Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Sjalusien til en venninneSkriv ut Utskrift
Angelica kaller sin beste venninne en lesbe. Charlene skjønner ikke hvorfor...
Bokmål - NovelleForfatter:

Alt hadde vært så bra. Jeg hadde verdens beste venninne og en kjæreste som alle andre bare drømte om. Alt hadde vært som en drøm! Helt til den dagen.. Den dagen jeg kom på skolen med mitt vanlige gode humør, og smilte til alle, men ikke fikk ett eneste smil tilbake. Den dagen hadde ødelagt alt.

 

Jeg gikk inn i klasserommet, og som vanlig var jeg ett par minutt for sent ut til første time.. Alltid før hadde jeg blitt tatt så godt i mot, med smil og latter, men i dag.. Ingen så mye som enset at jeg kom inn! Jeg satte meg ned på plassen min ved siden av Adrian, klassens moromann. Men heller ikke han smilte til meg. Han fikk presset fram ett: Hei.. Men det var alt! Da det ble friminutt, gikk jeg bort til Angelica, min beste venn, og ga henne en klem. Men heller ikke hun ville snakke med meg. Hun bare snudde ryggen til med et hånlig smil. Hva var det som skjedde?? Da så jeg det. En stor plakat hang ved ”skuret” vårt. CHARLENE MÅ VÆRE LESBISK! HUN PRØVDE Å KYSSE MEG! Det var underskrevet med: Dere vet hvem - hun som ikke er lesbisk!!

 

Jeg kunne ha besvimt. Men det rakk jeg ikke. For akkurat da kjente jeg en hånd på skulderen. Jeg skvatt, og begynte å le da jeg så at det var Kevin. Min kjæreste. Men han smilte ikke. Han mumlet bare noe om at jeg kunne dra en viss plass og ta med meg lesbevennene mine. Jeg ble stum. Ikke han også!! Hvem kunne satt ut noe sånt?? Jeg måtte prøve å få Adrian til å prate. I neste time fikk høre at det var angelica som hadde sagt det.

 

Jeg dro hjem etter andre time. Klarte ikke disse hatefulle blikkene, som liksom sa: ” Hvordan kunne du”. Jeg sa til mamma at jeg var blitt syk og pakket i meg et par paracet. La meg under dyna, lot tårene falle.

 

 Ved middagsbordet sa mamma: ”Charlene da. Vi vet da at det ikke er sant! Du er bare 16 år.. Du er da vel ikke lesbisk!”

 

Hold kjeft! Ropte jeg med kraftig stemme og la på sprang. Hørte noen som ropte etter meg. Det var som om føttene mine ikke ville reagere. Jeg sprang til jeg nådde døra. Døra hans. Jeg stod der lende. Spørsmålet om jeg skulle ringe på eller bare gå, gnagde skrubbsår i hodet mitt. Jeg bestemte meg for å gå. Innrømmet overfor meg selv: Jeg var ikke sterk nok. Jeg gikk om kiosken på hjemturen. Ville ikke hjem igjen etter at jeg bare hadde stukket av. På hjørnet sto ingen andre enn HAN. Jeg ble redd og usikker, men bestemte meg for å heve hodet! Tomme rykter, det var bare det.

 

Om han bare hadde forstått det! At det bare var falske rykter. Jeg så på ham med et sjenert smil. Alt jeg fikk tilbake var et stygt blikk som lyste av hat. Det gråt inne i meg. Det føltes som hele kroppen skulle revne! Jeg kom inn døra, og gikk bort til disken. Kjøpte meg en sjokolade og gikk ut igjen. Nå var han borte.. Kanskje det var likeså greit, tenkte jeg, men jeg kjente tvilen.

Hadde jeg fortjent dette? Jeg skjønte ikke at min beste venn kunne gjøre noe sånt mot meg. Hvorfor?

 

Jeg bestemte meg for å dra hjem og holde meg i senga de neste dagene. Til alles beste, tenkte jeg.. Så slapp de å se meg. Falske rykter, tenkte jeg for meg selv. Tomme og idiotiske rykter. Ingen kunne vel hate noen for å være lesbisk? Tankene mine seilet av sted, da kom jeg til å tenke på Malin. Malin i fransk klassen. Hun hadde stått frem, sagt at hun var lesbisk. Ingen hadde hatet henne! Hun hadde fortsatt venner…

 

Jeg fant ut at her måtte det ligge mer bak, den jeg aktet ikke å finne det ut nå. Jeg ville bare være for meg selv. Da jeg kom hjem, sprang jeg opp på rommet og låste døra. Jeg hørte at mobilen ringte, men jeg orket ikke ta den. Sikkert bare noen som sa: ”Er du virkelig lesbisk?”

 

Jeg sovnet ikke den kvelden. Ikke den natta heller. Klokka seks om morgenen var jeg fortsatt lys våken. Jeg hørte at mamma stod opp og gikk på jobb. Pappa hadde nattevakt i natt, han kom ikke hjem før i ti tiden. Jeg prøvde å sove.

 

Jeg våknet av en bildør som ble smelt igjen. Jeg så på klokka. Halv fire!! Jeg hadde sovet en god stund. Da ringte mobilen igjen. Jeg tok den opp, og der stod: ”Kevin svare?” Jeg avviste samtalen og så at det var 12 ubesvarte anrop. Alle fra Kevin. Jeg ringte telefonsvareren min, og hørte på meldingene han hadde lagt igjen: ”Hvorfor?” ”Gud, jeg hater deg nå…”

 

Gråten tok meg. Jeg kunne ikke forstå at noen kunne sette ut slike tomme rykter!! Også dagen etter ble jeg hjemme. Men jeg følte meg sterkere i dag. Og jeg visste akkurat hva jeg måtte gjøre. Jeg måtte ringe til Adrian, selv om jeg ikke var sikker på at jeg fikk noe ut av ham.

 

Jeg slo nummeret og spurte nervøst om jeg kunne få prate med Adrian. Da jeg hørte ham i den andre enden, spurte jeg fort om hva som foregikk. Da fikk jeg hele historien. Det var akkurat som om noe sa pang inne i meg, som om noe eksploderte! Sannheten såret meg så mye at jeg ble stående helt stum. At Angelica hadde satt ut falske rykter om at jeg var lesbisk, var bare en liten del av den forferdelige sannheten. Hun hadde sagt mer også.

 

At jeg egentlig aldri hadde vært forelsket i Kevin, og at jeg slektet på mora mi, som var prostituert!! Jeg så rødt!! Jeg klasket på røret, mens spørsmålene lagde enda større skrubbsår i hodet mitt.. ”Hvordan kunne min beste venn gjøre noe sånt??” Den setningen gikk igjen flere ganger i sekundet. Jeg tok opp røret i sinne, slo det nummeret jeg så ofte hadde slått før.. Men det var før dette skjedde.. Jeg hørte Angelica i den andre enden, ”Hei, det er Angelica”.
”Fy… hva tror du at du er?!” ropte jeg inn i røret, og før hun rakk å svare fortsatte jeg med at hun ikke ville komme langt her i livet, og at mora mi skulle hun ha klart å holdt utenfor!! Da jeg klasket på røret, var jeg utslitt. Både i stemmen, og i hånda. Telefonrøret var bløtt av svette.

 

Jeg la meg i senga, dro dyna godt over meg, og sovnet.. Jeg drømte om en grønn eng. Det var en gutt der, han var kledd i en hvit kappe. Jeg kunne høre musikk fra det fjerne, svake fiolintoner, og en stemme som sang: Tomme rykter, falske rykter..

 

Jeg skvatt til, bøyde meg for å se på klokka. Halv åtte. Jeg skjønte at det var morgen, og jeg bestemte meg for å dra på skolen.

 

Da jeg gikk forbi huset til Kevin, vokste en klump inne i meg. Om han kunne ha forstått at det bare var tomme rykter!! Jeg kjente hatet vokse i meg. Vokse seg til en tung svart stein som JEG måtte bære! At jeg måtte lide for at Angelica var så umoden, det var nesten til å le av. Og le, det skulle jeg. Men ikke enda. Ikke før den dagen Angelica innrømmet alt. Den dagen alle skulle få høre sannheten. Da skulle jeg le...

 

Jeg gikk opp de siste trappetrinnene til klasserommet, og som vanlig var jeg litt for sen. Jeg åpnet døra kjapt, fikk fram et lite ”hei” til læreren. Jeg gled ned på stolen ved Adrian. Jeg kunne ikke se Kevin.. Hvor kunne han være? Jeg så på Angelica, så henne lenge i øynene. Håpet at hun kunne se hatet i øynene mine. Jeg trodde jeg kunne se et glimt av dårlig samvittighet da jeg så på henne, men jeg slo tanken fra meg. Angelica hadde vel ikke dårlig samvittighet. Nå hadde hun jo fått alle på sin side.

 

Dagen gikk sakte. Ingen snakket til meg. Og Kevin så jeg ikke i det hele tatt. Hvor kunne han være? Etter skolen, da jeg låste opp sykkelen, så jeg opp dit plakaten hadde hengt. Men nå var den borte, det hang en liten lapp der. Jeg gikk mot den så jeg så hva som sto:

Skolens heteste par: Charlene og Malin!

 

Jeg ble mildt sagt forbannet, og da jeg snudde meg sto ingen andre enn Angelica der. Jeg tok opp hånden, og jeg slo.. Jeg slo så det smalt! Så satte jeg meg på sykkelen uten å si noe. Syklet rolig hjem. Følte meg med alt så mye bedre..

 

Mamma hadde ikke nevnt mer om det. Hun skjønte vel at det lå mer bak, enn et par usanne ord om å være lesbisk. Jeg hadde jo alltid vært ”den tøffe” Charlene. Selv følte jeg meg ikke så tøff, det var som om alt og alle var i mot meg. Jeg hadde jo ikke venner lenger, og det var bare en person som kunne for det…

 

Da jeg kom hjem, gikk jeg rett til telefonen. Visste hva som måtte gjøres. Jeg lette frem telefonkatalogen, fant nummeret jeg skulle ha, slo nummeret, og da jeg hørte Malins stemme i røret, var det som om det stakk inne i meg. Hun hørtes så ensom ut, stakkars.. Jeg tok til å forklare henne alt, at jeg ikke var lesbisk, at mora mi ikke var prostituert.. Det virket faktisk som hun forsto, hun svarte at hun aldri hadde trodd helt på det. Det føltes som en del av den store svarte steinen i magen min ble litt lettere. Endelig noen som trodde meg!! Jeg beklaget at hun hadde blitt dratt inn i dette, sa hadet, og gikk opp på rommet mitt. Selv om steinen føltes lettere, var hatet til Angelica der enda. Egentlig ville jeg ikke hate.. Samme hva noen gjør, skal man ikke hate. Det har jeg vokst opp med. Men jeg hatet henne verre enn pesten… Jeg spurte meg selv gang på gang om HVORFOR hun hadde satt ut disse idiotiske ryktene. Men samme hvor mye hjernen min lette etter svar, kom jeg ikke fram til noen eventuell løsning.

 

Jeg spiste ikke i dag. En eple til frokost, det var alt. Mamma maste om at jeg måtte spise, det gikk ikke en time uten at hun banket på døra og stilte det samme spørsmålet: ”Charlene, skal du ikke ha mat?”

 

Da ringte mobilen. Jeg så at det var Kevin. Jeg tok den forsiktig opp fra sekken. Fikk frem et nervøst ”Hallo”, og jeg kjente at nå var steinen større enn aldri før. Det ble helt stille. Tårene silte nedover kinnet. Tankene svirret. Steinen i magen føltes så stor at jeg ikke en gang orket tanken på å gå. Kevin.. At alt dette var Angelica sin skyld, det var det vanskelig for meg å forstå. Vi hadde vært verdens beste venner siden siste året på barneskolen..

 

Jeg kom meg på føttene, skiftet klær, tok på meg den nye skinnkåpa mi og gikk ut. Plutselig sto jeg ved huset hans. Sorgen brant inne i meg. Jeg nølte ikke et øyeblikk på om jeg skulle ringe på. Det var faren hans som åpnet, og han slapp meg inn med en gang. Mumlet bare noe med at jeg fant veien selv. Jeg banket hardt på døra hans. Da ingen svarte, gikk jeg inn. Kevin satt i senga og gjorde tysklekser. Da han så at det var meg, ble han stum. Stirret bare, som om jeg var spedalsk eller noe. Jeg satte meg ved siden av ham, og da begynte tårene å falle. Han prøvde å smile til meg, et varmt og kjærlig smil. Men jeg så at han presset det frem. Jeg fortalte ham alt, og han lyttet. Det hadde han alltid vært så flink til.. Jeg forklarte at alle ryktene bare var tomme rykter.. Og at jeg faktisk var veldig skuffet over ham. Det hadde jeg aldri tenkt over før nå. Han hadde jo trodd på det! Han hadde tatt parti med Angelica, han som skulle være min kjæreste! Jeg gråt og gråt. Da satte han seg nærmere, og tok rundt meg. ”Charlene min, kjære Charlene min…”

 

Jeg smilte til ham. Smilte for første gang på mange dager. Da fortalte han alt han visste. Angelica hadde vært sjalu. Sjalu på meg!! Fordi jeg var populær, fordi jeg hadde en kjæreste.. Jeg følte at jeg ble lettet. Men hatet var der fortsatt. Den kvelden fikk jeg og Kevin snakket ut. Snakket ut om alt som plaget oss. Han unnskyldte seg for at han ikke hadde støttet meg, for at han hadde trodd på ryktene.. Jeg visste ikke om jeg klarte å tilgi ham helt med det første, men jeg lovte ham å prøve.

 

Den natta sov jeg bedre. Jeg drømte den samme drømmen. Men denne gangen var det annen musikk vi hørte fra det fjerne. Ingen sang, bare toner fra en fløyte..

 

På vei til skolen dagen etter, gikk jeg innom Kevin. Denne gangen kom vi begge for sent til skolen. Vi satte oss på hver vår pult, og dagen var reddet. Kevin var ved min side nå. Han hadde lovt meg å holde med meg, tro på meg, samme hva Angelica eller noen andre sa.
”Auuuuuu!!” Jeg kjente noe hardt i hodet..

 

Så at noen hadde skutt et papirfly på meg. Jeg brettet det opp, det pleide å stå noe inne i disse. LESBE av ei HORE!! Sto det. Jeg smilte, nå var jeg sterk nok. Jeg gikk frem til læreren, spurte om jeg kunne få si noen ord. Læreren virket bare glad for å få slippe å undervise i et par minutter, så det var greit. Jeg begynte med: ”Angelica.. Hva feiler det deg? Selv om jeg har kjæreste, er det ingen grunn til å være sjalu! Det er ikke akseptabelt å sette ut slike rykter om sin beste venn…”

 

Da ble det stille. Ingen sa noe. Jeg snudde meg mot døra. Visste ikke om jeg skulle gå eller bli stående. Jeg tok ett skritt mot gangen, men da jeg hørte noen reiste seg, snudde jeg meg. Kevin kom mot meg med et smil om munnen. Han smilte til meg, og sa til klassen. ”Charlene er min kjæreste. Derfor er hun ikke lesbisk. Ser jeg ut som en jente kanskje?” Han lo. Adrian lo også, noen jenter som satt bakerst begynte å fnise. Da fortsatte han: ”Og dessuten ville hun aldri prøve å kysse et slikt svin som deg, Angelica…” Da ble det stille. Helt stille, ingen som sa noe. Jeg kunne høre pusten min, og det kunne tydeligvis Kevin også. Han tok handa mi og smilte. ”Å Se hvem som er rød?” Sa han mens han så på Angelica. Da gikk det opp et lys for de fleste. Jeg hørte noe mumling om Malin.. da kom et par jenter opp, og de smilte de også. ”Sorry Charlene, at vi kunne være så dumme.. Vi vet da innerst inne at det bare er falske rykter…”

 

Jeg så på Angelica. Hun så redd ut, redd og ensom. Jeg hadde lyst til å gå bort å gi henne en klem. Men denne dagen hadde jeg ventet på. Denne dagen skulle jeg le! Le for at sannheten kom frem. Le for at Angelica ble tatt for sin ugjerning. Men jeg lo ikke. I stedet kjente jeg tårene sprengte på. Jeg ville ikke miste Angelica, men den tanken slo jeg fra meg fort. Jeg fortjente noe bedre enn en venn som henne. Ukene gikk, og alt var som før. I hvert fall nesten… En var ikke med oss lenger. Angelica.. Hun var som regel alene. Jeg hadde fått en ny venn. Malin.. Vi var sammen hele tiden, både på og etter skolen. Og jeg var ikke i tvil. Henne kunne man stole på!! Jeg kjente meg igjen i henne.

 

En kveld, et par måneder senere, satt jeg å funderte på hva jeg skulle skrive om i en norskstil. Da kom jeg på det. Falske rykter! Stilen fikk jeg 6 på, og kommentaren læreren hadde skrevet var: Du vet mye om usanne rykter du! Dette skulle man tro var sant!!

 

Han skulle bare ha visst, tenkte jeg med meg selv, før jeg knøvlet stilen og heiv den i papirkorga. Nå var den saken ute av verden… Ingen flere falske rykter!!


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish