et blankt øre engang. Etter mange timer var toget endelig framme og den stoppet. Hun var fremme i Liverpool, havnebyen.

 

Nå hadde det nesten blitt morgen i Liverpool. Det var helt annerledes her enn det var i Manchester. Fuglene kvitret og sang helt vidunderlig. Sangen fikk Jessica til å føle seg bedre, mer fri og rolig. Overalt krydde det av folk. Da husket hun det. Drømmen, det var her hun hadde vært i drømmen. Det var her hun hadde møtt sin mor og pratet med henne, her i Liverpool. Det var akkurat det stedet hun hadde sett i drømmen. Den samme gaten og de samme folka. Alt var som det hadde vært i drømmen hennes. Det betydde at drømmen hadde blitt sann, den var ikke usann. Ved havnen sto det mange store havneskip, akkurat som i drømmen. De eksporterte og importerte varer. Det var nå i virkeligheten at Jessica hadde sett sånne havneskip. Da hadde hun vel tatt det riktige valget, livet hennes skulle nok bli bedre her i Liverpool.

 

Jessica Jordan hadde ingen penger nå, men hun måtte få tak i det. Ellers ville hun sulte i hjel i denne store byen. Jessica gikk nedover mot handlegata. Der var det mange mennesker, de handlet og pratet sammen. Det var ingen som så at Jessica gikk der på gaten, alene og ensom. Hun hadde ingen å prate med, og ingen venn. Nå måtte hun finne seg et hus ellers ville hun ikke greie seg. Men hvordan, hvem i denne store byen ville hjelpe en ukjent jente som henne? Først måtte hun i hvert fall få tak i penger. Med penger kunne hun leie et lite rom eller noe sånt. Å Gud, du må hjelpe meg nå! Gjør et mirakel, slik at jeg får penger på ærlig vis. Jeg vil ikke stjele penger fra en butikk eller noe sånt! Nå som jeg endelig har greid å komme meg vekk fra den elendige byen, jeg vil ikke dra tilbake igjen. Mens Jessica gikk der og ba snublet hun plutselig i noe. ”Hjelp!” Hun snublet og falt framover mot asfalten. ”Au, det gjorde vondt!” sa hun da hun falt. ”Hva var det jeg snublet i egentlig?” spurte hun seg selv. Hun ble helt sjokkert da hun så hva det var hun hadde snublet i. Jessica sto der bare og måpte, hun greide ikke å bevege seg engang. Det hun nemlig hadde snublet i var penger, mye penger.

 

Det var mange lapper men hun visste ikke hvor mye det var. Men det var nok penger til henne for mange dager. ”Jeg har aldri sett så mange penger før i mitt liv”, sa hun. Jessica så seg rundt og tenkte seg lenge om før hun tok pengene. ”Hva om det er noen som har lagt de her og snart kommer tilbake for å hente de?” tenkte hun for seg selv. Ingen måtte se henne, de kunne tro at hun hadde stjålet pengene, men det hadde hun ikke gjort. ”Tusen takk Gud!” ”Jeg visste at du ville hjelpe meg”, sa hun og ba til Gud. Jessica tok opp alle pengene og la de sammen med klærne sine. Så kunne ingen vite at hun hadde mange penger på seg. Jessica var sulten, og hun bestemte seg for å kjøpe litt mat av pengene hun hadde funnet. Jessica gikk til en liten matbutikk i et lite hjørne. Der kjøpte Jessica seg litt mat av pengene. Det føltes som det var evigheter siden hun hadde spist sist da hun tok første bit av maten. Det ferske brødet smakte helt herlig og smaken fikk henne til å stoppe helt. Aldri hadde hun lengtet så mye etter mat før. Dette var første gangen hun hadde hatt en sånn følelse.

 

Jessica måtte ha et sted å bo også. Men hvordan skulle hun skaffe seg tak over hodet? Det hadde begynt å bli mørkt nå og det var snart kveld. Hele dagen hadde Jessica gått rundt i byen på jakt etter et sted hvor hun kunne tilbringe natten. Men hun hadde ikke funnet noe sted å bo så langt. Det var ikke så lett å være på flukt. Alle hadde dratt til hjemmene sine nå, fordi det hadde blitt så mørkt. Jessica satt alene og ensom i et lite hjørne av gata. En gammel dame gikk alene på den andre siden av gata. Hun kom bort til Jessica. Ansiktet hennes var rynkete og hun så hyggelig ut. Klærne hennes var ikke så rene og hun så ikke så rik ut. Damen så nøye på Jessica og spurte henne: ”hvem er du? Skal du ikke dra hjem snart? Det har blitt veldig sent nå lille jente.” Damen strøk Jessica over det brune håret. Jessica torde først ikke å svare, men hun tok til seg mot og svarte på spørsmålet til den gamle damen. ”Jeg har nettopp kommet til denne byen, og jeg har intet sted å bo.” svarte Jessica med et trist uttrykk i ansiktet. ”Du kommer til å bli syk hvis du sitter her ute i denne kulden hele kvelden, kom du kan bli med hjem til meg”, sa den gamle damen. ”Tusen takk for det, jeg har litt penger også så hvis du vil ha betaling kan jeg godt betale deg penger”, sa Jessica. ”Ja, det går sikkert greit”, svarte den gamle damen.

 

Etter at Jessica og den gamle damen hadde gått en stund var de endelig fremme ved huset. De kom til et mørkt lite hus i utkanten av byen. Det så alene og ensomt ut ser det sto alene i skogen. ”Bare kom inn, dette er huset mitt”, sa den gamle damen og tok med Jessica inn. Det var mørkt og tomt inne i huset også. ”Bor du her alene?” spurte Jessica nysgjerrig fordi hun så ingen andre i huset. ”Ja det gjør jeg.” ”Mannen min døde for mange år siden og barna mine har blitt store og nå har de forlatt meg her alene”, svarte den gamle damen. ”Har barna dine forlatt deg? Men hvorfor det?” spurte Jessica. ”De var opptatt av andre ting enn meg, og de orket ikke å passe på meg mer, derfor forlot de meg”, svarte damen. ”Det er helt forferdelig, at det går an å gjøre noe sånt!” sa Jessica. Jessica visste at denne gamle damen var ensom, det var sikkert derfor hun hadde tatt med henne hjem til seg. ”Men hvordan havnet du her og hvem er du forresten?” spurte den gamle damen. ”Jeg heter Jessica Jordan og jeg har rømt fra huset, familien og byen min”, svarte Jessica. ”Det er en kjempelang historie”, sa Jessica. ”Ja men fortell meg det da, kanskje jeg kan hjelpe deg?” sa den gamle damen. Jessica fortalte hele sin historie til den gamle damen, om familien, stemoren, moren hennes som var død, fabrikken og alt annet hun hadde opplevd.

 

Den gamle damen trøstet Jessica da hun fortalte om alt det grusomme hun hadde opplevd. For første gang på mange år følte Jessica ens kjærlige armer rundt seg. Noe hun hadde lengtet etter i årevis. Kjærlighet var det hun hadde trengt, men noe hun aldri hadde fått av sin familie. Jessica gråt da hun fortalte sin historie til damen. Det var som en lettelse og få alt det hun hadde presset sammen i hjertet ut. Det var deilig og snakke fritt ut om det med noen som kunne lytte etter. Med noen som hadde tid til å lytte etter. ”Ta det med ro, alt vil ordne seg Jessica”, sa den gamle damen og trøstet henne. ”Jeg heter Josie Mickenburg og fra i dag kan du bo her hos meg så lenge du vil”, sa hun. ”Jeg vil bli ekstra glad hvis du bor med meg for alltid, for jeg har alltid lengtet etter et barn som kunne fylle min ensomhet”, sa Josie. ”Du trenger ikke å leie noe rom, dette er som ditt eget hus Jessica”, sa Josie. ”Tusen takk, jeg skal aldri glemme dette, nå er det som jeg har fått min savnede mor tilbake”, sa Jessica og ga Josie en klem. ”Gå og hvil og så lager jeg mat i mens”, sa Josie smilende. Etter at Jessica hadde spist mat gikk hun å la seg.

 

Lenge lå hun der våken og tenkte. Hvordan hadde familien hennes det i Manchester nå tro? De må jo ha merket at jeg har rømt, og hva har de tenkt å gjøre med det? Hvis jeg vender tilbake til Manchester må jeg nok arbeide på den grusomme fabrikken igjen og stemoren og faren vil også bli en plage som før. Josie var mye snillere og mer omtenksom. Hun brydde seg om Jessicas tanker og følelser selv om hun ikke kjente henne så godt. Slik var ikke stemoren og faren hennes. De var bare opptatt seg selv, ingen andre. Men hvordan hadde søsknene hennes det? De savnet henne sikkert. Håper de hadde det bra, og at stemor passet godt på dem. Jessica lå lenge og tenkte på familien sin. Men nå hadde egentlig livet hennes blitt mye bedre enn det hadde vært før.

 

Når livet glidde stille og glatt, var tiden en venn. Når livet ble fylt med problemer, ble tiden en fiende. Tiden var blitt Jessicas fiende. Den lot ingenting gå bra. Men heldigvis hadde Jessica møtt en vennlig dame, Josie Mickenburg. Jessicas øyne ble tunge og så sovnet hun inn i sin dype søvn.

 

Neste morgen når hun våknet, luktet det deilig frokost i huset. Josie hadde laget pannekaker og det luktet kjempegodt! ”Kom og spis Jessica!” ropte Josie fra stua. Jessica våknet opp fra senga si og gikk til stua for å spise. ”Pannekakene er helt fantastiske, de smaker himmelsk!” sa Jessica lykkelig. Pannekaker spiste Jessica aldri i Manchester. ”Savner du familien din Jessica?” spurte Josie plutselig. ”Ja, jeg savner søsknene mine, men ikke far og stemor”, svarte hun. ”Men hvorfor spør du det?” spurte Jessica. ”Å, jeg bare spurte jeg”, sa Josie. Plutselig hørte de noen ute i nabolaget. Jessica gikk til vinduet for å se hvem det var. Hun ble helt forskrekket da hun så hvem det var. Hun sto der lamslått av forskrekkelse. ”Hva skjedde?” spurte Josie. ”Hvem er det, kjenner du dem?” spurte hun. Utenfor huset sto politiet og Jessica visste at det var henne de lette etter.

 

Bank! bank! sa det i døra. ”Å nei, de har kommet for å ta med meg tilbake til Manchester, men jeg vil ikke tilbake!” gråt Jessica. ”Men hvordan kan du være så sikker på at det er deg de er ute etter?” spurte Josie. ”Der er pappa, han har sendt dem hit for å hente meg!” sa Jessica. ”Hva skal vi gjøre? Jeg vil ikke bli med tilbake til Manchester!” sa Jessica. ”Ok, jeg skal gjøre noe”, svarte Josie. ”Gå inn på rommet og ta på deg noen andre klær, slik at de ikke kan kjenne deg igjen”, sa Josie. ”Åpne døra da!” skrek politimennene utenfor døra. Josie åpnet opp døra. ”Ja, denne jenta har rømt fra Manchester og vi lurte på om du hadde sett henne her i nærheten? sa den ene politimannen og viste fram et bilde av Jessica. ”Nei, jeg har aldri sett henne her i nærheten”, svarte Josie. Jessica hadde tatt på seg andre klær og kom ut til de andre. Hun lignet ikke på seg selv i forkledningen. ”Ja, hvem er det?” spurte den ene politimannen og så mistenksomt på Jessica. ”Å, dette er Susan Mickenburg, min datter”, svarte Josie. ”Ok, det er greit, men hvis dere ser denne jenta her i nærheten må dere øyeblikkelig ta kontakt med oss”, sa politiet og gikk videre. ”Huff, det var nære på”, sa Jessica lettet.

 

Jessica var redd. Hun kunne bli tatt når som helst. Akkurat nå sto hun i et nervepirrende spill om liv og død. Der uventede ting kunne oppstå når som helst. Josie trøstet henne og sa at hun ville passe på henne.

 

Pengene hun hadde var ikke nok for resten av livet. Her i Liverpool var livet bedre, men det eneste problemet var at hun trengte en jobb. Enten kunne hun leve et godt liv her med Josie Mickenburg, eller kunne hun vende tilbake til det forferdelige og grusomme livet i Manchester. Jessica ville prate om dette med Josie. ”Josie, jeg trenger en jobb, men ikke en sånn jobb jeg hadde i Manchester”, sa Jessica. ”Du trenger ikke å arbeide nå, du er som barnet mitt og jeg skal ta meg av deg lille venn”, svarte Josie. ”Men hvis du virkelig vil ha en jobb så kan du godt hjelpe meg, jeg jobber i en blomsterbutikk i handlegata og du kan hjelpe til med arbeidet der.” ”På den måten tjener vi mer penger og livet vårt vil bli bedre”, sa Josie.                                                                                                                                 

 

Sola kom fram fra de store fjellene. Vinden blåste kraftig. Josie og Jessica gikk nedover mot handlegata. De skulle til blomsterbutikken for å arbeide. Jessica trodde at livet hennes hadde blitt et mareritt men nå var det mye bedre. Hun takket Gud dag og natt for alt det han hadde gitt henne. En som Josie Mickenburg hadde hun aldri møtt før.

 

Livet hadde blitt bedre, men morens savn var noe hun aldri ville glemme. Hånd i hånd gikk de sammen nedover gata, glemt var det vanskelige livet og familien, men søsknene var noen hun savnet hele tiden. Moren som hun alltid hadde elsket ville bli som en evig klump i henne som aldri ville komme ut.

 

Ville livet hennes bli bedre her i Liverpool? Hva om hun ble tatt? Det var et tidsspørsmål når politimennene ville dukke opp foran henne. Enkelte spørsmål ville aldri bli besvart…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish