Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
NæringsstofferSkriv ut Utskrift
Næringstoffene og næringstoffenes vei gjennom kroppen.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter: Anonym

Næringsstoffene

 

Karbohydrater

Karbohydrater er oppbygd av karbon og hydrat. Hydrat betyr vann. Da har vi grunnstoffene karbon, hydrogen og oksygen. Vi kan sammenlikne oppbyggingen av karbohydratene med oppbyggingen av et halskjede. Et halskjede består av mange ledd som er lenket sammen. På samme måte kan karbohydrater bestå av mange enheter som er lenket sammen.

 

En karbohydratenhet består av et molekyl som har formelen C6H12O6. Molekylet har form som en sekskantet ring. Monosakkaridet glukose. Selve ringen dannes av fem karbonatomer og ett oksygenatom.

 

Monosakkarider

Noen karbohydrater består bare av slike enkle enheter. Slike enheter kalles monosakkarider. Mono betyr en, og sakkarid betyr sukker. Glukose (druesukker) og fruktose (fruktsukker) er monosakkarider. Fruktose har en søtere smak enn glukose.

 

Disakkarider

Noen karbohydrater består av to sukkerenheter som holder sammen parvis. Slike karbohydrater som det er to enheter som er lenket sammen kalles disakkarider. Di betyr to. Det finnes flere disakkarider. I melk finnes melkesukker, i øl fins det maltsukker fra kornslaget bygg, og fra sukkerrørplanten får vi rørsukker. Rørsukker eller farin er det vanlige sukkeret vi bruker i husholdningen. Det består av en ring glukose og en ring fruktose kjedet sammen.

 

Polysakkarider

Et halskjede består av svært mange enheter som er lenket sammen. Slik er det også med polysakkaridene. Poly betyr mange, og i polysakkaridene kan det være flere tusen enkeltringer som er lenket sammen. Alle planteceller, også plantekosten vi spiser, har cellevegger av cellulose. Cellulose i kosten kalles kostfiber. Vi kan ikke fordøye cellulose, men fiber (som vi får ved for eksempel å spise grovt brød) er en viktig ”rengjøringshjelp” i tarmen. Stivelse er en annen viktig polysakkarid som dannes i plantecellene. Også stivelse består av lange kjeder av glukose som er lenket sammen, men på en litt annen måte enn i cellulose. Stivelsen blir brutt ned når planten trenger næring. Stivelse er en reservenæring som planten bruker når den ikke får nok næring gjennom fotosyntesen.

 

Karbohydrater i kosten

Hurtige karbohydrater

Noen karbohydrater er viktige å spise, andre bør vi unngå mest mulig. Det vi kaller hurtige karbohydrater, for eksempel vanlig sukker, omdannes raskt til energi i kroppen. Dette er lite verdifulle karbohydrater, fordi sukker bare gir energi og ingen vitaminer, mineraler, byggestoffer eller fiber. Fordi sukkeret ikke gir oss noen stoffer som er nyttige for kroppen, kan vi si at sukker er tom for energi. De hurtige karbohydratene er oftest mono- eller disakkarider.

 

Sukkerinnholdet i blodet stiger riktignok like etter at vi har spist sukker, men etter en stund synker blodsukkeret under det blodsukkernivået vi hadde først. Da blir vi slappe! Sukkervann på matstasjonen under et skirenn er en dårlig idè!

 

Langsomme karbohydrater

De verdifulle karbohydratene finner vi i matvarer som inneholder stivelse. Dette er polysakkarider, kjempe molekyler som det tar lang tid å omdanne til energi i kroppen. I grovt brød og knekkebrød finner vi mye av de langsomme karbohydratene. Denne typen mat inneholder mange andre stoffer, som vi får ”på kjøpet”: proteiner, mineraler, vitaminer og kostfiber (cellulose).

 

Karbohydrater er viktige stoffer i kosten fordi de gir oss energi og fiber. Vi bør få energi fra langsomme karbohydrater.

 

Fett

Fett av tre slag

Også fett består av store molekyler. Alle fettmolekyler er bygd opp på samme måte ved tre fettsyremolekyler er bundet til ett molekyl glyserol. Fordi fettsyrene kan være av forskjellige typer, finnes det ulike typer fett. Vi skiller mellom tre hovedtyper:

- mettet fett

- enumettet fett

- flerumettet fett

 

Kjennetegnet på mettet fett er at det bare er enkeltbindinger i de fettsyrene som bygger opp fettmolekylet. Enumettet fett har en dobbeltbinding, mens flerumettet fett har to eller flere dobbeltbindinger i fettsyremolekylene.

 

Mettet fett får vi i mat fra dyreriket, for eksempel smør, fløte, pølse, ost og flesk. Spiser vi mye mettet fett, øker innholdet av fettstoffet kolesterol i blodet. Kolesterolet kan feste seg i blodårene (avleires) og føre til at blodårene tettes til etter som årene går. Dette kaller vi åreforkalkning. Hvis dette skjer i blodårene i hjertet, kan det føre til hjertekrampe (angina) og hjerteinfarkt. Skjer dette i hjernen, kalles det hjerteslag.

 

Flerumettet fett får vi blant annet fra fet fisk, tran og soyaolje. Det er sunnere en mettet fett. Enumettet fett er det beste for helsen. Det motvirker åreforkalkning. Denne typen fett finnes blant annet i olivenolje og rapsolje. I landene rundt Middelhavet brukes mye olivenolje.

 

Trenger vi fett?

Fett inneholder mye energi, og er først og fremst et brennstoff i kroppen. Men fett trengs også for å lage cellemembranen som ligger rundt alle cellene våre, og fett trengs for å lage hormoner, signalstoffene i blodet. Dessuten finnes noen vitaminer bare i fett.

 

Hvis vi spiser mye fett, lagres det i fettceller rundt om i kroppen. Når disse lagrene blir store, blir vi overvektige. Men ungdom som ikke veier unormalt mye, behøver ikke tenke for mye på å spise mager kost.

 

Vi trenger fett, helst enumettet fett, men Statens ernæringsråd råder oss til at maksimalt 30% av energien vi får i oss hver dag, kommer fra fett. Det innebærer at vi ikke bør spise mer enn 70-90g fett, avhengig av kroppsvekten.

 

Vi trenger fett, men bare i små mengder, og det bør være umettet fett.

 

Proteiner

Proteiner er byggestoffer

Proteinene er det viktigste byggematerialet i kroppen. Du som vokser, trenger ekstra mye proteiner når nye celler skal lages og gamle skiftes ut. Men reparasjoner og vedlikehold skjer hele tiden i kroppen, og derfor trenger også voksne proteiner. Hud, negler, hår – det meste du ser i speilet, er proteiner! Inni kroppen består også muskler, sener og mye annet av proteiner. Proteiner finner si hver eneste celle i kroppen.

 

Enzymer – proteiner som får noe til å skje

En type proteiner kalles enzymer. Uten enzymer ville alle de kjemiske reaksjonene i kroppen stoppe opp. Enzymer er for eksempel het nødvendig i fordøyelsen. De gjør at de store molekylene i næringsstoffene brytes ned til enkelte byggesteiner. For eksempel har vi enzymet amylase i spytt. Straks vi setter tennene i en brødskive, kommer det spytt fra spyttkjertelen. Amylasen i spyttet bryter ned stivelse. Hvis du tygger lenge på en brødbit, merker du at det smaker søtt. Stivelsen er blitt spaltet ned til druesukker.

 

Oppbygning av proteinene

For at cellene i kroppen skal kunne lage proteiner, må vi spise proteinrik mat. Men proteinene er så store molekyler at de ikke kan fraktes med blodet fram til tarmen til cellene. Men proteinene må først brytes ned til aminosyrer, og deretter går aminosyrene over i blodet som ligger rundt tarmen. Aminosyrene følger nå blodstrømmen til cellene.

 

Aminosyrene er molekyler som er så små at de kan trenge seg inn gjennom cellemembranen. Vel inne i cellen blir aminosyrene bundet sammen, en etter en til en lang kjede. Denne kjeden er et proteinmolekyl. Proteinmolekyler kan bestå av alt fra 50 til flere tusen aminosyrer etter hverandre. Den lange kjeden kan formes som et nøste, eller den kan få en mer langstrakt form. For eksempel er muskelproteiner langstrakte.

 

Det finner 20 forskjellige aminosyrer, og vi trenger dem alle i kroppen. Noen av disse kan cellene lage selv, mens andre ikke kan lages i kroppen. De må v få i oss gjennom kosten.

 

Vi trenger proteiner fordi de er byggestoffer, og fordi de er enzymer som får alle reaksjoner i kroppen til å skje.

 

Vitaminer og mineraler

Vitaminer er også store molekyler. Vitaminene har ofte kronglete navn, så vi bruker vanligvis bare en bokstav som navn, for eksempel Vitamin-A.

 

Fordi kroppen ikke kan lage vitaminer selv, eller fordi den lager for lite av dem, må vi må få vitaminer i kosten. Vi trenger små mengder av dem, men likevel er de livsnødvendige. Vi vet at vitaminene hjelper til med å få prosessene i kroppen til å foregå på riktig måte, men forskerne har ennå ikke helt kartlagt virkningen av alle vitaminene. Mangel på vitaminer eller mineraler fører til magesykdommer.

 

Kroppen trenger også mineraler. Noen mineraler, som kalsium, fungerer som byggestoffer, mens andre er viktige for å regulere det som skjer i kroppen, for eksempel natrium.

 

Sporstoffer er mineraler som kroppen trenger bare i svært små mengder. For eksempel trengs jern for at blodet skal kunne frakte oksygen fra lungene og ut til cellene i kroppen.

 

Vitaminer og mineraler er nødvendige for å unngå mangelsykdommer.

 

Næringsstoffenes vei i kroppen

 

Fordøyelsen – næringen frigjøres

Vi skal nå følge maten fra munnhulen, ned gjennom spiserøret til magesekken, videre gjennom tolvfingertarmen, tynntarmen og tykktarmen, fram til reisens slutt i endetarmen.

 

Fordøyelsen begynner i munnen

Straks maten er i munnen, begynner nemlig fordøyelsen. Tennene deler maten i stykker, og når vi tygger, blandes også maten med spytt. Spyttet er nesten bare vann, men det inneholder et enzym, amylase, som begynner å bryte ned karbohydrater. Derfor er det spesielt viktig å tygge godt når vi spiser frukt og grønnsaker som har sterke cellevegger som må knuses.

Oppdelingen av maten skjer altså på to måter i munnen:

- med enzym i spytt(kjemisk oppdeling)

- med tygging (mekanisk oppdeling)

 

Fra svelget til magen

Når vi tygger på maten, slik at den er blitt fuktig og myk, dytter tungen matklumpen bakover til svelget. Det setter i gang en svelgrefleks, hvor mange muskler samarbeider om å presse klumpen nedover. Åpningen opp til nesehulen blir stengt, og strupelokket legger seg over luftrøret. Da kan maten bare gå en vei: fra svelget og nedover spiserøret. Det er muskler rundt spiserøret. De snurper røret sammen like bak matklumpen og presser hele tiden maten den riktige veien.

 

Magesekken – sterke muskler og sur magesaft

Når maten kommer ned i magesekken, kommer det normalt ikke opp igjen. En sterk lukkemuskel nederst i spiserøret stenger veien tilbake. I veggen på magesekken er det kjertler og sterke muskler. Kjertlene sender ut sur magesaft (saltsyre) og enzymet pepsin. Musklene trekker seg sammen, knar maten, og etter et par timer er den godt blandet med magesaft og pepsin. Når pepsin arbeider i et surt miljø, brytes proteinene i maten ned.

 

Fakta om magen

Magesekken hos en voksen person

-kan romme 1,5liter før vi begynner å føle oss stinne.

-kan produsere 2liter magesaft per dag.

-kan produsere saltsyre med pH 0,9.

 

Første del av fordøyelsen foregår i munnhulen og magesekken, hvor maten deles opp til en fin grøt blandet med slim og fordøyelsesenzymer.

 

Tolvfingertarmen, bukspyttkjertelen og leveren

Når maten er ferdig i magen, sendes den i små porsjoner videre til tolvfingertarmen. Dette er den første, korte delen av tynntarmen. Den har fått navnet sitt fordi den er omtrent like lang som tolv fingrer lagt ved siden av hverandre. Den er litt over 20cm. Ut i tolvfingertarmen munner det en viktig kanal. Den tømmer galle fra leveren og bukspytt fra bukspyttkjertelen ut i den maten som passerer forbi.

 

Bukspyttet er basisk og gjør at det sure mageinnholdet blir nøytralisert før det kommer til tynntarmen. Dette er nødvendig fordi enzymene i tarmen ikke tåler den sure vellingen fra magesekken. Leveren er viktig i fordøyelsen av fett. Leveren lager galle, som oppbevares i galleblæra. Gallen får fettklumper i maten til å dele seg opp i bitte små fettdråper. Fra disse dråpene kan fettmolekylene suges opp av tynntarmen. Det er gallen som gir avføringen farge.

 

Tynntarmen – der det meste skjer

Det tar 3-5timer for å passere tynntarmen. Det er muskler i tarmveggen som med jevne mellomrom trekker seg bak matklumpene og presser dem framover. Dette kalles peristaltiske bevegelser.

 

Tynntarmen bryter ned resten av matklumpene. Det er tarmsaft med enzymer og bevegelsene av tarmen som får dette til å skje. Enzymene deler næringsstoffene så godt opp at de til slutt kan gå gjennom tarmveggen og videre inn i blodet. Nå kan næringen fraktes til alle cellene i kroppen.

 

Tynntarmen suger opp:

- vann

- salter

- gallesalter

- vitaminer

- fettmolekyler

- aminosyrer

- monosakkarider

 

Tarmen er bygd opp på en spesiell måte:

- det er masse foldinger og buktninger på innsiden av tarmen.

- på tarmveggen er det tett i tett med tarmtotter.

- det ytterste cellelaget på tarmtottene har en rynke cellemembran som gir cellen stor overflate.

 

Derfor vil alt som sakte glir nedover den 6-7m lange tynntarmen, komme i kontakt med cellene i tarmveggen slik at det kan suges opp.

 

Tykktarmen – enden er nær

I tynntarmen suges så å si all næringen opp. Den grøten som kommer til tykktarmen, begynner å bli til avføring. Når veggene i tykktarmen suger opp natriumioner, følger også vann med inn i tarmveggen og går over i blodet. Nå begynner tarminnholdet å bli fastere. Det er bare de ufordøyelige delene av matensom er igjen, for eksempel cellulose og andre fibrer.

 

I tykktarmen er det store mengder nyttige bakterier som arbeider med tarminnholdet. Om lag en tredel av avføringen består av bakterier! Mange av bakteriene er nyttige og lager viktige vitaminer som tarmen tar opp.

 

Avføringen lagres til slutt i endetarmen. Når den er full, kjenner vi at vi må på do. Den nederste delen av tykktarmen og endetarmen trekker seg sammen og presser avføringen mot endetarmsåpningen og videre ut.

 

I tynntarmen og tykktarmen foregår oppsugningen av næringsstoffer og vann.

 

Blodomløpet – næringen fraktes

Et voksent menneske har om lag 5 liter blod i kroppen. Alle cellene i kroppen trenger næring og oksygen. Samtidig lager cellene også avfallsstoffer, som må fraktes bort. Disse oppgavene er det blodet som tar seg av. Blodsystemet består av hjerte, blod og blodårer. Blodet er også en del av kroppens forsvar mot smittestoffer.

 

Hva er blod?

Den røde væsken består av blodplasma og blodceller. Blodplasma er svakt gulaktig, og er for det meste vann. I dette vannet er det oppløst mange stoffer, for eksempel nærings- og avfallsstoffer som fraktes med blodet.

 

Det finnes forskjellige typer av blodceller. Det er flest av de røde blodcellene, og de gir farge til blodet. Cellene er farget røde av stoffet hemoglobin, som inneholder jern. Hemoglobin kan svært lett ta opp og gi fra seg oksygen. De røde blodcellene tar seg av oksygentransporten i kroppen. De hvite blodcellene er større enn de røde, men det er om lag 1000røde celler for hver hvit. De hvite blodcellene er en del av immunforsvaret vårt ved at de tar knekken på fremmede stoffer som trenger inn i kroppen. Det er også mengder av små blodplater i blodet. Blodplatene hjelper til med å stoppe blødninger.

 

Blodet frakter næringsstoffer til og avfallsstoffer fra cellene i kroppen.

 

Hjerte – pumpa som aldri hviler

Hjerte er en hul muskel som ligger mellom lungene. Nederst ender hjerte i en spiss som peker litt mot venstre, øverst er hjerte bredere. Øverst går også de store blodårene inn i og ut av hjerte.

 

Blodårene – arterier, kapillærer og vener

Det er hjerte som driver blodkretsløpet. Når hjerte trekker seg sammen, lager det et kraftig trykk, som pumper blodet ut i kroppen. To tykke årer går ut fra hjerte. Alle blodårene som leder blod ut i kroppen, kalles arterier.

 

Arteriene deler seg opp i stadig mindre arterier ute i kroppen. Etter hvert som de blir flere, blir de tynnere og tynnere. De aller minste kalles kapillærer. De er ørsmå årer som snirkler seg rundt alle cellene i kroppen. Så samler kapillærene seg igjen og blir til vener. Vener er årer som fører blodet tilbake til hjerte igjen. Til slutt er det en stor vene som leder alt blodet fra kroppen inn i hjerte.

 

Det er bare på arteriene vi kan kjenne pulsen. Pulsen er en utbuling som løper langsetter arteriene med en fart på 6-10m per sekund.

 

Hjertes oppgave er å drive blodet gjennom blodårene i kroppen.

 

Blodkretsløp – det store og det lille

Blodet følger to hovedruter i kroppen. Den lengste ruten fører blodet fra venstre hjertekammer, ut gjennom hovedpulsåren aorta, videre ut til cellene i kroppen og tilbake til høyre hjertekammer. Dette kalles det store kretsløpet. Det lille kretsløpet er blodets vei fra høyre hjertekammer, ut til hver lunge og tilbake til venstre forkammer.

 

I lungene kvitter blodet seg med karbondioksid, som det har fraktet med seg fra alle de ulike cellene i kroppen, og tar opp oksygen, som det skal ta med seg ut til cellene på neste runde.

 

Hva skjer i kapillærene?

Både arteriene og venene har tette vegger. Det er bare i de små kapillærene at stoffer kan gå ut og inn gjennom åreveggen. Det kommer av veggene i disse årene er svært tynne, bare ett lag celler. Rørene er så utrolig trange at de røde blodcellene må gå i kø, en og en igjennom. Blodet strømmer med fart på under en millimeter per sekund når vi hviler.

 

Alle næringsstoffene som ble sugd opp fra tarmen, og oksygenet som ble tatt opp i lungene, går ut av kapillærene og over til cellene omkring blodåren. Men cellene sender også stoffer inn i kapillærene. Det er avfallsstoffer og karbondioksid som kommer inn i blodet og fraktes bort. Kapillærene gjør at cellene kan leve. Og når cellene lever, lever kroppen.

 

Det er bare i de tynne kapillærene at stoffutvekslingen mellom blodet og cellene foregår.

 

Celleånding – næringen blir til energi

Vi trenger både byggestoffer og brennstoffer. Noe av næringen vi får i oss, gir kroppen energi. Energien frigjøres inne i hver celle når næringsstoffene forbrenner. Dette kaller vi celleånding. Energien i næringsstoffene frigjøres ved forbrenning i cellene. I cellene kreves det et brennstoff og oksygen til forbrenning. I cellene skjer forbrenningen ved 37*C. Det er enzymer i cellene som gjør at dette kan skje ved så lav temperatur.

 

 Forbrenning i   | brennstoff    |   brenngass  |      temperatur     |

       celle         | druesukker   |     oksygen    | kroppstemperatur |

 

For at celleåndingen skal skje, trenger cellene hele tiden å få tilført oksygen og brennstoffet druesukker. Begge stoffene fraktes til cellene gjennom kapillærene. Druesukker kommer fra tynntarmen, og oksygen kommer fra lungene.

 

Celleåndingen skjer i mitokondriene

Druesukker og oksygen går til en type ørsmå sekker i cellene som kalles mitokondrier. De finnes i alle celler, men det er spesielt mange mitokondrier i muskelcellene, fordi disse cellene trenger mye energi. Mitokondriene er runde eller avlange. Det er i mitokondriene celleåndingen foregår. Reaksjonslikningen nedenfor viser hva som er utgangsstoffene for celleåndingen, og hva som blir resultatet.

 

Druesukker + oksygen --> energi + karbondioksid + vann

C6H12O6  + 6O2       --> energi + 6CO2             + 6H2O

 

Forbrenningen består i å bryte ned et stort druesukkermolekyl til flere små molekyler. Avfallsstoffene, vann og karbondioksid, går ut av cellen og over til kapillærene og følger med blodet. I lungene puster vi ut karbondioksid og noe av vannet (som vanndamp). Noe av energien som kommer ut, blir til varme, mens resten lagres i små energipakker. Disse kalles ATP-molekyler. ATP kan fraktes fra mitokondriene til de stedene i cellen der det trengs energi. Denne energien brukes for eksempel til å:

- bevege oss

- holde en jevnkroppstemperatur

- bygge nye celler

- frakte molekyler gjennom cellemembranen

- sende nervesignaler

 

Det er celleånding i mitokondriene som frigjør energien i næringsstoffene.

 

Ekskresjon – avfallet må ut av kroppen

Nyrene er kroppens største renseanlegg

Cellene produserer også andre avfallsstoffer enn vann og karbondioksid. Andre viktige avfallsstoffer fra cellene er salter og forskjellige stoffer som inneholder nitrogen. Også disse stoffene går ut av cellene og inn i blodårene. Det går en tykk arterie til hver nyre, slik at det strømmer mye blod gjennom dem. Der fjernes avfallsstoffer og overskudd av vann fra blodet. Det blir til urin.

 

Fordi mesteparten av avfallet i blodet fjernes i nyrene, kan vi si at de er kroppens store renseanlegg! Ekskresjon betyr å skille seg ut. Derfor kaller vi nyrene ekskresjonsorganer. De verdifulle stoffene, for eksempel druesukker og aminosyrer, blir igjen i blodet. Det rensede blodet går tilbake til hjertet gjennom venene.

 

Leveren er også viktig i kroppens renhold. Leveren kan bryte ned stoffer som er giftige for kroppen, for eksempel alkohol. Den omdanner giftstoffene slik at kroppen seinere kan kvitte seg med dem som avføring eller urin.

 

Fakta om nyrene

Hvert døgn:

- filtreres(siles) om lag 180 liter blod i nyrene

- dannes det om lag 1,5 liter urin

 

Urinorganene

Urinorganene våre er nyrene, urinlederne, urinblæra og urinrøret. Urinen som dannes i nyrene, ledes til urinrøret gjennom urinlederne. Urinlederne tømmer urinen ut i urinblæra, hvor den lagres. Ved hjelp av en muskel i den øverste delen av urinrøret kan vi holde oss når vi er tissetrengte.

 

Drikk vann!

Nyrene er en viktig del av kroppens renholdsverk, men de passer også på å holde igjen en riktig mengde væske og salter i kroppen. Du vet sikkert at mer enn halvparten av menneskekroppen er vann. Noe finnes i blodet, men det meste finnes inni cellene. Vannet deltar i en mengde kjemiske reaksjoner i cellene, og det trengs også for å løse opp og frakte næring og avfall i kroppen. Derfor er det viktig at det er nok vann i blodet, og det er bra om vi drikker 1,5 til 2 liter vann hver dag.

 

Nyrene passer på at kroppen sparer på vannet, slik at vi tisser mindre og urinen blir mer konsentrert. Den blir mørkere gul. Nyrene gjør at vi mennesker kan overleve selv om de ytre forholdene varierer sterkt.

 

Bakke sitt ark!

 

Vann: H2O. Vann er et godt oppløsningsmiddel.

 

Karbohydrat:

Karbon, hydrogen og oksygen.

Utgangsformel: C6H12O6

Monosakkarider

Disakkarider: to monosakkarider, bundet sammen av et oksygenatom.

Polysakkarider: tre eller flere monosakkarider i kjede.

 

Stivelse(polysakkarid(som er forgrenet)) = opplagsnæring i plantene. Vi kan

                                                                    fordøye stivelse.

 

Hurtige karbohydrater: mono- og disakkarider.

                                    Gir kun energi

 

Langsomme karbohydrater: polysakkarider

                                           Gir energi, proteiner, mineraler, vitaminer og

                                           kostfiber.

 

Fett: mettet fett har kun enkeltbindinger.

      Umettet fett har en eller flere dobbeltbindinger.

 

Fettmolekyler: tre fettsyremolekyler bundet sammen av en glyserolmolekyl.

 

Fett inneholder mye energi. Trengs for å lage cellemembranen, hormoner og inneholder noen vitaminer.

 

Proteiner: eggehvitestoffer, finnes i musklene.

               Enzymer er proteiner som får kjemiske reaksjoner til å skje.

 

Vi spiser proteiner à spaltes til aminosyre à i blodet à inn i cellene à

blir igjen til proteiner.

 

Proteiner er byggestoffer.

 

Vitaminer og mineraler: vi trenger små mengder. Kroppen kan ikke produsere

                                      de selv. For lite gir mangelsykdommer.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish