Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
SolskinnsdagerSkriv ut Utskrift

En spesiell sommer for Lilja.

Bokmål - NovelleForfatter:



Lilja stirret ut av vinduet i håp om at det kanskje stoppet å regne. Hvorfor måtte det alltid være sånn? Når hun gledet seg veldig mye til noe, ja, da begynte det å regne! Øse pøse regn. I over en uke hadde det øst ned med det våte regnvannet. Ikke kunne hun gå i kortbukser og topper, ikke kunne hun bade, ikke kunne hun sole seg på stranda, ikke kunne hun gå tur med Brontus, hunden sin, uten å ta på seg regntøy. Det teite regntøyet etter Taja, som hun hadde fått av bestemor til 9-års dagen sin. Og Lilja var 15 år! Hun kunne ikke bruke det regntøyet! Men gledet seg sånn til denne sommeren, mer enn til den forrige sommeren, eller sommeren før der. Dette var en spesiell sommer.

 

Lilja reiste seg og slengte opp skapdøren. Der var det tomt. Ikke et klesplagg igjen, bortsett fra den teite genseren som bestemor hadde strikket til 10-års dagen hennes. Den skulle hun i hvert fall ikke ha med! Bagene hennes hadde antageligvis faren presset inn i bilen så godt han kunne. Fulle av klær hun likte og ikke likte. Men mamma hadde ikke noe med hva hun hadde på seg når hun ikke så henne. Dette kom til å bli den deiligste ferien hun hadde hatt på lenge.

 

Bare det stoppet å regne.

 

Hun gikk ned trappen og ut i gangen. Hun hadde sakt til foreldrene at hun bare skulle hente noe, men egentlig hadde hun ikke lyst til å dra. Hun hadde jo gledet seg sånn, men hele ferien så ut til å bli ødelagt på grunn av det dumme regnet. Lilja tok på seg en jakke og løp ut til bilen moren og faren satt i. ”Kjør på” smilte hun og festet sikkerhetsbeltet.

 

Endelig var hun der, på det nydelige stedet hun hadde lengtet så lenge etter. Endelig! Og det hadde stoppet å regne! Alt var likt som da hun dro. Huset var like rødt og innbydende som alltid, med de hvite karmene og den lille verandaen som fungerte som trapp. Døra stod på gløtt og deilig lukt av kirsebærpai fylte luften. Fra den smale veien som førte til favorittstedet hennes, enga, hørtes en litt rusten motor nærme seg. Lilja slapp all bagasjen på trappa og løp alt hun kunne oppover veien. Der, rett over toppen, møtte hun gamlingen hun hadde gledet seg sånn til å møte igjen. Bestefaren hennes styrte den rustne traktoren oppover bakken mot der Lilja hadde stoppet. Nå løste det konsentrerte ansiktsuttrykket seg opp i et stort, varmt smil og han stoppet traktoren.

”Så der kom du endelig!” ropte han og strakte ut armene så hun kunne få en skikkelig bestefarklem.

”Gud så stor du er blitt” lo han og løftet henne opp på traktoren som om hun veide 20 gram. Idet han skulle til å starte motoren igjen hørte de en spinkel breking bak dem. Lilja snudde seg og smilte varmt da hun oppdaget at det var hennes kjære Rosa som hadde kommet for å hilse på henne. Hun hoppet ned av traktoren igjen og satte seg på huk ved siden av sauen. ”Så stor du er blitt!” smilte hun og klappet det lille sauehodet. Rosa breket til svar og slikket henne i ansiktet. Lilja hadde vært med å hjelpe bestefaren med å fostre opp det lille kopplammet siden det ble født, og hun husket hvor trist det hadde vært å reise fra henne. Hun glemte helt bestefaren som satt der på traktoren. Til slutt brøt han inn og unnskyldte seg med paien til bestemor. At hun kunne glemme den!

 

Vel tilbake i huset hadde bestemor båret opp bagasjen hennes til det kjære rommet hennes. Hun hadde blitt så møkkete at hun bestemte seg for å skifte med en gang. Det var så lege siden hun hadde gått opp den trappa, det lå så mange minner i hvert trappetrinn, at det virket som en evighet før hun kom opp. Hun hadde rommet helt i enden av gangen, også gangen hadde hun så mange minner til. Uansett hvor hun snudde seg husket hun nøyaktig hva som var bak den døra eller oppi den krukka i hylla. Og så var hun der. Der hun hadde vært for så lenge siden og grått triste tårer for alle sauene som ble borte på enga. For enga var stor! Den var større enn ti fotballbaner til sammen, hadde bestefar fortalt henne da hun var 7 år.

 

Men nå stod hun da altså utenfor døra til det kjære rommet sitt og grudde deg for å gå inn. Hvorfor det? Hadde noe forandret seg? Nei, det kunne det ikke ha gjort. Ingen ting her var forandret. Hun tok i dørhåndtaket. Det virket så altfor lite i hendene hennes. Lite og upassende. Men det var hennes. Hun hadde selv plukket det ut da hun var 4 år og familien flyttet hit.

 

Lilja kikket nedover seg selv. Gud som hun så ut. Hun trykket ned håndtaket og opp gikk døra. Hun fikk tårer i de smaragdgrønne øynene, for det var akkurat som da hun dro herifra. Veggene var like rosa og det samme var senga, pulten, skapet, nattbordet og alt det andre på rommet, som da de dro. Bestemor hadde vasket og pyntet med friske blomster. Hun hadde til og med ryddet ut all bagasjen hennes inn i skapet.

 

Hun klarte ikke å velge noe fint, så hun tok bare på seg en shorts og ei litt vid t-skorte. Hun likte seg i det, og hun visste at hun skulle ut på enga etterpå utansett. Etter å ha børstet det lange, litt bølgete, blonde håret og satt det opp i en pen hestehale, gikk hun ned til besteforeldrene. De snakket litt om skolen og hvordan hun hadde den etter å ha flyttet til byen mens de spiste bestemorens kirsebærpai.

 

Den kvelden fikk ikke Lilja sove. Var det fordi hun følte seg forvokst her? Eller kanskje hun ikke følte seg inne i landsmiljøet lenger? Det var nok det siste. Hvordan i huleste kunne hun føle seg normal i disse omgivelsene, når hun hadde bodd i den bråkete byen i over 5 år? Men det var jo hun som ville dra hit på sommerferie. Hun hadde vel trodd hun kom til å gli rett inn i miljøet, men det var visst ikke så lett.

 

De neste dagene prøvde hun så godt hun kunne å gli inn i de daglige rutinene og hjelpe til med ting på gården, men det var umulig å passe helt inn, følte hun. Hun savnet Lukas, og Brontus som hun var så glad i.

 

En dag de satt og spiste middag spurte bestemoren Lilja ”Har du møtt naboene våre enda?”

Lilja måtte blunke et par ganger før hun fikk helt med seg spørsmålet. ”Har dere naboer?” spurte hun uten å tenke seg nøye om. Det hun fikk til svar var litt overveldende, for hun hadde alltid tenkt på besteforeldrene som de eneste i hele distriktet. Men svaret var; ”Selvfølgelig! Det har flyttet noen bort i det gamle huset etter fru Johnsen. De skal visst ha en sønn på samme alder som deg.” Lilja stirret ned i maten. Det ødela jo hele gleden med å være her. Hun kunne jo ikke være alene her hvis det bodde masse andre folk her. Plutselig fikk hun ikke så veldig lyst på de ellers så deilige kjøttkakene til bestemor. ”Takk for maten” sa hun så vanlig hun kunne og gikk rolig ut.

 

Ute var det nydelig solskinn som danset gjennom det lange håret hennes der hun syklet nedover veien på den gamle skranglekassa av en sykkel hun så stolt kunne kalle hennes. Hva skulle hun gjøre med alle guttene som fulgte etter henne? Overalt hvor hun dro møtte hun gutter som falt pladask for henne. Men hun var ikke interessert i andre enn hennes kjære Lukas, som hun savnet så forferdelig.

 

Der hun ellers pleide å bremse, fordi det var et hull i bakken, kjørte hun bare videre. Hun fikk raskt møte bakken da hjulet satte seg fast i det dumme hullet. Hun ynket seg mens hun satte seg opp. På det ene kneet hennes piplet det ekkelt, rødt blod fram, og i håndflatene hennes var det småsår. Mens hun satt der og stirret på kneet begynte blodet sakte å renne nedover leggen. Kneet blødde og blødde, akkurat som om det aldri ville stoppe. Men det måtte stoppe snart, for det begynte å bli småmørkt. Hun kiket opp akkurat tidsnok til å se en gutt gå nedover veien. Hadde han gått forbi henne? Plutselig oppdaget hun at han kom oppover mot henne, og ikke nedover mot engene som hun først trodde. Hun prøvde å reise seg, men det var ikke så veldig lett uten å få mer møkk i sårene enn hun hadde fra før. Hun bannet lavt og gav opp å reise seg. Lilja kikket opp på gutten som nærmet seg henne med raske steg. Han måtte ha oppdaget henne. ”Trenger du hjelp?” spurte han så snart han hadde kommet opp på siden av henne. Hun nikket og kjente tårene presse på bak øyenlokkene. Hvorfor måtte hun alltid drite seg så kraftig ut? Gutten rakte henne ei hånd og hun tok den forsiktig. Han dro henne opp og i et halvt sekund møtte øynene deres hverandre. Lilja følte det som om gnister stod mellom dem. ”Eh… takk” smilte hun forsiktig og kikket ned på skoene sine. Var det kjærlighet ved første blikk? Men hun elsket jo Lukas. Det kunne ikke være riktig.


Det hadde blitt mørkere og hun kunne ikke se ansiktet hans ordentlig. Det hun kunne se var at han hadde akkurat passe langt hår, sånn som var så fint, muligens brunt eller svart. Han var litt høyere enn henne, omtrent et hode høyere.

 

Han tok opp sykkelen hennes og holdt den fram til henne. ”Denne kan du i hvert fall ikke sykle hjem på” lo han. Lilja så ned på den skrøpelige sykkelen. Forhjulet hadde vrid seg litt og bremsene hadde hoppet av. ”Eh… Jeg heter forresten Lilja” smilte hun litt mer sikker. ”Simon” svarte han. ”Hvor bor du? Jeg kan følge deg hjem hvis du vil” fortsatte han. Lilja fortalte at hun var på ferie hos besteforeldrene sine, og at han sikket visste hvem de var.

 

Hjemme på gården var utelyset tent og hun kunne se hvor kjekk han egentlig var. Hun smilte til han og sa ha det, før hun gikk inn. Så fort døren gikk igjen bak henne kom bestefaren ut i gangen. Han så kjempebekymret ut. Så kom hun på at hun ikke hadde sagt ifra hvor hun dro. Lilja forklarte bestefaren at hun hadde kjørt av på sykkel og alt det der. Mens hun fortalte skled bestefarens uttrykk over fra bekymret til lettet. En gang innimellom gjespet Lilja høyt. ”Gå og legg deg, så er du uthvilt i morgen” smilte bestefaren og fulgte henne opp.

 

Vel i seng lå Lilja og tenkte. Hva skulle hun gjøre? Var hun forelsket i Simon eller Lukas? Men hun elsket jo ingen andre enn Lukas. Kanskje ikke Lukas var den ene for henne? Mens tankene svirret rundt i hodet hennes, gled øyenlokkene hennes igjen og hun sovnet.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish