Hun satt sammenkrøpet på den gamle metallstolen og stirret på den hvite murveggen, den hadde hun sittet og sett på i flere dager. Den trange fengselssella var på størrelse med en utedo. Veggene var kritthvite, det eneste som var der inne var vegger og en trestol. Sånn var alle sellene i hele bygget, bygningen var på størrelse med Oslo. Oslo, det var det hun kalte byen før ”de” bytta navn til ”Romzzox”. Hun fikk mat annen vært døgn og vann hver dag.

Hun tenkte på hvordan det hadde vært før, før alt! Før ”de” kom, før de tokk henne og vennene hennes som fange. Nå var det slutt. Dette var slutten, det var ingen igjen som kunne kjempe mot dem. De har tatt over verden og nå skulle alle snart dø.

Hun sperret opp øynene ide hun hørte ”de” slå dør alarmen for å komme inn. Det hadde ikke vært en sjel her på flere dager. Dette var dagen hun skulle drepes, hun viste ikke hvordan, men hun viste det. De hadde planer om å utrydde alle mennesker, det hadde hun fått høre mens hun var ute og kjempet mot dem.

De var høye og om med kolossale hoder. De hadde robot stemmer og røde øyne. Det lyste ondskap av hele dem, syntes nå hun. De hadde svarte drakter med et sølvblete rundt magen. Hun viste at minst en gang i time måtte de ta ut batteriet som lå inni belte å lade det. Når de snakket fikk du frysninger nedover ryggen og skrittene dems kunne man høre på 200 meters avstand.

”De” kom raskt bort til henne, fjernet laserlenkene fra beina hennes og dyttet henne hardt i ryggen. Det føltes som om noen stakk tusen kniver inn i ryggen på deg og vred dem rundt, hun hadde ikke rørt på seg på flere måneder og ryggen var hard som metall. Hun brøt ut i et hyl av smerte. Han pisket henne med de lange pisken som et tegn på at hun skulle tie. Det var nemlig ulovlig å snakke, de hadde satt opp mikrofoner overalt for å høre om noen snakket. Hva det en som nevnte ett ord, så gikk det rett til henrettelsessalen. Hun hadde ikke hatt noe imot det, bedre enn å leve i dette helvete.

”De” førte henne ut av rommet og bortover den uendelig lange korridoren. Veggene var hvite her også. ”De” viste ikke følelser som andre mennesker, for dem var alt svart. De kunne ikke føle.

Det var vinduer som man kunne se ut langs den ene siden av korridoren. Hun tittet ut på det mørke forlatte landskapet, det var grått og trist. Det var som om det lå en røyksky over hele verden. Hun kunne se det hadde regnet for det var litt dugg nederst på vinduskanten. De grønne trærne som en gang hadde vært der, var visnet eller blitt hugget ned. Der det hadde vært en stor blomstereng før, var det bare asfalt, asfalt og mer asfalt. ”De” hadde lagt asfalt overalt. Man kunne ikke engang skimte grønt eller gress noe sted.

Hun kjente tårene presse da hun så utover på dette tomme og døde stedet, men hun klarte å holde seg.

Hun kunne se den store svarte døren nå, den var i enden av den lange kalde korridoren. Døren inn til slutten. Hun stoppet opp, tårene presset så hardt at hun måtte lukke øynene. Denne gangen klarte hun ikke holde seg, tårene flommet nedover kinnene hennes. Beina klarte ikke mer, de var utslitt etter den lille turen. De siste månedene hadde hun kun fått rørt på seg mer enn når hun måtte på do, ikke alltid da heller.

Hun satt seg ned, tårene rant som vann fra springen. ”De” snudde seg fort og gikk med raske skritt mot henne, dro henne i armene og prøvde å få henne til å stå. Det klarte de ikke, beina datt sammen som saltstenger. En av dem løftet henne opp på skulderen og bar henne bortover med raske skritt.

Hun vridde febrilsk på kroppen, til det kom en til og tokk på henne laserhåndjern. Forsiktig lukket hun øynene og prøvde å forestille seg hvordan det var før. Hun så for seg den store blomsterengen utenfor full av markblomster, bær og liljekongvaler. Hun elsket liljekongvaler, det minnet henne om moren hennes.

Det luktet en blanding av honning og lavendel. Det var varmt, sola sto midt på himmelen og varmet ansiktet. Hun hørte en bekk sukket og en liten fugl som kvitret bild.

”De” stoppet, nå var vi framme. Det var nå det tok slutt. Hun snudde hodet inn mot døren, øynene dems fulgte henne hele tiden. ”De” satt henne ned på bakken og tokk av henne håndjernet. Hun var bare noen rotteskritt unna den mørke døren, hun kunne føle hvor kald den var.

Hun snudde hodet ut mot gangen igjen, hun så ned den uendelige korridoren. Det var stille, hun kunne høre sine egne åndedrag. Det var stille og hvit. Hun tokk forsiktig et skritt mot døren, hun la den høyre hånden sakte ned på håndtaket og presset forsiktig nedover. Døra sto nå på gløtt, det luktet blod. Hun tokk enda ett skritt fram, denne gangen innenfor døra. Hun snudde hodet mot ”dem”, så dem dypt inn i de røde øynene før hun fortsatte videre innover i rommet..