Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Psykologifaget og dets perspektiverSkriv ut Utskrift

Tekst som handler om faget psykologi A, og som tar opp temaer derfra.

Karakter: 5 (VK1)

Bokmål - ArtikkelForfatter: Anonym

Hei. Jeg heter Mikkel. Jeg har psykologi A, og har fått i oppgave å skrive en «stil» om forskjellige synspunkter innefor de psykologsike perspektivene, som det så fint står om i kapittel 1.

 

Aller først kan jeg fortelle hva psykologi er. Det er blant annet det å ha evne til forståelse og innlevelse i egne og andres handlinger, tanker og følelser, men også mye mer, som vi kan snakke om en annen gang. Ihvertfall. Innenfor psykologien (så langt som jeg er kommet) har vi snakket om de forskjellige perspektivene som finnes innenfor faget. Vi har seks forskjellige, som vi kaller følgende: Atferdsperspektiv, Psykodynamisk-, Kognitivt-, Biologisk-, Humanistisk-, og Systemperspektivet. Hver for seg har de forskjellige perspektivene litt forskjellige syn på forskjellige "situasjoner". På den ene siden har vi de som mener at selve mennesket bygger på arv av gener fra eldre generasjoner, mens på den andre har vi de som mener at menneskets atferd bygger på opplevelser, miljø og tidligere handlinger.

 

Som min gode venn, Joacim Paulsen, forklarte meg, kan man sette opp perspektivene som poltiske partier på en politisk linje. Helt til venstre har vi det ene ytterpunktet, det biologiske perspektivet, som mener at vi er en liten kopi av mamma og pappa (overdrevet sagt, ja). Helt fra egget inne i magen til moren blir befruktet, blir vi tilegnet ulike egenskaper fra foreldrene. Jeg sier ikke nå at dersom faren i huset er flink til å tegne, blir det født en liten Munch, men at vi får egenskaper som for eksempel godt syn, god hørsel, dårlig forbrenning etc. Indre egenskaper som hensikstsmessig temperament og behovsstyrke er også muligens ført videre fra eldre generasjoner. Forskere innen dette perspektivet er opptatt av hvordan genene i vid forstand er med på å styre vestenlige handlingsmønstre hos oss. De mener at mennesket har blitt til gjennom en nøye tilpasning til omgivelsene, og at dets atferd er preget av gener, arv ol. fra eldre generasjoner, samt at vi er et tilpassningsdyktig individ som blir preget av omgivelsene.

 

På den andre siden av linjen sitter vi med det psykodynamiske perspektivet. Dette er det mostatte perspektivet av "Det biologiske perspektivet", og går på menneskets muilghet til å tenke. Mennesket er et selvstendig individ som opplever nye ting hver dag. Hver eneste situasjon, samtale og ørlille detalj som en opplever er med på å styre atferden til mennesket. Alt vi sier, gjør, føler ol. er på bakgrunn av tidligere erfaringer. Ingenting er uavhengig. En kan på en måte si at livet blir loggført og lagret et sted i hodet som ingen vet veien til. Dette er helt ubevisst, og en merker det ikke selv, men en kan se glipper iblandt. For eksempel når en drømmer, forsnakker seg ol. kan det ha noe med at er fra en hending vi har fortrengt, ikke ønsker å gjennoppta ol. Så for å oppsummere det psykodynamiske perspektivet på en rask måte, kan vi si at "Menneskets atferd er styrt eller kan forklare av tanker, følelser, tidligere erfaringer ol."

 

Altså. Det finnes ingen fasit på synet på mennekset, og dette er bare er noe av det disse to perspektivene mener. Så klart er det ikke slik at perspektivene hater hverandre og mener kun at det ene synet er riktig, for uansett hva man sier, så er mennesket en fysisk skapning, som har egenskapen til å tenke, og det vet tilhengerene av begge perspektiv. Men grunnen til at de vektlegger dette så forskjellig er fordi de har en ulik oppfatning av "Forklaringen på mennesket adferd". Men det finnes jo, som skrevet/sagt, flere perspektiv som jeg plasserer mellom disse to "ytterpuntene" på den politiske/perspektivske linjen, og disse står litt "midt i mellom", og er litt mer runde. Som sikkert mange andre også tror, så tror jeg at man her kan være litt rause og bruke litt av begge perspektiv (Når vi snakker om disse to. Jeg har ikke tatt for meg de andre perspektivene grundig nok i denne tekseten, til å kunne bruke de). Det ligger noe riktig i begge to, som jeg føler man må se på.

 

Samme gjelder når vi snakker om psykologer i terapisituasjoner. Det finnes ingen fasit på hvordan en psykolog skal hjelpe/guide en, fordi alle tenker forskjellig, og alle handler forskjellig. Noen er opptatt av det biologiske, mens andre er opptatt av det psykodynamiske. Men hva er det som passer best til de forskjellige "sykdommene"? Dette kan jo avhenge fra person til person, så jeg har gått utifra hva jeg følte ville være best, med de fakta og kunnskaper jeg har.

 

En av kanskje de mest normale "psykiske lidelsene" er "angst". Det er kanskje lett å si "Jeg har angst for hoppe fra høyder", eller "Jeg har angst for kjøre fort", men det finnes faktisk mennesker som har sykdommen angst. Jeg leste om angst i leseboka, og skjønte det slik at angst er en sykdom som inntreffer de som har sykdommen ved stressede situasjoner, og som gjør at personen blir redd, føler seg uvel etc. Dette kan i stor grad ødelegge deres mulighet og vilje, til å leve et normalt liv blandt folk, og det er da en må gripe inn. Men hva slags perspektiv er det riktig å arbeide utifra når det gjelder angst. En psykolog som kun er bevisst på det psykodynamiske perspektivet vil her komme til kort da angst er en arvelig sykdom. Er det bare snakk om det biologiske perspektivet en bruker vil en også miste det som skjer rundt i miljøet. Jeg vil si at en blanding er det som må til her. En psykolog som har et innblikk fra både det psykodynamiske og det biologiske perspektive er den som vil kunne grave dypest og oppklare mest. Dette tror jeg på grunnlag av at angst kan oppstå etter miljø og omgivelser, men det kan også ha noe med arv å gjøre. Så klart er det mulig jeg tar feil her, at det kanskje ikke er slik i det hele tatt og at det man trenger er en psykolog med innsikt fra det kognitive perspektivet, på grunn av at han kan mye om de mental prosesser i hjernen ol. Eller at man kanskje burde snakket med en som retter seg etter systemperspektivet da angst kanskje har noe med oppvekstsvilkårene å gjøre. Det er mange løsninger på dette men alt i alt tror jeg at jeg har nogenlunde rett på denne.

 

En annen vanlig psykisk lidelse er "depresjon". Jeg leste på doktoronline.no at depresjon også er en arvelig sykdom. Men den bygger jo også på miljøet og hvordan du har det til daglig. Jeg referer: "Her kan en definitivt ikke snakke om et enten/eller. Her er det et klart kontinuum. Noen har i hovedsak biologiske/arvelige depresjoner, mens andre er langt mindre disponert, men er deprimert i hovedsak pga store livsbelastninger." Jeg kan ikke si jeg skjønte mye av "et klart kontinuum", men jeg skjønner ihvertfall at depresjon er arvelig, men at det bygger mere på "store livsbelastninger". Her ville en jo da tippet at "Ja, da blir det samme typen som på angsten da", og det er vel kanskje det mest logiske, men jeg tror likevel at en burde velge en med mere psykodynamiske retninger, da miljø, omgivelser, oppvekst kan ha mer å si enn bare arv, i dette tilfelle. Så dersom det finnes en psykolog med rundt 80% psykodynamisk og 20% biologisk, tror jeg at en ikke kan komme nærmere det beste valget.

 

Som sagt, så har jo jeg psykologi A som valgfag, og i den første timen (som jeg uheldigvis var fraværende fra), gjorde elevene en terapiøvelse som jeg kaller "Gå i blinde". Jeg er usikker på hva den heter på ordentlig, for jeg er bare blitt fortalt av medelver hva de gjorde under økten, men denne øvelsen tror jeg kan være kjempebra i forbindelse med psykologbesøk, tillit til partner etc. Den gikk ut på at "pasient" skulle, med bind for øynene, bli ledet rundt av "partner". Partneren måtte her hele tiden vise vei, lede og holde alt i orden. Grunnen til at jeg tror denne er så bra, er fordi det skaper etterhvert en tillit som viser pasienten at han/hun kan stole på psykologen, partneren, eller vennen sin. Dette kan åpne mere opp når det gjelder samtaler, og pasienten kan fortelle dypere om hva hun føler, noe som kan få psykologen til å få ut stoff han/hun (fra nå av bare han!) kan relatere til andre hendelser, som kan hjelpe mer.

 

En annen terapiøvelse vi gjennomførte var "Guidet meditasjon". Den går ut på at "pasienten" skal ligge helt rolig med øynene igjen, mens "psykologen" guider han gjennom en "fortelling" hvor han selv (pasienten) er hovedpersonen. "Du går oppover fjellet, og finner en gammel trehytte. Du går inn i den..Hva ser du ? etc..". Psykologen velger selv hvor han vil føre pasienten sin, og dette gjør han nok bestemt ut ifra hva han vil pasienten skal tenke. For etter øvelsen, skal pasienten fortelle psykologen hva han tenkte på og så, og da kan det komme frem ting som psykologen kan bruke videre i sitt arbeid med å analysere pasienten sin.

 

Psykologi er et stort og avansert fag, og jeg kunne sikkert ha inkludert mye mere fakta og drøftninger i denne lille oppgaven. Noe skyldes at jeg hadde en begrensning på 3 sider, annet skyldes at jeg ikke kan stoffet godt nok, og at jeg ikke er flink nok til å formulere meg. Men jeg føler at jeg har fått levert ganske mye, og for min egen del har jeg hvertfall lært mye mer ved å skrive denne oppgaven. Jeg har fått et litt annet syn på det å tenke. Hehe.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish