Lyset gir tåren et skinn,

Som renner på mit bleke kinn.

Ennå skjønner ikke jeg,

Hvorfor det bare måtte bli deg.

Den presser seg inn mot borgen,

Den mørke og tunge sorgen.

Lykkelig før jeg var,

Helt til døden grep min far.

Døden den klokket og lo,

Helt til den gav opp og dro.

Den romsterer der inne i borgen,

Den mørke og tunge sorgen.